«Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt med Israels
hus og Judas hus» ().
Selv om Bibelen taler om «pakter» i flertall (; ), er det egentlig
bare én pakt, nådens pakt: at Gud gir frelse til syndige skapninger som tar
imot den i tro. Tanken om flere «pakter» kommer av at Gud har gjentatt det
opprinnelige paktsløftet for å oppfylle behovene hos sitt folk i ulike tider og
sammenhenger.
Men tanken er den samme, enten det dreier seg om pakten med Adam
(), Abraham (; ), Sinai-pakten (),
pakten med David (), eller den nye pakt (). Guds
frelse er en ufortjent gave, og menneskets respons på gaven (menneskets side
av avtalen), er trofasthet og lydighet.
Den nye pakt er nevnt først av Jeremia, i forbindelse med at Israel skulle
vende tilbake fra eksilet og de velsignelsene som Gud ville gi dem. Midt i ulykken
tilbyr Gud sitt villfarne folk håp og gjenreisning.
Det står ille til i verden, men likevel bærer Gud fortsatt over med oss. Vi kan
bare forestille oss hvor ille det må ha vært da Gud la hele verden øde i en
vannflom. «Gud hadde gitt menneskene sine bud som en leveregel. Men de
overtrådte hans lov, og det resulterte i alle tenkelige synder. Menneskenes ondskap
var åpenlys og utfordrende. Rettferdigheten ble trampet ned, og ropet fra
de undertrykte nådde like til himmelen.» – Alfa og Omega, bind 1, side 70 [].
Les . Hvilken pakt ble inngått mellom Gud og menneskeheten,
og hvordan avspeiler den Guds nåde mot skaperverket?
Den pakten Gud kunngjorde for Noah, gjaldt både mennesker, dyr og naturen
selv (). Dessuten var det en ensidig avtale: Herren knesatte ingen
krav eller bestemmelser for dem han sluttet pakten med. Han vil slett ikke
ødelegge jorden med vann igjen. I motsetning til andre pakter var den uten
betingelser.
Gud beseglet pakten med et tegn. Regnbuen skulle symbolisere paktsløftet
om at jorden aldri mer skal bli ødelagt av en flom. Når vi ser en regnbue, er det
en stadfestelse av dette gamle paktsløftet at vi er her og kan se den. Midt i all
synd og ondskap her på jorden blir vi velsignet med regnbuens skjønnhet, et
tegn på Guds nåde mot hele verden. Den gir håp, ikke bare fordi den er vakker,
men også fordi den er et budskap fra Gud om at han er glad i vår verden.
Tenk på regnbuens storhet og skjønnhet. Hvordan kan den føre oss nærmere
Gud, mot noe større enn det som alt jordisk kan by på?
Les ; ; . Hva forteller disse tekstene om hva Gud
ville oppnå med den pakten han hadde sluttet med Abraham?
Nådepakten med Abraham er grunnleggende for hele frelseshistorien. Det var
derfor Paulus brukte den da han forklarte frelsesplanen i Jesus.
Les ; . Hvordan forbinder Paulus pakten med Abraham og
Jesus og frelsen ved tro alene?
Gjennom Abrahams ætt – ikke alle etterkommerne, men én, Jesus (se )
– ville Gud velsigne hele verden. Alle som ville tilhøre Abrahams ætt ved troen
på Kristus (), skulle oppdage at Abrahams Gud også ville være deres
Gud. Abraham «trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig» (). Abraham ble like lite frelst ved gjerninger som røveren på korset: Det
er bare Guds frelsende nåde som kan føre til frelse. Abraham holdt sin del av
paktsløftet. Han åpenbarte den tro som grep fatt i løftet om frelse. Det var ikke
ved gjerninger han ble rettferdig. Gjerningene viste at han allerede var rettferdig.
Dette er paktens kjerne og dens uttrykk i troens liv (se ).
Tenk over dette at ditt håp om frelse bunner i dette ene: at Jesu rettferdighet
blir tilregnet deg ved tro. Hvilket håp og hvilken glede kan du utlede av
denne fantastiske gaven?
Hvordan ble pakten mellom Israel og Gud sluttet ved Sinai-fjellet?
()
Moses og noen ledere gikk opp på fjellet. Blant lederne var Aron og hans to
sønner. De representerte prestene, og 70 eldste og ledere representerte folket.
Mennene som var med Moses, måtte stå langt borte, men Moses fikk komme til
stedet der Gud viste seg.
Senere kom Moses og stadfestet pakten med hele folket. Han fortalte hva
Gud hadde sagt til ham, og folket svarte slik: «Alt Herren har sagt, vil vi
gjøre» (se ).
Både bibelhistorien og vår egen erfaring viser at det er én ting å si man skal
være lydig. Det er noe ganske annet å vise tro og overgi seg så man kan få guddommelige,
kraft som gir nåde til å gjøre det vi sa vi ville gjøre.
Les . Hvordan forklarer dette verset at Israel sviktet? Hvordan kan vi
unngå denne feilen?
Det er bare ved tro og ved å gripe fatt i de løftene som kommer ved tro at vi
kan vise lydighet, en lydighet som gir seg uttrykk i troskap mot Guds lov.
Lydighet mot loven var ikke mer i strid med den evige pakt på Mose tid enn det
er det i dag. Den vanlige misforståelsen om loven og paktene kommer gjerne
når folk leser Paulus. Problemet er at man ikke tar hensyn til den sammenhengen
Paulus skrev i: konflikten med judaistene. De ville gjøre loven og lydighet
mot den til troens kjerne. Paulus ville at Kristus og hans rettferdighet skulle stå
i sentrum.
Hvor ofte har du sagt: Alt Herren har sagt, vil jeg gjøre, for så å bryte løftet?
Hvorfor gjør dette løftet om nåden enda mer verdifullt? Hva ville du ha satt
ditt håp til uten det?
Les . Hva lærer disse versene, både da de ble forfattet og i vår
tid?
Jeremia uttalte disse ordene under den største krisen folket hadde opplevd:
babylonernes invasjon, da folket var truet med utryddelse. Gud tilbød dem håp
igjen, et løfte om at dette ikke skulle være slutten og at de ville få en ny sjanse
til å leve for Herren.
Så Bibelens første løfte om den «nye pakt» kommer i forbindelse med
Israels tilbakekomst fra eksilet i Babylon og den velsignelsen som Gud ville gi
dem da. Det at de brøt pakten fra Sinai (), førte dem i eksil. Slik skulle
også denne nye pakten bevare dem og deres håp for fremtiden. Sinai-pakten var
relasjonell. Det skulle også den nye pakt være. Den samme loven hørte til de
ti bud, men nå skulle den ikke bare skrives på steintavler. Den skulle skrives i
hjertet, hvor den skulle ha vært hele tiden.
«Den loven som ble skrevet på steintavlene, vil Den hellige ånd skrive på
hjertets tavler. I stedet for å streve med å grunne vår egen rettferdighet, tar vi
imot Kristi rettferdighet. Hans blod soner vår synd. Hans lydighet blir tilregnet
oss. Da blir hjertet fornyet ved Den hellige ånd og frembringer ‘Åndens frukter’.
Gjennom Kristi nåde skal vi etterleve Guds lov som er skrevet i hjertet.
Når vi har Kristi Ånd, vil vi leve som han levde.» – Alfa og Omega, bind 1, side
347 [].
Under den nye pakt ville deres synder bli tilgitt, de ville selv kjenne Herren,
og de ville holde Guds lov i Den hellige ånds kraft, som var virksom i dem.
Gammel pakt i skygger og symboler, ny pakt i virkeligheten. Frelsen var uansett
ved tro, en tro som skulle åpenbare Åndens frukt.
Jeremias profeti om den nye pakt gjelder to forhold: For det første viser den til
at Israel kommer tilbake til Gud og at han fører dem hjem. For det andre viser
den til Jesu verk som Messias. Hans død stadfestet pakten og skulle forandre
forholdet mellom mennesker og Gud. Det er i den nye pakt vi møter frelsesplanen
i dens fylde, etter at den før bare var blitt åpenbart i skygger og symboler
().
Les og . Hvordan knytter disse tekstene an til
Jeremias profeti?
I ofringen av påskelammet i gammeltestamentlig tid ser vi Kristi knuste legeme
og hans blod. I saften av vintreet i nytestamentlig tid ser vi Jesu blod som fløt
på korset. Jesu virksomhet begynte ikke med NT. Den omfattet også GT, og
nattverdsgudstjenesten er bindeleddet til alt det Jesus har gjort gjennom hele
frelseshistorien.
Brødet og vinen er den korteste sammenfatningen vi har av frelseshistorien.
De er bare symboler, men gjennom disse symbolene forstår vi hva Gud har
gjort for oss.
Nattverdsgudstjenesten viser ikke bare til Kristi død, men også til hans
gjenkomst, for uten gjenkomsten ville hans død ha vært nesten meningsløs. For
hva ville Kristi første komme ha vært godt for uten hans andre komme, når vi
vekkes fra graven? (; ). Jesus pekte på denne forbindelsen
da han sa: «Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne frukten av vintreet
før den dagen jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike» (). Kristi første komme er altså uløselig forbundet med hans annet komme.
Det første finner sin oppfyllelse i det andre.
Neste gang du er med til nattverd, bør du tenke på Jesu løfte om ikke å
drikke av vintreets frukt før han gjør det sammen med oss i Guds rike.
Hvilke følelser vekker det hos deg? Hva sier det om det nære forholdet
Kristus vil ha til oss?
Bibelen lærer at regnbuen er et tegn på Guds paktsløfte om aldri mer å ødelegge
jorden med vann. Vitenskapen vet å fortelle at regnbuen oppstår når
sollyset både brytes og reflekteres i vanndråper slik at det spres i forskjellige
vinkler. Lyset går inn i en regndråpe ett sted, reflekteres fra baksiden av denne
dråpen til en annen og forlater dråpen på et annet sted slik at vi får de fargene
vi ser. Dikteren John Keats fryktet at vitenskapen ville «trevle opp regnbuen».
Kanskje blir vi i stand til å analysere, måle, forutsi og kvantifisere alt ved en
regnbue, ned til innmaten i hvert foton og undersiden av hver kvark. Likevel
beviser det vel ikke annet enn at vi har fått mer forstand på de naturlovene
som Gud bruker til å lage tegnet på dette paktsløftet? En dag kan vitenskapen
kanskje forklare alt om hvordan regnbuer blir til, ja med 25 desimaler, men den
kan ikke forklare hvorfor de blir til.
Men det vet vi. Gud skapte verden slik at når sollys og tåke står i riktig forhold
til hverandre, bryter tåken opp lyset ved å bryte og reflektere det i forskjellige
vinkler. Dette skaper bånd av elektromagnetiske bølger som tegner bildet
av regnbuer i vårt sinn når de når øyet. Og han gjorde det (dette «hvorfor» som
vitenskapen ikke kan forklare) for å minne oss om paktsløftet som sier at han
aldri mer vil ødelegge jorden med vann.
Forslag til samtale
Hvilke andre store sannheter åpenbarer Bibelen som vitenskapen ikke
kan lære oss? Ja, kan man si at de viktigste tingene vi vet, ikke kan
åpenbares av vitenskapen? Hvilke sannheter er det?
Se på sammenhengen mellom tro og gjerninger i frelsesplanen. Hva har
troen å si, og hva har gjerningene å si, og hva betyr de for kristenlivet?
Hva vil det si at loven er risset inn i vårt hjerte? Hvordan viser denne
tanken at loven skal bestå under den nye pakt?
Jeg skulle ikke bli kristen. Men på en internatskole traff jeg en jente jeg ville be ut. Jeg kom
over henne mens hun satt og leste. Jeg ville sjarmere henne, så jeg satte meg ved siden av
henne og spurte hva hun leste. Det var en brosjyre. Hun ga meg en. Jeg lot som jeg leste i den og
ba henne ut. Hun takket høflig nei, men ba meg beholde brosjyren. Jeg leste brosjyren den kvelden.
Det var et bibelbrevkurs om helvete. Jeg fikk nesten ikke sove den natten.
En lørdag da jeg sjekket pliktlisten i administrasjonsbygningen, kom en gutt bort til meg og ba
meg bli med på gudstjenesten. Jeg var ikke interessert i religion, men gikk likevel. Jeg hadde to dollar
som jeg skulle drikke for lørdag kveld, men da kollektkurven kom rundt, overrasket jeg meg selv
og la pengene i den. Senere skjønte jeg at dette hadde reddet meg fra å drikke den kvelden.
Det viste seg at jenta jeg ville be ut, var på møtet. Hun hjalp meg å finne meg til rette på møtene.
Men hun ville ikke gå ut med meg.
Den første dagen i kirken bestemte jeg meg for å kutte ut tobakk og alkohol. Vennene mine
tryglet meg om å bli med dem, men jeg ville ikke. Jeg fant nye venner i kirken. Noen måneder
senere overga jeg meg til Jesus og ble døpt. Jeg var 17 år.
Etter high school var jeg litteraturevangelist i tre år. En dag jeg besøkte et sykehus, så jeg en
jeg dro kjensel på. Det var en av mine gamle drikkekamerater. Han lå for døden i tuberkulose og
AIDS. Jeg stirret vantro på ham. Det var for sent å fortelle ham om Jesus, men jeg skjønte at det
kunne ha vært meg som lå der hvis jeg hadde avvist kallet. Jeg ble mer sikker enn noen gang på at
man må følge kallet når det kommer.
Jeg ville være litteraturevangelist resten av livet. Litteraturen hadde fått meg til å tenke på Jesus.
Men jeg ble bedt om å være pastor for tre menigheter. Det var ikke den veien jeg trodde Gud
ville jeg skulle gå, men omsider tok jeg imot kallet.
Etter flere år som pastor ble jeg sponset for å studere teologi ved Solusi University i Zimbabwe.
I feriene holdt jeg møteserier når anledningen bød seg.
Ved en anledning utfordret en taler oss til å få en større visjon av hvordan Gud kan bruke oss.
Vi måtte ikke begrense verken oss selv eller Gud, sa han.
Noen måneder senere fikk jeg et kall om å holde en møteserie i Sør-Afrika. Men datoene kolliderte
med mine avgangsprøver. Siden jeg hadde bedt Gud om å utvide mitt virkefelt, sa jeg ikke
noe til dem i Sør-Afrika om mitt dilemma, men jeg fastet og ba om at Gud ville ordne det så jeg
kunne dra. Tiden for møteserien lot seg ikke endre, og jeg kunne ikke påvirke eksamensdatoene.
Men Gud visste råd. Jeg fikk vite at eksamen var flyttet en hel uke.
Møtene var en suksess. 19 mennesker overga seg til Gud. Han utvidet mitt virkefelt og gjorde
en uverdig synder til et redskap for Guds kraft. Jeg fullførte studiene og er nå ordinert pastor i
Zambia.