«Lovet være Gud, han som har makt til å styrke dere med mitt evangelium,
budskapet om Jesus Kristus, ut fra åpenbaringen av det mysterium
som har vært skjult fra evige tider, men som nå er kommet for dagen.
Gjennom profetiske skrifter og etter den evige Guds befaling er dette
mysteriet blitt kunngjort for alle folkeslag for å lede dem til lydig tro.
Ham, den eneste vise Gud, være ære ved Jesus Kristus i evighet! Amen»
(Rom 16,25–27).
Som vi har sett, bruker Herren mennesker til å bringe evangeliet ut til andre.
Men millioner har gått i graven uten kjennskap til Bibelens frelsesplan. De
fleste som noen sinne har levd, har ikke hørt om Guds nåde som er åpenbart i
Jesus Kristus. Dette reiser to spørsmål. Hvordan vil Gud behandle disse milliarder
av mennesker som ikke kjenner ham når dommens dag kommer? Og
finnes det frelse utenfor frelsesplanen slik den er i Jesus?
Noen vil si at frelsen bare er å finne i ett enkelt trossamfunn. Andre mener
at alle religioner er like gode veier til Gud og det evige liv.
Men det avgjørende er å huske at Jesus har åpenbart Guds karakter for oss,
og dette forteller mye om hans kjærlighet til alle mennesker og hans ønske om
å frelse så mange som mulig. Gud er rettferdig, og hvordan han enn løser problemet,
vil ropet bli hørt i hele himmelen: «Rettferdige og sanne er dine veier,
du konge over folkeslagene» (Åp 15,3).
Noen kristne er overbevist om at bare de som hører og tar imot evangeliet om
Jesus, kan bli frelst. Disse kalles noen ganger «eksklusivister» og betrakter
alle ikke-kristne religioner som falne menneskers tankebygninger i et overlagt
opprør mot Gud. Derfor mener de at de ikke-kristne står utenfor Jesu Kristi
frelsende nåde.
Noen går enda lenger og sier at utenfor deres trossamfunn finnes det ingen
frelse, ikke engang for andre bekjennende kristne. De tror at andre kirkesamfunn,
som ikke deler alle deres trospunkter, har stilt seg utenfor Guds omsorg
og ikke kan få del i himmelriket. For eksempel erklærte pave Bonifatius VIII i
sin bulle Unam Sanctam av 1302 «at det er helt nødvendig for ethvert menneskes
frelse at det gir seg inn under paven i Roma.» Noen protestanter har inntatt
lignende standpunkter om sine egne kirkesamfunn.
LesApg 4,12. Hva står det, og hvordan skal vi forstå disse ordene?
Skriftens tale er klar: Frelsen finnes bare i Jesus Kristus og ikke i noe annet
navn under himmelen. Men man skal ikke lese mer inn ordene enn de sier.
Tenk deg at en person oppholder seg i et hus som står i brann. Før han kommer
seg ut, blir han overveldet av røyk og faller bevisstløs om. En brannmann
finner ham på gulvet og redder ham ut, der helsepersonell overtar. Han blir
kjørt til sykehuset, og noen timer senere kommer han til seg selv.
Denne personen ble reddet uten at han visste hvem som hadde reddet ham.
Slik vil alle som blir frelst – enten før Jesus kom som menneske eller etter – bli
frelst i ham, enten de har hørt om ham og frelsesplanen eller ei.
«Blant hedningene er det noen som tilber Gud uten å vite det. De har aldri
fått lyset gjennom noe menneskelig redskap. Likevel vil de ikke gå fortapt.
Selv om de ikke kjenner Guds skrevne lov, har de hørt hans røst tale til dem
i naturen, og de har gjort det som loven krever. Deres gjerninger vitner om at
Den hellige ånd har rørt ved dem, og Gud anerkjenner dem som sine.» – Alfa
og Omega, bind 5, side 193 [DA 638].
Vi fortsetter der vi slapp i går: Selv om Kristi verk er det eneste som kan frelse,
er det noen som mener at man ikke trenger konkret kunnskap om Kristus for å
bli frelst.
Det vil ikke si at man kan bli frelst uavhengig av Kristus, men at Gud både
vil og kan la Kristi verk bli tilregnet hvem han måtte ønske. Noen tror at de
som ikke kjenner Kristus og aldri har hørt evangeliet, men som under Den hellige
ånds innflytelse føler et behov for frelse og handler deretter, vil bli frelst.
Sitatet fra Ellen G. White i slutten av gårsdagens avsnitt antyder iallfall dette.
Tenk bare på Job og Melkisedek.
«Han skal lønne hver og en etter det han har gjort: De som tålmodig gjør det
gode og søker herlighet, ære og uforgjengelighet, får evig liv» (Rom 2,6–7).
Her erklærer Paulus at det er noen utenfor kristentroen som får evig liv i
tråd med et «lydighet til livet-prinsipp» (se 3 Mos 18,5). For de «hedningene»
som «viser … at lovens krav står skrevet i hjertet deres» fordi «samvittigheten
deres» bærer vitnesbyrd, vil dette gjøre utslaget på dommens dag, for de har
tatt imot Åndens gjerning i sitt liv. Det er uansett Åndens verk i deres hjerte
som driver disse menneskene.
Hvorfor må vi være forsiktige med å dømme om andres frelse, enten det
gjelder bekjennende kristne eller ikke-kristne?
Noen lærer at alle vil bli frelst når det kommer til stykket, uavhengig av liv
og lære. «Universalisme» er troen på at alle er så nært knyttet til Gud at de vil
bli frelst, selv om de aldri har hørt eller trodd på evangeliet. For Joh 3,16 sier
jo: «Gud elsket verden.» Og hvordan kan noen gå fortapt hvis han elsker alle,
spesielt hvis fortapt betyr evig pine i helvete? Hvordan kan Gud la noen brenne
evig hvis han er glad i dem? Her kan man se hvordan én vranglære (evig pine)
fører til en annen (universalisme).
«Pluralisme» er i slekt med universalisme og innebærer at alle religioner
er like gyldige veier til Gud og frelsen. Ingen religion er bedre eller dårligere
enn noen annen religion, i hvert fall ikke ifølge denne teologien. En pastor i
en kirke i California skrev på kirkens nettside at hans menighet «ikke tror at
kristendommen er noe bedre enn andre religiøse oppfatninger.»
For pluralistene er de mange slags religiøse ritualer og overbevisninger,
symboler og metaforer, bare overfladiske ulikheter som skjuler en kjerne som
er felles for alle religioner. Pluralistene påpeker for eksempel at de fleste religioner
vektlegger kjærlighet til Gud og kjærlighet til andre og håper på et godt
liv i fremtiden. Ifølge dem er kjernen i alle trosretninger den samme. Dermed
er alle sammen gyldige veier til Gud, og det er sjåvinistisk og arrogant å prøve
å tvinge kristentroen inn på medlemmer av ikke-kristne trossamfunn.
Det er ingen tvil om at både universalisme og pluralisme strider mot Skriften.
Alle blir ikke frelst, og alle trosretninger fører ikke til frelse.
Hvordan ville du svare en som sier at kristendommens påstand om å være
den eneste sanne veien til frelse (se Joh 14,6) er arrogant og ekskluderende?
Del svaret ditt med klassen på sabbaten.
«Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden
skulle bli frelst ved ham» (Joh 3,17). Hvilket håp er det for menneskeheten
ifølge dette verset? Hvordan kan vi ta til oss denne sannheten? Hvordan kan vi
bruke den som motivasjon for vitnetjeneste?
Bibelen lærer at alle er syndere (Rom 3,23), og Gud vil at alle skal bli omvendt
(Apg 17,30; Apg 26,20; 2 Pet 3,9) og komme til frelse (1 Tim 2,4). Fra Eden av har
Guds hensikt vært å redde mennesket fra den undergang og endelige død som
synden og opprøret har påført menneskeheten. Trenger vi noe mer enn korset
for å fatte at Gud elsker oss og ønsker å frelse oss?
Skriften sier klart og tydelig at Gud ikke vil frelse dem som gjør åpent
opprør mot ham.
Gud elsker alle mennesker, men alle er syndere som trenger nåde, og denne
nåden er åpenbart i Jesus. Han har kalt sin menighet til å forkynne budskapet
om hans store nåde for verden.
«Menigheten er det redskap Gud har valgt for å frelse mennesker. Den ble
opprettet for å tjene og skal bringe evangeliet til verden. Guds plan for menigheten
har alltid vært at den skal gjenspeile hans godhet og allmakt. Han har
kalt menighetens medlemmer ut fra mørket til sitt underfulle lys for at de skal
vitne om hans herlighet. Menigheten oppbevarer Guds rike nåde i Kristus, og
gjennom den vil Guds kjærlighet til slutt og i hele sin fylde komme til syne for
‘maktene og myndighetene i himmelrommet.’ Ef 3,10.» – Alfa og Omega, bind
6, side 11 [AA 9].
Hvordan kan du (ikke pastoren eller forstanderen, men du) «vitne om hans
herlighet» for en døende verden? Hva må bli annerledes i ditt liv for at du
kan gjøre dette?
«For alle er jeg blitt alt, for på alle mulige måter å frelse noen. Men alt gjør jeg
for evangeliets skyld, så jeg selv kan få del i det» (1 Kor 9,22–23). Hvilket viktig
prinsipp forfektet Paulus, og hvordan kan vi vise samme holdning?
I sin visdom valgte misjonens Herre å bruke mennesker til å føre budskapet
om tilgivelse og frelse ut til verden. Selv om de hadde sine svakheter, valgte
Gud menn og kvinner til å arbeide sammen med Den hellige ånd og englene.
Israel skulle være Guds «lys» i gammeltestamentlig tid, men de satte ofte lyset
«under et kar» (Matt 5,15). De velsignelsene Israel mottok, beholdt de altfor
ofte for seg selv. I stedet for å dra ut og dele med andre, isolerte de seg for å
slippe å bli «smittet».
Guds neste plan for verdensmisjonen forutsatte saltmetoden – å gå og gjøre
til disipler (Matt 28,19; Mark 16,15; Mark 16,20; Apg 1,8). Den kristne misjonshistorie
kan fortelle om selvoppofrende misjonærer som gikk som salt til verden og
førte evangeliet om livet til mennesker, steder og noen ganger hele folk.
Men som i det gamle Israel ble stor fremgang altfor ofte overskygget av misjonærenes
og misjonsorganisasjonenes menneskelige svakheter. Noen av disse
svakhetene er: (1) dårlig planlegning av besøksvirksomhet, mangelfull forståelse
av oppgaven; (2) snevert fokus på misjon som bare utdanning, helsetjenester,
katastrofehjelp eller utvikling som overskygger forkynnelsen av evangeliet;
(3) organisasjonenes underfinansiering og underbemanning av arbeidet;
(4) misjonærer som var uegnet for oppgaven og (5) nasjoner som forbyr forkynnelsen
av evangeliet.
Men ingen har noen gang sagt at det ville bli lett. Vi står midt i en stor
konflikt, og fienden gjør alt han kan for å undergrave arbeidet, enten det er
her hjemme eller i de mest avsides avkroker av verden. Men vi må ikke miste
motet, for vi har fått mange store løfter om at vi skal få kraft, og vi kan være
trygge på at Gud vil oppfylle sin plan på jorden. Som det står: «Slik er mitt ord
som går ut av min munn: Det vender ikke tomt tilbake til meg, men gjør det jeg
vil og fullfører det jeg sender det til» (Jes 55,11).
«Jesu store endetidsprofeti» i Alfa og Omega, bind 5, side 182–191 [DA
627–636]; «Speedy Preparation» i Fundamentals of Christian Education, side
335; «Extension of the Work in Foreign Fields», i Testimonies for the Church,
bind 6, side 23.
Det nye testamentet bruker to greske substantiv, ledsaget av adjektivet «hele»
for å uttrykke den kristne misjons verdensomspennende natur: «hele kosmos»
i Matt 26,13; Mark 14,9, og 16,15, og «hele oikoumenē» i Matt 24,14. Mens
kosmos, den mer generelle betegnelsen for en ordnet tilværelse, betyr planeten
(med ca 150 forekomster i NT), gjelder oikoumenē mer bestemt menneskene i
verden.
Hvor omfattende var «hele verden» for de første kristne? Noen år etter korsfestelsen
hadde de nådd dagens Kypros, Libanon, Syria, Tyrkia, Makedonia,
Hellas og Italia. Det er ting som tyder på at de forkynte evangeliet i Sør-Russland
(det gamle Skytia) i nord, Etiopia i sør, India i øst, og Spania i vest.
Trodde de første kristne misjonærene at de måtte nå hele verden med
evangeliet? Apostlenes gjerninger forteller at på pinsedagen (den kristne
kirkes «fødselsdag») begynte Den hellige ånd å forkynne «Guds storverk» for
reisende fra en lang rekke nasjoner, geografiske regioner og etniske grupper
(Apg 2,5–11). Fra sin første tid har kirken vært klar over at oppdraget gjelder
hele verden. Og hvis de forsto det den gang, burde ikke vi forstå det enda bedre
i dag?
Forslag til samtale
Se på det svaret dere gav på det siste spørsmålet i tirsdagens avsnitt
(om kristne påstander som ekskluderende og arrogante). Behøver eksklusivitet
nødvendigvis å bety arroganse? Hvis ikke, hvorfor ikke?
Kirkens forståelse av omfanget av «hele verden» har vokst siden pinsedagen.
Jesu misjonsbefaling lød: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til
disipler» (Matt 28,19). Dette er sannheten for vår tid for menigheten
inntil Kristus kommer tilbake. Hvordan hører forkynnelsen av de tre
englebudskapene i Åp 14,6–12 sammen med misjonsbefalingen?
Hvordan ville du svare på dette spørsmålet: Hvorfor risikere liv og lemmer
for å spre evangeliet til folk hvis de kan bli frelst uten å ha hørt
evangeliet?
Dette kvartalet har vi besøkt Sør-Asia og Stillehavet-divisjonen. Der bor det nesten 800 millioner
mennesker. 1,2 millioner er adventister.
Øst-Timor er en ung nasjon, som ble uavhengig i 2002. Folk har lite skolegang, og nesten
alle er katolikker. Adventkirken har bare én menighet i Øst-Timor og opplever mye motgang.
Det gjelder særlig skolebarna våre. En del av offeret 13. sabbat går til å bygge en adventistskole i
hovedstaden Dili.
Sri Lanka er en øynasjon utenfor sørspissen av India. Landet har flere innbyggere som kan
lese og skrive enn noe annet land i Sør-Asia (92 %). Et av prosjektene 13. sabbat er bygging av
en kirke ved Lakpahana Adventist College and Seminary.
Bangladesh har 163 millioner innbyggere og er verdens åttende folkerikeste land. Men landet
er forholdsvis lite og et av de stedene i verden som har høyest befolkningstetthet. Hovedstaden er
Dhaka, med 15 millioner innbyggere. Over 30 % av befolkningen lever under fattigdomsgrensen,
men både økonomien og levestandarden har økt de siste årene. Offeret 13. sabbat vil bidra til at
det blir bygd lokaler for sykepleierutdanning ved adventistenes universitet i Gazipur.
Må Gud velsigne dere når dere gir deres gaver i dag.