«Igjen sa Jesus til dem: ‘Fred være med dere! Som Far har sendt meg,
sender jeg dere’» (Joh 20,21).
Skriften viser at misjon er et sentralt anliggende for treenigheten. Faderen,
Sønnen og Den hellige ånd er opptatt av å redde menneskene. Deres ord
begynte ved syndefallet og fortsetter til verdens ende. Da vil Faderen, Sønnen
og Den hellige ånd føre vår verden tilbake til harmoni med den guddommelige
vilje.
Ifølge evangeliene tok Jesus menneskers skikkelse for å kunne utføre sitt
oppdrag. I Jesus Kristus kommer historiens mening i fokus, Guds misjonsvirksomhet
blir forståelig, og menneskets behov for et meningsfylt liv blir oppfylt.
I Det nye testamentet får vi vite hvorfor Jesus Kristus ble menneske. Her
finner vi hans skisse til misjonsarbeid, og vi får glimt av hans handlemåte overfor
mennesker med en annen bakgrunn og tro. I Bibelen får vi innsikt i Guds
utrolige frelsesverk.
«Skam deg da ikke over vitnesbyrdet om vår Herre og heller ikke over meg
som er fange for hans skyld, men bær lidelsene for evangeliet, du også, i den
kraft Gud gir. Han har frelst oss og kalt oss med et hellig kall, ikke på grunn av
våre gjerninger, men etter sin egen vilje og nåde, som er gitt oss i Kristus Jesus
fra evighet av» (2 Tim 1,8–9).
Foruten å vise hvor nytteløst det er å søke frelse ved gjerninger, åpenbarer
disse versene frelsens evige natur. De viser at frelsesplanen ble lagt for svært
lenge siden.
Så det er ikke rart at Jesus Kristus er åpenbart på forskjellig vis gjennom
hele Det gamle testamentet. Store profetier viser at Jesus virkelig er Messia
Profeten Jesaja beskriver Jesu oppdrag slik: «Se, min tjener, som jeg støtter,
min utvalgte, i ham har jeg min glede. Jeg har lagt min Ånd på ham, han skal
føre retten ut til folkeslagene ... Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd og grepet din
hånd. Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt for folket, til et lys for folkeslagene
for å åpne blindes øyne og føre fanger ut av fengselet, dem som sitter i
mørke, ut fra fangehullet» (Jes 42,1; Jes 42,6–7).
Tenk over det faktum at Jesus, Skaperen, tok menneskelig natur og levde og
døde som et menneske. Hvilket stort håp gir dette oss i en verden som ikke
har noe egentlig håp for oss?
Jesus Kristus er Herre over både kirken og verden. Hans komme oppfyller de
gammeltestamentlige forventningene om et fellesskap av frelste som skulle
nå langt ut over jødefolkets rekker. Jesu komme, død og oppstandelse innledet
en ny tidsalder da evangeliet avskaffet skillet mellom jøder og hedninger.
Jerusalem skulle være sentrum, iallfall en stund. Men utgangspunktet var ikke
lenger tempelet, men de jødene som tok imot Kristus: de var blitt et levende
tempel. De kristne jødene skulle være Israels sanne «rest» i den første menighet,
de som skulle forkynne evangeliet i hele verden.
Kunngjøringen av Kristi globale misjon som alle folkeslags frelser, ble gjentatt
ved hans fødsel, i hans barndom og ved hans dåp.
Hva sier disse tekstene om Jesu misjon til verden?
Jesus kom for å frelse alle mennesker. Hva betyr denne sannheten for oss og
vår misjon?
«Misjonsånden må bli levende i våre menigheter. Alle medlemmer bør
studere hvordan de kan fremme Guds verk både hjemme og ute. Mindre enn en
promille av det som burde gjøres på misjonsmarken, blir gjort. Gud kaller sine
arbeidere til å innta nye områder for ham. Det finnes rike anledninger til hardt
arbeid for trofaste arbeidere.» – Testimonies for the Church, bind 6, side 29.
«Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus» (Matt
15,24).
Fra han sto frem og til sin korsfestelse brukte Jesus nesten all sin tid på jødene,
særlig i Galilea. Han henvendte seg først til Israel. Før korset ble evangeliet
sjelden forkynt for hedningene. Jesus ville tilsynelatende vekke det jødiske folk
for deres oppgave og hensikt: å gjøre Gud kjent for en fortapt menneskehet.
Israel skulle få anledning til å være Guds vitner for verden.
LesMatt 10,5–6. Hvorfor sa Jesus dette? Hvordan skal vi forstå uttalelsen
i lys av Kristi globale oppdrag og misjonen som helhet? Sammenlign denne
teksten med Matt 28,19.
Når vi betrakter Jesu liv og tjeneste, må vi skille mellom hans tenkning, idealer,
prinsipper og planer på den ene side og den måten han oppfylte alt dette på
den andre. I hverdagen identifiserte han seg med jødisk kultur, slik Det gamle
testamentet forutsa om Messias. Men hans inkarnasjon fikk følger for alle folk.
Ved sin død og oppstandelse skulle han bære verdens synd (Joh 1,29).
Her ser vi et viktig bibelsk prinsipp for misjonsarbeid. I første omgang
skapes det et senter som skal være et sterkt og stabilt geografisk og kulturelt
tyngdepunkt: Israel og jødefolket. Når det er gjort, går misjonens neste fase ut
på å gå ut fra sentrum til steder som ligger stadig lenger borte.
Tenk på din hjemmemenighet. I hvilken grad reflekterer den disse tankene?
Er den et sterkt og stabilt utgangspunkt for å nå ut til andre? Hvordan kan
dere unngå den faren som truer i mange menigheter: å bli navlebeskuere,
som bare ser seg selv og sine egne behov på bekostning av vitnetjeneste og
misjon?
Jesus tilbrakte det meste av sin tid blant jødene, men hans oppgave gjaldt
alle mennesker. Evangeliet skulle forkynnes for folkeslagene med Israel som
utgangspunkt. Hedningenes frelse er en del av Guds plan. Dette er nedfelt i
Jesu lære.
Hvordan viser disse tekstene at Jesus lærte at evangeliet også gjaldt
andre folkeslag?
Jesus arbeidet mest blant jødene, men hans budskap gjaldt helt fra første stund
hele verden. Vi leser om døperen Johannes og Jesu dåp: «Dagen etter ser han
Jesus komme gående mot seg, og han sier: ‘Se, Guds lam, som bærer bort verdens
synd!’» (Joh 1,29). Ordet verden (gresk kosmos) forekommer ca hundre
ganger i evangeliene. Omtrent halvparten av gangene er det tale om Jesus som
hele verdens frelser.
I lignelsen i Luk 14,16–24 kom de innbudte med alle slags unnskyldninger
for ikke å komme. Les unnskyldningene igjen. Det er vel ingen som er direkte
urimelige? Hva burde dette si oss?
De 40 dagene mellom oppstandelsen og himmelfarten benyttet Jesus til å forberede
disiplene og menigheten på evangelisering. Matteus gir den mest kjente
og oftest siterte skildringen av oppstandelsen. Men i dette tidsrommet var det
andre anledninger da den oppstandne Kristus kan ha utdypet misjonsbefalingen.
Han viste seg to ganger i Jerusalem, to i Galilea (en ved Tiberiassjøen, en
på en bakketopp) og ved møtet som er omtalt i Apg 1,1–14.
Fem ganger i evangeliene blir historien om misjonsbefalingen tatt opp fra
ulike vinkler: på et fjell i Galilea (Matt 28,18–20), til bords (Mark 16,15–20), på
salen (Joh 20,19–31), på stranden (Joh 21,4–25) og da han ble tatt opp til himmelen
(Apg 1,1–11). Hvilke nøkkelpunkter er felles for disse hendelsene?
Ved Den hellige ånds kraft og i lydighet mot Jesu ord spredte apostlene
seg raskt ut over hele den kjente verden. Paulus forkynte på nordsiden av
Middelhavet, Filip arbeidet i Samaria. Ifølge tidlig kristen tradisjon dro
Matteus til Etiopia og Tomas til India.
De begynte i det små og møtte mye motstand, men ved Herrens hjelp klarte
de å spre evangeliet til verden. De slet med feil, svakheter, frykt og tvil, men de
tok imot kallet og arbeidet for å frelse verden. Det de hadde lært om Jesus, det
de fikk fra ham, det delte de med andre. Er det ikke slik det er å være kristen?
Hva har du fått i Kristus? Hva bør svaret ditt ha å si for din vitnetjeneste?
Ifølge Matteus forutsa Jesus at «dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele
verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme» (Matt 24,14).
Samtidig er Skriften tydelig på at «den dagen og timen kjenner ingen, ikke
englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Faderen» (Matt 24,36). Merk
deg også Jesu ord: «Det er ikke dere gitt å kjenne tider og stunder som Far har
fastsatt av sin egen makt» (Apg 1,7).
Evangeliet har blitt forkynt og forkynnes som aldri før, og vi tror at Kristus
kommer snart igjen, men vi må ikke la oss rive med i spekulasjoner om datoer
og årstall. «Vi må ikke bli oppslukt av spekulasjoner omkring tider og stunder
som Gud ikke har åpenbart. Jesus har sagt at hans disipler skal «våke», men
ikke ha blikket festet på en bestemt tid. Hans tilhengere skal være som dem
som lytter etter ordre fra sin kaptein. De skal våke, vente, be og arbeide mens
tiden for Herrens komme nærmer seg.» – Selected Messages, bok 1, side 189.
Spørsmål til drøftelse
Til tross for Bibelens klare lære om ikke å tidfeste Kristi gjenkomst, går
det knapt et år uten at nyhetene melder om en gruppe kristne som har
satt en tid for Jesu gjenkomst. Hvorfor tror du man gjør dette? Er det
bare en pengemaskin? For hvilken glede har man av pengene hvis Jesus
kommer 19. juni neste år (eller sett inn en annen dato)?) Hvorfor er det
så negativt for det kristne vitnesbyrd i verden når disse datoene hver
gang viser seg å være feil?
Tenk på de hindringene de første troende sto overfor i de første årene de
forkynte evangeliet, spesielt når de var så få. Hva er noen av de hindringene
misjonen støter på i dag? Hva kan vi lære av den fremgangen den
første menighet hadde, slik at vi kan gjøre det vi har fått så klar beskjed
om å gjøre?
Fjortenårige Yomali husker at foreldrene kranglet. En dag kastet faren moren hennes ned i
en brønn. Faren sa til folk at hun hadde reist utenlands. Men en dag kom politiet. Under
utspørringen ble han redd og prøvde å hoppe i brønnen, men så løp han sin vei i stedet. Nå hadde
Yomali også mistet faren sin.
Politiet plasserte henne på barnehjem. Hun passet ikke inn og ble sendt videre. Hun var redd,
men holdt seg ikke til reglene. Husmor kunne ikke styre henne. Hun kom ikke inn om kveldene
og gjemte seg i trær.
Ledelsen hadde hørt om adventistenes International Children’s Care og hvor veloppdragne
barna der var. Så de tenkte de ville se om ICC kunne få skikk på denne ”umedgjørlige” jenta.
Helt fra første stund trivdes Yomali på ICC. De fortalte henne om Jesus og lærte henne bibelhistorier.
Hun likte dem godt, spesielt fortellingen om Job.
Med tiden ble Yomali glad i Gud. Nå har hun fått en hageflekk som hun passer. Hun tror også
at Jesu kjærlighet får plass i vårt hjerte, så vi kan blomstre for ham. Hun håper å bli misjonær en
dag.
Chathua ble født med en deformert arm. Moren ville ikke ha ham og ga ham bort til en tante
og onkel. De ble glade for Chathua og oppdro ham sammen med sine to gutter.
Chathua trivdes hos familien i Kandy midt i Sri Lanka, og også i adventkirken på stedet. Onkel
og tante skaffet hjelp for armen, og alt gikk godt til tragedien rammet familien. Onkelen døde,
og tante syntes det ble for mye å oppdra tre gutter.
Det var da de traff en mann som fortalte om ICC i Lakpahana. Tante sendte ham dit. Det var
med blandede følelser Chathua mottok beskjeden, men han måtte gjøre som tante sa, og det var
bedre enn ikke å ha noen til å ta seg av ham.
Det han ikke visste, var at han skulle få det enda bedre på ICC. Han fikk full førlighet i armen
og takket Gud.
Chathua elsker å arbeide med hendene. Han forvandler skrap til vakre gjenstander og drømmer
om å få undervise andre. Hans favorittekst er Salme 23, der det står at Gud er hans hyrde.
Han har lært å sette sin lit til Gud.
Chathua trives godt på ICC. – Jeg ber om at Gud vil gi meg forstand. Mens jeg har vært her,
har karakterene blitt bedre, og Gud hører min bønn. Det Chathua har størst problemer med, er
mattetimene, men han fortsetter å be, og Gud hjelper, også med matte, sier han.