«Peter svarte dem: ‘Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og
en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige
ånds gave. For løftet gjelder dere og barna deres og alle som er langt
borte, så mange som Herren vår Gud kaller på’» (Apg 2,38–39).
Peter var den første apostelen som forkynte frelsen for andre folkeslag. Han
fortsatte som en av kirkens ledere i en årrekke etter at den ble stiftet, også etter
at Paulus ble den store misjonæren. Sammen med Paulus hjalp Peter den første
menighet og dens ledere (de fleste var jøder) å forstå at misjonsbefalingen
gjaldt hele verden.
Peter arbeidet for å skape en kirke som forente utlendingene, som ikke kjente
alle detaljene i jødisk kultur, og jødiske konvertitter som hadde lett for å se på
jødiske skikker som guddommelige absolutter. Som alle pionermisjonærer måtte
Peter skille mellom Guds evige absolutter og skikker som er kulturelt betinget og
ikke har noen større betydning for den troendes liv. Således var det Peter som på
apostelmøtet i Jerusalem sa dette om de andre folkene: Gud «gjorde ingen forskjell
på oss og dem, for ved troen renset han hjertene deres» (Apg 15,9), og han
hjalp dem gjennom de problemene som truet enheten i den første menighet.
Jesu siste ord før sin himmelfart gjaldt misjon: «Dere skal være mine vitner
i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende» (Apg 1,8). Her
lyder igjen mandatet om å utbre evangeliet til hele verden. Bare ti dager senere
startet oppdraget for fullt, og Peter spilte en nøkkelrolle.
LesApg 2,5–21. Hvordan belyser denne hendelsen Guds ønske om at
evangeliet skal nå ut til hele verden og den rollen jødene skulle ha i den
forkynnelsen?
Misjonsbefalingen fikk sin første oppfyllelse på pinsedagen. Formålet med Den
hellige ånds komme var å evangelisere verden. Denne første utgytelsen av Den
hellige ånd ga store resultater på pinsedagen. Men dette var bare en forsmak på
noe større som skulle skje i årene som fulgte.
Peters preken inneholdt noen hovedpunkter som fremdeles er relevante:
For det første: Gammeltestamentlige profetier og løfter blir oppfylt i Kristus
(Apg 2,17–21). Dette ble bekreftet både av de store tegn og under som fulgte
med hans virke og ved hans død og oppstandelse (vers 22–24).
For det andre: Jesus ble opphøyet til Guds høyre hånd og er nå Kristus
(Messias) og Herre over alle (vers 33–36). I ham skal alle som omvender seg og
blir døpt, få tilgivelse for syndene (vers 38–39).
Her ser vi at den aktive og taleføre Peter stiller opp for sin tro på Jesus.
Jesus hadde kalt ham til å være en sterk leder i kirkens første tid. Peter var ikke
like kosmopolitisk, effektiv og tilpasningsdyktig i møtet med andre kulturer
og religioner som apostelen Paulus (se Gal 2,11–14), men han åpnet veien for
evangeliet til ca. 15 nasjoner, og han forkynte for diasporajøder i Jerusalem.
Slik ble han en meget viktig bro for å bringe nyheten om Jesus ut til resten av
Midtøsten.
Hva kan historien om pinsedagen si oss om Den hellige ånds betydning i
vårt liv? Hvordan kan vi bli bedre til å lytte til Åndens ledelse?
LesApg 10,1–8; Apg 10,23–48. Hva kan historien om denne mannen som blir kristen,
lære oss om frelse og vitnetjeneste?
Det som skjedde da Kornelius, en utlending og offiser i den romerske hær,
ble omvendt, er blitt kalt «hedningenes pinsedag». Det er en viktig episode
i Apostlenes gjerninger, for den tar opp det mest omstridte spørsmålet i den
første menighet: Kan en fremmed, en hedning, bli kristen uten først å bli jøde?
Den romerske hærens hovedkvarter for Jerusalem og Judea lå i Caesarea.
Kornelius må ha vært en av de seks offiserene over de 600 soldatene i den
italienske kohorten som hadde base der. Navnet tyder på at han nedstammet fra
en berømt romersk soldatfamilie. Den kommandanten som hadde nedkjempet
Hannibal, den karthagenske generalen som plaget Roma i mange år, tilhørte
også denne familien. Kornelius var en gudfryktig mann som la vekt på åndelig
samvær i familien, ba regelmessig og hjalp gjerne dem som hadde det vondt.
Gud hørte hans bønner og sendte en engel med et budskap til ham.
«Kornelius trodde at Gud hadde skapt himmel og jord. Derfor æret han Gud
og erkjente hans myndighet. Han søkte Guds råd i alle livets gjøremål. Både i
familieliv og arbeid var han trofast mot Herren. Hjemme opprettet han et alter
for Gud, for han våget ikke å gjennomføre planer eller bære ansvar uten først å
søke Guds hjelp.» – Alfa og Omega, bind 6, side 95 [AA 133].
Legg også merke til det som skjedde da Kornelius endelig møtte Peter. Han
bøyde seg ned og tilba ham. Dette må ha forferdet Peter. Denne hedningen som
Gud hadde sett i nåde til, og som var en gudfryktig mann, hadde ennå mye å
lære, også helt grunnleggende ting. Men nå skulle han få lære det.
Hvilke av kjennetegnene ved Kornelius gjør vi klokt i å følge i vårt eget åndelige
liv?
«Da tok Peter til orde og sa: ’Nå forstår jeg virkelig at Gud ikke gjør forskjell
på folk, men at han fra alle folkeslag tar imot hver den som frykter ham og gjør
det som er rett’» (Apg 10,34–35). Dette høres ikke videre revolusjonerende ut
for oss, men i Peters munn var det en forbløffende bekjennelse. Vi må huske
hvem Peter var, hvor han kom fra og de holdningene han fremdeles kjempet
med (se Gal 2,11–16). Opplevelsen hos Kornelius fikk ham til å innse sin feil
og ga ham en bedre forståelse av hva Gud ville med evangeliet.
LesApg 10,33. Hva sa Kornelius som viste at han forsto at det å følge Herren
krevde lydighet?
LesApg 11,14. Hva står det her som viser at vi må utbre evangeliet til slike
gudfryktige mennesker som Kornelius?
Hvordan gjør Rom 2,14–16 det lettere å forstå det som skjedde med
Kornelius?
Vi har sett at Kornelius var en ikke-jøde som «fryktet Gud» (Apg 10,2), selv
om han fortsatt hadde mye å lære. Hans faster, bønner og almisser avslørte et
hjerte som var åpent for Herren. Og da tiden var inne, utrettet Gud et under i
hans liv.
Legg merke til at selv om en engel åpenbarte seg for ham, forkynte ikke engelen
evangeliet for ham. I stedet la engelen til rette for at Kornelius fikk møte
Peter, som fortalte ham om Jesus (se Apg 10,34–44). Dette er et eksempel på at
Herren bruker mennesker som sendebud til verden.
I går så vi at da Peter fikk kontakt med Kornelius, hadde han alt fått en ny
innstilling til de andre folkeslagene som andre jødekristne ennå ikke hadde
forstått (se Apg 10,44–45). Hva fikk ham til å endre syn?
LesApg 10,9–22 og 11,1–10. Hva sier avsnittet om hvor inngrodde Peters
fordommer var, siden det skulle noe slikt til for å åpne hans øyne?
Både Kornelius’ omvendelse og Peters vitnetjeneste var så viktig for kirkens
misjon at Gud talte på overnaturlig vis til både misjonæren og verten: en engel
besøkte Kornelius, og Peter fikk et syn.
Legg merke til at Peter tok inn hos en garver i Jaffa (Apg 9,43; Apg 10,6; Apg 10,32).
Denne detaljen er verdt å merke seg. Jødene foraktet garvere og garving, for de
berørte døde legemer og benyttet ekskrementer i sitt arbeid. Garverier var ikke
tillatt i byene. Legg merke til at Simons garveri lå «ved sjøen» (Apg 10,6).
Peters opphold hos garveren vist at han alt før synet skjønte at noen av hans
tidligere holdninger var i strid med evangeliet. Både Peter og Kornelius’ familie
hadde kulturell ballast de måtte kvitte seg med. Alle mennesker, eller «alle
slags … dyr» i Peters syn, er Guds barn.
Peters kall til å vitne for Kornelius antydet at selv om Gud tar imot alle mennesker,
så er ikke all religion likestilt. Kornelius var en «religiøs» mann, som
nesten alle andre i oldtiden. Som soldat må han ha kjent til Mithra-dyrkelsen,
og som offiser har han deltatt i keiserdyrkelsen. Men dette var ikke akseptabelt
for Gud.
Her har de mennesker noe å lære som oppfatter ikke-kristne religioner som
likestilt med kristendommen. Noen ganger gjøres det ut fra politisk korrekthet,
men det fører til utvanning av Bibelens ord om at kristendommen er en unik og
endelig åpenbaring.
Hvordan kan vi vise respekt for mennesker som har en tro som vi mener er
gal, uten å gi inntrykk av at vi har går god for deres tro? Hva er forskjellen
på å respektere mennesker og å godta deres tro?
Hedningemisjonens fremgang reiste viktige spørsmål i den første menighet.
Hva kan man forvente av ikke-jøder som omvender seg og podes inn i troen?
(Rom 11,17). Det oppstår alltid gnisninger når folk fra andre religioner og kulturer
slutter seg til et etablert trossamfunn. I dette tilfellet gikk de jødekristne,
som satte de gammeltestamentlige lovene og ritualene høyt, ut fra at konvertitter
skulle godta disse lovene og ritualene og rette seg etter dem. Omskjæringen,
som er et tegn på at en mann har sluttet seg til det jødiske samfunn, er et
symbol på at han underkaster seg alle jødedommens krav. Skulle hedenske
konvertitter til kristendommen pålegges å la seg omskjære? Ja, sa enkelte
jødekristne i Judea, og uttrykte sin overbevisning i teologisk klartekst: Det var
avgjørende for å bli frelst, mente de.
Hva skjedde på apostelmøtet i Jerusalem som førte til en avklaring i denne
viktige utfordringen? Apg 15,1–35.
Selv om omskjæringsspørsmålet var hovedårsaken til apostelmøtet i Jerusalem,
tok man også opp en rekke skikker som evangeliet ikke krever av konvertitter.
Vedtaket på apostelmøtet (vers 23–29) skapte en felles plattform for jøder og
hedningkristne. Jødiske kjerneverdier ble respektert, men de andre fikk lov til
å avstå fra omskjæring. Rådets beslutning var både praktisk og teologisk. Den
dannet mønster for hvordan kirken kunne håndtere problemer før de førte til
splittelse. Erfarne misjonærer lærer å fokusere på sentrale trospunkter og samle
seg om dem i stedet for å bli oppslukt av ting som ikke er avgjørende for troen.
Hva kan apostelmøtet i Jerusalem lære dagens kirke om behandling av kontroversielle
emner? Hva gjorde de som kan tjene som mønster for oss?
Les «Jøder og hedninger» i Alfa og Omega, bind 6, side 134–141 [AA
188–200].
«Peter fortalte hvor overrasket han ble da Den hellige ånd kom over både
hedninger og jøder mens han forkynte sannheten i hjemmet til Kornelius. Det
samme lyset og den samme herligheten som strålte over de omskårne jøder,
kastet glans også over de uomskårne hedninger. Slik advarte Gud Peter mot å
akte noen lavere enn andre, for Kristi blod renser fra all urenhet…
Peters tale førte til at forsamlingen roet seg og hørte hvilke erfaringer
Paulus og Barnabas hadde å fortelle fra arbeidet for hedningene.» – Alfa og
Omega, bind 6, side 137 [AA 193].
Forslag til samtale
Peters syn har blitt tatt til inntekt for at kostholdslovene i Det gamle
testamentet ikke lenger gjelder, spesielt som begrunnelse for å spise
urent kjøtt. Peter fortalte selv hva synet betydde: «Jeg skal ikke kalle
noe menneske vanhellig eller urent» (Apg 10,28). Synet hadde altså
ikke noe med kosthold å gjøre, men at Gud tar imot alle mennesker som
sine barn, uavhengig av etnisitet, nasjonalitet, yrke eller religion. Men
hvorfor bruker folk dette som et argument om mat? Hva burde dette lære
oss om hvor forsiktige vi må være i vår bruk av Skriften?
Les Rom 2,14–16 nøyere. Hvordan skal vi som kirke anvende dette på
misjon? Altså: Hvorfor skal vi forkynne for dem som har loven skrevet i
hjertet?
I torsdagens lekse drøftet vi apostelmøtet i Jerusalem som en modell
for dagens kirke. Les avsnittet om apostelmøtet (Apg 15,1–35). Hvordan
legger det en mal for dagens kirke? For eksempel: (1) personlige vitnesbyrd
om vitnetjeneste, (2) evangeliets betydning, (3) Skriftens betydning,
(4) misjonsarbeidets betydning og (5) folks opptreden overfor
hverandre på rådsmøtet.
Jeg vokste opp som adventist. Nå er jeg gift og har barn. Vi bor i Uchadanga i Bangladesh. Da
vi kom, besøkte jeg mange hjem og inviterte folk med i kirken. Vi samlet barna våre til andakt
hver kveld. Da vi begynte å synge, kom nabobarna og ble med på sang og bønn.
Etter noen dager var det noen som sa: – Det er mange som vil tilbe sammen med dere, kan de
få komme?
Jeg sa: – Ja, alle kan komme, så nå samles vi i kirken og tilber Gud hver kveld.
Yndlingskapittelet mitt er Salme 91. Når jeg leser det, føler jeg meg trygg. Jeg lærer barna på
skolen å huske salmen, og de tror den. Når jeg er i fare, gjentar jeg den inni meg og føler fred.
Jeg har fått føre mange til Gud. Jeg ble god venn med en hindudame. En dag spurte hun:
– Søster, du er gift. Hvorfor bruker du ikke armringer og har sinoberrødt på pannen?
Dermed kunne jeg fortelle henne mer om min tro. Etter hvert lærte jeg henne mer om mat og
andre emner. En dag kom hun i kirken og ville se hvordan vi sang. Hun kom tilbake. En sabbat
begynte hun å synge sammen med oss. Så lærte hun mannen sin sangen. Begge to satt og sang om
kveldene. Så jeg inviterte dem til aftensang i kirken, og begge kom.
En dag sa de at de ville bli kristne. De likte adventkirken og sangen og bønnene våre. En dag
talte mannen min om ikke å tilbe avguder. Etterpå sa de: – Ja, hvorfor bøyer vi oss for menneskeskapte
avguder? Fra nå av vil vi bare tjene din Gud. Vi ga dem flere bibelstudier, og så ble de
døpt. De kommer jevnlig i kirken.