«Se, min tjener som jeg har utvalgt, den elskede, i ham har jeg min
glede. Jeg vil legge min Ånd på ham, og han skal forkynne retten for
folkeslagene» (Matt 12,18).
Jesus tilbrakte mye av sin tid i Galilea. Landsdelen var kjent som «hedningenes
Galilea» (Matt 4,15), sikkert på grunn av den ikke-jødiske innflytelsen i
provinsen. I Nasaret i Galilea levde Jesus det meste av sin tid før han begynte
sitt offentlige virke. Nasaret lå tett på store ferdselsårer som ble brukt både av
romerske militære og handelskaravaner. Så Jesus må ha hatt kontakt med ikkejøder
i hele ungdomstiden, og da han var barn i Egypt.
Etter at Jesus ble avvist i Nasaret (se Luk 4,16–31), ble Kapernaum sentrum
for hans virksomhet. Dette var en kosmopolitisk by i Galilea. Kontakten
med hedningene og deres verden fikk betydning for hans virke og lære. Han
henvendte seg til Israel, men han var opptatt av hele verden. I de godt og vel
tre årene mellom hans dåp og himmelfart hadde Jesus direkte kontakt med
personer fra andre nasjoner ved seks anledninger. Denne uken skal vi se hva
evangeliene forteller om denne kontakten.
På Jesu tid var det gamle Israel delt i tre provinser: Galilea, Samaria og Judea.
Samaria lå mellom Galilea og Judea. Samaritanene tilba Israels Gud, men ikke
på samme måte som jødene. Samaria lå ideelt til som en første misjonsmark for
apostlene siden det lå nær Israel rent geografisk.
LesJoh 4,4–30. Hva kan denne historien lære oss om hvordan Jesus vitnet
for ikke-jøder? Hvordan brøt han med tradisjonene for å få kontakt med denne
kvinnen?
Den samaritanske kvinnen var kvikk og godt informert om sitt folks historie,
og hun stilte gode spørsmål. Hun styrte samtalen. Men Jesus valgte det fra
hennes spørsmål og uttalelser som kunne være til størst åndelig hjelp for henne.
Det eneste punktet hvor Jesus endret emnet var da han ba henne om å hente sin
mann, vel vitende om at hun ikke var gift, men hadde vært sammen med flere
menn. Da han ba henne om dette, ble det mulig for ham å nå frem til henne,
enda så pinlig berørt hun må ha blitt. Men slik ble han i stand til å vitne for
henne på en effektiv måte.
Vi bør heller ikke overse det som skjedde litt senere. Disiplene ble forbauset
over at Jesus talte med den fremmede kvinnen. Jesus brøt med jødisk skikk og
bruk da han ba en samaritansk kvinne om drikke og var alene sammen med
henne. I Israel kunne ikke en mann være alene med en kvinne med mindre hun
tilhørte familien. Jesus fulgte jødiske skikker når han var i Israel. Men i Samaria
var han ikke bundet av jødiske tradisjoner, selv om vi har sett andre steder
at han skiller mellom menneskeskapte tradisjoner og Guds bud og forskrifter.
Hvor langt ut av din egen «trivselssone» er du villig til å gå for å nå andre?
Hvor langt burde du gå?
LesMatt 8,5–13 (se også Luk 7,1–10). Hva lærer denne historien om hvordan
man kan sprenge selv de største kulturelle barrierer for evangeliets skyld?
I Kapernaum ble Jesus oppsøkt av en romersk offiser, en centurion (sjef for
100 mann). Jødene mislikte okkupasjonsstyrkene, og mange av romerne hatet
jødene. Til tross for det kulturelle og politiske skillet var det et nært forhold
mellom denne romeren og jødene.
Lukas skriver at offiseren gikk til «jødenes eldste» (Luk 7,3) for å be dem
om å hente Jesus. Og det gjorde de, underlig nok. De ba Jesus om å komme og
helbrede mannens tjener. Hvem var disse eldste? Det står ikke noe om det, men
de hadde nok et litt annet syn på Jesus enn enkelte andre ledere.
Romeren var tydeligvis en troende. Hans ord til Jesus: «Si bare et ord, så
vil tjenestegutten min bli helbredet» (Matt 8,8), var et utrolig vitnesbyrd om
hans tro på Jesus. Offiseren «ventet ikke for å se om jødene selv ville ta imot
ham som hevdet at han var deres Messias. Da ’det sanne lys, som lyser for hvert
menneske’ (Joh 1,9), skinte på ham, fikk han som var så langt borte, syn for
Guds Sønns herlighet.» – Alfa og Omega, bind 4, side 271–272 [DA 317].
Offiseren var innforstått med jødenes religiøse skrupler og respekterte dem.
Han visste at loven ikke tillot at en jøde gikk inn til en hedning, så han ba Jesus
om å utføre underet på avstand. Tjeneren ble frisk. Den hedenske offiserens tro
ble belønnet. Jesus påpekte at offiserens handling var et bilde på den store dag
da folk fra hele verden skulle sitte til bords med de jødiske patriarkene under
det messianske festmåltidet.
Denne helbredelsen viser at store kulturelle skiller ikke kunne holde jødene
og denne romeren fra hverandre. Hva kan dette lære oss om betydningen av
å lære å se bort fra kulturforskjeller for å kunne nå ut til andre?
LesLuk 8,26–39 og Matt 15,21–28. Hvordan kaster disse historiene lys over
Jesu forhold til ikke-jøder? Hvordan skal vi forstå Jesu ord til den kanaaneiske
kvinnen? Og hva burde disiplene ha lært av å se at Jesus arbeidet for dem som
ikke tilhørte paktsfolket?
Gerasener-landet lå på østbredden av Gennesaretsjøen. Området sto tidligere
under Grekenland, men det var nå en del av den romerske provinsen Judea.
Mannen var åpenbart besatt, og besettelsen ga seg grusomme utslag. Han
trengte guddommelig hjelp, og han fikk hjelp.
Grisenes tilstedeværelse understreker at dette skjedde i et hedensk område.
Det er interessant å legge merke til reaksjonen på det økonomiske tapet da grisene
druknet. Jesus ble bedt om å forlate stedet. Han på sin side ba mannen om
å bli der. Han skulle være Jesu vitne blant sitt eget folk. Hans nye liv ville bli et
mektig vitnesbyrd, mye mer enn det han sa.
I den neste hendelsen var barnet «hardt plaget av en ond ånd» (Matt 15,22).
Moren var kanaanitt og et bilde på den kulturelle smeltedigelen som området
var. Hennes kanaaneiske forfedre ble fordrevet fra landet sitt da Israel inntok
det under Josva. Her ser vi igjen at Jesus hjelper dem som egentlig ikke tilhørte
Israel.
Jesus talte litt hardt til henne og sammenlignet hennes folk med hunder.
Dette stilte hennes tro på en prøve og avslørte hennes ydmyke ønske om å få
den hjelpen hun trengte.
«Jesus er tilfreds. Han har prøvd hennes tro. Ved sin handlemåte overfor
henne har han vist at denne personen som Israels folk betraktet som en utstøtt,
ikke lenger er en fremmed. Hun er medlem av Guds familie. Som barn har hun
rett til å få del i sin Fars gaver. Jesus etterkommer nå hennes bønn og avslutter
sin undervisning til disiplene.» – Alfa og Omega, bind 4, side 344 [DA 401].
Disiplene skulle lære at evangeliet ikke bare var for jødene, slik de trodde,
men også for andre nasjoner.
LesLuk 17,11–19. Hva kan dette lære oss, uansett hvor vi er fra?
Legg merke til at alle mennene kjente Jesus. De kalte ham både ved navn og
tittel og bønnfalt ham om å gripe inn. Det er også interessant at de ikke ble
renset der og da. De fikk bare beskjed om å gå og vise seg for prestene, i tråd
med 3 Mos 14,2. Det at de bare snudde om og gikk, viste at de trodde på ham
og hans makt til å helbrede.
Men bare samaritanen viste takknemlighet for det Jesus hadde gjort. De ni
husket å gå til prestene, men de glemte å takke ham som hadde helbredet dem.
Men samaritanen kom tilbake allerede før han hadde vært hos prestene. Teksten
sier ikke uttrykkelig at de ni andre var jøder, men det er meget sannsynlig.
Det faktum at Lukas spesielt omtalte ham som samaritan og at Jesus kalte
ham «denne fremmede» (Luk 17,18), gir grunn til å tro at de ni andre var jøder.
Jødene hadde vanligvis ikke noen befatning med samaritaner, men sykdommen
hadde opphevet disse skillene. Felles ulykke og tragedie, det Albert Schweitzer
kalte «lidelsens fellesskap», hadde brutt ned en etnisk skillevegg. Et felles
behov for renselse, helbredelse og frelse hadde ført dem til Jesus sammen.
Likevel var ikke Jesu virke først og fremst rettet mot samaritaner og andre
fremmede: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus»
(Matt 15,24). Hans plan var først å etablere en sterk misjonsmark blant jødene.
Men gjennom sitt virke viste han sine etterfølgere at evangeliet skulle ut til hele
verden. Selv om det ikke ble klart før etter oppstandelsen, hadde Jesus allerede
utført ting som skulle gjøre disiplene mottakelige for tanken om at verdensmisjonen
var deres viktigste oppgave.
Alle ti viste tro, men det var bare én som kom tilbake og takket Jesus. Hva
kan dette lære oss om hvorfor takk og lovprisning er så viktig for troen? Hva
har du å takke for? Tenk på hvor mye mer gleden ville fylle ditt liv om du
hele tiden hadde dette for øye, og hva kan vel være bedre enn å takke Gud
for alt det du er takknemlig for?
«Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden.
De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: ’Herre, vi vil gjerne
se Jesus.’ Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det
til Jesus. Jesus svarte: ’Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli
herliggjort’» (Joh 12,20–23).
Hvordan hjelper denne hendelsen oss å fatte det ropet om frelse, håp og
svar som bare finnes i Jesus og kommer fra folk alle steder?
Disse grekerne hadde trolig konvertert til jødedommen siden de kom til
Jerusalem for å tilbe under høytiden. Kommentatorer har bemerket at de oppsøkte
Filip. Han var riktignok jøde, men han hadde gresk navn, og det kan ha
tiltrukket dem til ham. Kristelig pionerarbeid kan ofte utføres av utenlandske
misjonærer som har kulturell finfølelse og er sympatisk innstilt til de menneskene
de ønsker å vinne for Kristus. Men det mest effektive nybrottsarbeidet
gjøres av mennesker med samme bakgrunn som målgruppen.
Grekerne kom bare noen dager før korsfestelsen. De ble sikkert forundret
da han talte om sin lidelse, død og endelige seier. Røsten fra himmelen ga dem
også noe å tenke på. Det må ha oppmuntret Jesus at de ønsket å «se» ham. Deres
ankomst signaliserte verdensmisjonens begynnelse. Selv fariseerne forutså
det da de sa: «All verden løper etter ham» (Joh 12,19).
Her ser vi mennesker som ikke tilhørte jødedommen, men som kom til
Jesus. Det var virkelig et tegn på at verden var klar for budskapet om hans
soningsdød! Disse grekerne representerte verdens nasjoner, stammer og folk
som ble dratt mot ham. Snart skulle Frelserens kors dra til seg mennesker i alle
land og i alle kommende tidsaldre (vers 32). Disiplene ville oppdage at verden
var rede til å ta imot evangeliet.
Les Joh 12,20–32. Hva sier Jesus om å miste livet for å få beholde det?
Hvorfor sa han dette i denne sammenhengen? Har du opplevd det han taler
om?
«Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med
Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men rikets barn skal kastes ut i
mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.» (Matt 8,11–12). Selv om dette
ble sagt i en spesiell sammenheng og om et bestemt folk, bør vi ikke glemme
prinsippet. De som har fått store fordeler i form av åndelig og teologisk sannhet,
må vise forsiktighet. Det er lett å bli selvtilfredse med sannheter som vi
har fått, sannheter som det i visse tilfeller ikke finnes noen andre som forkynner.
Først må vi sørge for at vi står fast på disse sannhetene. Så må vi være
villige til å lære andre om dem.
Spørsmål til drøftelse
Korset favner alle. Overfor Gud er alle syndere, alle trenger hans nåde
for å bli frelst. Likevel er det mange grupper som tror de er bedre enn
andre. Dette er ganske vanlig og har alltid vært slik. Hva med deg og din
etniske, sosiale, økonomiske eller kulturelle gruppe? På hvilke måter
føler du at du er noe mer enn de som ikke er som deg? Hva er galt med
denne holdningen, og hvordan kan du få bukt med den ved korsets fot?
Kvinnen ved brønnen gikk hjem og vitnet for sitt folk om Jesus. Hva kan
dette lære oss om misjonsarbeid og betydningen av å bruke dem som
tilhører en bestemt kultur til å nå sitt eget folk?
Grekerne ønsket å se Jesus. De hadde sikkert hørt om ham, eller kanskje
hadde de sett noen av de tingene han hadde gjort. Jesus er i himmelen,
og kirken, hans folk, representerer ham her på jorden. Hva har dette å si
for vårt vitnesbyrd og hva slags liv vi lever?
Jouthokhamar-kirken ligger like ved Adventist Hill Tracts School & Seminary (AHTSS) i Bangladesh,
i nærheten av et stort hindutempel. Solen stekte denne fredagen i juni.
Binod Joti Tripura hadde oppsynet med kirken. Denne fredagen dro han til byen sammen med
elevene. Da de kom tilbake, hadde noen reist et gjerde rundt kirken. Tripura og elevene prøvde å
fjerne det. Da kom hindupresten og begynte å rope på dem. Han forbannet Jesus, sa at han var en
lausunge, en falsk profet og brukte andre stygge ord. Tripura sa han måtte slutte å si slikt om Gud.
Presten ble så sint på Tripura at han lovte å drepe ham neste natt, og ”det finnes ingen på jord
som kan redde deg ut av min hånd.”
Tripura svarte: – Min Gud er en levende Gud. Jeg er sikker på at han vil straffe deg før solen
går ned i morgen. Det finnes ingen som kan redde deg fra Den allmektiges hånd.
Landsbyfolket var bekymret. De visste at hindupresten var mektig og fikk sin makt fra en
gudinne. De trodde han kunne ødelegge hvem som helst når som helst, så de var redd ham. Og
de var sikre på at Tripura ville være død neste dag. Så sabbats morgen kom de og oppdaget til sin
forbauselse at han levde.
– Hva gjør dere her? spurte Tripura.
– Vi er glade i deg og fikk ikke sove. Vi kom for å kondolere.
– Jeg tilber en Gud som er mektig og lever. Dere skal få se resultatet før solnedgang. Gud
kommer til å straffe hindupresten.
– Hvordan da? spurte folk.
– Det vet jeg ikke, svarte Tripura.
Elevene og de tilsatte fastet og ba denne sabbaten. De sang Guds pris og leste fra Bibelen.
De ba i mange timer denne varme dagen. Kl. 15 fikk de se en liten sky. En stund senere
begynte det å regne. Alle ble redde. Det tok til å lyne, og det slo ned i hindutempelet to ganger på
fem minutter. Det tok fyr, og alle avgudene ble ødelagt.
Hindupresten ble redd og kom og ba Tripura om tilgivelse. Tripura tilga ham, og uværet ga seg
noen minutter senere.
Da landsbyfolket så brannskadene på tempelet og de ødelagte avgudene, sa de til Tripura: – Vi
visste at du var en stor trollmann. Du har overvunnet hindupresten med din magi.
– Nei, jeg er ingen trollmann, sa Tripura. – Jeg tilber den sanne Gud. Han hørte min bønn. Tro
på ham. Hvis vi tror på ham, vil han redde oss og kjempe mot våre fiender.