«Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én
ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det
som er foran, og jager frem mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra
det høye har kalt oss til i Kristus Jesus» (Fil 3,13–14).
Paulus benyttet gammeltestamentlige profetier, jødisk historie og Jesu liv og
lære for å utvikle den kristne forståelsen av frelseshistorien, der alt kretset om
Kristi liv, død og oppstandelse. Takket være sin forankring i både jødisk kultur
og det gresk-romerske samfunn hadde Paulus den nødvendige innsikt til å løfte
evangeliet ut av jødedommens samfunnsmessige, rituelle, og moralske praksis
og gjøre det tilgjengelig for en flerkulturell verden.
I sine 13 brev viste Paulus hvordan de troende kan leve sin tro. Han tok for
seg både liv og lære. Han ga råd og kom med oppmuntringer og formaninger
om personlig kristendom, relasjoner og menighetsliv. Men i alle hans brev var
hovedtanken «Jesus Kristus og ham korsfestet» (1 Kor 2,2).
Paulus var ikke bare skribent. Han ble også kjent som den store misjonæren
blant apostlene, og vitnet om evangeliet fra Syria til Italia, kanskje helt til Spania.
På ti år stiftet Paulus menigheter i fire av Romerrikets provinser.
Denne uken vil vi se på Paulus – både hans misjon og hans budskap.
Les1 Kor 1,22–24. Hvordan kan disse versene hjelpe oss å forstå hvordan
folk reagerer på sannheten? Hva kan dette lære oss som kan være til hjelp når
vi vitner for ulike folkegrupper?
Under utvandringen fra slaveriet i Egypt viste Gud sin omsorg for Israel med
store tegn. Senere generasjoner av jøder fikk en forventning om at alle nye
sendebud fra Gud ville gjøre tegn og undere og mirakler.
Grekernes filosofiske og vitenskapelige tradisjon gjorde at de forventet en
tro som kunne forklares, og som tilfredsstilte menneskenes visdom.
Paulus avviste ikke målgruppenes kulturelle og åndelige arv. Han brukte
den som innfallsvinkel for å forkynne Kristus korsfestet. De som ønsket tegn,
fant dem i Jesu liv og virke og i den første menighet. De som ønsket logisk
eleganse og fornuft, fant det i Paulus’ argumenter for evangeliets budskap.
Begge mennesketypene hadde egentlig bare ett behov: å kjenne den oppstandne
Kristus og «kraften av hans oppstandelse» (Fil 3,10). Hvordan Paulus førte
dem til denne kunnskapen, avhang av hvem han vitnet for.
Når Paulus forkynte for jødiske tilhørere, bygget han sine taler på Israels
historie, knyttet Kristus til David og la vekt på gammeltestamentlige profetier
som peker frem til Kristus og forutsier hans korsfestelse og oppstandelse (Apg
13,16–41). Det vil si at han tok utgangspunkt i det kjente, det de respekterte og
trodde på, og med det som utgangspunkt forsøkte han å føre dem til Kristus.
I sitt budskap til andre folkeslag talte Paulus om Gud som skaper, opprettholder
og dommer, synden som kom inn i verden og frelsen ved Jesus Kristus
(Apg 14,15–17; Apg 17,22–31). Paulus måtte gå frem på en annen måte med disse
menneskene enn med jødene (eller med hedninger som delte jødenes tro). Men
også her var målet å føre dem til Jesus.
Tenk på din egen tro. Hva bygger den på? Hvilke gode grunner har du for
den? Hvordan kan dine grunner skille seg fra andre menneskers grunner, og
hvorfor er det viktig å være klar over forskjellene?
Paulus var en dyktig formidler, og i sitt misjonsarbeid brukte han det kjente
til å forklare det ukjente. Han tok dagligdagse trekk ved den gresk-romerske
verden og belyste hva et nytt liv i Kristus betydde i praksis. Han benyttet seg
særlig av to sider ved konvertittenes verden i sine pedagogiske metaforer:
idrettsutøverne med deres leker og den romerske soldat.
Paulus’ verden hadde en forkjærlighet for idrettsprestasjoner, slik vi også
har det i dag. De gamle grekerne uttrykte sin kjærlighet til konkurranser ved å
holde ikke mindre enn fire forskjellige sykluser av OL-lignende konkurranser
på ulike steder i Hellas. Romerne arvet og videreutviklet idrettskonkurransene.
Det mest populære var løpsøvelser. I en av dem løp menn iført full militær
rustning. Bryting var også populært. Idrettsutøverne trente iherdig, og vinnerne
ble rikt belønnet. Etnisitet, nasjonalitet og sosial klasse hadde lite å si,
for utholdenhet og prestasjoner var målet.
Fra Marius’ dager av erstattet romerske keisere midlertidige soldater med
yrkeskrigere, plasserte dem i garnisoner over hele Romerriket og oppgraderte
og standardiserte både rustning og våpen. På Paulus’ tid ble soldatene rekruttert
fra ulike etniske og nasjonale grupper, enten de var romerske borgere eller
ei. Til gjengjeld for belønning ved slutten av sin tjenestetid, lovet soldatene
total lojalitet til den sittende keiseren, som i ufredstider selv førte dem i krig.
I det som kanskje er Paulus’ siste brev, belyser han sitt syn på livet som kristen
misjonær både med soldatlivet og idretten: «Jeg har stridd den gode strid, fullført
løpet og bevart troen» (2 Tim 4,7).
Hvordan er troen en kamp, og hvordan er den et løp? Hvordan har du opplevd
sannheten i begge bildene i ditt kristenliv? Hvilken metafor er mest
dekkende for din erfaring, og hvorfor?
«Opphever vi da loven ved troen? Slett ikke! Vi stadfester loven» (Rom 3,31).
Hvilken lov er det Paulus taler om?
I engelske oversettelser av Paulus’ brev forekommer ordet lov ca 130 ganger,
og i Apostlenes gjerninger ca 20 ganger. Paulus forsøkte å få sine tilhørere og
lesere, uansett bakgrunn, til å forstå at «lov» kunne bety flere ting, spesielt for
jøder. Slike lover som de ti bud gjelder for alle mennesker til alle tider. Men
Paulus regnet ikke andre lover i Det gamle testamentet og i jødedommen som
bindende for kristne. I sine skrifter brukte apostelen ordet lov i bred forstand
om regler for religiøse seremonier, sivilrett og helse- og renselseslover. Han
skrev om å være «under loven» (Rom 3,19) og om å være «løst fra loven»
(Rom 7,6). Han beskrev en «syndens lov» (Rom 7,25), men også en «lov»
som er «hellig» (Rom 7,12). Han nevnte «Moseloven» (1 Kor 9,9), men også
«Guds lov» (Rom 7,25). For ikke-jøder kan dette virke forvirrende, men for
jødekristne som var oppdratt i hebraisk kultur, gjorde sammenhengen det klart
hvilken lov han mente.
Paulus skjønte at seremonilovene, som viste hvordan man nærmet seg Gud
gjennom prestedømmet, helligdommen og ofringene, ikke var bindende etter
korsfestelsen. De hadde oppfylt sin hensikt. Dette ble helt klart etter tempelets
ødeleggelse.
Men det var noe annet med moralloven, som er konkretisert i de ti bud. I
sine brev siterer Paulus enkelte av budene og antyder andre som universelle
etiske krav til alle mennesker, jøder som hedninger. Etter å ha advart mot synd,
ville ikke Paulus ha svekket den loven som forteller hva synd er. Det ville ha
gitt like mye mening som å si at folk ikke må bryte fartsgrensen og samtidig
fortelle dem at skiltene med fartsgrensene ikke gjelder lenger.
«For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus
Kristus og ham korsfestet» (1 Kor 2,2).
Kristi kors sto helt sentralt i Paulus’ liv og lære. Men han lærte ikke korset i et
vakuum. Han lærte det i sammenheng med andre læresetninger, og en av dem
var oppstandelsen. Uten den ville korset ha vært til ingen nytte.
Les1 Kor 15,12–22. Hvor viktig er Jesu død og oppstandelse for evangeliet?
Hvorfor er en riktig forståelse av døden som en søvn avgjørende for å kunne
forstå disse tekstene? Hva taler Paulus om her, hvis de døde i Kristus allerede
er i himmelen?
I likhet med ikke-kristne religioner lærer de fleste kristne grupperinger at
sjelen er udødelig. Men Paulus understreket gang på gang at:
Nesten alle religioner inneholder læresetninger som bygger på villfarelsen
om at sjelen er udødelig: For eksempel reinkarnasjon, bønn til helgener,
ærefrykt for forfedrenes ånder, et evig brennende helvete og slike New Agepraksiser
som kanalisering eller astral projeksjon. Bibelens lære om døden er
det eneste reelle vernet mot disse vrangforestillingene. Det er leit at de som har
mest imot denne sannheten, finnes i mange kirkesamfunn.
Når den troende lukker sine øyne i døden, vekkes han eller hun til evig liv
ved Jesu gjenkomst, etter det som oppleves som et øyeblikks mørke og
stillhet. Hva lærer sannheten om de dødes tilstand oss om Guds karakter?
Paulus hadde en sterk personlighet. Han arbeidet hardt og målrettet. Slike mennesker
kan være einstøinger med få venner, men mange beundrere. Men Paulus
hadde ofte både to og tre medarbeidere med på sine reiser. Minst åtte av dem
er nevnt ved navn (Apg 13,2; Apg 15,22; Apg 15,37; Apg 16,1–3; Apg 19,22; Kol 4,7; Kol 4,10–11; Filem 24).
Dessuten finner vi hilsener til 24 personer i Rom 16, ved siden av felleshilsener.
Apostelen trodde på teamarbeid, spesielt på nye steder. Men innimellom kom
han på kant med andre arbeidere.
LesApg 15,38–41. Hva har skjedd her, og hva sier det oss om hvor menneskelige
disse arbeiderne for Herren var?
«Slik var situasjonen da frykt og motløshet overveldet Johannes Markus. En
stund vaklet han i sin bestemmelse om helhjertet å stille seg selv til tjeneste for
Herren. Han var ikke vant med motgang og mistet motet når de møtte farer og
savn … Dette førte til at Paulus betraktet Johannes Markus med liten velvilje, og
en stund fordømte han meget sterkt hans beslutning. Barnabas hadde imidlertid
lagt merke til at Johannes Markus hadde evner som kunne gjøre ham til en verdifull
arbeider for Kristus.» – Alfa og Omega, bind 6, side 120 [AA 169, 170].
Denne beretningen i Apostlenes gjerninger viser at Paulus forventet at
reisefølget skulle bli på sin post tross farer og strabaser. For Paulus var den
lille gruppen en menighet i miniatyr. Han understreket betydningen av å være
et godt eksempel. Et pliktoppfyllende, men kjærlig forhold teammedlemmene
imellom ble et mønster for menighetene, som ofte var husmenigheter. Teamet
var også en ideell scene for opplæring av nye evangelister og misjonærer. Men
til tider gikk det galt, som i tilfellet Johannes Markus.
Les2 Tim 4,11. Hva sier denne teksten om vekst og tilgivelse?
Alle gjør feil. Hvordan kan du lære å tilgi dem som har såret deg med sine feil?
Tenk også på dem du har såret med dine feil. Hva har du gjort for å gjøre det
godt igjen? Hvorfor ikke gjøre det nå, hvis du ikke alt har gjort det?
Apostelen Paulus er blitt sammenlignet med kaosteoriens sommerfugleffekt:
«at en sommerfugls vingeslag i Amazonas skaper orkan i Asia». Hans arbeid
som forfatter og predikant bidro til å forvandle en jødisk sekt i en avkrok av
Romerriket til en verdensreligion. De tankene han la frem i sine brev, har trolig
hatt større innflytelse enn noen annen gammel gresk litteratur av sammenlignbart
omfang.
Forslag til samtale
Paulus unngikk martyrdøden ved å flykte til Aten, den gresk-romerske
verdens intellektuelle sentrum. Byer gir ly for flyktninger, også kristne.
Apostelen kastet ikke bort tiden: etter å ha sett byens religiøse monumenter
holdt han samtaler med jødene og forkynte på torget. Les Apg
17,16–31. Hvilken tilnærming velger Paulus overfor disse menneskene,
og hvordan hjelper dette oss å forstå behovet for å tilrettelegge budskapet
for ulike folkegrupper? Legg merke til at Paulus på ingen måte vannet
ut sannheten for å nå disse menneskene. Hvordan kan vi være sikre
på at vi ikke går på akkord med sentrale sannheter i vårt forsøk på å nå
andre?
Hvorfor er de dødes tilstand viktig? Hvilke vrangforestillinger beskytter
denne sannheten oss mot? Hva med din egen kultur? Hvilke forestillinger
kan denne sannheten være et vern mot?
Bruk litt mer tid på spørsmålet om hvilken rolle tegn og logikk bør spille
for troen. La dem som vil, få fortelle om hvordan de kom til tro og hva
tegn og logikk betydde for dem. Og hvilken rolle burde de spille, ikke
bare for å komme til tro, men for å bevare troen?
Hva med flertallet i ditt samfunn? Hva slags bakgrunn har de? Hva er det
folk tror mest på? Ta utgangspunkt i din forståelse av deres tro og bakgrunn
og tenk gjennom hvordan man best kan nå frem til dem. Hva kan
du bruke for å skape kontakt på en måte som ikke bare fornærmer dem?
Jeg heter Swapon Sircar og er fra Khulna-området i Bangladesh. Foreldrene mine var hinduer,
og de fleste i området er også hinduer.
Da jeg var liten, kom noen kristne til landsbyen. De ga oss mange ting og ba oss om å bli
kristne. De fleste er så fattige at de tok imot budskapet, men etter noen måneder gikk de tilbake til
hinduismen.
Noen år senere kom det misjonærer til landsbyen igjen. Det var veldig interessant å høre om
Jesus som elsket oss og døde for oss. De ble en stund og besøkte oss hjemme. Jeg ble påvirket
av deres livsstil. Under det siste møtet sa jeg at jeg ville lære mer om Jesus og bli adventist. Jeg
husker hvordan pastorens forkynnelse forvandlet mitt liv.
Folket i landsbyen min lever fra hånd til munn. Jeg underviser de fattige barna som ikke har
råd til å gå på skole. Hvis noen blir syke, går jeg hjem til dem og forteller om Jesus, som tar seg
av oss. De liker å høre om vår frelser. Det gir dem lys og håp.
Da jeg var yngre, ble jeg ofte med på gale streker sammen med mine venner. Men etter at jeg
ble kristen, lo de mange ganger av meg. En gang kom de hjem til meg og truet meg med at jeg
måtte slutte å forkynne. Så gikk de. Jeg lurte på hva jeg skulle gjøre, så jeg ba for dem. Jeg ba
at de måtte få et annet sinnelag og gjøre gode ting. Noen dager senere kom de tilbake og ba om
unnskyldning. Jeg ble så glad for det og takket Gud for at han hadde hørt mine bønner. Nå er de
med og hjelper andre i landsbyen. Gud hører bønn!
Yndlingskapitlet mitt er Salme 23. Når jeg leser det, føler jeg Guds kjærlighet. Han gir meg alt
jeg trenger. Salmen lærer oss å stole på Gud. Derfor liker jeg den.
Som sagt er de fleste i landsbyen hinduer. Jeg forteller dem om Jesus, hans kjærlighet og død
på korset. De blir fremdeles forbauset over dette og vil høre mer. Jeg inviterer dem til kirken, og
ofte kommer de. Jeg forkynner fremdeles for dem. Be for meg, så jeg kan vinne dem for Jesus.