«Helbred meg, Herre, så blir jeg helbredet, frels meg du, så blir jeg frelst.
For du er min lovsang» ().
«Det som har skjedd, skal atter skje, og det som ble gjort, skal gjøres på nytt.
Intet er nytt under solen» ().
Intet nytt under solen? Spesielt ikke hva profetenes liv og virke angår. De
skulle ofte advare og irettesette mennesker som burde ha visst bedre. Profetene
prøvde å være tro mot sitt kall, men de ble som regel møtt med innbitt motstand.
Motstanden kom ofte fra de åndelige lederne, de som burde ha vært de
første til å høre på dem. Ikke rart at Jesus sa: «Ve dere, skriftlærde og fariseere,
dere hyklere! Dere bygger gravsteder for profetene og utsmykker gravminner
for de rettferdige og sier: ‘Hadde vi levd i våre fedres dager, ville vi ikke ha
vært medskyldige i profetenes blod.’» ().
Denne uken skal vi ta en første titt på Jeremias prøvelser. Hans virke fortonte
seg som en eneste lang irettesettelse og hevn: han irettesetter, lederne tar
hevn.
Fra først til sist legger Bibelen kun frem to alternativer for vårt liv: Enten følger
vi Gud av hele vårt hjerte, eller vi gjør det ikke. Jesus sa det slik: «Den som
ikke er med meg, er mot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer»
(). Her tales det i klartekst om åndelige realiteter. Dette er temaet fra
den store konflikt. Jesus sier ikke noe nytt eller radikalt her. Slik har det alltid
vært.
Les . Hvilke viktige prinsipper finner vi her, sett i lys av den store
konflikten mellom Kristus og Satan?
Ordene gjenspeiler Judas politiske eventyr. Herren ville de skulle forstå at Gud
var deres eneste redning, ikke politisk eller militær makt. Det skulle de forstå
senere, men da var det for sent. Herren kan og vil bruke andre for å hjelpe oss,
men det er bare ham vi kan stole på. Vi kan aldri være helt sikre på andres
motiver, men Gud kan vi alltid vite hvor vi har.
Med god grunn advarer mot menneskehjertets svikefulle natur. Den
hebraiske teksten sier at hjertet er mer svikefullt enn «alt». Enda så forferdelige
syndens fysiske konsekvenser er, er de ingenting mot de moralske og åndelige
følgene. Men fordi vårt hjerte er svikefullt, kan vi ikke fullt ut forstå hvor ille
det egentlig er. Jeremia skulle snart få se hvor dårlige menneskets baktanker
kan være.
Hvordan kan du lære å stole mer på Gud? Hvordan kan du vise tro her og nå
og gjøre det som er rett i Guds øyne?
Jeremias oppgave skulle ikke bli lett. Enkelte finner en slags glede i å påpeke
andres synder, men de fleste ville ha kviet seg for jobben på grunn av folks
reaksjoner på det man sa. Det er vel noen som omvender seg når de blir irettesatt,
men vanlig er det ikke, spesielt ikke når irettesettelsen er krass. Og som
de andre profetene talte Jeremia krasse ord!
Les . Hvilke advarsler kom Jeremia med til folket?
Bildet av synden som er gravert på hjertetavlen, er sterkt. Det viser hvor dypt
de hadde falt. Synden er ikke bare skrevet der, som med en penn. Nei, den er
risset inn. Det blir enda sterkere når man husker Herrens ord til Judas forfedre:
«Så sant du lyder Herren din Guds røst og holder hans bud og forskrifter som
er skrevet i denne lovboken, og så sant du vender om til Herren din Gud av
hele ditt hjerte og hele din sjel (, se også og ). De
skulle elske Gud og holde hans lov av hjertet. Nå er i stedet deres synd – brudd
på denne loven () – risset inn i hjertet.
«De som hevder at de er blitt betrodd Guds lov, må ikke tro at de kan unngå
hans rettferdige dom, bare fordi de utad viser aktelse for budene. Ingen må
unndra seg irettesettelse når de gjør det som er galt, eller anklage Guds tjenere
for unødig stor nidkjærhet når de prøver å fjerne det onde fra leiren. Gud
avskyr synd og oppfordrer dem som hevder å holde hans lov, til å avstå fra all
urett.» – Alfa og Omega, bind 3, side 204 [].
Synden risset inn i hjertet? En skremmende tanke. Hva sier dette bildet om
hvor vanskelig det er å rense vårt hjerte? Hvordan kan det skje?
«Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket
mørket høyere enn lyset fordi deres gjerninger var onde» ().
Det triste med historien om Jeremia er at den motstanden han møtte, kom fra
dem som Herren prøvde å redde med hans hjelp. Gud ville spare dem for den
kommende katastrofen. Men ofte ønsker ikke folk å høre det de trenger å høre,
for det strider mot deres begjær.
Les . Hva er det som foregår? Hva minner billedspråket om?
I det gamle Israel risikerte man døden ved å profeterte falskt i Herrens navn,
men ingenting tydet på at mennene fra Anatot trodde at Jeremia var en falskner.
Det later bare til at de ville ha ham brakt til taushet. De ville ikke høre det
han hadde å si. Teksten sier ikke hvordan de hadde tenkt å drepe ham, men
noen forskere har ment at de kanskje ville forgifte ham.
Vi så også at Anatot var Jeremias hjemsted. Folket der forkastet hans budskap
så grundig at de ville drepe ham. Men dette var bare begynnelsen på en
mye bredere avvisning blant alle unntatt en «rest» av folket.
Alt dette, også metaforen om lammet «som føres bort til slakting», fører naturligvis
tankene til Jesu offer. Jeremia var på en måte et bilde på Kristus, ikke
som symbol (slik som dyreofringene), men fordi han i likhet med Jesus møtte
stor motstand fra nettopp dem han prøvde å hjelpe. Denne siden ved Jeremias
liv minner om det Jesus opplevde tidlig i sitt virke ().
Når hørte du sist noe som du visste var riktig, men som du bare ikke ønsket
å høre? Hva var din første reaksjon? Hvorfor må vi lære å ta vårt kors opp i
slike tilfeller?
I de første kapitlene i Jeremia varslet Herren ham om at hans profetgjerning
ikke ville bli lett. Da han fikk kallet, fikk profeten vite at både fyrstene, kongene,
prestene og folket i Juda ville «gå til krig mot [ham]» (). Herren
sa at han ville være med ham og at hans motstandere ikke ville «vinne over
[ham]» (). Advarselen om at de fleste av hans eget folk ville motarbeide
ham, var nok ikke det han ønsket å høre. Men Jeremia kjente ennå ikke til en
brøkdel av dette, og da prøvelsene kom, ble han forståelig nok både sint og
såret.
Jeremia talte om sin egen situasjon, men hva er det universelle problemet
profeten sliter med i ? Hva er profetens holdning til dem som har
såret ham? Hva kan dette lære oss om hvor menneskelige selv Guds mest trofaste
tjenere er?
er spekket med gammeltestamentlige juridiske uttrykk: «rettferdig»,
«føre en sak» og «rett». Profeten er opprørt over det han har kommet ut for
og fører «sak» (se ) mot Herren. Hans anklage er ganske vanlig:
Hvorfor gjør de onde det godt mens han, som forsøker å gjøre Guds vilje, utsettes
for slike prøvelser?
Jeremia avslører også sin menneskelighet. Han vil at de som har gjort ham
ondt, skal straffes. Her taler han ikke som teolog. Han taler som en synder i
behov av nåde. Som Job og mange av Guds trofaste forstår han ikke hvorfor
slike ting hender ham. Hvorfor skal Jeremia, som er Guds tjener og forkynner
Guds sannhet til et gjenstridig folk, utsettes for lumske sammensvergelser i
hjembygda? Jeremia stolte på Herren, men han forsto ikke hvorfor ting skjedde
slik de gjorde.
Hvordan kan vi lære å stole på Herren til tross for alt det tilsynelatende
meningsløse som skjer med oss?
Tørke rammet landet. Hver eneste by og landsby led. Både fattig og rik hadde
det vondt. Ikke engang dyrene kunne utstå å være uten vann. Aristokratiet sto i
byporten og ventet på tjenerne i håp om at de hadde funnet vann, men kildene
var tørket ut. Det fantes ikke vann, og uten vann tar livet slutt. Fortvilelsen
tiltok dag for dag. Folk satt i sørgeklær og gikk med nedslåtte øyne. Da falt de
plutselig på kne i fortvilet bønn.
Ved slike naturkatastrofer var det vanlig å besøke templet i Jerusalem (; ) for å faste og bære frem spesielle ofringer for Gud.
Jeremia så folkets iver, men han visste at det var vann, ikke Gud de ville ha.
Dette gjorde profeten enda mer sørgmodig. Jeremia ba også, ikke om vann,
men om nåde og hans nærvær.
Og han forsto at dette bare var begynnelsen på prøvelsene som skulle
komme. Gud leste folkets hjerte og visste at hvis han fjernet tørken, ville omvendelsen
også fordufte. Folket gjorde alt for å lette sin situasjon, blant annet
dra til Jerusalem, be, faste, kle seg i sekk og aske og fremføre ofringer, men én
ting glemte de: anger og omvendelse. De var bare opptatt av å fjerne problemets
konsekvenser, ikke selve problemet: deres synd og ulydighet.
Les . Hvordan forstår vi dette?
«Be ikke om at det skal gå godt for dette folket!» sa Gud til Jeremia, selv om
profeten allerede hadde bedt en utmerket forbønn: «Herre, selv om våre synder
vitner mot oss, så grip likevel inn for ditt navns skyld!» (). Vi får vite
at vi skal «be uavbrutt» (), men Herren kjenner alt fra begynnelse
til slutt og viser Jeremia hvor fordervet og syndige de er. Selvfølgelig vet Gud
hva som bor i folks hjerte, og han kjenner fremtiden. Det gjør ikke vi. Derfor
mister ikke den nytestamentlige formaningen om å be, også for våre fiender,
noe av sin kraft her.
Jeremia slet med et gammelt spørsmål: Hva er meningen med det onde? Men
kanskje er det nettopp det som er problemet: at vi prøver å forstå det som ikke
gir mening, det som er «meningsløst».
Ellen G. White skrev: «Det er umulig å forklare syndens opphav på en måte
som kan begrunne dens eksistens … Synden har trengt seg inn, og ingen kan
gi noen fornuftig forklaring på dens eksistens. Den er mystisk, uforklarlig. Å
unnskylde den er å forsvare den. Hvis man fant en unnskyldning for den eller
kunne påvise noen grunn til at den burde eksistere, ville den opphøre å være
synd.» – Alfa og Omega, bind 8, side 9 []. Erstatt ordet synd med det
onde, og uttalelsen fungerer like bra: Det er umulig å forklare det ondes opphav
på en måte som kan begrunne dens eksistens. … Det onde har trengt seg inn, og
ingen kan gi noen fornuftig forklaring på hvorfor. Det er mystisk, uforklarlig.
Å unnskylde det er å forsvare det. Hvis man fant en unnskyldning for det eller
kunne påvise noen grunn til at det burde eksistere, ville det opphøre å være
ondskap.
Når tragedien rammer, hører vi folk si, eller vi tenker med oss selv: Dette
forstår jeg ikke. Det gir ingen mening. Det er en god grunn til at vi ikke forstår
det: Det er ikke til å forstå. Hvis vi kunne forstå det, hvis det var forståelig,
hvis det var del av en logisk og fornuftig plan, ville det ikke være så ondt. Det
ville ikke være så tragisk hvis det tjente en fornuftig hensikt. Det er viktig å
huske at det onde er som synden: ofte kan det ikke forklares. Men vi har korset.
Det viser oss Guds kjærlighet og godhet midt i det uforklarlige onde som synden
har frembrakt.
Forslag til samtale
Tenk litt mer på dette at ondskap og lidelse ikke gir mening, at det ikke
finnes noen fornuftig eller god forklaring på det. Hvorfor er det best
slik? Tenk over det. En fryktelig tragedie rammer: Kanskje dør et lite
barn av en forferdelig sykdom etter år med lidelser. Ønsker vi virkelig
å tro at det finnes en god og fornuftig grunn til dette? Er det ikke bedre
å se det som fryktelige og onde følger av at vi lever i en syndig verden?
Snakk om det sammen.
Harry og Alex* arbeidet som sikkerhetsvakter.
De bestemte seg for å tjene litt
ekstra og begynte med innbrudd. Men en natt
ble de tatt. De fikk åtte års fengsel med hardt
arbeid.
Harry var bestemt på å slippe ut. Fengselsskjorta
hadde løslatelsesdatoen påstemplet.
En dag bestakk han en annen fange til å bytte
skjorte.
Med den nye skjorta fikk han jobb i
fengselshagen. Han merket seg at vakten ble
søvnig hver ettermiddag. En dag mens vakten
satt og gjespet slapp Harry hakken og løp. Andre fanger løp også. Alle ble tatt, bortsett fra Harry,
som hadde gjemt seg bak noen store steiner.
Da vaktene ga opp, krabbet han frem og stakk av. Han fikk seg jobb og gjorde ikke noe galt på
18 måneder. Men en dag sto politiet og ventet på ham. Nå måtte han sone 10 år.
I fengselet oppdaget han at cellekameraten var Alex. ”Jeg har en idé,” sa Alex en dag. Fengselsmurene
var av jordblokker, og tre dager senere hadde de gravd seg gjennom dem. En vakt så
dem da de kom ut av hullet, men de klarte å komme unna. De stoppet en bil og tok den. I byen
solgte de den som delebil, men noen ble mistenksom og ringte politiet. Alex slapp unna, men
Harry ble tatt. Denne gangen ble han sendt til et lite fengsel der de kunne holde bedre øye med
ham. Det skulle forandre hans liv.
* Ikke hans egentlige navn.
Fortsetter neste gang.
Etter 73 år som britisk protektorat
ble Nyasaland selvstendig 6. juli 1964
under navnet Malawi.
Malawi vedtok sin grunnlov 18. mai
1994.
Lilongwe er hovedstad og landets
største by.
De offisielle språkene er engelsk og
chichewa, som tales av 52 %.