«Om Abraham heter det: Han trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig. Så forstår dere at det er de som tror, som er Abrahams barn. Skriften forutså at Gud ville rettferdiggjøre hedningene ved tro, og den forkynte på forhånd dette gode budskapet til Abraham: I deg skal alle folkeslag velsignes» (Gal 3,6–8).
Det er ingen tilfeldighet at tre av verdens store religioner (jødedommen, kristendommen
og islam) iblant blir kalt «abrahamske trosretninger». For alle tre
sporer sine røtter tilbake til denne gudsmannen.
Abraham er beundret som det definitive eksempel på trofasthet, men denne
ukens lekse ser på denne trofastheten fra en annen vinkel. Vi skal se ham som
misjonær, som en som Gud kalte til å dra til et fremmed land og vitne om den
sanne Gud, Skaperen og Frelseren.
Gud gav Abraham og hans ætt etter ham (se Gal 3,29) et tredelt oppdrag:
(1) å motta og bevare den guddommelige sannhet om Guds rike som gikk tapt
i menneskehetens tidligste historie; (2) å være det folket som Frelseren skulle
komme inn i historien gjennom, og (3) som Guds trofaste tjenere skulle de
være et lys for folkeslagene, et lys for dem som trengte å kjenne Herren.
«Herren sa til Abram: ’Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset
ditt til det landet som jeg skal vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk.
Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort. Du skal bli til velsignelse. Jeg
vil velsigne dem som velsigner deg, men den som forbanner deg, skal jeg forbanne.
I deg skal alle slekter på jorden velsignes’» (1 Mos 12,1–3).
Abram (navnet betyr «faren er opphøyet» og ble endret til Abraham, «far til
mange»), vokste opp i Ur, i det som nå er Irak. Gud ba ham dra bort fra sin
sosiale og åndelige omgangskrets og dra til et ukjent land, hvor Gud sørget for
en 100 år lang åndelig forvandling, slik at han ble «de troendes far». Abraham
ble prototypen på en misjonær til flere folkegrupper og en respektert leder som
vitnet om sin tro på Gud.
Les1 Mos 12,1–3. Hvilke av prinsippene her gjelder oss i vår situasjon? Det
vil si: Hva opplevde Abraham som også vi kan oppleve på vår måte? Se også
Hebr 11,8–10.
Patriarken ble kalt til å legge fortiden bak seg og dra ut i tro. Han skulle tro
det som virket utrolig og gjøre det Gud hadde kalt ham til. På grunn av hans
trofasthet ville alle verdens nasjoner bli velsignet.
Mange av oss blir prøvet slik Abraham ble det. Vi hører nok ikke Guds røst
tale direkte til oss, men han kaller oss gjennom læren i sitt Ord og det han lar
oss oppleve. Vi kan bli bedt om å legge en glitrende karriere bak oss, vi må
kanskje forlate behagelige og lønnsomme forbindelser og dra bort fra familien
vår. Ja, kanskje må vi slå inn på en vei som fører til lite annet enn selvfornektelse,
motgang og offer. Men hvordan kan vi si nei hvis kallet kommer?
I 1 Mosebok står det bokstavelig: «Og Gud sa til Abram: ’Gå for deg selv fra
ditt land. . .’» Han fikk beskjed om å gå «for seg selv», for sin egen skyld.
Hvordan skal det forstås, og hvordan kan vi anvende det på oss selv?
Lot var en slektning av Abraham og var med på noen av hans reiser. Da han
valgte den vannrike Jordan-dalen, kom han i kontakt med de ugudelige i
Sodoma (1 Mos 13,1–13). Først ble han reddet av Abraham (1 Mos 14,11–16),
og senere av to engler (1 Mos 19).
Da Abraham hørte at Lot var ille ute, dro han for å hjelpe ham. For å redde
Lot, samlet Abraham en styrke på over tre hundre av sine menn. Flere konger
deltok i kampen om Sodoma, men Abraham vant.
Les1 Mos 14,8–24. Hva sa det om Abraham, det han gjorde, og dermed også
om hans tro og hans Gud?
Abraham åpenbarte Guds kraft for de kongene han beseiret. Selv under denne
redningsaksjon glemte ikke «de troendes far» sitt kall om være en velsignelse
for folkeslagene.
«Mannen som tilbad Herren, hadde ikke bare gjort landet en betydelig
tjeneste, men hadde også vist stor tapperhet. Dette var et vitnesbyrd om at
rettferdighet ikke er feighet, og at Abrahams religion gjorde ham til en modig
forkjemper for rett og frihet for de undertrykte. Hans heltemodige handling gav
ham stor innflytelse blant nabostammene. Da han vendte tilbake, kom kongen
av Sodoma ut med sitt følge for å hedre seierherren. Han bad ham beholde
byttet, og ønsket bare å få tilbake fangene som var blitt befridd. Ifølge krigens
lov skulle byttet tilfalle seierherren, men Abraham hadde ikke dratt i krig for å
skaffe seg vinning. Han avslo derfor å dra nytte av andres ulykke, og bad bare
om at hans forbundsfeller måtte få sin rettmessige del.» – Alfa og Omega, bind
1, side 116 [PP 135].
Tenk på hvordan du er mot andre. Hva sier det andre om din tro?
Abraham var ikke fullkommen, men han var Guds mann, og gang på gang
omtaler Bibelen ham som et eksempel på trofasthet og hva det vil si å bli frelst
av tro (se 1 Mos 15,6; Gal 3,6).
LesHebr 11,8–19. Hva sier teksten om Abraham og hans tro som er viktig for
alle som vil være misjonærer, uansett oppgave?
Gud ville bruke Abraham, men først måtte han legge fortiden bak seg. Dette
kan alle lære noe av, spesielt de som har en fortid som ikke er i tråd med Guds
vilje og lov, og det gjelder jo alle.
Legg også merke til at Abraham ikke bare dro, «han dro av sted uten å vite
hvor han kom» (Hebr 11,8). De fleste misjonærer vet nok hvor de skal, rent
geografisk, men vi vet ikke, i hvert fall på kort sikt, hvor det blir av oss. Men på
lang sikt har vi absolutt forvissning. Hadde vi visst det, ville vi ikke trengt så
mye tro. Mangel på kunnskap er en forutsetning for virkelig å kunne leve ved
tro.
Et annet viktig poeng er at Abraham søkte «byen med de faste grunnvollene,
den som har Gud til byggmester og skaper» (vers 10). Abraham hadde den
store sammenhengen for øye: Han visste at hva han enn møtte av kamper og
strabaser, ville det være bryet verd.
Han visste også at han ikke bare var en fremmed i «det lovede land», men at
han var en av mange «fremmede og hjemløse på jorden» (vers 13). Denne verden
og vår plass i den er viktig nok, men dette er på ingen måte hele historien.
Og det største eksempelet på tro i Det gamle testamentet var naturligvis det
Abraham var villig til å gjøre med sin sønn på Moria-fjellet da Gud ba om det.
Hvordan har det vært å gå i tro? Hvilke vanskeligheter har du støtt på?
Hvilke gleder har du fått del i? Hva kunne du ha gjort annerledes hvis du
hadde visst det du nå vet?
Abrahams liv viser at han kjempet med tvil og fant det vanskelig å tro på Guds
makt. Abrahams forfedre var avgudsdyrkere (Jos 24,2). Dette forklarer kanskje
hvorfor han ikke alltid hadde full tillit til Guds kraft. To ganger viste han feighet
og ba Sara om å fortelle halve sannheter (1 Mos 12,11–13; 1 Mos 20,2). Han lo
da han fikk vite at han og Sara skulle få en sønn (1 Mos 17,17). Herren kunne
bruke Abraham til tross for hans feil, for Abraham ønsket å bli brukt av Gud.
Derfor kunne Herren forme hans karakter.
Ett middel Gud benyttet til å forme Abraham som reformator og misjonær,
var hans mange vandringer. Reiser er en utdanning i seg selv. Man får øynene
opp for nye tanker og andre måter å gjøre ting på. Pilegrimsferder til Jerusalem
var en viktig og nødvendig del av israelittenes gudstjenesteliv. Troen ble
styrket av den sårbarhet pilegrimene opplevde da de måtte gå lange veier, sove
hjemmefra, spise fremmed mat, tåle et annet klima og treffe andre mennesker.
Tilbedelsen befestet deres identitet og tradisjoner med ofringer, hellige danser
og fremføring av salmer.
På sine mange reiser fra fødestedet i Ur til gravstedet i Hebron besøkte
Abraham minst 15 geografiske områder. De fleste av de viktigste misjonsoppgavene
i hans liv kom på hans reiser.
Hva var noen av de åndelige leksene som Abraham opplevde på disse
stedene?
«Abraham skal jo bli et stort og mektig folk, og i ham skal alle folkeslag på
jorden velsignes. Jeg har utvalgt ham for at han skal pålegge sine sønner og
etterkommere å holde seg til Herrens vei og gjøre det som er rett og rettferdig.
Da kan Herren la Abraham få det han har lovet ham» (1 Mos 18,18–19). Hva kan
disse versene lære oss om trofasthet og tjeneste for Gud?
«Gud kalte Abraham til å undervise i sitt ord. Han valgte ham til å være far for
et stort folk, for han så at Abraham ville lære sine barn og sitt hus prinsippene
i Guds lov. Og det var Abrahams eget liv som ga undervisningen kraft. Hans
store husholdning besto av over tusen mennesker. Mange av dem var selv fedre
og mødre, og ikke så få var nylig blitt omvendt fra hedenskapet.» – Utdanning
for livet, side 100 [Ed 187].
Misjonsarbeidet vil gå bedre når familielivet er i tråd med Guds plan. Bibelhistorien
og kirkehistorien forteller at de fleste av de første kristne menighetene
var hus- og familiemenigheter. En av grunnene til valget av Abraham, var at
Gud så at han hadde evnen til å lede sine barn og sitt hus på Herrens vei. Guds
plan for familien er den samme som hans plan for misjon: «Å gjøre det som er
rett og rettferdig» (Ordsp 21,3).
Hvilke eksempler kan du finne på at Abrahams familie viste troskap mot
Herren? Se f.eks. Hebr 11,11 og Hebr 11,20.
Bibelen har naturligvis også eksempler på gudfryktige menn hvor familien ikke
gikk på Herrens vei. Men poenget i tekstene for i dag er klart: Abrahams tro
og eksempel var nok til at husstanden hans lærte å «holde seg til Herrens vei»
(1 Mos 18,19).
«Å holde seg til Herrens vei.» Hva betyr disse ordene for deg? Hvordan skal
vi holde oss til Herrens vei?
«Gud kalte Abraham og gav ham ære og velstand. Hans troskap var et lys for
folk i de land han oppholdt seg. Abraham isolerte seg ikke fra menneskene
omkring. Han hadde et vennskapelig forhold til kongene i nabolandene, og
noen av dem behandlet ham med stor respekt. Hans rettskaffenhet og uselviskhet,
hans tapperhet og velvilje var et uttrykk for Guds natur. I Mesopotamia,
Kanaan, Egypt, ja endog blant innbyggerne i Sodoma ble himmelens Gud
åpenbart gjennom hans representant.» – Alfa og Omega, bind 1, side 344 [PP
368].
Forslag til samtale
Historien om Abraham og Isak på Moria-fjellet har begeistret og utfordret
troende mennesker i tusener av år. Samtidig har den ført til hån og
latterliggjøring fra dem som oppfatter den som grusom og barbarisk.
Les historien i 1 Mos 22. Hva kan den lære oss? Hva lærer den om korset
og hva synden har kostet? Hva sier den om hva et trossprang er? Hvorfor
er historien så problematisk for mange?
Les 1 Mos 12,11–13; 1 Mos 20,2, to tilfeller hvor gudsmannen Abraham viste
mangel på tro. Hva kan vi lære av disse historiene?
En av de mest kjente tekstene i Bibelen er 1 Mos 15,6. I hvilken sammenheng
blir ordene uttalt? Hvordan blir denne teksten brukt i Det nye
testamentet? (se Rom 4,3; Gal 3,6; Jak 2,23.) Hva lærer den om tro,
gjerninger og frelse?
Hvilke store religiøse ledere hadde familiemedlemmer som ikke holdt
seg til «Herrens vei»? Hva kan deres opplevelser lære den som sliter
med å hjelpe familiemedlemmer til å holde fast ved troen?
Jeg heter Febrina og er 17 år. Onkel Marcos
fortalte meg om Jesus, jeg fikk bibelstudier
og ble døpt i sjette klasse. Da jeg begynte på
ungdomsskolen, la lærerne merke til at jeg
ikke kom på skolen på lørdager. En dag måte
jeg møte på kontoret og snakke med lærerne.
– Hvorfor kommer du ikke på skolen på
lørdager, sa en.
– Fordi jeg går i kirken, sa jeg. Jeg forklarte litt mer, og de ble veldig sinte. Jeg måtte komme
hver lørdag, ellers ville jeg bli utvist, sa de.
Etter møtet gikk jeg hjem og ba. Jeg oppfordret menigheten til å be for skolen. Neste lørdag
gikk jeg heller ikke på skolen, og jeg ble utvist.
Jeg fant hjelp i Matt 6,33: ”Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det
andre i tillegg.” Jeg ba, og etter en tid begynte jeg å arbeide i en butikk i Lospalos som tilhører en
adventist. Den holder stengt hver lørdag.
Vi prøver å fortelle folk som handler der, om Jesus. Derfor selger vi ikke tobakk og alkohol.
Når folk spør etter det, forklarer vi at Bibelen lærer at vi skal ta vare på kroppen som et Guds
tempel.
Jeg ber Gud om hjelp med min skolegang. Vi ber om at vi må få en adventistskole i Øst-Timor,
men uansett hva som skjer, vil jeg bli i Jesus.
Helena
Noen foreldre vil ikke ha barna sine lenger når de blir adventister. Jeg heter Helena lærte om
Jesus av adventistmisjonærer. De hjalp til i landsbyen med sosiale aktiviteter, som opprydding og
reparering av veien og folks hus. Jeg hjalp dem hver dag. Og de ga meg bibelstudier i to måneder.
Så ble jeg døpt. Det var i 2009. Jeg likte å studere Bibelen, for den lærte meg om livet. Matt 7,7
oppmuntret meg til å studere, for der står det: ”Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank
på, så skal det lukkes opp for dere.”
Før misjonærene kom, var alle i familien glade i meg, men de ville ikke ha noe med meg å
gjøre da jeg tok imot Gud. Nå hater de meg.
Etter dåpen var jeg misjonær i to år. Jeg fant en god kristen mann. Vi har en sønn, og jeg arbeider
hjemme mens han arbeider for ADRA Øst-Timor. Men jeg skulle ønske jeg kunne få et godt
forhold til mine foreldre. Så be for dem, at de en dag vil ta meg tilbake som sin datter. Og be om
en adventistskole i Øst-Timor, der våre barn kan få undervisning. Takk for hjelpen.
Øst-Timor er verdens yngste demokrati
og ble selvstendig i 2002.
Du finner mer om prosjektene dette
kvartalet på missionspotlight.org