«Israel var hellig for Herren, førstegrøden av hans avling. Alle som ville
fortære Israel, måtte bøte, ulykke kom over dem, sier Herren» ().
Om det er ett ord som beskriver menneskets tilstand etter syndefallet, må det
bli «krise». Krisens omfang kan best ses i lys av hva det kostet å få oss ut av
den: Jesu død på korset.
Mange av historiene i Bibelen utspiller seg mot en bakgrunn av en eller annen
krise. Slik var det også på Jeremias tid.
Guds folk var truet av indre og ytre fiender. Men tross trusselen fra fremmede
makter, kom den største krisen innenfra. «Innenfra» betydde ikke bare
en korrupt ledelse og et ugudelig presteskap. Det var ille nok, men «innenfra»
betydde også at mange var blitt så forherdet og skadet av synd og frafall at de
ikke brydde seg om de advarslene Gud sendte dem, advarsler som kunne ha
forhindret katastrofen.
Synd er ille nok, men når man nekter å avstå fra den, er det krise!
Problemene lot ikke vente lenge på seg da israelittene nådde det forjettede land
etter mange års ørkenvandring. Det skulle bare én ny generasjon til, en som
ikke «kjente Herren» (), så fikk man en åndelig krise som påvirket
hele nasjonens historie. Dette problemet har også rammet Kristi menighet.
Les . Hva var årsaken til krisen, og hvilket uttrykk ga den seg?
Vers 11: «Da gjorde israelittene det som var ondt i Herrens øyne.» Den ene
generasjon etter den andre rykket ett skritt lenger bort fra Gud, helt til folket
gjorde det Herren hadde sagt de ikke skulle gjøre. På grunn av synd oppsto den
ene krisen etter den andre. Men Herren forlot dem ikke. Han sendte dommere
() som reddet dem fra øyeblikkets farer.
Etter dommernes tid fikk nasjonen hundre års relativ fred og velstand. Dette
er blitt kalt «det forente monarkiets» tid, tiden under Saul, David og Salomo.
Under David og Salomo ble landet en regional makt.
Men de «gode» tidene tok slutt. Etter Salomos død (ca. 931 f.Kr.) ble nasjonen
delt i to, Israel i nord og Juda i sør. Mye av skylden var Salomos. Tross sin
visdom gjorde han mange feil. «Stammene i Israel hadde lenge måttet tåle grov
urett som følge av overgrepene fra deres tidligere konge. På grunn av sin ødselhet
under frafallet måtte Salomo legge tunge skatter på folk, og de måtte også
gjøre utstrakt pliktarbeid.» – Alfa og Omega, bind 3, side 12 []. Det ble
aldri som før for Guds utvalgte folk. De gjorde det Herren hadde advart mot,
og følgene ble deretter.
Tenk gjennom problemet med at neste generasjon ikke har de verdier og
holdninger som generasjonen før dem. Hvordan har kirken vår håndtert
dette problemet? Hvordan kan vi videreføre våre verdier til dem som kommer
etter oss?
Etter delingen av landet gikk det fra vondt til verre. I Nordriket gjorde kong
Jeroboam noen forferdelige åndelige valg med langvarige følger.
Les . Hva kan dette lære oss om hvordan forholdene her og
nå kan svekke dømmekraften?
Da kongen innførte avgudsdyrkelse, tok folkets liv en katastrofal vending. «Det
frafallet som begynte under Jeroboam, ble mer og mer tydelig og resulterte til
slutt i at Israels-riket gikk helt til grunne.» – Alfa og Omega, bind 3, side 23
[]. I 722 f.Kr. satte kong Salmanassar av Assyria punktum for rikets
historie og deporterte innbyggerne til diverse deler av riket sitt (se ). Det var ingen vei tilbake etter dette eksilet. Israel forsvant fra historien.
I Sørriket sto det ikke like ille til. Ennå. Men her var det heller ikke noe å
skryte av, og som i Nordriket prøvde Herren å redde dem fra den ulykken som
hadde rammet Nordriket, men denne gang fra babylonerne. Med få unntak fikk
Juda en rekke konger som fortsatte å føre an i frafall.
Hva sier disse versene om regjeringstiden til noen av Judas konger? ; ; ; .
Lederskapet var forferdelig, men mange av de profetiske bøkene i Bibelen, også
Jeremia, er skrevet av profeter som Gud sendte for å få sitt folk bort fra synden
og frafallet som tæret på nasjonens identitet. Herren ville ikke la sitt folk forgå
uten å gi dem tid og anledning til å vende om fra sin onde vei. Han ville at de
skulle bli spart for den katastrofen som synden ville føre til.
Det er ikke lett å tre ut av egen kultur og miljø og betrakte seg selv objektivt.
Men det er umulig. Hvorfor må vi hele tiden prøve vårt liv mot Bibelens
retningslinjer? Hvilke andre retningslinjer har vi?
Dette var situasjonen da den unge Jeremia begynte sin profetiske tjeneste.
«Ordet fra Herren» kom til ham, og han talte det i håp om at folket skulle gi akt
på det og bli spart for undergangen.
Les og svar på spørsmålene:
Hva hadde Gud lovt folket da de var trofaste? (se vers 2, 3).
Hvilke syndige handlinger gjorde noen av prestene, forkynnerne og profetene?
(se vers 8).
Folkets selvbedrag om sin åndelige tilstand ga seg forferdelige utslag.
Hvilke? (se vers 23, 24).
Det hadde skjedd en viss åndelig reform under Hiskia og Josjia, men folket
vendte tilbake til sitt gamle liv, og frafallet ble verre enn før. Som alltid talte
Jeremia i klartekst om det som skjedde.
Det han sier i , er spesielt interessant. Folket hadde gjort to onde
ting: De forlot Herren, kilden med det levende vann, og de hugget seg ut sprukne
brønner som ikke holdt vann. Med andre ord: De forlot Herren og mistet alt.
Vi forstår disse ordene bedre i lys av Jesus uttalelse i .
Ifølge sa Gud at folket hadde fulgt «tomme guder» og var blitt
«tomme». Det hebraiske ordet kommer av et ord (hbl) som hos Forkynneren
ofte er oversatt «forgjeves». Det betyr også «damp» eller «ånde». Hvordan
blir vi «tomme» av å satse på «tomme» ting? Hvordan henger det sammen?
Hvordan kan dette begrepet gjøre det lettere å forstå dem som iblant føler
at livet er meningsløst eller verdiløst? Hva er svaret?
Noe av det som ligger bak de politiske hendelsene som formet Jeremias virke,
er tapt for historien. Mange av detaljene er utilgjengelige. Men i Bibelen (supplert
av arkeologiske funn) har vi mer enn nok informasjon til å danne oss et
visst bilde av det som skjedde. Menneskelig sett kunne det virke som om ingen
var i kontroll da disse landene sloss om territorier, makt og overherredømme.
Men Bibelen sier noe annet.
Les . Hvordan skal dette forstås?
I de første årene av Jeremias virke sto lille Judea midt oppe i de militære
kampene mellom Babylon, Egypt og et svekket Assyria. Da assyrerriket mistet
sin makt i slutten av det 7. århundre f.Kr., prøvde Egypt å ta tilbake makt og
dominans i regionen. Men i slaget ved Karkemisj i 605 f.Kr. tapte Egypt, og
Babylon ble den nye verdensmakten.
Juda ble vasallstat, og kong Jojakim kunne bare sitte trygt ved å sverge
troskap til kongen i Babylon. Men mange mislikte det. De ønsket løsrivelse fra
babylonerne, selv om det ikke var Guds vilje. Tvert imot, Gud brukte Babylon
som et redskap for å straffe landet for dets frafall.
Les . Hva var profetens budskap til folket i Juda?
Om og om igjen advarte Jeremia om hva landets synd ville føre til, og gang på
gang nektet mange av de politiske og religiøse lederne å høre etter. De trodde
det de ville tro: At Herren ville frelse dem. For de var da vel Guds utvalgte
folk?
Når var siste gang du trodde det du ville tro, enda så åpenbart galt denne
troen viste seg å være? Hva har du lært så ikke det samme skjer om igjen?
I ber Gud folket om å løpe gjennom gatene og se «om dere kan finne én,
en eneste, som gjør rett og søker troskap, så jeg kan tilgi byen [Jerusalem]».
Dette fører tankene til to historier. Den ene er fra den greske filosofen
Diogenes i det fjerde århundre f.Kr. Ifølge legenden pleide han å gå omkring og
si at han lette etter en ærlig mann. Den andre historien vet vi er sann: Gud talte
til Abraham og sa at hvis han kunne finne 50 rettferdige, (snart redusert til 10),
ville han ikke ødelegge byen.
Poenget med Herrens ord gjennom Jeremia var å vise hvor utbredt frafallet
og synden var blitt blant Guds folk. Var det ingen som gjorde rett og søkte
sannheten?
Les . Hva blir sagt som viser hvor ille det holdt på å bli? (Se ).
Disse versene tar opp noe som går igjen i boken. Uansett hvor dypt nasjonen
hadde falt, trodde mange at de fremdeles var trofaste mot Gud! De tok hans
navn i sin munn, men de gjorde det «falskt» istedenfor «i sannhet, rett og rettferd»
(), slik Herren hadde befalt. De ville ikke høre på advarselen fra
Gud, men levde som om alt var i skjønneste orden mellom dem og Gud, enda
nesten ingenting var det.
Graden av deres bedrag ser vi i , da folk ville finne falsk trøst i disse
ordene: hekhal yhwh hekhal yhwh hekhal yhwh hemma! («Herrens tempel, Herrens
tempel, Herrens tempel!»), som om det å ha templet blant seg, var alt som
skulle til for at det skulle gå dem godt. Det er én ting å vite at du er i en krise.
Men når du er i en slik situasjon og ikke vet det, står det enda verre til.
Som adventister har vi fått store sannheter. Hvordan kan vi unngå å falle for
et lignende bedrag og tro at vårt kall kan redde oss?
«Dere skal ikke gjøre slik som vi her i dag. Nå gjør hver og en det han selv
synes er rett» (). «Du skal adlyde Herren din Guds røst og holde
alle hans bud som jeg gir deg i dag, og gjøre det som er rett i Herren din Guds
øyne» (). «I de dager var det ingen konge i Israel. Hver mann
gjorde som han selv fant for godt» (; ).
Det er en viktig kontrast i disse versene, spesielt i vår tid, da mange avviser
tanken om at noen utenfor dem har noe med å fortelle dem hva de skal gjøre,
eller hva som er rett og galt. Likevel ser vi her et klart skille mellom de to livssynene.
I det ene gjør folk det de mener er «rett» i egne øyne, i det andre skal
folk gjøre det som er rett i «Herren din Guds øyne». Problemet med den første
holdningen er at det som er «rett» i ens egne øyne, er galt i Guds øyne. Det er
derfor vi må overlate alt til Guds ord, også vår samvittighet.
Forslag til samtale
Nevn noen eksempler hvor «gode» mennesker gjorde veldig dårlige ting
til tross for at de trodde at det de gjorde, var rett? I dag tenker man med
forferdelse tilbake på ting som en gang var helt vanlig. Hva kan dette
lære oss om hvorfor vi ikke bare må gi oss inn under Bibelens lære, men
også være varsomme med hvordan vi tolker Bibelen? Dette er spesielt
viktig når det går opp for oss at noen av de «dårlige» tingene som ble
gjort, ble gjort av mennesker som mente de kunne rettferdiggjøre sine
handlinger ut fra Bibelen. Hva kan dette lære oss om hvor grunnleggende
de ti bud må være for alle våre oppfatninger?
Når vi studerer Jeremia dette kvartalet, må vi ikke glemme at folket
mente at de hadde et godt forhold til Gud enda de fikk advarsel etter
advarsel. Hvordan kan de ha tatt så feil om sin sanne tilstand? Hva kan
dette lære oss?
Brødrene mine og jeg ble opplært til at
de kristne var vantro. Far ville vi skulle
unngå dem og ikke røre en bibel.
Etter grunnskolen var det ikke noen
videregående skole i området som underviste
de fagene jeg var interessert i. Den eneste muligheten
var en adventistskole i en annen by.
Skolen hadde et utmerket rykte, så far sendte
meg dit med beskjed om ikke å høre etter hvis
de snakket om Gud.
Jeg gjorde mitt beste for at de der hjemme
skulle bli fornøyd med resultatene mine. Men det viste seg at Bibelen sto sentralt i skolens liv. Så
jeg måtte lese den.
Lærerne og elevene var annerledes enn jeg var vant til. Omsorgsfulle og greie. De kan da ikke
være vantro, tenkte jeg. Og hvordan kan Bibelen være så ille hvis de lever etter dens prinsipper?
Jeg begynte å følge med på andaktene. Det som ble sagt,virket fornuftig. Jeg begynte å lese Bibelen,
og jo mer jeg leste, desto mer ville jeg vite. Jeg ba om bibelstudier.
Jeg visste at far ville bli sint hvis jeg var interessert i Jesus, så jeg sa ikke noe. Men da jeg ble
døpt, måtte jeg fortelle det hjemme. Jeg sa det til mor.
Da jeg kom hjem i skoleferien, ble det ikke sagt noe om min nye tro. Jeg arbeidet dobbelt på
fredag og tok sabbaten fri. Noen fortalte far at jeg hadde vært i kirken, så neste uke fordoblet han
fredagsarbeidet. Sabbats morgen ba jeg om fri mot at jeg jobbet dobbelt på søndag. Far ville ikke
ha noe av det: "Hvis du går i kirken på lørdag, så la adventistene være faren din. La dem kjøpe
mat til deg og betale skolepengene!"
Det var tungt for ham. Jeg hadde vært øyenstenen hans. Etter gudstjenesten samlet jeg
sammen tingene mine. Jeg dro til adventistskolen og fortalte rektor om det som hadde skjedd.
Skolen hjalp meg med kost og losji så jeg kunne fortsette.
Jeg elsker familien min, men Gud er min Far, og menighetsfamilien tar seg av meg. Jeg takker
Gud for skolen der jeg fant ham og hans kjærlighet. Takk for den hjelpen dere gir på sabbatene.
Mahajanga Adventist School ligger
nordvest i Madagaskar.
Ca. 80 elever blir døpt hvert år. Mellom
hver tredje og hver fjerde av dem
er fra ikke-kristne familier.
Skolen er overfylt fordi så mange har
hørt hvor god den er.