«Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, før du ble født, helliget jeg
deg; til profet for folkeslagene satte jeg deg» ().
Vi vet mer om Jeremia enn om noen annen gammeltestamentlig profet. De biografiske
detaljene i boken hans gjør det lettere å forstå hans arbeid som profet.
Jeremia fikk så stor historisk betydning at han fremdeles var en høyt aktet
profet på Jesu tid.
Men menneskelig sett var resultatene magre. Tross flere tiårs glødende
advarsler og oppfordringer viste folket laber interesse for hans budskap fra
Herren.
Men tross motstanden kunne Jeremia hverken kjøpes eller selges. Han sto
som «en festningsby, … en jernstøtte og en bronsemur» (), ikke i egen
kraft, men i Guds.
Jeremia fikk et tungt liv. Kallet førte til lidelse, sorg, avvisning og fengsel.
Verre var det at mange av problemene skyldtes dem han prøvde å hjelpe. Jeremia
ble et bilde på det Jesus skulle oppleve flere hundre år senere.
Profetenes kall var å verne om Guds lov. Deres grunnvoll var pakten og de
ti bud (). er et sammendrag av profetenes arbeid, som var å
«tale til Jakob om hans lovbrudd, til Israel om hans synd.» Og begrepet synd
har jo ingen mening uten loven (se ).
Hva var profetenes budskap til folket? Hvordan er dette budskapet det
samme for oss i dag? ; ; . (Se også .)
Guds dom var bare uunngåelig hvis folket ikke vendte om fra sin ondskap.
Men det er ikke lett å forandre seg når man er vant til å gjøre ondt. Hvem har
vel ikke sett at mennesker kan venne seg til det som en gang forferdet dem?
Profetenes budskap skulle vise menneskene hvor ond deres ondskap var og hva
det ville føre til om de ikke vendte seg fra den. Det var ikke deres budskap. Det
var Herrens budskap.
Profetene forteller ikke hvordan Guds ord ble åpenbart for dem eller hvordan
de hørte det. Iblant talte Gud direkte til dem. Andre ganger ga Den hellige ånd
dem drømmer eller syner eller kanskje en «stille susen» (). Men
uansett var det profetenes oppgave å formidle Guds vilje: De skulle tale til
folket, men også til konger, keisere, og generaler.
Ansvaret var stort: Fortalte de sannheten, kunne disse maktmenneskene
drepe dem. Og fortalte de ikke sannheten, kunne Guds dom ramme dem. Å
være profet er et tungt kall, og Bibelen viser at de som fikk kallet, tok det på
alvor.
Det kan vi glede oss over, for budskapene deres er nedfelt i Bibelen så vi kan
lese dem. I den forstand taler de fremdeles. Spørsmålet nå er det samme som på
Jeremias tid: Vil vi lytte?
Hva er det profetene fremdeles vil fortelle oss? Hva er kjernen i budskapet
deres til Guds folk?
Les og . Hvorfor ble Abjatar sendt i eksil til hjemstedet
sitt i Anatot?
Etter at Salomo hadde styrket sin stilling i konflikten med Adonja om arvefølgen,
fjernet han presten Abjatar fra stillingen. Han ble sendt i indre eksil til
hjembyen Anatot, ca 5 km fra Jerusalem. Hilkia var Jeremias far og tilhørte en
prestefamilie i Anatot. Noen har lurt på om Jeremias familie nedstammet fra
Abjatar. Uansett vet vi av at profeten var av høy ætt. Gjennom den profetiske
historie har Herren kalt alle slags mennesker til å være profeter: gjetere,
rabbinere, fiskere, prester.
«Jeremia tilhørte det levittiske presteskapet og var blitt opplært i den hellige
gjerningen helt fra sin barndom. I de lykkelige årene mens han utdannet seg
til prestegjerningen, ante han ikke at han fra fødselen var helliget ‘til profet
for folkene’. Da Guds kall kom til ham, ble han overveldet fordi han følte seg
uverdig. ‘Å, Herre Gud,’ utbrøt han, ‘jeg duger ikke til å tale; jeg er så ung.’ .» – Alfa og Omega, bind 3, side 199 [].
Prestene skulle være moralske og åndelige ledere for folket. De hadde fått
store oppgaver som favnet de fleste områder av folkets åndelige liv. Noen var
trofaste mot oppgaven. Andre misbrukte den på det groveste. Vi skal snart se at
profeten uttalte ord om utro prester som viste at de ikke var oppgaven og kallet
verdig.
Hva er ditt åndelige ansvar hjemme, i kirken eller andre steder? Hva kunne
en profet komme til å si om han eller hun skulle tale med deg om din
oppgave?
Som andre profeter i GT (og Paulus i NT, se ; ) nølte heller ikke
Jeremia med å si hvem som hadde kalt ham. I disse versene og gjennom hele
boken gjorde han det klinkende klart at det han talte, var «Herrens ord» som
var kommet til ham. Det må ha vært denne glødende overbevisningen som
gjorde at han holdt ut til tross for innbitt motstand og slit, lidelser og prøvelser.
Jeremia fikk kallet i det trettende året Josjia var konge, ca 627/626 f.Kr. Vi
vet ikke når profeten er født, eller hvor gammel han var da han fikk kallet. Men
vi skal se at han følte seg som et barn, for ung for oppgaven.
Les . Hvorfor burde han ha funnet trøst i disse ordene?
Gud valgte Jeremia til profet før han ble født, fra det øyeblikk han ble unnfanget.
De ordene som er oversatt «helliget jeg deg» (vers 5), kommer av et
verb som bl.a. betyr «å være helliget», «å være hellig» og å «hellige». Det har
en religiøs biklang som også er forbundet med helligdomstjenesten. Ordet for
«helligdom» kommer av det samme rotordet. Tanken er at noen eller noe er
«satt til side for en hellig oppgave.» Dette var Guds plan for Jeremia alt før han
ble født. Disse versene viser Guds forutviten, de lærer ikke foruteksistens eller
forutbestemmelse.
Gud kjenner enden fra begynnelsen. Hvordan kan dette være til trøst i de
prøvelsene som vi skal møte?
Til tross for Herrens forsikring om at Jeremia var guddommelig utvalgt, ble
han redd og følte seg ikke i stand til den. Jeremia ville ikke ha jobben. Kanskje
var han klar over at det åndelige klimaet på den tiden ikke var bra, og skjønte
hva som måtte gjøres.
Sammenlign med og . Hvilke fellestrekk
finner du?
Ingen av dem følte seg oppgaven voksen. Men kanskje det var en forutsetning
for arbeidet som profet: At man følte seg uverdig og ute av stand til å fylle en så
viktig post. Talsmann for Skaperen? Ikke rart de kviet seg for oppgaven.
Legg også merke til Jeremias første reaksjon etter kallet. Han talte om
mangel på talegaver, slik som Moses. Jesaja nevnte også leppene i sitt svar. Alle
visste at kallet ville kreve at de talte og kommuniserte. De ville få budskaper
fra Gud og måtte forkynne dem for andre. I dag kan man starte et nettsted eller
sende SMSer, men den gang måtte man tale ansikt til ansikt. Tenk å måtte stå
overfor ledere som var negativt innstilt eller et uregjerlig folk og komme med
irettesettelser og advarsler? Man kan forstå at de hadde betenkeligheter.
Les . Hva svarte Gud? Hvorfor bør dette svaret gi oss håp og tillit
når vi tror han har kalt oss til noe?
Profeten er Guds vitne. Han skal ikke tale for seg selv, men for Gud. Jeremia
skulle ikke løse landets problemer eller være en karismatisk lederskikkelse.
Han fikk én enkelt oppgave: å formidle Guds ord til folket og lederne deres.
Her er det ikke mennesker det kommer an på, men Guds suverenitet og makt.
Profeten skulle vise folk hen til Herren, han som var løsningen på alle deres
problemer. Slik er det den dag i dag.
Hva handlet Jeremias første syn om? (se ).
Mange bibeloversettelser skriver «grenen av et mandeltre» i vers 11. Men da
glemmer de det hebraiske ordspillet. Ordet «mandeltreet» har samme rot som
verbet «å holde vakt». Det brukes i vers 12, der Gud sier at han vil «våke» så
hans ord går i oppfyllelse.
Man kan si at vers 11 og 12 er hovedbudskapet i Jeremias bok. Guds ord går
i oppfyllelse. En dag skal alle få se at det går slik Gud har sagt. Han vil at hans
folk skal avstå fra sin synd. Han tilbyr nåde og tilgivelse, men han tvinger ikke
noen til å gjøre som han sier og bli helbredet. Hvis folket ikke vil høre på ham,
vil hans ord om dom og straff bli oppfylt slik hans ord til Israel ble oppfylt i
Jeremias bok.
Og Guds ord gjelder ikke bare folket. Gud talte direkte til Jeremia og sa at
han måtte være forberedt på motstand. Men han fikk Guds forsikring om at
«jeg er med deg» uansett hva som måtte skje. Han skulle komme til å trenge
den.
Gjør vi ikke det, vi også?
Les . Hva er forsikringen til oss i disse ordene, vi som lever nå?
Martin Luther skrev om profeten i innledningen til sin kommentar over
Jeremias bok: «Jeremia var en trist profet som levde i en tung og vanskelig tid.
Dessuten var hans profetiske oppgave meget vanskelig, for han slet og kjempet
med et halsstarrig folk. Han oppnådde tilsynelatende ingen stor suksess,
for han fikk oppleve at hans fiender ble mer og mer onde. Flere ganger prøvde
de å ta livet av profeten. De la hardt press på ham og pisket ham flere ganger.
Likevel skulle han få leve og se med egne øyne hvordan hans land ble rasert og
hans folk ført i eksil.»
«I førti år skulle Jeremia komme til å vitne for folket om sannhet og rettferd.
I en tid da frafallet var uten sidestykke, skulle han i liv og karakter vitne om
hva det vil si å tjene den sanne Gud. Han skulle være Herrens talerør under de
fryktelige beleiringer som Jerusalem ville bli utsatt for. Han skulle forutsi at
Davids hus ville falle, og at Salomos vakre tempel ville bli ødelagt. Selv når
Jeremia ble innesperret på grunn av sine fryktløse uttalelser, skulle han fortsatt
tale klart mot synden selv i de høyeste kretser. Han skulle bli foraktet og
forkastet av mennesker og til sist oppleve at hans egne profetier om den truende
straffedommen gikk bokstavelig i oppfyllelse. Han ville også oppleve den sorg
og elendighet som kom da den domfelte byen ble ødelagt.» – Alfa og Omega,
bind 3, side 199–200 [].
Forslag til samtale
Noe av det mest sørgelige er Guds advarsel om at Jeremia ville møte
stor motstand hos sitt eget folk. Dette burde gi oss grunn til ettertanke.
Les igjen. Hvem var det som kjempet mot ham? Hva kan
dette lære oss? Det vil si: Hvordan reagerer vi på det profetiske ord når
vi hører ting vi ikke liker? Hvordan uttrykker sitatet ovenfor sannheten
om at de som burde ha åpenbart den sanne Gud for verden, i stedet motarbeidet
ham med skjellsord og angrep hans talsmann? (Se også ).
Buskmannen Sekoba fulgte bestemt en liten sky østover Kalahariørkenen. En engel hadde sagt
han skulle finne en mann som het William og kunne lære ham om Gud. Skyen stoppet over
en landsby. Folk der lo av drømmen hans, men den kvelden viste engelen seg for ham igjen og sa
at han skulle fortsette østover. Etter nesten en måned fant han pastor William Moyo, som hadde
drømt at Sekoba skulle komme.
Pastor William fortalte Sekoba om Gud, og buskmannen fortalte ham om Guds ledelse. En
gang løvene drepte mange av husdyra, ble han sikker på at de sto under en høyere makt. Da han
ba til denne makten, forlot løvene området. Da han fikk høre om kristendommen og begynte å
søke Gud, førte en engel ham til pastor William.
Sekoba fikk pastor William til å bli med seg hjem for å lære familien hans om Gud. Ved et
leirstevne i 1948 ble de første buskmennene døpt.
Buskmennene er kortvokste nomader. Kalahariørkenen er veldig tørr. Buskmennene har i
mange år hatt kontakt med adventistene på sykehuset i Kanye.
En dag kom en buskmann dit med veldige skader. Han hadde skutt en hjort, men den sårede
hjorten angrep ham med sine fryktelige horn, kastet ham rundt på bakken og rev ham opp så innvollene
hang ut av buken, dekket av sand og jord. Da bukken forsvant, kom mannen seg opp, grep
innvollene og satte kursen for adventistenes sykehus flere kilometer borte.
Han var nesten bevisstløs da han nådde sykehuset og de ansatte fikk ham inn på operasjonssalen.
Kirurgen ba en inderlig bønn, renset innvollene og la dem på plass i bukhulen før han lukket
det gapende såret. Mannen kom seg og kunne omsider dra hjem.
Flere måneder senere kom en liten mann med et grusomt arr i mageregionen til sykehuset med
et stort smykkekjede, håndlaget med enkle redskaper. Det var takk for hjelpen til legen som hadde
reddet livet hans.
Ikke bare sykehuset, men også pionerene i Global Mission arbeider blant de innfødte i Botswana.
I de tre årene Mookodi Mokopotsa arbeidet i landsbyen Sojwe, vokste tallet på adventister
der fra sju til 42.
En del av offeret 13. sabbat går til å starte en grunnskole i Botswana. Takk for at du gir rundhåndet.