«Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere
skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til
jordens ende» ().
Verdensmisjon var Jesu fremste anliggende i de 40 dagene mellom korsfestelsen
og himmelfarten. Det nye testamentet har bevart minst fem av hans
uttalelser omkring misjonsbefalingen: ; ; –
49; ; . Samlet er de det største misjonsoppdraget som noen
sinne er gitt til de troende. En av befalingene gjaldt den geografiske strategien,
fra hovedsenteret i Jerusalem til Judea og Samaria, og så ut til verdens ende.
Dette var en befaling som de tok på alvor og ga seg til å oppfylle.
Denne geografiske strategien er viktig for evangelisten Filip. Ifølge
strakte hans arbeid seg utover fra Jerusalem i stadig større sirkler. Det vil si at
han dro lenger og lenger av sted etter som tiden gikk.
Hvem var evangelisten Filip? Hva forteller Guds ord oss om ham og det
han gjorde i kirkens første tid? Og hva kan vi lære av det Bibelen forteller om
denne tidlige misjonæren?
«Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det
usynlige er evig» (). Tenk på disse ord fra Paulus mens vi studerer
evangelisten Filip denne uken. Han er en av dem vi vet lite om, med unntak av
noen få henvisninger i Bibelen. Men som vi skal se, gjorde Filip en god jobb,
selv om vi vet lite om det meste av det han utrettet. Kjenner du noen som har
gjort store ting for Gud, men fått liten ytre anerkjennelse? Hvorfor er det viktig
å holde prinsippet i Paulus’ ord klart for oss, spesielt hvis vår innsats ikke får
noen videre anerkjennelse eller oppmerksomhet? Se også .
Filip var et populært gresk navn og betyr «hesteelsker». I Det nye testamentet
er det fire personer som heter dette. To hadde tilleggsnavnet «Herodes» og
tilhørte herodianerne, som styrte Israel hardt i nytestamentlig tid. De andre var
fremtredende misjonærer.
Den første, Filip fra Betsaida, var den disippelen som førte Natanael til
Jesus (). Senere førte han grekere til Jesus ().
Den andre Filip ble kalt «evangelisten» i for å skille ham fra
disippelen Filip. Han dukket først opp i menigheten i Jerusalem der han gjorde
«tjeneste ved bordene» () før han ble evangelist og misjonær (). Hans misjonærtid strakte seg over tjue år, og han fikk hjelp av sine fire
døtre, som var profeter. De er nevnt i Apostlenes gjerninger. Ellers vet vi lite
om hans bakgrunn.
«Det var Filip som forkynte evangeliet for samaritanene. Det var Filip som
hadde mot til å døpe den etiopiske hoffmannen. En stund var historien om
disse to arbeiderne [Filip og Paulus] tett sammenvevd. Det var den voldsomme
forfølgelsen under fariseeren Saul som hadde spredt menigheten i Jerusalem og
forpurret de sju diakonenes organisasjonsarbeid. Flukten fra Jerusalem hadde
fått Filip til å endre sin arbeidsmåte, noe som førte til at hans kall falt sammen
med det som Paulus ofret seg for. Paulus og Filip tilbrakte dyrebare timer
sammen. Minnet om lyset som hadde skint på Stefanus’ himmelvendte ansikt
idet han led martyrdøden, meldte seg i all sin prakt i forfølgeren Saulus’ sinn
og fikk ham til å falle hjelpeløs ned for Jesu føtter.» – Sketches From the Life of
Paul, side 204.
Les ; . Hva slags bilde tegnes av den første menighet?
En stund går det ganske bra blant de første troende. Men alle er syndere, og
snart melder misnøyen seg.
Les . Hvilke problemer fikk de, og hvordan håndterte menigheten
problemene?
Den raske veksten i Jerusalem-menigheten førte til sosiale spenninger. Filip ble
en av dem som skulle se på det. Blant de omvendte var det underprivilegerte
og personer med økonomiske problemer. Deres tilstedeværelse ved fellesmåltidene
stilte nye krav til menighetslederne. Det ble murret om at gresktalende
enker fikk for lite å spise. Dette var en spesielt ømtålig sak fordi Israels profeter
hadde sagt at man ikke skulle glemme enker og foreldreløse.
For å løse problemet, samlet apostlene de troende og foreslo at det skulle
utnevnes sju menn som var fulle av Den hellige ånd og visdom, til «å diakonisere
[gresk for «tjene»] ved bordene, slik at de tolv kunne «diakonisere Ordet»
(se ). Alle sju hadde greske navn, kanskje for å sikre at de forsømte
gresktalende enkene fikk sitt. En av dem var Filip. Dette er første gang han er
nevnt i Bibelen.
Apostlene mente det måtte skaffes ekstra lederressurser, slik at de ikke
skulle bli overarbeidet ved selv å måtte ta seg av det som skulle til for deres felles
liv. De understreket at deres kall var å hengi seg til Guds ord og bønn.
Hva er noen av de potensielt splittende problemene i din egen lokalmenighet,
og hvordan kan Gud bruke deg til å løse dem?
Saulus, den fremtidige apostelen og misjonæren, opptrer første gang i Bibelen
under steiningen av diakonen Stefanus, den første kristne martyr. Men forfølgelsen
bidro bare til at evangeliet fikk større utbredelse.
Les . Hva ble resultatet av forfølgelsen i Jerusalem?
Samaria var første stopp på kristendommens geografiske spredning.
Samaritanene betraktet seg som etterkommere av de israelittene som ble igjen
da Assyria bortførte de fleste israelittene i 722 f.Kr. Men jødene betraktet samaritanene
som etterkommere av utlendinger som assyrerne hadde tvangsflyttet
til Israel. I nytestamentlig tid var forholdet mellom jøder og samaritaner preget
av spenninger og voldsutbrudd. Men som vi før har sett, hadde Jesus banet vei
for misjonsarbeid i området da han samtalte med kvinnen ved brønnen, som i
sin tur hadde begynt å «evangelisere» sitt eget folk.
Fra sin tjeneste ved bordene ble Filip nå kalt til misjon blant samaritanene.
Som flyktning fra forfølgelsen i Jerusalem kastet han ikke bort tiden. Han forkynte
at Messias, som både jøder og samaritaner ventet på, var kommet (; ).
Les . Hvor vellykket var Filips arbeid i Samaria?
Gud brukte Filip til en stor innsats i denne misjonsmarken utenlands.
Uttalelsen fra kvinnen ved brønnen, at «jødene omgås ikke samaritanene»,
() var nå noe som hørte fortiden til.
Hvilke fiendskap, nag og fordommer som har forgiftet sjelen din, må «høre
fortiden til»? Er det ikke på tide å gi slipp på alt dette?
Ifølge var Filips neste kontakt hoffmannen fra den etiopiske
statskassen. Dette fører misjonen et skritt videre mot «verdens ende» ().
Filip var bindeleddet mellom Samaria og Gaza-misjonen. Fra Samaria nord for
Jerusalem ble Filip kalt til Gaza, som ligger sør for byen. Hans arbeid i nord
gjaldt en gruppe. Her er han opptatt av en enkelt person. I Samaria kan Filip
bare forkynne Kristus ut fra de fem Mosebøkene, for samaritanene godtok
ikke noe annet. Her kunne han også bruke Jesajas bok, sannsynligvis i gresk
oversettelse.
Les . Mens du leser, svarer du på følgende spørsmål: Hvilke vers
i Jesaja (fra Jes 53) var det etioperen leste, og hvorfor ga de Filip en utmerket
anledning til å fortelle om evangeliet?
I motsetning til Filips arbeid i Samaria, der han utførte mirakler (),
gjorde han ikke annet hos etioperen enn å studere Bibelen. Hva kan vi lære av
dette når vi prøver å nå andre?
Herrens Ånd kalte Filip bort straks han var ferdig med å forklare «evangeliet
om Jesus» og hadde døpt etioperen. Filip hadde ingen mulighet til å fortelle
den nyomvendte om sin tro og lære. Veiledet av Det gamle testamentet og Guds
Ånd, som allerede hadde virket på ham, måtte etioperen selv se kristentroen i
lys av sin afrikanske kultur, for han tilba allerede Herren og trodde på hans ord.
Filip forklarte viktige gammeltestamentlige skriftsteder om Jesu død for
etiopieren. Hvorfor må Jesus, hans død og oppstandelse, stå sentralt i vår
forkynnelse for verden? Hva er budskapet uten ham?
Filip var salvet til å gjøre Herrens verk. Kommentatorene er uenige om hvordan
«da … rykket Herrens Ånd Filip bort» () skal forstås, om han bare fikk
beskjed om å gå til Asjdod (vers 40) eller ble ført dit på mirakuløst vis. Uansett
er det avgjørende punktet at Filip var overgitt til Den hellige ånd. Derfor kunne
Gud bruke ham i sitt verk.
Les . Hva forteller verset som forklarer hvorfor Filip ble kalt
«evangelist»?
Les . Hva får vi vite om Filip i disse versene?
Her får vi vite at Filip var familiefar og hadde fire ugifte døtre. Filips kall fra
diakoni til evangelisering medførte mye reisevirksomhet. Vi kjenner til reisen
fra Jerusalem til Samaria, og så videre til Gaza, etterfulgt av «alle byene» på
den 80 kilometer lange kyststripen fra Asjdod til Caesarea. Det ble sikkert
flere reiser. Som alle pionermisjonærer ble han nok trakassert, folk gjorde livet
vanskelig for ham, og han ble utsatt for de «oppturer og nedturer» som slike
oppdrag innebærer. Likevel styrte han sin familie i den grad at Den hellige ånd
fant å kunne betro fire av døtrene hans med den profetiske gave. Dette vitner
om god barneoppdragelse og sann gudsfrykt i denne misjonærfamilien.
Teksten viser at apostelen Paulus bodde hos Filip «i flere dager» (vers 10).
Tjuefem år tidligere hadde Paulus, som da het Saulus, vært pådriver i en brutal
forfølgelse (). Under hans forfølgelse av de troende i Jerusalem måtte
Filip flykte til Samaria (). Mange år senere treffes altså forfølger og
forfulgt hjemme hos Filip, der Paulus bor under besøket. Det må ha vært et
interessant møte mellom trossøsken som samarbeidet om å føre evangeliet til
den ikke-jødiske verden!
Hvorfor er det så viktig at vi ikke glemmer vår egen familie under arbeidet
for andre?
«Evangeliet til Samaria» i Alfa og Omega, bind 6, side 74–79 [].
«Da forfølgelsen spredte dem, ble de grepet av misjonsbegeistring og drog ut.
De forstod det ansvar arbeidet hadde lagt på dem. De visste at de i sine hender
holdt livets brød til en hungrende verden. Tvunget av Kristi kjærlighet delte
de dette brødet med alle som var i nød» – Alfa og Omega, bind 6, side 75 [].
«Da Jesu disipler ble drevet ut av Jerusalem, fant de et fristed i Samaria.
Samaritanene ønsket evangeliets sendebud velkommen, og jødekristne samlet
inn en dyrebar høst blant dem som tidligere hadde vært deres bitreste fiender.»
– Alfa og Omega, bind 6, side 76 [].
Forslag til samtale
Evangeliet bryter ned stengsler mellom folk. Det er iallfall idealet.
Virkeligheten har iblant vært en ganske annen. Hvordan har det seg at
også vi kristne lar det være kulturelle, sosiale og andre stengsler mellom
oss? Vi vet da at alle er like i Guds øyne og at korset jevner ut alle
forskjeller. Hvordan kan Adventistkirken, som henvender seg til hele
verden, motarbeide slik fordom?
Som vi har sett, flyktet de første kristne under forfølgelsen. Det førte
til at evangeliet fikk en utbredelse det kanskje ikke ville ha fått uten
forfølgelsene. Gud vendte ondt til godt, men vi må huske at religionsforfølgelse
aldri er berettiget. Hvordan bør vi være mot dem som forfølges
for sin tro, selv om vi ikke deler troen deres (se )?
Etter skolegangen hjemme i landsbyen fikk jeg plass på adventistenes internatskole i Gowalbathan.
Der tok jeg imot Jesus som min frelser og ble døpt.
Jeg har fått mange bønnesvar. En dag hørte jeg noen som gråt i et hus i landsbyen. Jeg oppdaget
at det var en mor som gråt for sin datter. Datteren hadde høy feber og iblant også spasmer. –
Hun blir ikke bedre, sa moren. – Presten har bedt for henne, men hun blir ikke bedre, og feberen
stiger.
Jeg spurte om hun ville at jeg skulle be for barnet, og det ville hun. Vi knelte og ba til Den
allmektige, som hørte vår bønn. En time senere kom kvinnen og fant meg. Hun strålte. – Lærer,
min datter er oppegående nå. Hun er helt frisk. Gud er virkelig med deg.
Adventkirken i Thanarbaid er ny. I år åpnet vi også en skole. Men vi møtte mye motstand. Vi
ba med noen av folkene i landsbyen hver kveld. Nå har vi ingen problemer, og både kirken og
skolen går godt.
Etter at jeg hadde forkynt for folk i to måneder, tok åtte mennesker imot Jesus som sin frelser.
En dag jeg skulle til en annen landsby, kom noen og spurte: – Hvor har du tenkt deg?
Jeg fortalte det. – Det må du ikke, sa han. Går du dit, kommer en kvinne til å slå deg med
kosten sin.
– Hvorfor det? spurte jeg.
– Fordi du har omvendt hennes åtte venner. De er blitt adventister, og hun er sint fordi hun må
drikke vin alene. Hun har mistet sine venner.
– Jeg har arbeidet for Gud lenge, sa jeg. Men jeg har aldri blitt slått for hans navn ennå. Hvis
det skjer, vil det være en ære. Så jeg gikk.
Da jeg kom, var kvinnen sint og sa at hun hadde ventet på meg for å slå meg med kosten. Men
noe merkelig hendte. Da jeg kom nærmere, ble hun rolig og stille. Og hun sa: – Kanskje kan jeg
bli medlem av gruppen din en dag?
Jeg er sikker på at det var svar på bønn.
I landsbyen Chandiapara, som er full av katolikker, bodde det ikke en eneste adventist. En dag
traff jeg en ung mann som spurte hvorfor vi ikke holder oppstandelsens dag. Jeg forklarte fra Bibelen.
Han fulgte godt med og sa: – Det har jeg ikke hørt før. Jeg vil bli medlem av din menighet.
Han tok imot Jesus, og etter flere bibelstudier ble han døpt. Det gir meg stor glede å dele Guds
ord med andre.