«Han felte rett dom for hjelpeløse og fattige, og da gikk det godt. Dette er å kjenne meg, sier Herren» ().
Den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij satt fire år i fengsel i Sibir på
1800-tallet. Senere skrev han om sine opplevelser og fortalte at noen av medfangene
var blottet for anger, tross forferdelige handlinger. «Gjennom flere
år så jeg aldri noe tegn til anger hos disse menneskene, ikke spor av motløst
grubleri over egne forbrytelser, og de fleste av dem mente at de hadde handlet
riktig.» – Joseph Frank, Dostoevsky[sic], the Years of Ordeal, 1850–1859, side
95.
Med unntak av Josjia kunne Dostojevskij like gjerne ha talt om de fem kongene
som hersket over Juda mens Jeremia profeterte. De viste ingen anger over
det de gjorde, selv om det ble stadig mer tydelig at deres handlinger førte landet
ut i de ulykkene som Herren hadde advart om gjennom Jeremia.
Det hadde ikke vært Guds hensikt å gi Israel noen konge. Etter denne ukens
studium vil vi bedre forstå hvorfor. Vi vil også forstå det enorme presset som
Jeremia var utsatt for i mye av sitt virke.
Josjia var Sørrikets 16. konge (640–609 f.Kr.) Han ble konge da han var åtte
år, etter mer enn et halvt århundre med moralsk og åndelig forfall under faren
(Amon) og bestefaren (Manasse), to av de verste kongene i Judas historie.
Josjia var konge i 31 år. Men i motsetning til sine forfedre gjorde Josjia «det
som var rett i Herrens øyne» (), enda han ble motarbeidet.
«Josjia var sønn av en ond konge og var hardt fristet til å gå i farens spor,
og han hadde bare noen få rådgivere som oppmuntret ham til å gjøre det som
var rett. Likevel var han tro mot Israels Gud. Han lærte av fortidens feilgrep og
bestemte seg for å gjøre det rette i stedet for å kaste seg ut i den samme synd og
nedverdigelse som faren og bestefaren hadde gjort. Han vek ikke av til høyre
eller venstre. Han skulle ha en ansvarsfull posisjon og bestemte seg for å rette
seg etter den veiledning som kongene i Israel hadde fått. Fordi han var lydig,
kunne Gud bruke ham som et kar til ære.» – Alfa og Omega, bind 3, side 187
[].
Les 2 Krøn 34. Hva gikk Josjias reform ut på, og hvorfor bør dette stå sentralt
i all åndelig reformasjon, både i menigheten og privat?
Josjias reform var todelt: For det første kvittet han seg med mest mulig av det
som hadde med avgudsdyrkelse å gjøre. Derfor arbeidet han for å fjerne de
onde skikkene som folket hadde lagt seg til.
Men det var bare det første skrittet. Et fravær av ond eller gal praksis fører
ikke til noe godt av seg selv. Etter å ha fått lovboken opplest for seg, sluttet
kongen en pakt for Herrens åsyn om å «holde hans bud, regler og forskrifter av
hele sitt hjerte og hele sin sjel. Alle paktens ord, som var skrevet ned i denne
bokrullen, skulle de holde» ().
Les . Hva betyr et godt eksempel, spesielt blant folk i mektige
og innflytelsesrike stillinger? Tenke deg godt om: Hvilken innflytelse
har dine ord og handlinger på andre?
Joahas (også kjent som Sjallum) var 23 år da han arvet tronen etter sin far. Han
var konge i tre måneder. Farao erstattet ham med hans bror fordi Joahas ikke
støttet Egypts politikk. Joahas ble ført til Egypt, og der døde han (se ; ).
Kongen etter Joahas var Jojakim (609–598 f.Kr.), sønn av Josjia. Da Nebukadnesar
inntok Jerusalem, ble Jojakim ført til Babylon sammen med kar fra
templet. Jeremia advarte atter folket om at den nye kongen førte landet inn på
et blindspor.
Les . Hva var det ved Jojakim som fikk Herren til å komme med en
så streng irettesettelse?
Gjennom Jeremia talte Herren meget skarpe ord til den korrupte og griske
herskeren. Jojakim undertrykket folket. Han var glad i penger og innførte høye
skatter i Juda (se ) for å kunne betale egypterne. Verre var bruken
av tvangsarbeid for å flotte slottet sitt i strid med Tora, som insisterer på at
folk skal ha betaling for sitt arbeid: «Du skal ikke undertrykke din neste eller
røve noe fra ham. Du skal ikke la lønnen til en dagarbeider ligge natten over
hos deg» (). Og i motsetning til sin far Josjia lot Jojakim hedenske
ritualer få fotfeste igjen i Juda.
er en mektig tekst. Herren sammenlignet den korrupte Jojakim
med faren Josjia og sa: «Han felte rett dom for hjelpeløse og fattige, og da gikk
det godt. Dette er å kjenne meg, sier Herren.» Med andre ord: Sann kunnskap
om Gud har følger for vår behandling av dem som er i nød, slik at vi setter oss
selv til side og hjelper dem som ikke kan gjøre gjengjeld. Her ser vi noe vi
finner i hele Bibelen: Guds omsorg for de fattige og hjelpeløse og vår plikt til å
hjelpe dem som ikke kan hjelpe seg selv.
Tenk over dette at å hjelpe «hjelpeløse og fattige» er veien til kunnskap om
Herren. Hvordan henger det sammen?
Den nittende kongen i Juda var Jojakin, Jojakims sønn. Han satt på Davids
trone i tre og en halv måned. I 598 f.Kr. førte Nebukadnesar sine styrker til
Jerusalem og førte den 18-årige kongen og hans mor, hans koner og mange
andre av kongefamilien i fangenskap. I 561 f.Kr. ble Jojakin benådet av Evil-
Merodak, Nebukadnesars etterfølger. Han fikk spise hos kongen i Babylon, og
han kunne gå i sine kongekapper (se ; ). Hans
sønner var også hos ham i Babylon, men Jeremia profeterte at de måtte gi fra
seg Davids trone.
Les , Herrens ord gjennom Jeremia etter at kong Jojakin og hans
familie og hoff ble ført i fangenskap. Hvordan åpenbares Guds kjærlighet og
nåde i tragedien?
Dette er et av de mest berømte versene i Bibelen: «For jeg vet hvilke tanker
jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi
dere fremtid og håp» (). Her har vi den umiddelbare sammenhengen:
Herren talte gjennom Jeremia til de bortførte fra Juda som hadde fått sitt liv
snudd opp ned av de babylonske erobrerne. Men enda så vanskelig situasjonen
var, ville Herren de skulle vite at han fremdeles elsket dem og hadde bare
deres beste for øye. De må ha satt pris på løftene om håp. Midt i advarslene og
truslene fikk folket løftet om «fremtid og håp». Det må ha vært viktig for dem å
få en slik forsikring der og da!
Fremtid og håp? Hvilke løfter om «fremtid og håp» kan du ha her og nå,
uansett hvordan livet ditt er?
Les . Hva forteller disse versene om den siste kongen av Juda
før landets endelige undergang? Hvilke åndelige prinsipper for frafall finner vi
i disse versene?
Sidkia (også kjent som Mattanja) ble konge i en alder av 21 da Nebukadnesar
innsatte ham som en marionettkonge. Men han hadde dessverre ikke lært stort
av tidligere kongers skjebne, og derfor førte han enda større elendighet over
nasjonen.
I finner vi et poeng som på mange måter kjennetegnet frafallet.
Blant listen over alt det onde som skjedde under Sidkia, sies det at Juda tok
etter «alle avskyelige skikker hos folkeslagene».
Dette var hundrevis av år etter utgangen fra Egypt. Som Guds paktsfolk
skulle de være et lys for folkeslagene (), men de var fremdeles så
opptatt av det kulturelle og religiøse miljøet hos nabofolkene at de fulgte «alle
avskyelige skikker hos folkeslagene».
Kan vi lære noe av dette?
Les . Hva spurte kongen ham, og hvorfor?
Herren hadde ofte sagt at landet skulle underkaste seg Babylon, at erobringen
var straff for deres misgjerninger. Men Sidkia vendte det døve øret til og
ble med i en allianse mot Nebukadnesar. Israel satset på egyptisk seier. Men
Nebukadnesar slo faraos hær i 597 f.Kr. Jerusalems skjebne var beseglet. Juda
takket nei til utallige muligheter til omvendelse, vekkelse og reform.
Som kirke er vi satt til å forkynne et unikt budskap for verden, ikke så forskjellig
fra Juda i så måte. Hva kan og bør vi lære av deres feil?
Hva skjedde med Israel og Jerusalem da de avviste Guds budskap? .
Alt det Gud hadde advart om, skjedde. De ville ikke tro advarslene, men det
gjorde de nok da det hele skjedde. Hvem har vel ikke opplevd lignende ting?
Gud advarer om noe vi ikke må gjøre, men vi gjør det likevel, og så skjer det vi
ble advart om.
Hva er budskapet i ? Hvilket håp fikk folket?
Menneskelig sett syntes alt tapt: landet lå i ruiner, templet var ødelagt, lederskapet
var i fangenskap og Jerusalem var en steinrøys. Jødefolket skulle ha
forsvunnet fra historien som så mange andre nasjoner som hadde opplevd det
samme.
Men Gud hadde andre planer, og i versene ovenfor ga han dem håp om at en
rest skulle overleve og komme tilbake. Gjennom dem skulle løftene bli oppfylt.
Midt i advarslene om undergang og ødeleggelse ga profetene folket håp.
«Ødeleggelsen og dødens mørke som preget de siste årene av Juda-rikets
historie, ville ha gjort selv den mest robuste fortvilt, om det ikke hadde vært for
de oppmuntrende profetier Guds budbærere forkynte. I sin nåde gjorde Herren
sin evige vilje kjent gjennom Jeremia i Jerusalem, gjennom Daniel ved hoffet
i Babylon og gjennom Esekiel ved Kebar-elven. Han forsikret sitt utvalgte folk
om at han ville oppfylle de løfter som Moses hadde skrevet ned. Overfor dem
som var tro mot ham, ville han oppfylle det han hadde sagt. ‘Guds levende ord
… er og blir’. .» – Alfa og Omega, bind 3, side 235 [].
«I de siste år av Juda-rikets frafall var profetenes formaninger tilsynelatende
uten resultat. Da kaldeerhæren for tredje og siste gang kom og beleiret
Jerusalem, syntes alt håp å være ute. Jeremia forutsa en fullstendig ødeleggelse.
Han ble jo nettopp satt i fengsel fordi han insisterte på at de skulle overgi
seg. Men Gud overlot ikke de få trofaste som enda var i byen, til håpløshet og
fortvilelse. Selv da Jeremia ble holdt under strengt oppsyn av dem som avviste
hans budskap, fikk han stadig nye åpenbaringer om Guds villighet til å tilgi og
frelse. Dette har vært en kilde til trøst for menigheten, gjennom alle tider.» –
Alfa og Omega, bind 3, side 236 [].
Se på uttrykket «Guds villighet til å tilgi og frelse». Tenk på alt det som har
åpenbart «Guds villighet» til å tilgi og frelse. Korset burde overbevise oss om
denne viljen. Vi har Guds ord, som åpenbarer frelsesplanen. Vi har også fått
profetiens ånd. Hvor har du ellers sett «Guds villighet til å tilgi og frelse»?
Forslag til samtale
«Da kom [folket] og sa til profeten Jeremia: ‘La oss få komme fram for
deg med vår bønn. Be for oss til Herren din Gud, for alle som er igjen her.
Som du ser, vi er bare noen få igjen av mange’» (). Hva har dette
verset og det vi leser i å si om temaet «resten» i Jeremia?
Vi kan lett finne alle feilene og manglene hos Guds folk i gammel tid. Og
historiene ble skrevet som eksempler for oss (). Det sørgelige
er at mange av dem som levde den gang, trodde de gjorde det rette,
at det ikke var noe galt med deres gudsforhold. Hva burde dette lære
oss om hvor blinde vi kan bli for vår egen åndelige tilstand? Hvordan
kan vi finne ut hvordan det står til med oss rent åndelig? Hvorfor må
korset stå sentralt i denne prosessen? Hva ville skje med oss hvis korset
ikke fikk være sentrum i vårt trosliv?
Jeg visste ikke stort om adventistene, men
så fikk jeg jobb ved Zurcher Adventist
University. Da adventistene skulle holde
møter i landsbyen min, gikk jeg for å høre hva
de trodde på.
Da taleren fortalte om dåpen som den kristnes
valg av å følge Jesus, ble det mye snakk
blant folk. Var ikke barnedåp nok? Men da jeg
slo opp til bibeltekstene, så jeg at den lærte
dåp ved neddykking.
Så dåpen måtte jeg godta, men sabbaten
kunne da ikke være riktig. Uken begynner jo på mandag, så da må søndag være den sjuende
dag. Men da jeg så i Bibelen og ordboken, gikk det opp for meg at sabbat og lørdag jo er nesten
samme ord på mitt språk.
Motvillig måtte jeg innrømme at adventistene fulgte Bibelens lære. Da jeg fortale min kone at
jeg ville bli adventist, spurte hun om jeg var blitt gal, jeg som ikke likte adventistene. Foreldrene
og brødrene mine forsto det heller ikke.
Jeg begynte å gå i en liten adventistforsamling i en av nabolandsbyene. Min kone ble sint da jeg
ikke ville spise mat med svinekjøtt i, og far kunne ikke begripe at jeg ville gi fra meg 10 % av lønnen
når jeg knapt kunne brødfø min egen familie. Det var vanskelig, men jeg stolte på at Gud ville
velsigne meg. Det var tungt å ha hele familien mot seg, særlig da jobben på universitetet tok slutt.
Jeg fikk jobb i en by langt borte og var hjemmefra et halvt år. Da jeg kom hjem, fortalte min
kone at hun skulle døpes neste dag. For en herlig overraskelse!
Mor spurte etter min tro, og jeg studerte Bibelen med henne. Snart fikk jeg fast jobb som sikkerhetsvakt
ved adventistenes universitet.
Så en natt ble jeg overfalt av røvere på universitetet. De holdt meg i sjakk og tvang forretningsføreren
til å gi dem penger. Da politiet kom, ble jeg arrestert. De sa at jeg hadde hjulpet forbryterne.
Jeg satt over et år i fengsel mens jeg ventet på dom. Mine brødre sa at det var min egen
skyld fordi jeg ble adventist. De ville ikke hjelpe min kone og mine barn. Men familien holdt ut,
og begge døtrene mine ble døpt.
Omsider ble de skyldige tatt, og jeg slapp ut. Universitetet ga meg en annen jobb. Livet som
adventist har ikke vært lett, men jeg har aldri angret min beslutning. Jeg ber om at alle mine en
dag også får føle Guds kjærlighets varme.
Madagaskar ligger utenfor Afrikas
østkyst. Det er verdens fjerde største
øy. 80 % av planter og dyr finnes ingen
andre steder.
Folket i Madagaskar stammer fra
Indonesia og Afrikas østkyst. Senere
kom arabere og folk fra India.