«For om du tier i denne tiden, vil hjelp og redning komme til jødene fra et
annet sted, mens du og ditt farshus vil gå til grunne. Og hvem vet om det
ikke er for en tid som denne at du har fått dronningrang?» ().
Ester fikk et spesialoppdrag i det persiske rikets farlige sentrum. Oppdraget
innebærer en serie kontraster. Hun var et foreldreløst kvinnelig medlem av
en foraktet etnisk og religiøs minoritet i datidens supermakt. Likevel ble hun
gift med den persiske kongen. Men dette var ingen Askepott-historie. Hun ble
hentet fra det store intet og håndplukket til et helt spesielt oppdrag. Oppdraget
krevde den risikable strategien det var å arbeide i det skjulte. Senere måtte hun
avsløre sin etnisitet og tro under farefylte omstendigheter.
Hun ble støttet av sin fetter og fosterfar Mordekai i sitt dristige vitnesbyrd
ved det intrigefylte hoffet i perserriket. Hennes folk ble reddet, de unnslapp sin
lave sosiale status og ble gjenstand for beundring over hele riket.
Som et resultat av hennes trofasthet fikk kunnskapen om den sanne Gud
større utbredelse. Historien om Ester og Mordekai er ikke noen «typisk» misjonærhistorie,
men vi finner prinsipper her som kan gjøre det lettere å forstå hva
det vil si å vitne under farlige forhold.
Les . Hva skjer? Er det noe av dette som er vanskelig å forstå i vår
tid? (Mens du leser, bør du huske at mye ikke blir omtalt.)
Den ukelange banketten som kong Ahasverus ga for sine stormenn og
tjenestemenn, er overdådig, selv for en toppolitiker. Det hemningsløse alkoholforbruket
() var vanlig under slike fester. Det finnes andre opptegnelser
hvor oldtidens konger skrøt av hvordan de underholdt tusenvis av gjester. I
dette tilfellet tåkela den veldige drikkingen kongens dømmekraft i den grad
at han ga sin kone Vasjti beskjed om å underholde hans fordrukne mannlige
gjester. Dette var langt under hennes verdighet som gift kvinne og medlem
av kongefamilien. Hva hun enn svarte, risikerte hun tapt status. Beslutningen
om å bevare sin selvrespekt og trosse herskerens autokratiske lyster, forbereder
leseren på det gode som en prinsippfast kvinne kunne utrette, også ved et
mannsdominert hoff.
Men vi må også forholde oss til Esters handlinger. tyder på at kvinnene
ikke kom frivillig. Kongen utstedte dekretet, så Ester måtte dra. Hvem vet
hva som ville skjedd om hun hadde nektet?
Les . Hvordan kan vi anvende disse versene på det som skjedde
med Ester? Er de relevante?
Så langt har Vasjti vært den virkelige heltinnen. Hun forsvinner nå ut av historien.
Hennes anstendighet og faste holdning åpnet veien for Ester. Iblant
fører ikke prinsippfasthet til gode resultater. Hvorfor skal vi være prinsippfaste
når vi ikke vet utfallet av våre handlinger?
Les . Når bør man skjule sin nasjonalitet eller religiøse tilhørighet, i
hvert fall for en tid?
Les , historien om Jesus og kvinnen ved brønnen. Hvorfor sa Jesus
rett ut at han var Messias når han ikke åpenbarte det for sitt eget folk? Kan
denne historien gjøre det lettere å forstå det Mordekai sa til Ester?
To ganger ba Mordekai Ester om ikke å røpe sin nasjonalitet og familiebakgrunn.
Noen lærde har tvilt på at slik fortielse var nødvendig, spesielt i en tid
da jødene ikke ble forfulgt. Kunne hun ikke ha vært et vitne om sin Gud blant
disse hedningene hvis hun hadde sagt hvem hun var og hvilken Gud hun tilba?
Eller kan det tenkes at det å være jøde ikke ga troverdighet ved hoffet og at hun
ikke ville ha fått adgang til kongen for å be for sitt folk hvis hun hadde avslørt
sin etnisitet? Men det ser ut til at Mordekai hadde advart Ester mot å avsløre sin
identitet alt før trusselen oppsto. Bibelen sier ikke noe om hvorfor han sa dette
til henne. Men Jesu eksempel viser at det ikke alltid er nødvendig å avsløre alt
på en gang. Forsiktighet kan lønne seg.
Så hvorfor talte Jesus så åpent til kvinnen ved brønnen og ikke til sitt eget
folk?
«Han var langt mer forbeholden når han talte til dem. Det som ikke ble sagt
til jødene, og som disiplene senere fikk pålegg om å holde hemmelig, ble åpenbart
for henne. Jesus så at hun ville bruke sin kunnskap til å gi andre del i hans
nåde» – Alfa og Omega, bind 4, side 155 [].
Har du noen gang funnet det klokest å ikke si for mye om din tro eller dine
synspunkter? Hvilke grunner hadde du? Kunne du ha gjort noe annerledes?
I skyter historien fart. Jøden Mordekai holdt budet om avgudsdyrkelse
og nektet å bøye seg for Haman. Han ble rasende og ville hevne det han
oppfattet som ringeakt. Med sine handlinger vitnet Mordekai om den sanne
Gud blant hedningene.
Hva var Hamans påskudd for å tømme riket for jøder? Hva sier dette om hvor
lett kulturforskjeller kan gjøre oss blinde for andres menneskeverd?
, se også .
Da Hamans planer ble kunngjort, viste Mordekai sin sorg med et av de jødiske
religiøse ritualene som er nevnt i Esters bok: «Han flerret klærne sine og
kledde seg i sekk og aske … og ropte og klaget høyt og bittert» (). Imens
gjorde Ester seg klar til å konfrontere Hamans anklage. Hun skulle bryte den
kongelig persiske lov ved å gå ubedt inn til kongen. Hun ville forsøke å forpurre
Hamans planer. Kongen tok imot henne og takket ja til å spise hos henne.
Ester tar nå føringen i det dramaet de jødiske landflyktige sto overfor i hele
Persia. Ester viste selvfornektelse (), takt () og mot ().
«Gjennom dronning Ester utfridde Herren sitt folk. Det så ut som om ingen
makt i verden kunne redde jødene, men Ester og kvinnene rundt henne fastet
og ba og handlet raskt, tok fatt i saken og bevirket at deres folk ble frelst.
Et studium av kvinners innsats for Guds sak i Det gamle testamentet
viser oss ting som kan sette oss i stand til å håndtere kriser i Guds verk i dag.
Kanskje kommer vi ikke ut for noe så kritisk og omfattende som det Guds folk
opplevde på Esters tid, men omvendte kvinner kan ofte gjøre en viktig innsats
med beskjedne midler.» – SDA Bible Commentary, bind 3, side 1140.
Les , Mordekais berømte ord til Ester: «Hvem vet om det ikke er for
en tid som denne at du har fått dronningrang?» Hvordan kan prinsippet bak
disse ordene gjelde deg her og nå?
Esters to gjestebud fører historien frem til vendepunktet. De beskriver også
omstøtelsen av den planlagte etniske renskningen. Historien viser hva sann ære
er, og den beskriver skurkens straff. Hoffintrigene fikk vidtrekkende konsekvenser.
Vi får et glimt bak kulissene, vi får se arbeidsgangen hos en eneveldig
monark og hans hoff. Ester og Mordekai brukt sin posisjon, sin kunnskap om
kulturen de levde i og sin tro på Guds paktsløfter for å befri sitt folk.
Og til tross for sitt stille liv som tjenestemann, la ikke Mordekai skjul på sin
tro da han nektet å bøye seg for Haman. Folk la merke til ham og gikk i rette
med ham, men han ville ikke svikte sin tro (). Dette var et vitnesbyrd
for andre.
Les . Hva sier dette oss om Mordekai? Hva kan det lære Guds folk
om hvordan de kan leve og vitne i fremmede land?
Mordekai var lydig mot Herren, men likevel var han tro mot overhodet for
landet han bodde i. Han nektet å bøye seg for et menneske, men han var en god
borger og avslørte sammensvergelsen mot kongen. Man bør nok ikke legge for
mye i dette at han ikke var blitt påskjønnet for sin innsats. Det kan godt tenkes
at han bare gjorde sin plikt uten å forvente noen belønning. Men med tiden fikk
han mer enn lønn for sin gode gjerning. Han ble et eksempel på det Jesus mente
med ordene: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører
Gud» ().
Les , spesielt . Hva har dette med vitnetjeneste å gjøre?
Esters bok er ingen «vanlig» beretning om vitnetjeneste. Og likevel finner vi
dette scenariet mot slutten av boken. Kongens befaling på vegne av jødene fikk
dette resultatet: «Blant folkene i landet erklærte mange seg som jøder. For det
hadde kommet over dem en redsel for jødene» (). Noen kommentatorer
mener at det ikke kan ha vært noen sann omvendelse siden frykt og angst ikke
hører hjemme i misjonsarbeid. Det er nok sant, men hvem vet hvordan disse
menneskene reagerte på Den hellige ånd på sikt, når de fikk se forskjellen på
sin tro og troen på den ene sanne Gud?
Les . Hvilken relevans kan slike tanker ha når det gjelder disse
menneskene?
Ifølge de opprinnelige dekretene mot jødene skulle ikke de bare drepes, de som
myrdet dem fikk også beskjed om at «eiendommene deres skulle plyndres» (). Og da jødene fikk lov til å drepe sine fiender, fikk også de beskjed om
at de kunne «plyndre» sine fienders eiendommer (). Men tre ganger i
Esters bok (; ) står det uttrykkelig at jødene ikke la «hånd på byttet».
Vi får ikke vite hvorfor, men siden det står tre ganger, må det ha vært maktpåliggende.
Sannsynligvis avholdt de seg fra det fordi de ville vise at de handlet i
selvforsvar og ikke av griskhet.
Hvordan kan vi forsikre oss om at det ikke er noe ved vårt misjonsarbeid
som kan gi folk grunn til å tvile på våre motiver? Hvorfor er dette viktig?
«En skjebnetime for jødefolket» i Alfa og Omega, bind 3, side 315–320 [].
«Det vedtaket som vil bli satt i verk mot Guds menighet i den siste tid, har mye
til felles med det som Xerxes satte i verk mot jødene. De som i dag er fiender
av Guds sanne menighet, ser på den lille flokken som holder sabbatsbudet, som
en Mordekai i porten. Den aktelse Guds folk har for hans lov, er en stadig irettesettelse
til dem som ikke frykter Gud og som viser ringeakt for hans sabbat.»
– Alfa og Omega, bind 3, side 318–320 [].
Forslag til samtale
Hvilken parallell kan vi trekke mellom kunngjøringen mot jødene og det
som skal skje i de siste dager når «dyrets merke» aktualiseres?
Både jøder og kristne har tvilt på om Esters bok hører hjemme i den
gammeltestamentlige kanon. Den var ikke med i Det gamle testamentet
som mennene bak Dødehavsrullene benyttet og heller ikke i Det gamle
testamentet som menighetene i antikkens Tyrkia og Syria brukte. Guds
navn finnes ikke i Esters bok, men det er ca. 190 henvisninger til den hedenske
kongen. Det sies ikke noe om ofringer, tempel eller tilbedelse,
men bønn og faste er nevnt. Og den er taus om paktens vektlegging av
tilgivelse og nåde. Men likevel lot Herren den bli med i kanon. Hvorfor?
Hvilke åndelig lærdommer inneholder den om hvordan Gud kan gjøre
godt gjennom oss, også under vanskelige omstendigheter?
Bruk litt mer tid på å snakke om situasjoner da misjonærer og andre
som driver misjon ikke taler åpent om det de holder på med. Hvilke
grunner kan det eventuelt finnes for en slik handlemåte? Noen ganger er
misjonærer f.eks. forsiktige med å si hvem de er, spesielt i land som er
fiendtlig innstilt til kristen misjon. Hvis vi tror at Gud ikke vil at vi straks
skal avsløre hvem vi er, hvordan kan vi da gjøre det uten å være uærlige
eller falske?
Abilasha er fra en hindufamilie i Putlam nordøst i Sri Lanka. Familien har alltid unngått de
kristne. Faren hennes var alkoholiker. Det gikk ut over skolegangen hennes. Så hun tryglet
sin mor om å få gå på skole et annet sted.
Abilasha hadde en onkel som var syvendedags-adventist. Hver gang han kom, nevnte han en
adventistskole som heter Lakpahana (Sri Lankas lys), hvor god skolen var og hvor pent det var
der.
Omsider bestemte moren seg for å sende Abilasha til adventistskolen, selv om hun ikke likte
de kristne. Da Abilasha kom til skolen, falt hun for skolens vakre og fredfylte omgivelser. Der
ble hun kjent med himmelens Gud. Hun gikk til møtene og begynte å studere Bibelen. Hun ble
spesielt glad i Salme 23 og 115, som hjalp henne gjennom tunge tider.
Abilasha er glad for bønn og spesielt for at det går bedre med faren hennes. Hun gjør det godt
på skolen og har lyst til å bli lege.
Abilasha hjelper til med en utesabbatsskole og liker å fortelle bibelhistorier og lære fra seg
sanger om Jesus og hans kjærlighet. Lederen for teamet er lærer Manjula, som hadde lagt merke
til at folk der virket ensomme og bekymret.
En av dem som kom til møtene, var en blind mann i 40-årene. Han likte sangene så godt at han
fikk med seg moren sin til møtene. Han ba også teamet om å spille inn sangene sine så han kunne
høre på dem og synge dem når det måtte passe.
Like ved stedet hvor de holdt møtene, bodde det en familie der det var mye ufred. To av barna
hadde lagt merke til utesabbatsskolen, og etter hvert kom de. De sugde til seg sangene og fortellingene.
De begynte å føle seg trygge og sang og smilte sammen med de andre barna.
Manjula og teamet er sikre på at Gud valgte akkurat dette stedet til å holde utesabbatsskole.
Både gutten og jenta er nå elever på Lakpahana, etter at de fikk sin første kontakt med utesabbatsskolen.
Manjula håper alle medlemmer vil ta del i misjonsarbeid og fortelle så mange som mulig
at de kan om Guds kjærlighet.