«Måtte Herren være et sant og troverdig vitne mot oss om vi ikke følger
hvert eneste ord som Herren din Gud sender oss gjennom deg» ().
Med denne ukens studium nærmer vi oss slutten på beretningen om profeten
Jeremia. Og den får ingen lykkelig slutt. Man kan på en måte oppsummere
ukens studium og en god del av Jeremias bok med å si at den er et eksempel på
nådens begrensninger. For nåden frelser ikke dem som ikke vil ta imot. Gud
talte mye til dem om frelse, beskyttelse, redning, fred og velstand. Men tilbudet
ble avvist og foraktet av alle unntatt en trofast liten rest.
Og hva med Jeremia? Hans liv og virke kan virke nytteløst, menneskelig
sett. Den «gråtende profet» fikk mye å gråte for. Selv etter at det hadde skjedd,
alt det han hadde advart om, fortsatte folket å klamre seg til synd, hedenskap
og opprør. De sto profeten imot og spottet Guds ord til dem.
Vi må passe oss, vi også. Nåden er nåde fordi den gis ufortjent. Men ingen
tvinges til å ta imot. Vi må være villige til å ta imot.
En skulle tro at folket hadde lært sin lekse i og med Jerusalems ødeleggelse og
nederlaget for babylonerne. Men ikke alle, og det var ikke slutt på dramatikken.
Les . Hvilket budskap fikk folket, igjen? Hva betyr ordet rest i vers
11?
Til tross for budskapet om fred og etterfølgende velstand (se ), var
ikke alle fornøyd med status quo.
Les . Hvilke nye problemer skulle «resten» få nå?
Bakgrunnen for drapet ble ikke oppgitt. Men at det ble utført av en som
«tilhørte kongeætten og var en av kongens stormenn» (), tyder på at
eliten ikke hadde akseptert tanken om at det utvalgte folk skulle underkaste seg
babylonsk styre. Gedalja var innsatt av babylonerkongen (se ). Disse
menneskene betraktet ham kanskje som en forræder og nikkedukke som ikke
tjente folket og derfor måtte utryddes sammen med sitt hoff.
Idet kapittelet fortsetter, ser vi at denne resten står overfor en ny trussel:
frykt for at babylonerne skulle søke hevn for drapet på Gedalja og de babylonske
soldatene, kanskje uten å kjenne enkelthetene i det som hadde foregått (se
).
Det Ismael og hans menn hadde gjort, vakte frykt blant dem som ikke
hadde vært innblandet. Hva kan dette lære oss om hvordan vi med vår ulydighet
kan påføre andre smerte og lidelser, også dem som ikke var innblandet
i våre synder?
Les . Hvilket budskap finner vi her, ikke bare for dem, men for alle som
søker veiledning hos Herren i bønn?
Folket var redd for babylonerne og gikk til Jeremia. De spurte ham om å be
Gud om veiledning. De må ha blitt klar over at Jeremia faktisk var Guds profet
og at det han talte i Herrens navn, ville gå i oppfyllelse.
De lovet også at de ville rette seg etter alt det Gud sa. Så vi møter et folk
som ser ut til å ha lært sin lekse. De ønsker ikke bare å vite hva Guds vilje er,
de vil også følge den. Dette var en stor trosbekjennelse: «Enten det er godt eller
ondt, vil vi adlyde Herren vår Gud som vi sender deg til, så det må gå oss godt.
For vi vil adlyde Herren vår Gud» (). Det var sannelig på høy tid, etter
alt det som hadde hendt.
Merk deg parallellen til det Jeremia hadde sagt før: ikke stol på fremmede
makter. Stol på Herren, og han vil gi deg fremgang og frelse deg når tiden er
inne. Frelsen kommer ikke fra noen annen eller noe annet sted. De fremmede
maktene har ikke hjulpet deg før, og de vil ikke hjelpe deg nå.
Gud må advare dem, for han vet hva som bor i dem: Han vet at de vil dra
tilbake til Egypt (tenk på symbolikken!) for å få den beskyttelsen de vil ha.
Herren ga dem klar og konsis beskjed om ikke å gjøre det: Et slikt valg ville
føre ødeleggelse over dem.
Igjen et vanskelig valg av det slaget alle må ta: liv og fred ved tro og lydighet
mot Jesus eller sorg og elendighet fordi man mangler både tro og lydighet.
Vår situasjon er en annen, men problemet er det samme for alle. I motsetning
til disse menneskene er ikke advarslene til oss alltid like direkte og klart uttrykt,
men vi har likevel blitt advart.
Liv eller død, velsignelse eller forbannelse. Hva velger du dag for dag? Livet
eller døden?
Hvis du ikke har lest det før, kunne Jer 42 blitt veldig spennende. Hva ville
folket gjøre? Ville de velge å tro, en tro som viser seg i lydighet, og bli i Judea?
Eller ville de gjøre de samme feilene som før: Gjøre som de selv ville i stedet
for å følge et klart «så sier Herren», på tross av hans klare advarsel i de siste
versene i kapittel 42, om hva som ventet dem hvis de dro tilbake til Egypt?
Les . Hva gjorde de?
Når Guds ord ikke harmonerer med våre planer eller ønsker, er det lett å tvile
på ordets guddommelige opphav. Slik hadde også folket og lederne sin tvil om
Jeremia. Bare omstendighetene var forandret. Folket tenkte og følte som før.
De løste seg fra sitt løfte ved å angripe Jeremia. Men ikke ham direkte. De
legger skylden på Baruk, hans venn og iblant også hans skriver. De lot sinnet
gå ut over ham og sa han egget profeten opp mot dem.
Les og . Hvilke likheter er det mellom det folket sa til
Jeremia og det forfedrene deres sa til Moses?
Menneskenatur er menneskenatur, stadig på jakt etter andre å gi skylden
for sine problemer, stadig på jakt etter en unnskyldning for å gjøre som den
selv vil. Uvisst av hvilken grunn ble Baruk anklaget for å ønske at alle hans
landsmenn skulle dø for babylonernes hånd, eller bli ført i eksil.
sier ikke hvorfor folk trodde Baruk ville at dette skulle skje. Skriften forklarer
heller ikke hvorfor israelittene trodde at Moses ville at de skulle dø i ødemarken
etter utgangen fra Egypt. Folk som drives av føleri og lidenskaper, behøver
ikke alltid noen god grunn for sin tenkemåte. Derfor er det viktig at vi overgir
lidenskapene og følelsene til Gud!
Hvor ofte lar vi følelser eller lyster svekke dømmekraften eller overstyre et
klart «så sier Herren»? Hvordan kan vi hindre at følelser og lidenskaper tar
overhånd? (se ).
Tahpanhes var en by ved Egypts nordøstlige grense der det var store festningsverker.
Her bodde det mange jødiske kolonister.
Igjen vil Herren at Jeremia skal utføre en symbolsk profeti. Ord kan være
mektige, men noen ganger gjør det et sterkere inntrykk når ting fremstilles i
det virkelige liv.
Vi får ikke vite hvordan Jeremia skulle grave ned steiner ved inngangen til
faraos hus. Men poenget var ikke til å ta feil av: Ikke engang farao kunne måle
seg med Herren. Han ville oppfylle sitt ord slik han hadde sagt. De flyktningene
som trodde at de ville være trygge i Egypt, tok like mye feil som de som
trodde at de kunne finne beskyttelse og trygghet ved å få Egypt til å komme
til seg (). De egyptiske gudene var bare hjernespinn og forskrudde
forestillinger. De var hedenske vederstyggeligheter som holdt folk i uvitenhet
om sannheten. Israelittene burde ha visst bedre, og det bør vi også: Vårt eneste
virkelige vern er å rette oss etter Herren.
«Når selvfornektelse blir en del av vår kristendom, vil vi forstå og gjøre
Guds vilje. For våre øyne vil bli salvet med øyensalve, slik at vi ser fantastiske
ting i hans lov. Vi får se at lydighetens vei er den eneste veien til sikkerhet.
Gud holder sitt folk ansvarlig for det de har fått og forstått av sannhetens lys.
Lovens krav er rettferdige og rimelige, og han forventer at vi skal oppfylle dem
i kraft av Kristi nåde.» – The Review and Herald, 25. februar 1890.
Tenk også på ironien ved at israelittene dro tilbake til Egypt for å finne
trygghet. Hvordan kan vi bli fristet til å «dra tilbake til Egypt» i åndelig
forstand for å finne det vi tror vi ikke kan finne hos Herren?
Under fangenskapet i Egypt måtte Jeremia kjempe med det samme problemet
han hadde mens han og folket hans bodde i Judea. Den gang måtte han tale til
lederne. Nå måtte han tale til vanlige mennesker. Her i fangenskapet begikk de
noen av de samme syndene som hadde ført ødeleggelsen over dem.
Hvilket oppsiktsvekkende svar ga de Jeremia da de konfronterte ham? ()?
Det er forbløffende hvor hardhjertet og bedratt de har blitt. De trosset Jeremia
når han talte til dem i «Herrens navn».
Tankegangen var enkel: Før Josjias reformer, da de tilba hedenske guder,
brente de røkelse til himmeldronningen og utøste drikkoffer til henne. Da gikk
det dem godt. De var velstående og bodde trygt. Det var først etter Josjias
reform, som var halvhjertet og kom for sent, at katastrofen rammet. Så, hvorfor
skal de høre på Jeremia og advarslene hans?
Jeremias svar () var: Nei, dere forstår ikke. Det var nettopp
fordi dere gjorde alt dette at ulykkene kom over dere. Og fordi dere ikke vil
omvende dere, skal det komme enda flere ulykker, og den tryggheten dere trodde
at dere ville finne i Egypt, er bare løgn og bedrag, akkurat som de hedenske
gudene dere tilber. Til slutt skal dere kjenne sannheten, men da er det for sent.
Hva skal vi si om dem som er gjennomsyret av synd og vantro, men likevel
later til å gjøre det godt, mens trofaste kristne opplever fryktelige prøvelser?
Hvordan skal vi forstå dette?
Gjennom hele Jeremias bok reises spørsmålet om godt og ondt. Som kristne vet
vi forskjell på godt og ondt, for Gud har forklart det for oss det på mange måter.
(se f.eks. ; ; ; ; ). Men hva om
du ikke tror på Gud? Hvordan kan du da kjenne godt fra ondt? Forfatteren og
ateisten Sam Harris har et forslag. Han skrev boken The Moral Landscape. Der
sier han at godt og ondt bare kan og bør forstås vitenskapelig: På samme måte
som vitenskapen har hjulpet oss å forstå forskjellen på den sterke kjernekraften
og den svake kjernekraften, bør den hjelpe oss å kjenne rett fra galt og godt fra
ondt. Han spekulerer også i at vitenskapen en dag kanskje kan kurere ondskap.
«Tenk på hva som ville skje hvis vi oppdaget en kur for menneskets ondskap.
Forestill deg at alle relevante endringer i menneskehjernen kan gjøres billig,
smertefritt og trygt. Kuren for psykopati kan legges direkte inn i kostholdet
som vitamin D. Da er ikke ondskap annet enn feilernæring.» – The Moral
Landscape, side 109 (Kindle-utgave). De fleste forskere, også de som ikke tror
på Gud, ville ha problemer med å tro at vitenskapen kan løse disse problemene.
Men hvis du ikke tror på Gud, hvor skal du ellers finne disse løsningene?
Forslag til samtale
«Alt avhenger av hvordan vi tar imot Herrens betingelser.» – Selected
Messages, 1. bok, side 118. Hvorfor er det galt å gå ut fra at det ikke følger
betingelser med frelsen? Betingelser er ikke det samme som gjerninger,
eller noe som gir oss noe fortrinn hos Gud. Hvordan kan vi lære
å skille mellom den falske læren om frelse ved gjerninger (loviskhet) og
den falske læren om at frelsen er uten betingelser, såkalt billig nåde?
Drøft det vanskelige spørsmålet på slutten av torsdagens avsnitt.
Hvordan svarer du hvis noen sier: «Jeg tror ikke på Jesus, jeg tror ikke
engang på Gud, men se på mitt liv, så fint alt går. Jeg synes sannelig at
jeg har det bedre enn du, og du kaller deg kristen.»
John var sikker på at han skulle være predikant. Han holdt møteserier i løpet av sommeren, og
over 100 mennesker kom til tro. Da han kom hjem igjen, fikk han vite at de ikke hadde nok til
skolepenger. Morens varer solgte ikke godt nok. "Du får vente til neste semester," sa hun. "Ta det
rolig," sa han. "Gud har kalt meg, og han vil ordne med skolepengene."
Da John kom tilbake til Solusi den kvelden, overnattet han på rommet til en venn. Dagen etter
fikk han et rom for natten, men hvis han ikke hadde finansene i orden til neste dag kl. 17, måtte
han flytte ut.
John gikk opp på rommet. Der takket han Gud for rommet og ba: ”Hvis ikke du skaffer skolepengene,
må jeg flytte ut i morgen. Takk, Herre, Amen.”
John fikk høre at hans venn, søster Jeremia, holdt møter på universitetet. Sammen takket de
Gud for at han ville skaffe de pengene han trengte.
Pengene kom ikke den dagen. Etter bønnemøtet neste morgen traff han en venn som spurte
hvordan det gikk. ”Alt er fint. Gud har kontroll.”
”Hvordan har moren din det?” ”Hun har det fint, men hun bekymrer seg for skolepengene
mine.”
”Hvor mye trenger du,” spurte vennen. ”50 000 dollar (zimbabwedollar)”
Vennen bladde opp noe pula, botswanske penger. ”Her har du 250 pula,” sa han. Det tilsvarte
23 000 dollar.
John ringte hjem. ”Mor, kan du be Mercy [søsteren] dra til banken og sette inn 25 000 dollar?”
”Du vet da at jeg ikke har penger,” sa moren.
”Bare send henne til byen,” sa John. ”Gud skaffer pengene.” Moren våget ikke å tvile, så hun
sendte Mercy til byen med beskjed om å vente på at Gud skulle gi henne pengene til John."
John satte inn de 25 000 han hadde på Solusis konto og ringte til moren igjen.
”Mercy traff en av vennene dine i byen. Han hadde tenkt å gi deg penger, men du hadde reist.
Da Mercy sa hva du trengte, bladde han opp over 25 000.” Nå trenger vi bare bankkontoen de
skal settes inn på.
John kom til kontoret bare minutter før stengetid og fikk ordnet sitt mellomværende.
Solusi University har over 1000 studenter. Skolen vokser stadig, og man trenger mer plass i
spisesalen. Takk for at du støtter opp om offeret 13. sabbat så vi kan få utvidet spisesalen.