«Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg reiser opp en rettferdig spire
for David. Kongen skal regjere med visdom og gjøre det som er rett og
rettferdig i landet» – (Jer 23,5).
Vi har nådd til veis ende i vårt studium av Jeremia. Mye drama, følelser og
energi har utspilt seg i profetens liv.
Jeremia skrev ikke i et vakuum: Han hadde et budskap fra Gud til et folk på
et bestemt tidspunkt og sted, og under spesielle omstendigheter.
Hans situasjon var ganske forskjellig fra vår, eller de mange andre generasjonene
som har lest Jeremia. Likevel finner vi viktige prinsipper som gjelder
for Guds folk til alle tider.
Så som trofasthet mot Gud og lydighet mot hans bud. Så som sann religion,
en hjertereligion i motsetning til tomme og døde ritualer som kan gjøre folk
selvgode. Så som folkets vilje til å høre på irettesettelser, også når de går på
tvers av det de gjerne vil høre. Så som sann vekkelse og reformasjon. Så som å
stole på Herren og hans løfter i stedet for mennesker. Så som …
Listen er lang. Denne uken skal vi se på noe av det vi kan lære av denne
åpenbaringen av Guds kjærlighet til sitt folk, også blant de mange advarslene
om hva deres handlinger ville føre til.
Et viktig spørsmål står sentralt i den store konflikten: Hva er Guds karakter?
Hvordan er Gud egentlig? Er han en vilkårlig tyrann, slik Satan vil ha det til,
eller er han en god far som bare vil vårt beste? Dette er de viktigste spørsmålene
som finnes. For hvordan ville livet ha vært hvis Gud ikke var snill og
kjærlig og selvoppofrende, men en ond og vilkårlig sadist? Det ville ha vært
bedre om det ikke fantes noen Gud enn å tro på en slik Gud.
Så spørsmålene er av stor betydning. Heldigvis har vi fått svarene, og vi ser
dem best på korset.
«Aldri kommer de til å glemme at Guds enbårne Sønn, himmelens konge,
som skapte og oppholder de utallige verdener i det grenseløse verdensrommet,
han som kjeruber og serafer frydet seg over å tilbe, fornedret seg for å løfte det
falne menneske opp. Aldri kommer de til å glemme at han måtte bære syndens
skam og skyld, og tåle at Faderen vendte seg fra ham inntil den fortapte
verdens synd knuste ham på korset. Universet vil alltid undres og fryde seg
over at han som har skapt alle verdener, og rår over alt og alle, gav avkall på sin
herlighet og fornedret seg selv fordi han elsket menneskene.» – Alfa og Omega,
bind 8, side 148–149 [GC 651].
Hvordan blir Guds natur og karakter åpenbart i disse tekstene? Hva forteller
versene oss om ham?
Dette er bare noen av de mange bildene og uttrykkene i boken som peker på
Guds natur og karakter. Han er livets kilde, Skaperen, dommens Gud, en Gud
som elsker oss og kaller på oss, om og om igjen, for at vi skal vende om fra
syndens og undergangens vei.
«Det finnes ett dokument som beskriver Guds uendelige, nedslående kamp med
organisert religion: Bibelen.» – Terry Eagleton, Reason, Faith, and Revolution:
Reflections on the God Debate, side 8, Kindle-utgaven.
Det stemmer ikke helt, for Bibelens religion har alltid vært en «organisert
religion».
Men i Jeremias bok stemmer det: Gud prøver å få folk bort fra de kalde,
døde, men svært organiserte ritualene som dominerte deres tro, ritualer som de
trodde dekket over synd.
Vi har sagt det før, men det er verdt å gjenta det: Jeremia møtte mest motstand
hos ledere og prester og slike som trodde de sto på god fot med Herren
fordi de var Guds utvalgte, Abrahams barn og paktens folk. Dette er et bedrag
vi må passe oss for, vi som også er Abrahams ætt (Gal 3,29).
Hva er budskapet i tekstene nedenfor? Og hvordan kan vi anvende disse
prinsippene i vår vandring med Herren? (Jer 6,1; Jer 7,1–10).
Les Jer 7,9–10. Hvis man skulle finne en situasjon som passer til begrepet «billig
nåde», må det være her. Folket gjør slik synd og så kommer de til templet for
å «tilbe» den sanne Gud og få tilgivelse for syndene? Gud lar seg ikke spotte.
Med mindre de legger om sin livsstil, spesielt i behandlingen av de svake, vil
de bli strengt dømt.
De lever et bedrag og tror at de kan få Guds tilgivelse og fortsette å gjøre
som de selv vil. Uten hensyn til paktens betingelser vil de holde ved i synd.
Hva er forskjellen mellom det Jeremia advarer mot og det Jesus sa i Matt
9,12? Hvorfor må vi være klar over forskjellen?
«Så skal altså hver enkelt av oss avlegge sitt eget regnskap for Gud» (Rom
14,12).
Mye av Jeremias bok henvender seg til hele folket. Gang på gang taler han
om Israel og Juda kollektivt, som «den fineste vin» (Jer 2,21) eller Herrens
«elskede» (Jer 11,1; Jer 12,7), Guds «eiendom» (Jer 12,7–9), hans «vinmark» (Jer
12,10) og hans «flokk» (Jer 13,17). Boken gir oss en følelse av Herrens kollektive
kall til folket.
Slik er det også i NT, der kirken ofte skal forstås kollektivt (se Ef 1,1; Ef 3,1;
5,27).
Men frelsen er en privatsak, ikke et kollektivt anliggende. Vi blir ikke frelst
gjennom en gruppeløsning. Som den nytestamentlige menighet besto Judafolket
av enkeltpersoner, og det er på det individuelle plan det virkelig gjelder.
Den kjente teksten i 5 Mos 6,5: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt
hjerte og av hele din sjel og av all din makt» ble talt til folket som helhet, men
den er skrevet i andre person entall. Det vil si at «du» i hvert enkelt tilfelle er
entall. Gud taler til den enkelte. Hver enkelt av oss må gjøre rede for sitt liv
overfor Gud.
Slik er det også i Jeremias bok.
Hva sier disse versene om betydningen av en personlig vandring med
Herren?
Selv om både GT og NT taler om Guds menighet som et kollektiv, består sann
tro i at den enkelte overgir seg til Herren hver dag og velger troens og lydighetens
vei.
Vi er ansvarlige for vårt eget sjelsliv, men hvordan kan vi få gjort alt vi kan
for å hjelpe og oppmuntre andre? Hvem kan du si noe vennlig og oppmuntrende
til i dag?
Hva var en av folkets store synder som Jeremia måtte konfrontere til stadighet?
(Jer 10,1–15).
Det interessante i disse versene er ikke bare profetens beskrivelse av hvor
tomme og unyttige og tåpelige avgudene er, men den måten han stiller dem
opp mot den levende Gud på. De er maktesløse, ubrukelige, tomme, og falske,
en sann kontrast til Gud, som skapte himmel og jord! Han varer evig, mens
avgudene blir borte for alltid. Hvem skal vi så tilbe og satse livet på: det som er
svakt, falskt, tomt og maktesløst, eller Herren som har skapt og opprettholder
universet? Svaret er opplagt.
Men likevel kan vi fort komme til å bli avgudsdyrkere, vi også. Vi tilber nok
ikke de avgudene som folk tilba på Jeremias tid, men i vårt moderne liv vrimler
det av avguder. De moderne avgudene kan være alt vi elsker mer enn Gud. Det
vi «tilber», og ikke bare i sang og bønn, blir vår gud, og da er vi avgudsdyrkere.
Hva kan bli avguder for oss? Hva med slike ting som digitalt utstyr, penger,
berømmelse eller andre mennesker? Lag en liste over mulige avguder og spør
deg selv: Hvilken redning tilbyr de?
Rent intellektuelt vet vi jo at slikt ikke fortjener tilbedelse. Vi vet at ingenting
av det denne verden tilbyr, ingenting som vi gjør til avguder, kan tilfredsstille
sjelen eller frelse oss. Alt dette vet vi, men hvis vi ikke er på vakt, kan vi bli
revet med i en moderne utgave av den avgudsdyrkelsen som Jeremia raste mot
– hvis vi ikke holder det klart for oss hva Jesus har gjort for oss og hvorfor han
gjorde det.
«I de siste år av Juda-rikets frafall var profetenes formaninger tilsynelatende
uten resultat. Da kaldeerhæren for tredje og siste gang kom og beleiret
Jerusalem, syntes alt håp å være ute. Jeremia forutsa en fullstendig ødeleggelse.
Han ble jo nettopp satt i fengsel fordi han insisterte på at de skulle overgi
seg. Men Gud overlot ikke de få trofaste som enda var i byen, til håpløshet og
fortvilelse. Selv da Jeremia ble holdt under strengt oppsyn av dem som avviste
hans budskap, fikk han stadig nye åpenbaringer om Guds villighet til å tilgi og
frelse. Dette har vært en kilde til trøst for menigheten, gjennom alle tider.»
– Alfa og Omega, bind 3, side 236 [PK 466].
Midt i frafall og undergang har Gud alltid hatt en trofast folk, enda de ofte
har vært få. Hos Jeremia og mange av de andre profetene ligger tyngdepunktet
på frafall og utroskap, for det var dette Gud ville redde folket fra, men Herren
hadde alltid en trofast rest. Slik vil det være helt ned til tidens ende (se Åp
12,17).
Hvordan er begrepet resten uttrykt i Jer 23,1–8? Hvilken anvendelse har
dette i nytestamentlig tid? (Se også Jer 33,14–18).
Forskerne har lenge sett en messiansk profeti i vers 5–7, en profeti om frelse for
Guds trofaste folk. En rest vendte tilbake etter det babylonske fangenskapet,
men det var ikke rare greiene. Likevel: Guds hensikt skulle oppfylles gjennom
Davids ætt, i en «rettferdig spire», kongen som en dag skulle ta makten.
Denne profetien ble delvis oppfylt ved Jesu første komme (se Matt 1,1;
Matt 21,7–9; Joh 12,13). Sin endelige oppfyllelse får den ved Jesu gjenkomst (se Dan
7,13–14), når hele Guds trofaste folk, hans sanne rest, skal bo i fred og sikkerhet
for alltid. Frelsen, som først ble symbolisert ved utgangen fra Egypt, skal bli
endelig, fullstendig og evig.
Hva setter du din lit til? Hvordan kan du lære å stole mer og mer på Guds
løfter og deres endelige oppfyllelse i ditt liv? Hva kan du ellers satse på?
For mange år siden holdt adventistpastoren W. D. Frazee en preken som het
«Vinnere og tapere». Der gjennomgikk han diverse bibelske personers liv og
så på det de utrettet før han stilte spørsmålet om hver enkelt: Var han en vinner
eller en taper?
For eksempel så han på døperen Johannes, som levde et liv i ensomhet i
ødemarken. Johannes fikk en liten disippelskare, ikke særlig stor, ikke sammenlignet
med alle dem som fulgte Jesus. Og Johannes levde sine siste dager i
et klamt fengsel der han iblant var plaget av tvil, og til slutt ble han halshugget
(Matt 14). Etter å ha regnet opp alt dette, spurte Frazee: «Var Johannes en vinner
eller en taper?»
Hva med profeten Jeremia? Hvor vellykket var hans liv? Han led en hel
del, og han kviet seg ikke for å sutre og klage, heller. De færreste av prestene,
profetene, kongene og vanlige mennesker hadde noe til overs for det han hadde
å si: De kunne ikke fordra det. Han ble også betraktet som en forræder av sine
egne. Til slutt kom den undergangen som han hadde brukt hele livet på å advare
mot, etter at folket gang på gang hadde forkastet hans budskap. De kastet
ham i et gjørmehull av en brønn og håpet at han skulle omkomme. Men han
overlevde. Han fikk se sitt folk bli ført bort i eksil, og Jerusalem og templet ble
ødelagt. Så det var ikke stort som gikk godt for Jeremia, menneskelig sett. Med
en viss rett kan man si at hans liv var ganske mislykket.
Forslag til samtale
Var Jeremia en vinner eller en taper? Begrunn svaret. Hvis du sier han
var en vinner: Hva sier det om betydningen av ikke å måle virkeligheten
med verdens målestokk? Hvilken målestokk skal vi bruke for å forstå
hva som er rett og galt, godt og ondt, suksess og fiasko?
Hvordan kan man si at Jeremias liv og virke var en Jesus-profeti? Hvilke
likhetstrekk finner du?
Tidligere i uken så vi problemet med religiøs tilbedelse uten omvendelse.
Hva er ekte nåde, i motsetning til den billige, verdiløse og villedende
utgaven det advares mot her?
Leder: Offeret i dag går til skole og helse. Først får vi høre hvor viktig adventistisk skolegang
var da kirken i Zambia ble startet.
1. leser: W. H. Anderson og hans følge kom til Zambia med oksekjerre. De hadde fått jord av
en høvding som ville at barna på stedet skulle få skolegang. Mens fru Anderson forberedte et bål
til å lage mat over, tok Anderson stedet i øyesyn. Han så seg ut et sted å bygge skole, han skulle
lære språket og lære om det lokale jordbruket. Kanskje kan vi åpne skolen om to år, tenkte han.
2. leser: Men den dagen kom en gutt bort til ham og sa. ”Lærer, jeg vil være elev hos deg." En
av medarbeiderne oversatte. ”Vi har da ingen skole ennå!” svarte Anderson. ”Er du ikke lærer?”
spurte gutten. Anderson nikket. ”Så undervis meg.” Gutten ga seg ikke. De gikk bort til vognen
der fru Anderson hadde laget middag. ”Han her vil gå på skole,” sa Anderson og ristet på hodet.
”Han gir seg ikke.”
1. leser: ”Drev Jesus og avviste folk," spurte hun. Anderson skjønte poenget. Han hadde ingen
bøker, ingen skole, og han kunne ikke språket. Han hadde bare noen små tavler og litt kritt.
Dagen etter kom fire nye elever. Skolen var i full gang. Når dagens arbeid var unnagjort, satte
de seg ved leirilden. Guttene lærte Anderson språket chitonga ord for ord, og han skrev det ned
etter lydene. Så skrev han lydene på tavlen og fikk guttene til å skrive ordene og si dem. Om ikke
lenge hadde de en enkel bibelfortelling de kunne lese.
Flere barn kom, og skolen vokste. Etter et år hadde Anderson skrevet bibellekser fra skapelsen
til syndfloden. Da barna fikk de første bøkene på språket sitt, lærte de dem utenat.
Mens barna lærte, arbeidet de med byggearbeider og dyrket jorden. De plantet mais og grønnsaker
og bygget det første internatet. Deretter gjorde de ferdig spisesal, klasserom og kirke.
2. leser: Rusangu Adventist School eksisterer fremdeles. På tomten står også en stor internatskole
for videregående elever og Rusangu Adventist University.
Leder: Offeret i dag går til å bygge en barneskole i Nord-Botswana, der vi har ungdomsskoler,
men ikke barneskoler. Mange av elevene som kommer hit, blir døpt, og de forteller familien
om Jesus. Den nye barneskolen blir et misjonssenter der vi kan nå hele familier med evangeliet.
1. leser: Offeret i dag vil også bli til stor hjelp for studentene ved Solusi University i Zimbabwe
som nå har en altfor liten spisesal. Skolen, som ble startet i 1894, har 14 000 studenter. V
2. leser: Helse er også viktig, og offeret i dag går også til å starte Gweru Adventist Health
Centre i Zimbabwe. Denne klinikken er et viktig tilskudd til lokalmiljøet, både fattig og rik.
Leder: La oss gi rundhåndet så folk i Botswana og Zimbabwe kan nå mange med Jesu evangelium.
Prosjekter:
Grunnskoleprosjekt: bygge
Gateway Adventist Primary
School i Botswana.
Helsesenter: bygge Gweru
Adventist Health Center i
Gweru, Zimbabwe.
Utvide spisesalen ved Solusi
University.
Fremtidige prosjekter:
Neste kvartal skal vi til Sør-Amerika. Blant prosjektene er to
flytende kirker på Amazonas, en kirke ved Agro-Industrial
Adventist Trans-Amazon Academy og nye menighetsplantinger
og senter i Paraguay og Uruguay.
Det andre kvartalet i 2016 skal vi til det sørlige Stillehavet.
Blant prosjektene er Hope Channel-studio i Auckland, New Zealand,
familievelværesenter i Suva, Fiji og disippelskapsentere
for barn i Papua Ny-Guinea og Ny-Caledonia.