«Dere skal fremme fred for den byen som jeg har ført dere til i eksil, og
be til Herren for den! For når den har fred, har også dere fred» (Jer 29,7).
«I løpet av få år ville Gud benytte babylonerkongen for å straffe det ubotferdige
Juda. Gang på gang skulle Nebukadnesars seierrike hær beleire og
invadere Jerusalem. I større og mindre grupper ble innbyggerne ført som
fanger til Sinear-landet for å leve i tvungen landflyktighet. I den første tiden
var det mindre grupper. Senere ble det tusener og titusener. De jødiske kongene
Jojakim, Jojakin og Sidkia skulle i tur og orden bli vasaller under babylonerkongen,
og alle tre ville gjøre opprør mot ham. Den opprørske nasjonen
ville bli straffet hardere og hardere inntil hele landet kom til å ligge i ruiner.
Jerusalem skulle bli brent ned til grunnen, templet som Salomo hadde bygd,
ville bli ødelagt, og Juda-riket ville gå til grunne og aldri mer gjenvinne sin
tidligere posisjon blant nasjonene.» – Alfa og Omega, bind 3, side 207 [PK 422,
423].
Men dette skjedde ikke uten mange advarsler og oppfordringer fra profetene,
spesielt Jeremia. Folket ville ikke høre, og det førte til undergang. Om vi
bare kunne lære av deres feil!
Jeremia var veldig ensom iblant, men han sto ikke helt alene. Blant fangene i
Babylon hadde Gud kalt Esekiel til å trøste og å advare de bortførte. Han skulle
også stadfeste det Herren hadde talt gjennom Jeremia. Esekiel skulle advare
fangene mot å tro på spådommene om en tidlig tilbakereise fra Babylon. Med
symboler og budskaper skulle også han forutsi den fryktelige beleiringen som
ville ramme Jerusalem fordi folket ikke ville vende om og ta avstand fra synd
og frafall.
LesEsek 8. Hva fikk profeten se? Hva kan dette si oss om den rådende kulturs
makt og hvordan den kan påvirke selv de mest hellige ting? Hva er advarselen
til oss?
Moses og profetene advarte ofte mot tilbedelse av andre guder. Likevel viser
disse versene at det var det som skjedde, også i tempellokalene. «Gråt over
Tammus» var et sørgeritual for en mesopotamisk gud. Vi leser at «også lederne
blant prestene og folket ble mer og mer troløse, og de tok etter alle avskyelige
skikker hos folkeslagene. De gjorde Herrens hus urent, det som han hadde helliget
i Jerusalem» (2 Krøn 36,14).
Se på Esek 8,12. Oversettelsen om rommene og «gudebildet» er tvetydig.
Det kan bety kamrene hvor de lagret sine egne avguder, eller det kan bety
kamrene i deres fantasi, deres hjerte. I begge tilfeller har de eldste, lederne,
falt så dypt at de sa at Herren ikke så hva de gjorde, at Gud hadde forlatt dem.
Eller: «Herren bryr seg ikke om slikt; det er ikke viktig.» De drev med grov
avgudsdyrkelse i Guds tempel. De gjorde alt det Guds ord hadde forbudt dem
å gjøre. Hva verre er, de forsvarte det for seg selv. Her ser vi igjen hva Paulus
mente da han talte om dem som tilba skaperverket i stedet for Skaperen (se
Rom 1,22–25).
Sidkia betyr «Jahves rettferdighet». Han var den siste kongen i Juda før babylonerne
inntok landet i 586 f.Kr. Først virket det som om han ville høre på det
Jeremia sa og gi seg inn under babylonerne. Men han skiftet sinnelag.
LesJer 37,1–10. Hva var Jeremias advarsel til kong Sidkia?
Sidkia ga etter for press fra sine undersåtter, trolig adelen, og overså Jeremias
advarsler. Han sluttet en allianse med egypterne mot babylonerne (se Esek
17,15–18). Men det gikk som han ble advart: Det var ingen redning å hente hos
egypterne.
LesJer 38,1–6. Hva skjedde med Jeremia – igjen – fordi han forkynte Guds
ord for folket?
«En profet blir ikke foraktet noe annet sted enn på hjemstedet sitt, blant sine
slektninger og i sitt eget hus,» sa Jesus (Mark 6,4). Stakkars Jeremia fikk
smake folkets vrede igjen. Men som resten av folket var han blitt advart.
Advarselen gjaldt de prøvelsene han ville bli utsatt for hvis han var trofast, og
det var han.
Det må ha vært tungt for Jeremia, for han ble også anklaget for å svekke folkets
motstandsvilje. Man kan forstå at de ville stoppe munnen på ham. Folket
hadde en ytre fiende som de ville kjempe mot, og han hadde i årevis gått og
sagt at de kjempet en tapt sak, at de ikke kunne vinne, og at Gud var mot dem.
De var så forherdet av synd at de ikke hørte Gud tale til seg. Ja, de trodde det
var en fiende som talte.
Enda så fælt det var i brønnen, må anklagen om at han ville sitt folk vondt
ha vært verre for Jeremia. Hvordan er det å bli beskyldt for å skade dem du
prøver å hjelpe?
Beleiringen av Jerusalem begynte for alvor i januar 588 f.Kr. og varte til sensommeren
586 f.Kr. Jerusalem hadde holdt ut i over to år da Jeremias profetiske
ord gikk i oppfyllelse og babylonerne trengte gjennom muren og raserte byen.
Forsvarerne var helt kraftløse av sult og kunne ikke stå imot lenger. Kong
Sidkia og familien hans flyktet, men til ingen nytte. Han ble pågrepet og ført
frem for Nebukadnesar, som henrettet sønnene hans for øynene på ham. Mye
av dette er fortalt i Jer 39,1–10.
LesJer 40,1–6. Hvordan skal Nebusaradans ord til Jeremia forstås?
Den hedenske kommandanten forsto situasjonen bedre enn Jeremias eget folk!
Babylonerne må ha kjent til Jeremia og hans verk, og de behandlet ham annerledes
enn de andre, f.eks. Sidkia (se Jer 39,11–12). Teksten forteller ikke hvorfor
den hedenske lederen sier at Jerusalems fall var Guds straff for folkets synder, i
stedet for å hevde sine egne guders overlegenhet over Judas gud. Uansett er det
et vitnesbyrd om hvordan Gud åpenbarte noe om seg selv til hedningene midt i
en så unødvendig katastrofe.
Hva ville Jeremia gjøre – bli med fangene til Babylon, eller bli igjen hos de
andre? Ingen av delene var fristende, omstendighetene tatt i betraktning. Begge
gruppene hadde store åndelige behov, og Jeremia kunne ha vært til nytte uansett.
Han bestemte seg for å bli hos dem som ble igjen i landet. De fattige ville
trenge all den oppmuntring og hjelp de kunne få (se Jer 40,6–7).
Hvordan kan du hjelpe andre uansett hvilken situasjon du befinner deg i?
Hvorfor er det viktig, også for deg selv, at du hjelper til som best du kan?
«Dere skal søke meg, og dere skal finne meg. Når dere søker meg av et helt
hjerte, lar jeg dere finne meg» (Jer 29,13–14). Hva har du erfart omkring dette
løftet? Hva betyr «av et helt hjerte»?
Gud kjenner enden fra begynnelsen. Mens folk i Jerusalem fremdeles kjempet
mot babylonerne i håp om at de falske profeter hadde rett, brukte Herren
Jeremia til å tale om fremtiden. Han skulle tale til dem som allerede var i
Babylon og til dem som skulle komme dit. Og for et budskap det var!
LesJer 29,1–14. Hvordan åpenbares Guds kjærlighet og barmhjertighet i
disse tekstene?
Her kom det virkelig et nådebudskap, i motsetning til det falske «nådebudskapet»
om at eksilet ville være over i en fei, på bare to år. Noe sånt var ikke Guds
plan, og det kom ikke til å skje. I stedet skulle de gå ut fra den klare læren hos
Moses og godta sin skjebne, iallfall inntil videre. Men som Moses hadde sagt:
Hvis de vendte om, ville de få komme tilbake til landet.
Les5 Mos 30,1–4. Hvordan gjenspeiler disse versene det Jeremia sa til folket?
(Se også 5 Mos 4,29.)
Vi har fått den profetiske gave i Ellen G. White. Hvordan kan vi unngå å vise
den samme holdningen til henne i dag som mange viste mot Jeremia?
Jeremias profetier burde vise fangene to ting: De skulle ikke tro det de falske
profetene sa, og de skulle ikke miste motet. Han ba sine landsmenn i fangenskap
om å be for Babylon. Dette må ha overrasket de deporterte. Det han ba
dem om, var uhørt i det gamle Israel. Det var fremmed for dem å be for en
fiende som handlet slik babylonerne hadde gjort mot Guds utvalgte. Profeten
brøt med alle deres forestillinger om templet og Jerusalem: De kunne be i et
hedensk land, og den evige Gud ville høre deres bønn.
Merk deg Jeremias ord i Jer 29,7: Gikk det godt for «vertsnasjonen», ville
det gå godt for dem. Som fremmede og utlendinger i landet var de sårbare om
det gikk det nye landet dårlig. Historien igjennom har vi sett eksempler på at
intoleransen blir stor i vanskelige tider. Folk vil ha syndebukker, og minoriteter
og utlendinger står laglig til for hogg. Trist, men sant.
Alt Herren hadde sagt ville skje, hadde skjedd, så det var all grunn til å stole på
at han også ville oppfylle denne profetien (Jer 29,10). Vi vet ikke hvorfor eksilet
skulle vare i 70 år, selv om det nok har noe med tanken om en sabbatshvile
for landet å gjøre (se 3 Mos 25,1; 3 Mos 26,34; 3 Mos 26,43). Derfor er profetien viktig: Hadde
de trodd den, ville forutsigelsen ha gitt dem håp og visshet om Guds suverenitet.
De var blitt rammet av en forferdelig katastrofe, og det så mørkt ut, men de
kunne vite at ikke alt var tapt, at Gud ikke hadde forlatt dem. De var fremdeles
Guds paktsfolk. Han ville redde alle som oppfylte betingelsene.
Hvilke profetier gir deg fremtidshåp? Hvilke styrker din tro og hjelper deg å
stole på Herren uansett hva som skjer?
«Vi står daglig i fare for å gå ut over det enkle evangelium. Mange har et sterkt
ønske om å finne noe originalt som kan vekke verden og løfte menneskene opp
i en åndelig ekstase, og på den måten gi dem en helt ny erfaring. Sikkert nok
er det behov for en ny erfaring, for betydningen av sannheten for vår tid blir
ikke forstått som den skulle. Men den forandring vi behøver, er å få vårt hjerte
fornyet, og det kan vi bare oppnå ved at den enkelte av oss søker Gud om den
velsignelse og kraft han kan gi, og ved å be inderlig om at hans nåde må bli ny
over oss, og at vi må bli nye mennesker. Dette er den forandring vi trenger i
dag, og vi må be inderlig og utholdende om at vi må få del i den. Vi må oppriktig
spørre: ‘Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?’ Vi må vite med sikkerhet hvilke
skritt vi må ta på veien til himmelen.» – På fast grunn, 1. bok, side 184 [1SM
187, 188].
Forslag til samtale
Jeremia oppfordret folk til å «søke Herren». Hvordan søker man Herren?
Hva ville du ha svart hvis noen hadde sagt: «Jeg vil lære Gud å kjenne.
Hvordan finner jeg ham?»
Historiske profeter ble mishandlet og misforstått i sin egen tid. Hva kan
dette lære oss om hvordan vi forholder oss til Ellen G. Whites budskaper?
Tenk på henne i lys av Jesu ord: «Ve dere, skriftlærde og fariseere,
dere hyklere! Dere bygger gravsteder for profetene og utsmykker gravminner
for de rettferdige og sier: ‘Hadde vi levd i våre fedres dager, ville
vi ikke ha vært medskyldige i profetenes blod.’ Slik er dere selv vitner
om at dere er barn av dem som slo i hjel profetene» (Matt 23,29–31).
Se på det siste spørsmålet i torsdagens avsnitt. Mange bibelprofetier
har gått i oppfyllelse. Hvordan kan dette hjelpe oss å stole på at de som
ennå ligger i fremtiden, også vil bli oppfylt?
Julius vokste opp i Sør-Zambia, i en ikke-religiøs
familie. 14 år gammel ble han gjengmedlem
og ble snart avhengig av alkohol og
narkotika. Han ble fort med på farligere ting.
Det ble opptøyer i byen, og Julius og vennene
deltok. De stjal verdisaker fra et hus og
prøvde å stikke av da en politimann så dem. En
av dem angrep politimannen. Sammenstøtet
førte til skuddløsning. Julius følte smerte i nakken,
og blod dryppet på skjorta hans. En annen
gutt falt om, skutt i magen. Han døde på stedet.
Nå var ikke guttene modige lenger. De
hjalp Julius med såret. Det var ikke alvorlig. Julius skjønte han var heldig som var i live.
Den kvelden fikk Julius besøk av Alex, som hadde hørt om skytingen. Han ville ha med Julius
i kirken.
Alex var annerledes. Han ble ikke sint når de andre ertet ham på grunn av troen hans.
Natten etter skytingen fikk Julius en drøm. Han så Jesus sitte på en trone og dømme folk.
Noen kom til himmelen, andre til helvete. Hvor ville han bli sendt? Men Jesus sa ingenting da
han så på Julius. Han bare reiste seg og forlot rommet. Julius sto igjen alene. Da våknet han. Han
skjønte at Gud talte til ham. Men hva betydde det?
Neste dag kom en av vennene og ga ham marihuana. Dermed glemte han drømmen.
Men neste natt fikk Julius en ny drøm. Tre engler med svarte bøker kom og talte med ham om
Jesus og himmelen. Denne gangen visste han at Gud kalte på ham. Neste dag gikk han til vennene
og sa at han ville gi sitt liv til Jesus. Han skulle aldri mer røyke eller drikke.
Vennene ertet ham, men Julius tenkte på sin døde venn og Alex, som ville ha ham med til bibelstudier.
Han forlot vennene, og den kvelden gikk han i kirken. Han satte seg hos en av lærerne og
lyttet til ting han aldri før hadde hørt. Han fortalte Alex at han ville komme i kirken på sabbaten.
I løpet av sabbatsskolen og gudstjenesten skjønte Julius at han hadde mye å lære. Alex presenterte
ham for pastoren, og Julius ble med i dåpsklassen.
Julius fant snart ut at det ikke var så lett å slutte med alkohol og narkotika. Men Alex støttet
ham og ba og leste Bibelen sammen med ham. ”Alex fikk meg til å fokusere på Gud, ikke på dop
og drikk,” sa Julius. Da han hadde vunnet seier over sin avhengighet, ble han døpt.
Nå forteller Julius sine venner om Jesus. Noen erter ham fremdeles, men to av dem er døpt.
”Det er det som er misjon,” sier Julius og smiler.
Dine misjonsgaver hjelper unge og voksne å lære hvordan de skal fortelle sine venner og
naboer om sin tro. Takk for gavene.
Lusaka er hovedstaden i Zambia.
Landet har fått navn etter elva Zambezi,
som betyr ”altets hjerte”.
Victoriafallene ligger i Zambezi-elva.
Den er ett av naturens sju underverker.
Afrikanerne kaller den ”Musi-o-Tunyl”,
eller ”røyken som tordner”.
Man har utvunnet jern og kopper i
over 2000 år i Zambia.