«Nå forstår jeg virkelig at Gud ikke gjør forskjell på folk, men at han fra
alle folkeslag tar imot hver den som frykter ham og gjør det som er rett»
(Apg 10,34–35).
Historien om Jona er beretningen om en profet som går langt ut av sin trivselssone.
Jona levde under Jeroboam II, ca. 750 f.Kr. (2 Kong 14,25), og er
den eneste gammeltestamentlige profeten vi kjenner til som ble kalt til å være
misjonær i et annet land. Israelitter flest på Jonas tid betraktet ikke hedningene
som en del av Guds frelsesplan. Men sannheten om at Skaperen ikke
vil begrense frelsen til sitt utvalgte folk, finner vi flere ganger i Det gamle
testamentet, spesielt i Jesaja og Salmene. Også i nytestamentlig tid var dette en
tung lekse å lære.
I de fire kapitlene i Jona leser vi om profetens motvillige pioneropplevelser
som utenlandsmisjonær, på godt og vondt. Her er ett menneskes reaksjon på
Guds kall bevart sammen med en sterk appell om behovet av misjon utenlands.
Boken inneholder retningslinjer for misjonærer i fremmede land og tverrkulturell
vitnetjeneste, og gir løsninger på noen av de spørsmål og problemer som
vår tids misjonærer står overfor.
Les2 Kong 14,25. Hva kan dette lære oss om Jona? Hvilket lys stiller det
ham i?
Utenfor Jonas bok er profeten bare nevnt i ett annet gammeltestamentlig skriftsted,
2 Kong 14,25. Her hedres han som en profet som spådde at Israel ville ta
tilbake land som Syria hadde erobret.
Jona ble født i Gat-Hefer (hebraisk for «vinpresse ved vannhullet»), en by i
Sebulon i det nordlige Israel, bare noen kilometer fra Nasaret. Det vil si at både
Jesus og Jona var profeter fra Galilea.
Jona fremstår som en merkelig blanding av sterke og svake sider: både egenrådig
og opprørsk, men også lærevillig og lydig. Han var modig og lojal mot Gud,
og han trodde på bønn. Men han var også trangsynt, egoistisk og hevngjerrig.
Mens Jona ble beskrevet som en Herrens tjener i 2 Kong 14,25, tegnes det et litt
sørgelig bilde av ham i boken som bærer hans navn. Det er et tegn på Bibelens
integritet og pålitelighet at han skildres så åpenhjertig. Det ville være bare naturlig
og menneskelig om forfatterne hadde tilslørt og skjult mindre flatterende
karaktertrekk hos Bibelens helter. Men under Åndens veiledning skildrer de både
modige og smålige trekk hos folk. Dette viser at Gud kan bruke dem hvis de er
villige til å bli brukt, enda så svake og lite tiltalende de ellers måtte være.
Hvilke andre bibelske personligheter kunne Gud bruke til tross for deres
svakheter? Hvordan kan det gi oss håp å se at Gud bruker ufullkomne mennesker
med personlighetsmangler når han vil nå andre?
«Gå til Ninive!» sa Gud til Jona. Den gjengse appellen til nasjonene i Det
gamle testamentet var «kom til Sion». Guds plan var at Israel skulle leve ut sin
tro, og landet skulle bli så attraktivt at andre folkeslag ville komme til dem og
få inspirasjon (Jes 56,7).
Som forløper for disiplene i Det nye testamentet (Matt 28,18–20) får Jona
beskjed om å dra til Ninive, et land han betraktet som et sentrum for avgudsdyrkelse,
brutalitet og totalitarisme. Jona la grundige planer for en reise
vestover havet, enda Gud hadde sagt at han skulle dra østover til lands. Den
motvillige profeten flyktet i motsatt retning.
LesJona 1,3–17. Hvilken lærdom kan vi hente fra denne forbløffende
fortellingen?
Guds mottrekk mot Jonas flukt kom i form av et uvær. Vinden er lydig mot sin
skaper, selv om Skaperens profet ikke er det (Mark 4,41). Jona sov under stormen,
mens mannskapet ba (Jona 1,5). Men han var ærlig og tilsto at han var
skyld i elendigheten, og han vitnet for den sanne Gud. Legg merke til at svaret:
«Jeg er hebreer», beskrev både hans tro og hans nasjonalitet. I sin bestyrtelse
over stormens villskap prøvde sjøfolkene å redde seg selv og passasjerene, og
de viste medfølelse med Jona og ville ikke kaste ham over bord. Vi ser at profeten
var villig til å ofre seg selv for å redde andre. Da de endelig gjorde som
han hadde sagt, la uværet seg og det ble blikk stille (vers 15). Sjøfolkene ble de
første som vendte om til Jonas Gud, en Gud som også kunne bruke Jona når
han flyktet fra kallet.
Det var et like stort under at Jona ble reddet som at skipet ble berget. Gud
sendte «en stor fisk». Grunnteksten sier ikke hva slags fisk det var som svelget
Jona og reddet ham. Jona i fiskens buk er den mest kjente episoden i hele boken,
men glem ikke at dens dypere budskap er at Gud elsker, har omsorg for og
vil at alle mennesker skal bli frelst.
For det finnes bare én Gud, himmelens og jordens skaper (se Jes 44,8;
45,5–6). Det er avgudsdyrkelse å tilbe noen eller noe annet. Andre «guder»
man ber til, er oppspinn og løgn. Hvorfor er det så viktig å være klar over
dette når det er tale om misjon?
De tre dagene i storfiskens buk ble et bilde på Kristi død og oppstandelse (Jona
1,17–2,10; Matt 12,40). Gud sendte den store fisken. Det finnes "fortellinger"
om mennesker som har overlevd på havet etter å ha blitt slukt av en hval, men
det var Gud som skaffet til veie akkurat denne store fisken og kraften som
bevarte hans tjener mens han var i den. Slik var dette en mirakuløs hendelse
som bare kunne skje ved en inngripen fra Guds side, han som overalt i Bibelen
er en personlig Gud som griper inn i folks liv på forunderlig vis.
Det finnes ting som tyder på at uttrykket «tre dager og tre netter» var en
gammel talemåte for den tiden det tok å gjennomføre den tenkte reisen til
sheol, det hebraiske ordet for dødsriket. Når man tenker på det som skjedde,
burde Jona ha vært så godt som død.
I fiskens buk begynte han å be. Skipperen hadde uten hell bedt Jona om å
påkalle «guden sin» (Jona 1,6). Nå som alt ser håpløst ut, begynner Jona å be,
og det så det forslår. Det måtte en desperat situasjon til for å få ham til å gjøre
det han burde ha gjort for lenge siden. Jonas bønn er sammenfattet i form av en
takkesalme. Slike salmer består gjerne av fem deler: (1) innledning, (2) skildring
av problemet, (3) rop til Gud om hjelp, (4) Guds handling beskrevet og
(5) løfte om å holde alt man har lovet og vitne om Guds frelsesgjerning. Det vil
si: Herre, hvis du redder meg ut av dette, lover jeg å gjøre dette og hint. Hvem
har vel ikke bedt slik? Spørsmålet er: Gjorde du det du lovte å gjøre?
LesMatt 12,40. Hvordan anvender Jesus historien om Jona på seg selv?
Se også Joh 2,19–22.
Kapitlet ender med ordene: «Da talte Herren til fisken, og den spydde Jona opp
på tørt land» (Jona 2,11). Guds befaling til storfisken utrettet det sjøfolkene
ikke klarte. Etter sin oppstandelse befalte Kristus disiplene å gå ut i all verden,
og etter sitt undervannseventyr dro Jona til hedningene og ble Det gamle testamentets
største misjonær. Jonas redning vitnet om Guds frelsende nåde. Med
tangen hengende nedetter hele seg, nådde han land som et vitnesbyrd om Guds
faste forsett om å frelse syndige assyrere fra døden.
LesJona 3. Hva kan kapitlet lære oss om oppsøkende virksomhet og
evangelisering?
«Herrens ord kom til Jona for andre gang: ‘Stå opp og gå til storbyen Ninive!
Det budskapet jeg gir deg, skal du rope ut over byen.’» (Jona 3,1–2). Teksten
inneholder to viktige verb. 1) Dette er andre gang Gud sier «Gå!» Gud gir ikke
opp. Han gir oss en ny sjanse. Her har vi igjen Det nye testamentets misjonstanke
om å oppsøke folkeslagene i motsetning til å forvente at de skal komme
til deg.
2) Det andre viktige verbet er «rope ut». Forkynnelsen har alltid vært viktig
i Bibelen. Den er fortsatt den mest effektive måten å spre evangeliet på. Gud
understreket at det skulle være det budskapet jeg gir deg. Det vi forkynner, må
være Guds budskap, ikke vårt eget eller en modifisert eller sensurert utgave av
det.
Guds budskap er trussel og løfte, dom og evangelium. Hans skarpe budskap
var: «Ennå førti dager, og så skal Ninive bli ødelagt!» (Jona 3,4). Det var dommen.
Men det var også et løfte om håp, utfrielse og frelse. Ja, slik må det ha
vært, for folk tok budskapet til seg og ble reddet.
Det «evige evangelium» i Åp 14,6–12 advarer også om dommen. Evangelium
og dom går hånd i hånd: Evangeliet er Guds middel til å slippe dommens
fordømmelse.
Vår forkynnelse av evangeliet duger ikke uten at disse delene er med. «Politisk
korrekthet», som gjør at av disse krasse elementene utvannes, er risikabelt.
Det er også en nedtoning av forskjellene mellom religioner eller mellom ulike
kristne tradisjoner. Vi må tilpasse vår forkynnelse etter de menneskene vi
prøver å nå, men det må ikke skje på bekostning av det budskapet Gud har gitt
oss å forkynne.
Hva skjer videre? (Jona 3,5–10). Folk i Ninive trodde, og de handlet i tro og
ble frelst.
Gud har gitt oss løfter, men også advarsler. Hvordan viser denne historien
at løftene og advarslene er gitt på betingelser?
Jona 4,1–11 viser at Guds største problem når profeten skulle drive verdensmisjon,
ikke var avstander, vind, sjøfolk, fisker eller hedninger. Det var profeten
selv. Den troen som folk i Ninive viste, står i grell kontrast til Jonas vantro
og hevnlyst. Jona er den eneste i Bibelen som anklager Gud for å være nådig,
barmhjertig og langmodig og rik på miskunn og kvier seg med å sende katastrofer.
Man skulle tro at de fleste ville være glade for disse sidene av Guds
natur.
«Jona burde vært den første til å glede seg over Guds ufattelige nåde da han
ble klar over at Gud ville skåne denne byen som tross sin ondskap hadde angret
i sekk og aske. Men i stedet gav han rom for den tanke at han kanskje ville bli
ansett for å være en falsk profet. Nidkjær som han var for sitt rykte, glemte han
at menneskene i den onde byen betydde langt mer. Jona mislikte sterkt at Gud
viste medlidenhet med de angrende innbyggerne, og han ble harm.» – Alfa og
Omega, bind 3, side 122 [PK 271].
LesJona 4,10–11. Hva sier disse versene oss om Guds vesen i motsetning til
menneskets syndige natur? Hvorfor skal vi være glade for at det er Gud, og
ikke mennesker, som skal dømme oss i dommen?
Jona viste sin vrede to ganger (kapittel 4). Han ble sint fordi Gud ombestemte
seg og sparte Ninives over 120 000 innbyggere. Han ble også sint fordi busken
visnet. Profeten var selvopptatt og måtte få orden på sine prioriteringer.
Gud sa at Jona måtte oppdage menneskenes brorskap ut fra at Gud er vår far.
Profeten burde godta at han var som disse «fremmede», selv om de var på ville
veier. Var ikke 120 000 mennesker mer verdt enn en busk?
Les Guds irettesettelse av Jona enda en gang. Kan Herren si noe lignende
om oss? Forklar. Lar vi oss oppsluke mer av våre egne problemer, om de er
aldri så små, enn de menneskene som Jesus gav sitt liv for å frelse?
«Jonas bok er viktig for å forstå grunnlaget for bibelsk misjon, for den tar opp
Guds mandat til sitt folk når det gjelder fremmede folkeslag og er derfor et
forberedende skritt for misjonsmandatet i Det nye testamentet. Men den er også
viktig fordi den gir oss et glimt av den inngrodde motstanden dette mandatet
støter på nettopp hos den tjeneren som Herren har valgt til å utføre sitt verdensomspennende
arbeid.» – Johannes Verkuyl, Contemporary Missiology (Grand
Rapids, 1978), side 96.
Forslag til samtale
«I historien om Ninive er det en lærdom som du bør studere nøye … Du
må kjenne din plikt overfor dine medmennesker som er uvitende syndere
og trenger din hjelp.» – The Southern Work, side 80. Hva er vår
plikt overfor disse menneskene?
Assyria var en av supermaktene som dominerte det nære Østen fra ca
885 til 625 f.Kr. Israel og Juda ble flere ganger offer for deres undertrykkelse.
Israels kong Jehu måtte betale tributt til assyrerkongen
Salmanassar III. Israel ble til slutt inntatt av assyriske styrker ca. 722
f.Kr. Det er ikke rart at Jona kvidde seg for å dra til Ninive, som var en
av de fire viktigste byene i Assyria og sentrum for tilbedelsen av Ishtar,
gudinnen for kjærlighet og krig. Gud hadde kalt ham til å dra til fiendens
hovedsete og be de krigerske assyrerne om å omvende seg. Hva kan
dette lære oss om misjon?
Hvordan kan den siste menighet unngå å tro at rådene og velsignelsene
omkring sabbat, helse og utdanning bare gjelder dem, og ikke
folkeslagene?
Les Åp 3,17–18.
Hvordan kan man si at de tre englebudskapene i Åp 14,6–12 minner om
Jonas budskap til folket i Ninive?
Noen avviser historien om Jona uten videre, spesielt den delen hvor han
er i storfiskens buk. Hva får dem til å avfeie den? Hva skal til for at man
kan tro på den?
Min venn Mariano og jeg er nettopp ferdige på videregående. Vi har gått i samme klasse
siden ungdomsskolen. Den gang var Mariano en bråkmaker. Men på videregående var han
nesten ikke til å kjenne igjen.
Mariano var blitt snill, og han og jeg fikk topp karakterer hvert halvår. Men jeg ble sjalu. Han
kom aldri på skolen på lørdager, men likevel fikk han de beste karakterene. Bestefar er trollmann,
og han ga meg en naturmedisin så jeg skulle slå Mariano på prøvene, men det hjalp ikke.
En dag spurte jeg Mariano rett ut. Han fortalte at Gud hjalp ham og at han leste i Bibelen. Da
ble jeg glad, for vi hadde en bibel hjemme. Jeg gikk hjem og leste i den, men jeg ga opp etter et
par sider, for jeg forsto ingenting.
Mariano bare lo da jeg fortalte ham det. – Hvis du vil, så kan jeg komme og studere Bibelen
sammen med deg, sa han.
Etter et par ukers bibelstudier begynte naboene å spørre hva vi holdt på med. Da de fikk vite at
vi studerte Bibelen, ble de sinte. Mor arbeidet i Dili, så hun visste ikke hva jeg foretok meg, for
jeg bodde hos besteforeldrene mine nå. Da hun fikk vite om bibelstudiene og at jeg ville bli døpt,
ble hun sint og sa at hun ville kaste meg ut hjemmefra hvis jeg ble adventist.
Jeg ba mye om dette, og andre adventister ba også for meg. Besteforeldrene mine tok meg i
forsvar hos mor. Bestemor sa at jeg hadde blitt ”en snill jente som ikke banner mer og som ikke
finner på rampestreker lenger.” Mor forsto henne og var ikke sint på meg mer.
Jeg ble døpt i 2012 og fikk mange problemer. Vennene våre var slemme med Mariano og meg.
Nå gikk heller ikke jeg på skolen på sabbaten. Lærerne flyttet alle tentamener til lørdager og ville
ikke gjøre noe unntak for oss to. Så vi ble utvist fra skolen fordi vi ikke "fulgte reglene".
Men lovet være Gud. Vi fikk plass på en muslimsk skole i nærheten og kunne fortsette skolegangen
uten sabbatsproblemer.
Etter eksamen ble jeg volontørmisjonær i 1000 Missionary-bevegelsen og arbeider sammen
med en god partner fra Indonesia. Be for meg at jeg alltid må være en god misjonær, spesielt når
vi møter problemer i landsbyene der vi arbeider.