«Du lokket meg, Herre, og jeg lot meg lokke. Du ble for sterk for meg og
vant. Jeg er til latter hele dagen, alle spotter meg.» (Jer 20,7).
Å tro på Jesus og prøve å gjøre hans vilje er ikke noen garanti for smul seilas
gjennom livet. For det står jo: «Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus
Jesus, skal bli forfulgt» (2 Tim 3,12). Dette var en sannhet som Jeremia måtte
lære.
I prøvelsens stund kan troen gi oss en større forståelse som vi kan støtte oss
til i kampen. For når urimelige og urettferdige plager og prøvelser kommer, behøver
vi ikke å stå alene med den følelsen av meningsløshet som ofte overrumpler
dem som ikke kjenner Herren. Samme hvor sørgelig dagen i dag er, kan
vi kjenne noe av den store sammenhengen og det endelige håp som Gud gir.
Og denne kunnskapen og håpet kan gi oss nye krefter. Jeremia visste noe om
denne sammenhengen, men iblant lot han til å glemme det, og så bare plagene.
Juda-riket står fjernt fra oss i tid, og avstanden er kanskje enda større kulturelt
og sosialt, så det er vanskelig å forstå alt det som hendte på Jeremias tid. Når de
leser Bibelen, spesielt de advarslene og truslene som Gud rettet mot folket, synes
mange at Herren virker hard, smålig og hevngjerrig. Men denne misforståelsen
bygger på en overfladisk lesning av tekstene. GT lærer det samme som NT: Gud
elsker menneskene og ønsker å redde dem, men han tvinger ingen. Hvis vi vil
gjøre galt til tross for hans oppfordringer, står det oss fritt. Vi må imidlertid
huske, ikke bare konsekvensene, men at vi ble advart om dem på forhånd.
Hva var noen av de ondene som Herren sto overfor i Juda? Hva var noen av de
ondene som Jeremia profeterte mot? Jer 23,14–15; Jer 5,26–31.
Denne oppramsingen av onder er bare noe av det Guds folk hadde hengitt seg
til. Både prestene og profetene var «gudløse», noe som er ironisk med tanke
på at prestene skulle være Guds representanter og profetene skulle være hans
talsmenn. Og dette er bare begynnelsen på de problemene Jeremia sto overfor.
Her står vi overfor en rekke onder. Man har de åndelige ledernes frafall. De
får også andre til å gjøre det onde «så ingen vil vende om fra sin ondskap» (Jer
23,14). Når Herren advarer om den kommende dom, sier profetene at den ikke
kommer. Og de sto så fjernt fra Gud at de hadde glemt formaningen om å ta
seg av foreldreløse og forsvare de fattige (Jer 5,28). Folket hadde falt fra Herren
i ett og alt. Mye av Bibelen, i hvert fall de profetiske bøkene i GT, beskriver
Guds forsøk på å kalle de villfarne tilbake. Til tross for alle disse ondene og
mer til var han villig til å tilgi dem, helbrede dem, og ta dem tilbake. Men hva
kunne han gjøre hvis de nektet?
Profetenes oppgave har alltid vært å formidle Guds ord, ikke å telle hvor mange
som tar imot eller avviser det. Vanligvis er det bare et fåtall som aksepterer
profetenes forkynnelse på det tidspunktet de står fram. Vi vet ikke hvor mange
som levde på Noahs tid, men vi kan nok gå ut fra at de fleste ikke var videre
mottakelige. Dette er et mønster som går igjen.
LesJer 20,1–6. Hva slags mottakelse fikk budskapet?
For å få en bedre forståelse av det som foregår her, er det best å lese hva
Jeremia hadde profetert, de ordene som skapte problemer for ham hos den høye
tjenestemannen. I Jer 19 har vi noe av denne profetien: Gud vil føre «en ulykke
over dette stedet» (Jer 19,3), han vil la folket falle for sverdet, likene skal bli
spist av fugler og dyr (Jer 19,7), og han vil la judeerne spise kjøttet av hverandre
(Jer 19,9).
Det er nok ingen som ville ha likt å bli gjenstand for en slik profeti, men som
leder var Pashur spesielt fornærmet. Hans første reaksjon var å avvise budskapet,
for hvem ønsker å tro noe som fryktelig? Men i kraft av sin stilling gjorde
han den feilen å straffe budbæreren. Han straffet Jeremia med slag etter lovens
ord (5 Mos 25,1–3) og satte ham i gapestokken. Pashur slapp ham løs dagen etter,
men denne smertefulle og ydmykende opplevelsen satte ikke en stopper for
Jeremias profetier. Denne gangen talte han ikke bare mot Juda, men mot Pashur
og hans familie. Om ikke lenge ville de lide en skjebne som skulle bli et skremmende
eksempel for alle som fikk se dem ført bort i lenker. Dette er det første
stedet i Jeremias bok hvor Babylon er nevnt som endemålet for eksilet. (Både
kapitlene og deler av kapitlene er i en ukronologisk rekkefølge.)
Tenk deg å få noe sånt profetert mot deg. Hva tror du din første reaksjon
ville ha vært? Og hvordan burde du ha reagert? (se Apg 2,37).
Jeremias ord til Pashur og folket var ikke hans egne. De ble ikke sagt i sinne
over å ha stått en dag i gapestokken. Det var Guds ord til folket gjennom ham.
Men i det som kommer etter, taler Jeremia rett ut av posen. Dette skrev han
inspirert av Den hellige ånd. Det er et dyptfølt rop fra et menneske som ikke
liker den situasjonen han er i.
LesJer 20,7–14. Hva sier han? Hva sier dette oss om hans menneskelighet,
og om vår menneskelighet?
Hans ord virker nesten blasfemiske. Men man lurer likevel på hvorfor han sa
at Herren hadde lurt ham, siden han fra første stund var blitt advart om at han
ville møte hard motstand. Likevel klager han: «Hver gang jeg snakker, må jeg
skrike. ‘Vold og ran!’ roper jeg.»
Han skulle gjerne ha gitt opp og avsluttet sin forkynnelse, men Guds ord brant i
hans hjerte, det var som en ild i knoklene hans. Jeremia kjente sitt kall og ville
følge det til tross for egne lidelser. (Vi finner lignende tanker i Amos 3,8 og
1 Kor 9,16.)
I disse versene aner vi den kampen Jeremia kjemper. Vi ser den store konflikten
rase både i og utenfor ham. Det ene øyeblikket priser han Gud fordi han
redder de fattige fra de onde. I det neste (som vi skal se i morgen) forbanner
han den dagen han ble født.
Hvorfor er det så viktig å prise Gud og dvele ved alle de måtene han har
åpenbart sin kjærlighet til oss på, spesielt under fryktelige forhold?
Selv Bibelens skarpeste kritikere må innrømme at den ikke glatter over menneskers
feil og svakheter. Med unntak av Guds Sønn slipper de færreste som er
omtalt i detalj i Bibelen unna uten at deres feil og svakheter blir avslørt. Dette
gjelder også profetene. Gud er fullkommen. Profetene som tjente ham, var det
ikke. Som oss andre var de syndere som trenger del i Kristi rettferdighet ved
tro (se Rom 3,22). Fra Noah til Peter var samtlige syndere. Som Ellen G. White
skriver: Deres eneste håp å tre frem for Herren og si: «Det finnes ikke noe godt
i meg som gjør meg fortjent til frelsen, men jeg kommer fram for Gud med
blodet av ham som var uten feil og lyte: Guds lam, som bærer bort verdens
synd. Det er mitt eneste forsvar. I navnet Jesus slipper jeg fram for Far. Både
hans øre og hjerte er mottakelig for mine svakeste bønner, og han fyller mine
dypeste behov.» – Tro og gjerninger, side 96 [FW 106].
LesJer 20,14–18. Hva forteller dette avsnittet om profetens sinnstilstand og
hans egen situasjon?
Hans ord minner oss om Job, som hadde det verre enn Jeremia (se Job 3).
Jeremia hadde forsikringen om at han gjorde Guds vilje og at Herren var med
ham, men der og da fortærte smerten over hans nåværende situasjon ham. Rent
intellektuelt kan han ha kjent sannheten, men hans egne sorger overskygget den.
Mange kan komme i en lignende situasjon: Intellektuelt kjenner de Guds
løfter, men de er så overveldet av sorg og smerte at løftene trer i bakgrunnen.
Det eneste som opptar dem, er deres lidelse her og nå. Dette er til å forstå. Ikke
riktig, kanskje, men forståelig. Igjen ser vi Jeremias menneskelighet, som ikke
er ulik vår egen menneskelighet.
Har du noen gang hatt det på samme måte som Jeremia? Hvis ja: Hva lærte
du av denne erfaringen som gjør at du kan klare deg bedre neste gang du
får slike følelser?
LesJer 18,1–10. Hvilke viktige prinsipper for fortolkning av profetier finner vi
her?
Og hvilke viktige åndelig prinsipper finner vi også her?
Til tross for all ondskapen var Herren fremdeles villig til å gi folket en sjanse
til omvendelse. Her ser vi også Guds nåde bli tilbudt til dem som vil ta imot.
De kunne fremdeles vende om, til tross for alt det de hadde gjort.
I disse versene kan vi også se at mange profetier ble gitt på betingelse: Gud
sier at han vil gjøre noe, ofte er det å straffe. Men hvis folket omvender seg, vil
han ikke gjøre det han sa han ville gjøre. Det han vil gjøre, er betinget av hvordan
folk reagerer. Hvorfor skulle Gud gjøre noe annet? Han ville ikke formane
folket om å vende om fra sin onde vei og så likevel føre straff over dem, til
tross for at de angret og vendte om fra sin onde vei. I slike tilfeller straffer han
ikke. Det sier han uttrykkelig i disse versene.
LesJer 18,18–23. Hvilke grunner tror folk de har for det de vil gjøre med
Jeremia? Hva er hans meget menneskelig reaksjon?
Jeremia må ha følt stor frustrasjon over å bli fordømt av folk som angrep ham
fordi de ville forsvare prestens rettledning, de vises råd og profetens ord (v. 18).
Slik kan man lure seg selv!
Hva kan dette lære oss om hvor forsiktige vi må være når ting gjøres i
Herrens navn? Del dine tanker med gruppen på sabbaten.
I Jer 18,11–17 sier Herren at hans folk skal slutte å gjøre det de gjør. Vers 11:
«Vend om, hver fra sin onde vei! Gjør veiene og gjerningene deres gode!» I
vers 12 sier Herren at han allerede vet at de ikke vil høre på hans advarsler og
oppfordringer, men at de vil fortsette å «gjøre etter sitt onde og egenrådige
hjerte». Så forteller Herren hva ulydigheten vil føre til. Dette er ett av mange
steder i Bibelen som viser at Guds forutviten om vårt frie valg ikke krenker
det frie valg. For hvorfor skulle Herren ha bønnfalt dem om å vende om fra sin
onde vei hvis det ikke står dem fritt å gjøre det? Og hvorfor skulle han straffe
dem for ikke å adlyde hvis det ikke står dem fritt å adlyde? Det er tydelig
at Herren visste akkurat hva de fritt ville velge, allerede før de hadde valgt.
Denne viktige sannheten ser vi også i f.eks. 5 Mos 31,16–21. Alt før Israels
barn gikk inn i det forjettede land forteller Herren Moses at han vet de vil
«vende seg til andre guder og dyrke dem» (5 Mos 31,20). Dette er ytterligere
belegg for at Guds forutviten om vårt valg ikke rokker ved den friheten vi har
til å foreta disse valgene.
Forslag til samtale
Se litt mer på det siste spørsmålet i torsdagens avsnitt. Hvem har vel
ikke hørt folk si at de gjorde slik og slik fordi Gud ba dem om det? Hva
kan du svare når noen sier dette? Det er ingen tvil om at Gud vil lede
oss, men hvordan kan vi teste denne ledelsen så vi vet at det er Gud som
leder?
Jeremia sa at Herrens ord brant i knoklene hans. Hvordan kan vi holde
denne brannen levende i oss?
Hva kan vi finne i de versene vi så på denne uken som kan hjelpe oss til
å forstå hva som menes med vekkelse og reformasjon? Var det ikke det
Herren ville utrette for sitt folk? Hvorfor er f.eks. en erkjennelse av vår
syndighet viktig for vekkelse? Og hvorfor må korset, og det håpet det
gir, stå sentralt i vekkelsen?
Noen kristne lekmedlemmer kom hver
uke for å fortelle fangene om Gud. En
av fangene tok med Harry dit. Der fikk han
boken Mot historiens klimaks. Harry leste den,
men trodde ikke Gud ville bry seg med en
som hadde gjort så mye galt.
Om kveldene kunne Harry høre fanger som
sang og ba sammen. Sangen ”I’ve wandered
far away from God, now I’m coming home”,
fikk ham til å gråte. Dette gjentok seg noen
dager senere. Han skjønte at det var Gud som
ba ham komme hjem.
Harry begynte å forstå mer om Gud, han
lærte til og med arabisk for å kunne lese Koranen. Men det var først da han omsider fant fram
Mot historiens klimaks igjen at han følte han fant sannheten.
Harry begynte å gå til adventistenes bibelstudier. Han ble med i dåpsklassen, men på grunn av
sine rømninger fikk han ikke forlate fengselet for å bli døpt.
Måneden etter ble han overført til det første fengselet han hadde vært i. Vaktene gjenkjente
ham og hadde hørt om hans forandring. De fikk fanger til å spionere på ham for å se om det var
sant at han hadde forandret seg.
Harry gikk til adventistenes gudstjenester og tok bibelbrevkurs. Omsider fikk han ta dåp. Han
skrev hjem og fortalte at han var blitt kristen. Da familien kom på besøk, ble de forundret over
hvor forandret han var. Da Harry og familien ba sammen, bøyde vaktene også hodet.
Harry engasjerte seg i vitnetjenesten i fengselet. Han holdt møter, fikk folk til å ta bibelbrevkurs
og delte ut litteratur. Antallet adventister i fengselet vokste. Da Harry slapp ut, var det ca.
100 av dem.
Etter løslatelsen ble Harry litteraturevangelist. "Å føre andre til Jesus er en ny og høyst tilfredsstillende
karriere, mye bedre enn den jeg kom i fengsel for," sier han.
David Livingstone kom til Malawisjøen
i 1859.
Nesten 80 % av innbyggerne er
kristne. 12 % er muslimer.
Malawi-unionen ble organisert i 1925
og har tre videregående skoler, en
rekke sykehus og klinikker, forlagshus
og radio- og fjernsynsstasjon.
Det er 1360 adventistkirker i Malawi.
Medlemstallet er 418 847.