«Og det var mange med hudsykdom i Israel på profeten Elisjas tid, men
ingen av dem ble renset, bare syreren Naaman.» ().
Kongebøkene dekker tiden ca. 970–560 f.Kr. og omtaler spennende og dramatiske
hendelser med vidtrekkende politiske omveltninger for Guds folk. Her
finner vi også historiene om profetene Elia og Elisja. Deres opplevelser har til
alle tider talt til barn og voksne.
Det finnes paralleller mellom Elisjas og Jesu liv. Begge vakte døde til live,
spedalske ble renset og sultne mennesker ble mettet med små mengder mat.
Denne uken ser vi på ett av disse miraklene: helbredelsen av Naaman, en
rik, mektig og stolt avgudsdyrker som fikk oppleve den levende Guds kraft takket
være vitnesbyrdet fra en usannsynlig misjonær.
Blant de mange åndelige sannhetene i beretningen finner vi en modell for
tverrkulturell vitnetjeneste midt i internasjonale spenninger og rivalisering. I
denne historien får vi også en modell for hvordan frelsesplanen fungerer.
«Naaman, arameerkongens hærfører, hadde stor innflytelse hos sin herre og
var vel ansett, for ved hans hjelp hadde Herren gitt arameerne seier. Mannen
var en stor kriger, men han hadde en hudsykdom» ().
Verset inneholder hele fire beskrivelser eller titler som plasserer Naaman i
toppsjiktet i det syriske, eller arameiske, samfunnet. Han hadde stor innflytelse
hos kongen av Syria, han var høyt aktet og var kongens høyre hånd i så vel
religiøse som i militære spørsmål (vers 18). Han var også meget rik (vers 5).
Men vers 1 inneholder et stort «men». All Naamans makt, ære og mot bleknet
i lys av den mest fryktede av alle sykdommer den gang: spedalskhet. Dette
store «men» kastet en skygge over alt han hadde utrettet. Men sykdommen
førte ham i kontakt med Guds profet, og gjennom denne kontakten kom han til
tro på den sanne Gud.
Les ; , og . Hva er fellesnevneren i
disse beretningene, til tross for at Jesus gjorde mirakuløse helbredelser her?
Hva var det som førte alle disse menneskene til Jesus?
Personlige nederlag, tragedier og endrede omstendigheter kan gjøre folk mer
åpne for åndelig sannhet og få dem til å søke etter Gud. Fysiske, psykiske,
politiske eller andre katastrofer kan få folk til å innse at Gud finnes. Personlige
nederlag, nasjonale katastrofer og kriger er viktige grunner til at folk søker en
makt som er større enn dem selv. Kirken har lenge vært klar over at fremgang
i sjelevinnende arbeid ofte kommer på steder hvor folk opplever personlig eller
sosial lidelse.
Det kunne virke som om Naaman hadde alt. Men han var også en mann uten
håp. Er det ikke slik med oss også? Livet rommer godt og vondt. Hvordan
kan vi lære å la begge deler holde oss nær til Herren?
Les . Hva er det som foregår? Hvorfor skulle syreren bry seg om
det en slavejente hadde å si? Hva kan være den skjulte konsekvensen av det
som skjedde?
Bibelen forteller ikke hvordan jenta førte seg i huset, men det må ha vært et
eller annet ved henne som fanget familiens oppmerksomhet. Tenk over det:
En fange, en jente i hans husstand, kommer med en setning som får en rik og
mektig militær leder til å gå til kongen sin og legge frem det hun har sagt for å
få tillatelse til å reise. Og så laster han opp gaver til profeten. Selvsagt skjedde
det mer enn teksten sier med rene ord. Men Guds redskap til å plante kunnskapen
om seg i de førende kretser i Syria var en ikke navngitt slavejente som var
blitt revet bort fra sitt hjem under et redselsfullt syrisk raid. I stedet for å ruge
over sin harde og meningsløse skjebne, delte hun sin faste tro på Guds kraft,
den som var virksom i Elisja i Samaria (vers 3). Som Daniel og hans venner i
Babylon var også hun i stand til å snu motgangen til en måte å ære Gud på. Slik
vendte Gud fangenskapet til en anledning til å dele sin tro. Som Ellen White
skriver: «Måten hun oppførte seg på i dette hedenske hjemmet, er et talende
vitnesbyrd om hvor viktig det er å begynne oppdragelsen i hjemmet tidlig.» –
Alfa og Omega, bind 3, side 107 [].
Hva burde dette si oss om hvordan vår tro, vår livsstil og våre handlinger kan
føre andre til oss og til de sannheter som vi er betrodd?
Det er også fascinerende å se hvordan Israels konge reagerer på brevet. Er jeg
Gud? Kan jeg helbrede spedalskhet? Ordene viser hvor fryktelig sykdommen
var og at bare et mirakel kunne helbrede den. Av en eller annen grunn forventet
ordlyden i brevet at kongen skulle utføre helbredelsen. Han visste at det var
umulig for ham, så han gikk ut fra det var en provokasjon.
Historien om profeten Elisja i det niende århundret f.Kr. består av 18 episoder
som strekker seg over mer enn femti år. Det meste av tiden var han leder av
profetskolen, en oppgave i offentlighetens lys. Oppgaven omfattet også tegn og
undere på både det personlige og det nasjonale plan. Både konger og vanlige
borgere oppsøkte Elisja for å få hans råd.
Les . Hva sier dette om Elisjas kall og tjeneste?
Elisja var kalt av Gud og fikk utrolige opplevelser som må ha stadfestet kallet
for ham. Ønsket om et «dobbelt mål» av Ånden viste at han skjønte han ville ha
bruk for guddommelig kraft for å utføre sin oppgave, for alene var han hjelpeløs.
Denne gudsmannen forsto det Jesus skulle si mange århundrer senere: «Jeg
er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt.
For uten meg kan dere ingen ting gjøre» (). Dette er noe vi må innse
uavhengig av vår oppgave i Herrens verk.
Historien om Elisjas kall viser at han fikk denne kraften. Så han viste at han
var klar over sin rolle da han sa til kongen: La Naaman «få kjenne at det er en
profet i Israel» ().
Det må ha vært litt av et opptrinn da denne militære lederen og følget hans
troppet opp i all sin prakt foran Elisjas hus, som nok var lite og beskjedent sammenlignet
med den luksus Naaman var vant til. Men Naaman og folkene hans
vippet ikke Elisja av pinnen. Nei, han løftet ikke en finger for å få hilse på sin
mektige gjest. I stedet sendte han en ærendsgutt ut med en beskjed til offiseren!
Det eneste han hadde igjen for sin lange tur fra Damaskus, var en kort beskjed
om å gå ned til Jordan og bade! Og et løfte: «Så skal … du bli ren» (vers 10).
Den store mannens stolthet var såret. Men det var kanskje også meningen.
Les . Hva sier denne beretningen oss om Naaman og noe av
det han måtte lære? Hva kan vi lære av dette?
Hvis profeten Elisja hadde møtt sin store gjest med besvergende gester ledsaget
av magiske formler og andre ritualer som var vanlige i hedenske religioner,
ville Naaman neppe ha tvilt. Men to ting gjorde ham fornærmet: Profeten kom
ikke selv ut av huset og hilste på ham, og på toppen av det hele sendte han ham
til Jordan-elven for å bli kurert for spedalskheten.
Naaman hadde for så vidt rett. Skikk og bruk tilsa at Elisja skulle ha kommet
ut og hilst på ham. Og elvene ved Damaskus var bedre, for vannet var
klarere der enn gjørma i Jordan. Men Gud ville at Naaman skulle gå til Jordan
i Israel. Hele prosessen skulle vise 1) at den sanne Gud hadde en profet i Israel
og 2) at Gud belønner den som retter seg etter ham i tro.
Naamans følge overtalte ham til å rette seg etter seg sin nye «kommandant»
og iallfall gjøre et forsøk. Argumentet om at han ville ha rettet seg etter beskjeden
hvis kuren hadde vært innviklet, gjorde utslaget. Det må ha vært tungt for
Naaman å bite stoltheten i seg og høre på en slavejente, en utenlandsk profet
som ikke viste ham behørig respekt, og til slutt sine egne tjenere. Men han var
desperat etter å bli frisk.
«Så dro Naaman ned til Jordan og dukket seg sju ganger i elven, slik gudsmannen
hadde sagt. Da ble kroppen hans frisk igjen som kroppen til en liten
gutt, og han ble ren» ().
Kravene til Naamans helbredelse var tro og lydighet. Han bet stoltheten i seg
og gjorde som Gud hadde sagt. Da han hadde badet sju ganger i Jordan-elven,
ble han frisk.
Les . Hvordan avspeiler historien om Naaman noen av prinsippene
i disse versene? Hvordan har du opplevd det «nye livet» i Kristus?
«Nå vet jeg at det ikke finnes noen Gud på hele jorden uten i Israel. Ta nå imot
en gave fra din tjener!» (). Hvordan kommer frelseserfaringen til
uttrykk i det som sies? Se ; ; .
Naaman kunne ha dratt rett hjem til Damaskus etter helbredelsen. Men han
ville takke, så han dro tilbake til profeten. Denne gangen fikk han treffe Elisja
personlig. Bekjennelsen om at Israels Gud er suveren i verden, er Bibelens
viktigste tema. Disse ordene fra en hedning er et av høydepunktene i Det
gamle testamentets åpenbaring av Gud. Naamans omvendelse viste at hans nye
tilstand skyldtes Israels Gud. Profeten var israelitt, elven var den viktigste i
Israel, og tallet sju er en klar hentydning til skaperverkets Gud.
Hos Naaman har vi et eksempel på sann tro: Han fikk noe han ikke kunne
fortjene. Elisja ville ikke ha gaver (). Vi kan ikke kjøpe eller
fortjene frelsen. Den er bare av Guds nåde. Men Naamans ønske om å gi Elisja
noe for det han hadde gjort for ham, viser troens respons: takknemlighet for
det man har fått. Elisja takket nei. Han fulgte Abrahams eksempel da han hjalp
de hedenske kongene og nektet å ta belønning, med ordene om at ingen skal
kunne si: «Jeg har gjort Abram rik» (). Elisja visste at en gave ville
ha spolert det Naaman skulle lære. Helbredelsen var Guds verk og et uttrykk
for ren nåde.
«Alle må ha dette klart for seg: Tar vi imot Kristus som frelser, må vi ta
imot ham som Herre. Vi kan ikke ha full frelsesvisshet i Kristus uten at vi
vedkjenner oss ham som vår konge og retter oss etter hans bud. Det er slik vi
viser at vi er tro mot Gud. Da er troen vår ekte, for den er en virksom tro. Den
er virksom ved kjærlighet.» – Faith and Works, side 16.
Hvis andre betraktet ditt liv, hva ville de da se som avslører din kjærlighet
til Gud på grunn av det han har gjort for deg i Kristus?
«Flere århundrer etter at Naaman hadde dratt tilbake til sitt hjemland som et
nytt menneske i kropp og sinn, omtalte Jesus denne mannens tro som et forbilde
for alle som gir seg ut for å tjene Gud. ‘Det var mange spedalske i Israel
på profeten Elisjas tid; men ingen av dem ble renset, bare syreren Naaman.’
Gud gikk forbi alle de spedalske i Israel fordi deres vantro lukket velsignelsens
dør for dem. En hedensk adelsmann som gjorde det han mente var rett, og som
følte behov av hjelp, anså han som mer verdig til å nyte godt av hans velsignelse
enn de syke i Israel som ringeaktet sine gudgitte privilegier. Gud hjelper
dem som verdsetter hans velsignelser og som følger lyset fra himmelen.» – Alfa
og Omega, bind 3, side 112 []
Forslag til samtale
Mange har fundert over det som skjedde etter at Naaman ble helbredet.
I avlegger krigeren et mektig vitnesbyrd og sier: «For
jeg vil aldri mer bære frem brennoffer og slaktoffer til andre guder, bare
til Herren» (vers 17). Men rett etterpå sier han: «Når min herre, kongen,
går inn i Rimmons tempel for å kaste seg ned og tilbe der og han støtter
seg på min hånd, så jeg også må kaste meg ned der i Rimmons tempel,
da må Herren tilgi meg dette» (vers 18). Hvordan skal man forstå det
svaret Elisja ga ham? I hvilken grad bør misjonærer vise tålmodighet
og forståelse for nyomvendte, spesielt når de har en annen religiøs og
kulturell bakgrunn?
Hvor fort bør nyomvendte tilegne seg vår kultur? «Enken i Sarepta og
syreren Naaman fulgte det lyset de mottok, og ble regnet som mer rettferdige
enn Guds utvalgte folk, som hadde forlatt Gud og gitt avkall på
sin tro på grunn av bekvemmelighetshensyn og trang til verdslig ære.»
– Alfa og Omega, bind 6, side 284 [].
Helbredelsen og frelsen nådde Naaman gjennom en tro som viste seg i
det han gjorde. Snakk sammen om sammenhengen mellom tro og gjerninger.
Hvorfor er det så viktig å forstå hva de to har å si for vår opplevelse
av frelsen?
Jeg heter Fernando Felipe og bor i Øst-Timor. En dag måtte lillesøsteren min, Tereza, og jeg på
sykehuset. Mens vi ventet i akuttavdelingen, så jeg noen menn som ba sammen med sin syke
venn. Det viste seg at de var adventistmisjonærer. Da de skulle gå, spurte jeg om de hadde blader.
Nei, men de kunne fortelle en historie fra Bibelen. De fortalte om da Jesus helbredet en gal mann
for mange djevler. Jeg ble veldig glad.
Vi ble på sykehuset den dagen, og om kvelden fortalte misjonæren mange flere historier.
Dagen etter var misjonærens venn frisk nok til å dra hjem. Da de dro, var det noe som sa meg at
jeg burde oppsøke dem.
Da vi ble skrevet ut fra sykehuset, dro jeg for å finne misjonærene. Jeg fant dem i en liten
landsby. Vi studerte Bibelen hver dag, og omsider ble jeg døpt.
Men ikke alle likte det. Naboen min sa at når folk alltid studerer Bibelen, blir de gale. En
annen ble så sint at han slo meg så hånden min hovnet opp. Han sa at jeg skulle slutte å lese i
Bibelen, men jeg fortsetter likevel. Be for ham.
Min kone og jeg og våre to barn er de eneste adventistene i landsbyen. På sabbatene leser vi
bibelstudiet sammen og ber.
Vi har begynt å selge tamarindsukkertøy for å få kontakt med folk i landsbyen. Tamarind er
frukten på tamarindtreet. Frukten er seig og har en søt og sur smak. Merkenavnet vårt er ”ADVENT”,
og vi har kalt sukkertøyet ””. Folk kjøper sukkertøyet, og når de ser esken,
leser de verset!
Jeg vil be våre menighetsmedlemmer over hele verden om å be for oss så vi kan få fortalt folk
i landsbyen om Gud. Og be for tamarindproduktet mitt. Jeg tror det vil få folk til å spørre meg om
verset og navnet. Be også om at vi snart må få en adventistskole her i Øst-Timor.