«Men Herren sa til ham: «Gå! For jeg har utvalgt ham som mitt redskap
til å bære mitt navn frem for hedningfolk og konger og for Israels folk. Og
jeg skal vise ham alt han må lide for mitt navns skyld.» (Apg 9,15–16).
En av de mest sentrale skikkelsene i Det nye testamentet er Paulus, eller
Saulus fra Tarsus. Han var det for urkirken som Moses var for israelittene. Men
mens Moses førte Guds folk ut fra et fremmed land, slik at Israel skulle bli i
stand til å gjøre Guds vilje, førte Paulus Guds ord fra Israel til andre folkeslag
for at de skulle kunne gjøre Guds vilje.
Vi vet mer om Paulus enn noen annen kristen fra det første århundret. Han
huskes spesielt for det han har betydd for kristen misjon i de siste 2000 år. Hans
misjonsreiser til landene rundt Middelhavet ble et stort eksempel for misjonærer
i kommende generasjoner.
Paulus har fått æren for å ha løftet bibelske absolutter ut av en jødisk kultur
hvor sivile, rituelle og moralske lover gikk så i ett med jødenes hverdagsliv at
det knapt var noen forskjell mellom jødisk skikk og bruk og det de trodde var
Guds evige budskap til verden.
Denne uken skal vi ta en første titt på ham som ved siden av Jesus selv var
den viktigste skikkelsen i Det nye testamentet.
Saul ble født i Tarsus, en viktig by på handelsruten mellom Syria og det
vestlige Lilleasia (Apg 22,3). Tarsus var et flerkulturelt senter for industri og
utdanning. I en kort tid bodde Romas mest berømte taler og senator her: Cicero.
Sauls foreldre var diasporajøder (jøder bosatt utenfor Israel) av Benjamins
stamme. Han fikk navnet Saulus (hebraisk Sha’ul, «bedt om [av Gud]»). Etter
at han begynte sin misjon til hedningene (Apg 13,9) tok han navnet Paulus
(latinsk Paulusus, etter en fremtredende romersk familie). Og siden han var
fariseer, var Paulus trolig gift, men vi vet ingenting om hans kone. Ja, vi vet
ikke stort om hans familie i det hele tatt, men en søster og en nevø er nevnt
(Apg 23,16). Paulus var også romersk borger (Apg 22,25–28).
Han ble trolig utdannet i synagogeskolen i Tarsus til fylte 12 år. Så fulgte
rabbinske studier i Jerusalem under Rabban (ærestittelen betydde «vår rabbi»)
Gamaliel (Apg 22,3). Som jødiske menn flest lærte han et yrke – i hans tilfelle
teltmakeri (Apg 18,3).
Som allerede nevnt var Paulus fariseer (Fil 3,5). Fariseerne («de atskilte»)
var kjent for å insistere på at alle Guds lover var bindende for alle jøder, både
de lovene som står i Mosebøkene og de som ble overlevert muntlig gjennom
generasjoner av skriftlærde. Deres strenge patriotisme og nitide lydighet mot
jødiske lover kunne få andre jøder til å betrakte dem som hyklerske og dømmende.
Men Paulus la ikke skjul på at han og hans far var fariseere (Apg 23,6).
Paulus’ bakgrunn som fariseer var viktig for hans misjonsarbeid både blant
jøder og hedninger. Det ga ham inngående kjennskap til Det gamle testamentet,
de eneste skriftene som de første kristne hadde til rådighet. Han var også
kjent med de skriftlærdes tillegg til og utvidelser av de gammeltestamentlige
lovene. Således var han den apostelen som var best i stand til å skjelne mellom
tidløse, bibel-baserte absolutter fra Gud på den ene side og senere jødiske tillegg,
som ikke var bindende, og som de hedningkristne derfor kan se bort fra.
Vi har alt sett at dette ble et stort problem i den første menighet. Kultur reiser
den dag i dag viktige spørsmål for kirken.
Hvilke av våre trospunkter er mest ulik kulturen i storsamfunnet? Hvordan
takler du denne konflikten uten å gi etter der vi ikke må gi etter?
Personlighetstrekk er et menneskes typiske reaksjoner på forhold i hjemmet,
kulturen eller skolen. Karakteren er den kombinasjonen av egenskaper, kvaliteter
og evner som viser hva slags menneske en er.
Stor overbevisning og iver kjennetegnet Paulus. Før han ble omvendt, brukte
han sin iver til å forfølge den første menighet. Han støttet steining av Stefanus
(Apg 7,58), tok initiativet til å fengsle kristne kvinner så vel som menn (Apg
8,3), rettet drapstrusler mot disiplene (Apg 9,1) og organiserte et raid mot
kristne i et fremmed land (Apg 9,2; Gal 1,13).
Samtidig kan vi også se hvordan hans engasjement skulle bli brukt til det
gode da han tross ufattelige strabaser og utfordringer ofret seg for forkynnelsen
av evangeliet. Bare en som var helt overgitt til det han trodde på, kunne
ha gjort det han gjorde. Og selv om han mistet alt for Kristi skyld, regnet han
det som «tap». Ordet kommer av et gresk ord som betyr noe som er ubrukelig,
søppel. Paulus kunne skjelne mellom det som var viktig i livet og det som ikke
var viktig.
Han var også ydmyk. Skammen over at han hadde forfulgt de kristne, fikk
ham til å betrakte seg som uverdig til sitt høye kall. Og som en som forkynte
Kristi rettferdighet som vårt eneste håp om frelse, visste han akkurat hvor syndig
han var i kontrast til en hellig Gud. Dette var mer enn nok til å bevare ham
ydmyk, overgitt og takknemlig.
«En eneste stråle av Guds herlighet, et eneste glimt av Kristi renhet som trenger
inn i oss, gjør alle syndens flekker pinlig fremtredende og viser hvor forkrøplet
og mangelfull menneskekarakteren er. Den åpenbarer de vanhellige ønsker,
hjertets vantro og leppenes urenhet.» – Veien til Kristus, side 31 [SC 29].
Ingen er immun mot stolthet. Hvorfor bør det å betrakte korset kurere oss
for denne synden?
Les om Paulus’ omvendelse i Apg 9,1–22. Hva var sammenhengen mellom
denne opplevelsen og hans kall til å bli misjonær? Se også Apg 26,16–18.
Helt fra første stund var det klart at Herren hadde tenkt å bruke Paulus til å
nå både jøder og andre folk. Ingen annen hendelse i Paulus’ forberedelse som
misjonær og teolog kan måle seg med omvendelsen. Ja, i sitt vitnesbyrd kom
han ofte inn på denne opplevelsen.
«Men reis deg nå og stå på føttene! Jeg har vist meg for deg for å velge deg
ut til tjener og til vitne, både om det du har sett av meg, og om det du siden skal
få se» (Apg 26,16). Paulus kunne ikke forkynne eller undervise om noe han
ikke visste. Nei, han forkynte og underviste ut fra sine egne opplevelser med og
kunnskap om Herren, og alltid i harmoni med Guds ord. (Se Rom 1,1–2).
LesApg 26,18. Hva skulle resultatet av Paulus’ arbeid bli?
Av dette kan vi se fem av resultatene av ekte misjonsarbeid
Åpne folks øyne. Gjøre Gud og Jesus virkelig, tilstede, aktiv og tiltalende.
Vende om fra mørke til lys, fra uvitenhet til kunnskap – et sentralt tema i
evangeliet (se Luk 1,78–79).
Vende om fra Satans makt til Gud.
Få tilgivelse for syndene. Syndens problem har en løsning. Dette er vårt
budskap.
Få en plass blant dem som blir helliget: Dette innebærer medlemskap i
Guds menighet, uavhengig av etnisitet, kjønn og nasjonalitet.
Hva ville du si hvis noen spurte deg: «Hva er din erfaring med Jesus? Hva
kan du fortelle meg om ham?»
«Jeg ... har fullført forkynnelsen av Kristi evangelium vidt omkring, fra
Jerusalem og helt til Illyria» (Rom 15,19). Hvilket viktig trekk ved all misjon
inneholder dette verset? Se også 1 Kor 1,23; 1 Kor 2,2; Gal 6,14; Fil 1,15–18.
En ting kan man med sikkerhet si om Paulus’ misjonsinnsats: Samme hvor han
dro, sto budskapet om Kristus og ham korsfestet sentralt i forkynnelsen. Slik
var han tro mot sitt kall, at han skulle forkynne Jesus. Budskapet til dagens
misjonærer er ikke til å ta feil av: Samme hva vi ellers forkynner (og som
syvendedags-adventister har vi fått mye som skal deles med resten av verden),
må Kristus og ham korsfestet være alfa og omega i alt misjonsarbeid.
Men Paulus forkynte ikke bare Jesus som en slags objektiv sannhet og reiste
videre. I alt sitt arbeid startet han menigheter, på sted etter sted over hele sin
del av verden. Han var opptatt av «menighetsplanting».
Det er også en annen side ved Paulus’ misjonsarbeid.
LesKol 1,28. Hva synes han å skrive om her? Er dette evangelisering eller
disippelskap?
Når man leser mange av Paulus’ brev, viser det seg at de ofte handler om noe
annet enn å nå ut til kirkefremmede. Mange av brevene ble tvert imot skrevet
til etablerte menigheter. Med andre ord var sjelesorg og menighetspleie en del
av Paulus’ misjonsarbeid.
Så vi kan se minst tre viktige sider ved hans misjonsvirksomhet: forkynnelsen
om Jesus, menighetsplanting og omsorg for etablerte menigheter.
Tenk på sist du vitnet for noen. Hvor sentralt sto Jesus i det du sa? Hvordan
kan du sørge for at han alltid står i sentrum?
«Multikulturalisme» er et moderne uttrykk som først kom på trykk i 1960,
ifølge Oxford English Dictionary. For mange i oldtiden fantes det bare to grupper
mennesker – oss og dem, vår stamme og ikke vår stamme. For grekerne var
alle ikke-grekere «barbarer». For jøder var alle ikke-jøder «hedninger».
Som vi har sett, tvang hedningemisjonen kirken og dens ledere til å forholde
seg til skillet mellom jøde og ikke-jøde. Spørsmålet var om en fremmed kunne
bli kristen uten først å bli jøde.
LesGal 2,1–17. Hva skjedde, og hvordan illustrerer denne historien den
utfordringen
som «multikulturalisme» representerte for misjonen?
«Da Peter noe senere besøkte Antiokia, vant han manges tillit på grunn av sin
fornuftige holdning til de hedningkristne. En stund levde han i samsvar med
det lys han hadde mottatt fra himmelen, og overvant til de grader sine naturlige
fordommer at han satt til bords med hedningkristne. Men da det kom jøder
fra Jerusalem med stor nidkjærhet for seremoniloven, opptrådte Peter uklokt
og endret sin holdning til dem som hadde forlatt hedenskapet. ‘Også de andre
jødekristne hyklet sammen med ham, så til og med Barnabas ble revet med av
hykleriet deres.’ Avsløringen av denne svakhet hos respekterte og kjære ledere
gjorde et forstemmende inntrykk på de hedningkristne. Menigheten stod i fare
for å bli splittet.» – Alfa og Omega, bind 6, side 139, 140 [AA 197, 198].
Paulus utfordret Peter og tok et klart standpunkt for det vi i dag ville kalle
en flerkulturell menighet. Hans ikke-jødiske konvertitter skulle ikke presses
til å bli jøder for å kunne bli kristne. Her ser vi betydningen av Paulus’
mangslungne bakgrunn som fariseer, student under Rabban Gamaliel, romersk
borger, fundamentalistisk forfølger og fanatiker, og til slutt konvertitt og Jesu
Kristi apostel: Han kunne skille mellom Guds tidløse, evige absolutter og deres
midlertidige kulturelle og religiøse uttrykk.
Hvordan skiller du mellom det som er avgjørende for vår tro og det som er
kultur, sosiale eller personlige preferanser?
«For alle er jeg blitt alt, for på alle mulige måter å frelse noen. Men alt gjør jeg
for evangeliets skyld, så jeg selv kan få del i det» (1 Kor 9,22–23).
Les 1 Kor 9,19–23. I moderne misjonsarbeid bruker man ordet «kontekstualisering»
om den misjonspraksisen Paulus skisserer her. Kontekstualisering
er et «forsøk på å kommunisere evangeliet i ord og gjerning og bygge kirken
på måter som gir mening for folk i deres kulturelle sammenheng lokalt. Her
presenteres kristendommen på en måte som oppfyller folks dypeste behov og
trenger gjennom deres verdensbilde slik at de kan følge Kristus og leve videre
i sin egen kultur» – Darrell L. Whiteman, “Contextualization: The Theory, the
Gap, the Challenge,” International Bulletin of Missionary Research, bind 21
(januar 1997), side 2.
«For jødekristne som bodde i nærheten av templet, var det naturlig å tenke
tilbake på jødefolkets særlige rettigheter. Da den kristne menighet forkastet
jødenes seremonier og tradisjoner, så de for seg hvordan den nye troen snart
kunne føre til at den hellighet som var knyttet til de jødiske skikker, snart ville
gå tapt. Mange ble arge på Paulus, for han fikk en stor del av skylden for den
forandring som hadde funnet sted. Selv ikke alle disiplene stod klar til uten
videre å godta rådsmøtets avgjørelse. Noen omfattet seremoniloven med stor
nidkjærhet og betraktet Paulus med vrangvilje. De mente han var holdningsløs
i forholdet til de krav jødenes lov stilte.» – Alfa og Omega, bind 6, side 139 [AA 197].
Spørsmål til drøftelse
Les 1 Kor 9,20. Hva kan dette verset lære oss om kontekstualisering og
misjon, eller hvordan vi kan vitne for andre?
Gud tilga Paulus hans fortid og brukte ham på mektig vis. Hvordan kan
vi lære å tilgi oss selv det vi har gjort og ta imot Kristi rettferdighet og
bli brukt av ham, vi også?
Hvordan jeg traff Jesus? Min venn Liton eide skredderbutikken ”Popular Tailors”, som lå ved
siden av adventistenes skole i Dhaka.
Liton laget uniformene til adventistskolen, så jeg måtte ofte innom skolen. Der ble jeg kjent
med Shapon Halder, som fattet interesse for meg. En dag spurte han om jeg var interessert i bibelstudier,
og jeg takket ja. Vi studerte en stund, og så ble jeg døpt. Mitt liv ble helt forandret, og jeg
bestemte meg for å arbeide for Gud med menighetsplanting.
Jeg bor på et sted som heter Kishoreganj. Det er ikke mange kristne her. Når vi forteller at
vi er kristne, kommer folk for å se hvordan vi ser ut, hva vi spiser og hvordan vi er. Iblant er det
slitsomt, men Gud velsigner oss, og vi har plantet en menighet her. Mange er blitt døpt.
En kvinne, Aroti Sarker, var nygift. Hun var en av dem som kom til møter og ble døpt. Da
mannen hennes fikk høre om det, kastet han henne ut og sa at hun kunne flytte inn hos han som
hadde overtalt henne til å bli døpt. Hun kom til meg og fortalte det hele med tårer i øynene.
Jeg prøvde å trøste henne med at hun ikke måtte frykte, for Gud var med henne. Jeg lovte
å gjøre alt jeg kunne for henne, men det ble bare verre. Nesten alle i landsbyen sa at jeg hadde
ansvaret for henne, ellers ville de melde meg til politiet og få meg fjernet fra stedet. Jeg ba hele
natten om kraft og visdom.
Gud velsignet meg da jeg besøkte hennes mann sammen en av mine venner neste dag og
snakket med ham om saken. Han roet seg og tok tilbake sin kone. Og etter en tid ble også mannen
døpt!
For en måned siden ventet jeg på min kone på sykehuset der hun arbeider. Plutselig så jeg et
par som gråt da de forlot sykehuset. Jeg spurte hva som var galt. Mannen fortalte at hans kone var
gravid, men det var fullt på sykehuset, så legen sendte dem bort.
Jeg syntes synd på dem og prøvde å finne plass til dem. Ved Guds nåde klarte jeg det. De ble
veldig glade, og senere fikk jeg anledning til å fortelle dem om Jesus. De er nå døpt og har det
riktig godt.