«Men den som vil være stolt av noe, skal være stolt av dette: at han har
forstand og kjenner meg. For jeg er Herren, som viser miskunn, rett og
rettferd på jorden. Ja, slik vil jeg ha det, sier Herren» (Jer 9,24).
Guds tjeners lidelser og prøvelser fortsetter. Nesten hele Jeremias bok handler
om profetens problemer med å få folk til å høre det Herren ville fortelle dem av
kjærlighet og omsorg.
Tenk hva som ville ha skjedd hvis folk hadde hørt på Jeremia og akseptert
profetens advarsel. Hvis folk, konger og ledere hadde ydmyket seg for Gud,
ville ikke krisen ha oppstått. De kunne ha omvendt seg. Etter alt det gale de
hadde gjort, sto døren likevel åpen til frelse. Døren sto åpen, men de ville ikke
gå gjennom den.
Det er lett å riste på hodet over deres harde hjerte. «Det som hendte med
dem, skulle være til advarsel. Det ble skrevet til rettledning for oss, og til oss er
de siste tider kommet» (1 Kor 10,11). Vi har fått disse eksemplene. Hva vil vi
lære av dem?
I Jer 9 begynte profeten sin klagesang fordi han så katastrofen komme over
land og folk. Gud uttalte dom over Jerusalem, og når Gud sier noe, gjør han
det. Det de skulle oppleve, var ingen tilfeldighet, ikke bare en av disse forferdelige
og uforklarlige ulykkene som skjer fra tid til annen. Nei, det de skulle
møte, var Guds dom. Og det var denne erkjennelsen som gjorde Jeremia så
bedrøvet. Men hans sorg var bare en brøkdel av Guds smerte.
Sammenhengen er en annen, men dette sitatet er en fin oppsummering av
tanken: «Korset åpenbarer for våre sløve sanser den smerten som synden helt
fra først av har påført Guds hjerte. Han sørger hver gang noen viker av fra det
som er rett, gjør en grusom handling eller kommer til kort overfor Guds ideal.
Da Israel ble rammet av de ulykkene som var følgen av at de skilte seg fra Gud
– overfall, grusomhet og død – blir det sagt at «da orket han ikke lenger å se på
Israels nød» (Dom 10,16).» – Utdanning for livet, side 144 [Ed 263].
LesJer 9, profetens klagesang. Se spesielt på versene 23 og 24. Hvorfor er
disse ordene relevante den dag i dag?
Det har blitt sagt at overfor døden er vi som en «by uten bymur». Visdom,
makt og rikdom har sin plass, men å stole på disse tingene når vi står midt i
katastrofen, eller i møte med døden, er nytteløst, meningsløst og tåpelig. Midt i
alle dommedagsprofetiene får folket vite hva som virkelig betyr noe: Å kjenne
Guds kjærlighet, godhet og rettferdighet i den grad det er mulig. Hva annet kan
gi håp og trøst når alt her i verden svikter, også vår egen kropp?
Hva sier korset om Guds kjærlighet, godhet og rettferdighet?
Vi har sett at Guds folk skulle være annerledes enn folkeslagene de bodde
blant. De andre nasjonene var gjennomsyret av hedenskap, avgudsdyrkelse og
vranglære. Mange av advarslene i Mosebøkene gjaldt nabofolkenes skikker.
Israelittene skulle vitne for verden om Herren som skaper og frelser. Dessverre
er mye av GTs historie beretningen om hvordan de ble lurt med på det de ble
advart mot.
LesJer 10,1–15. Hva er det Gud forteller sitt folk? Tenk deg at den samme
advarselen kom i dag, i vår tid og kultur. Hvordan kunne den ha vært utformet?
Jeremia forteller folket noe de burde ha visst: De hedenske gudene er skapt av
mennesker, et utslag av folks forskrudde fantasi. Dette er et godt eksempel på
det Paulus mente da han senere skrev om dem som «byttet ut Guds sannhet
med løgn og tilba og dyrket det skapte i stedet for Skaperen, han som er velsignet
i evighet. Amen» (Rom 1,25).
Merk deg kontrasten mellom det skapte og Skaperen i dette verset. Den
samme kontrasten finner vi i disse versene i Jeremia, der det tales om «gudenes»
avmakt sammenlignet med den sanne Gud. Jeremia prøver å vise hvor
tåpelig det er å sette sin lit til ting som ikke kan foreta seg noe som helst. Dette
i motsetning til skaperguden, som ikke bare har skapt verden, men opprettholder
den ved sin kraft (se Hebr 1,3).
Tekstene er gamle, men budskapet er fortsatt relevant. Vi blir vel ikke fristet
til å kaste oss ned for statuer mennesker har skapt, og de fleste av oss er ikke
redde for tegn på himmelhvelvingen. Men det er fremdeles lett å sette sin lit til
ting som ikke har større makt til å redde oss enn disse avgudene kunne redde
Judea på dommens dag.
Hva er noen av de tingene vi kan komme til å stole mer på enn vi burde?
«Judas innbyggere fortjente ikke Herrens gunst, men Gud forkastet dem likevel
ikke. De skulle opphøye hans navn blant hedningene. Mange som slett ikke
kjente til hans egenskaper, skulle bli vitne til herligheten i hans karakter. Det
var for å gi folket en klar forståelse av sine planer at han fortsatte å sende sine
tjenere profetene til dem med dette budskapet: ‘Dere må alle vende om fra
deres onde ferd.’ Gjennom profeten Jesaja forkynte han: ‘For mitt navns skyld
holder jeg harmen tilbake, jeg legger bånd på meg for min æres skyld. Derfor
utrydder jeg deg ikke.’ ‘For min egen skyld griper jeg nå inn, ellers ville jeg bli
vanæret! Min ære gir jeg ikke til noen annen.’» – Alfa og Omega, bind 3, side
150 [PK 319].
Både i GT og NT er budskapet det samme: vi er syndere, vi har gjort galt, vi
fortjener straff. Men Kristi kors og Jesu soningsdød har åpnet en vei så vi kan
bli frelst. Vi må erkjenne vår synd, i tro må vi gjøre krav på Kristi fortjeneste,
som vi får selv om vi ikke fortjener den, og vi må vende om fra vår synd. Og
sann omvendelse innebærer at vi ved Guds nåde får synden ut av vårt liv.
Uansett hva vi har gjort, kan vi vende om fra vår synd og få tilgivelse. Dette
er evangeliets tilbud. Hvilke synder bør du omvende deg fra nå?
Når vi ser tilbake, er det vanskelig å fatte så hardhjertet folket var. Jeremias
budskap var fullt av håp. Hvis de omvendte seg, ville Gud avverge straffedommene
som skulle komme over dem i kraft av paktens løfter og forbannelser.
Om de bare ville adlyde Gud og ta imot den velsignelsen som lydighet ville
føre med seg, så ville alt bli bra. Gud ville tilgi, Gud ville helbrede, Gud ville
gjenopprette. Evangeliet, som skulle komme i og med Jesu offer, kunne tilgi
deres synd og gi dem et nytt liv.
I Israel kunne en dødsdom bare felles av en lovlig sammensatt domstol. Et flertall
av dommerne måtte stemme for dødsdommen. Prestene og profetene rettet
farlige beskyldninger mot Jeremia. De som var imot ham, ville fremstille ham
som en politisk forbryter og forræder.
Jeremia vek ikke en tomme. Profeten var sikkert redd, for dødstrusselen hang
over ham. Men han trakk ikke tilbake et eneste ord av det budskapet Gud
hadde gitt ham. Herren hadde da også advart ham mot å holde noe tilbake (Jer
26,2). I motsetning til den Jeremia som noen ganger sutret, klaget og forbannet
dagen han ble født, ser vi ham nå som en Guds mann som sto fast og talte med
overbevisning.
Når lot du det siste gangen koste hva det koste ville og sto for sannheten
slik den er i Jesus? Hva er galt hvis du aldri har vært nødt til det?
Jeremia sto fast tross sin frykt, fullt klar over at hans steile holdning kunne
bety døden. Han advarte folkets ledere i Jer 26,15 («det skal dere vite») om at
de ville bli straffet for å ha utøst uskyldig blod hvis de drepte ham. Jeremia
visste at han ikke var skyldig i anklagene mot ham.
Tenk at prestene og profetene, de som skulle være folkets åndelige ledere, måtte
irettesettes og utfordres av noen av «de eldste» og «folket», som forsvarte
Jeremia. De minnet om Mika, som hadde levd i Israel hundre år før Jeremia.
Kongen gjorde ikke Mika noe, men lyttet til hans råd. Hele folket omvendte
seg, og katastrofen ble avverget, i hvert fall for en tid. Disse menneskene på
Jeremias tid var klokere enn sine ledere og ville skåne nasjonen for å gjøre en
stor feil ved å dømme en Guds profet til døden.
Frifinnelsen understreket at Jeremia ikke var skyldig i det han ble anklaget
for. Men prestenes og profetenes hat vokste. Sinne og hevnlyst fortærte dem
slik at de en annen gang ville slå ned på Jeremia i fullt raseri. Løslatelsen betydde
bare en utsettelse for profeten. Han var ikke utenfor fare.
Her har vi et eksempel på at noen lærte av historien, mens andre ikke ville
lære den samme leksen. Vi ser noe lignende flere århundrer senere, da fariseeren
Gamaliel mante de andre til forsiktighet overfor Jesu tilhengere.
Les Apg 5,34–41. Hvilke paralleller er det med det som skjedde med
Jeremia? Og hva kan vi lære av historien og feilene til dem som har levd før
oss?
«Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus ga sitt liv for oss» (1 Joh 3,16). Vi
kan betrakte naturen, menneskelige relasjoner og skaperverket og få et glimt av
Guds kjærlighet, selv om synden har ødelagt mye, både av skaperverket og vår
evne til å sette pris på det og lese det riktig. Men på korset ble sløret revet av,
og verden fikk den klareste og tydeligst tenkelige åpenbaring av denne kjærligheten,
en kjærlighet så stor at den utløste det Ellen G. White har kalt «bruddet
mellom guddommens krefter.» – SDA Bible Commentary, bind 7, side 924.
Bruddet mellom guddommens krefter?
Så stor var Guds kjærlighet til oss at guddommens medlemmer, som elsket
hverandre fra evighet av, utholdt dette «bruddet» for å frelse oss. «Min Gud,
min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Matt 27,46) er det klareste og mektigste
uttrykket for dette «bruddet». Så mye kostet det å redde oss. Her ser vi hva Gud
har utholdt på grunn av vår synd.
Da er det ikke rart at «vi elsker fordi han elsket oss først» (1 Joh 4,19). Som
syndere kan vi naturligvis bare kopiere denne kjærligheten, og selv etterligningen
blir ofte begrenset av vår egoisme og våre syndige lyster. Guds kjærlighet
overgår vår. Vi gjenspeiler Guds kjærlighet slik en sølepytt gjenspeiler himmelen.
Forslag til samtale
Det er ikke mange nå til dags som tilber dyr eller ting i naturen slik oldtidens
mennesker gjorde. Likevel kan vi komme til å gjøre naturen til en
avgud. Hvordan?
Hvilken rolle spiller omvendelsen i kristenlivet? Altså: Hvilken rolle fortsetter
omvendelsen å spille i den troendes liv ved siden av dens rolle da
vi tok imot Jesus første gang?
Prøv å forstå hva «bruddet mellom guddommens krefter» betyr.
Hvordan skal det forstås? Hva sier det om hvor farlig synden er?
Wesley Banda var pastor for flere
landsbyer i Malawi. Familien bodde i
et toroms hus uten elektrisitet, så hans kone
laget morgenmåltidet over bålet utenfor
etter kveldsmaten. Barna satt og ventet på
kveldsandakten mens faren ordnet noen papirer,
og femåringen Joshua sov på matten.
Da pastor Banda skulle tenne parafinlampen,
var den nesten tom. Han etterfylte, men
det må ha vært litt bensin i parafinen, for
lampen eksploderte. Han kastet den tvers over
rommet, men han ble overtent og løp ut. Hans
kone tømte en gryte vann over ham mens han
rullet rundt på bakken.
Barna kom løpende og ropte: ”Brann”. I
farten merket ingen at lille Joshua ikke var
der. Nå kom han krabbende ut av huset i brennende
klær. Moren hylte og kastet ham i en
gryte vann. Han var fryktelig forbrent.
En nabo løp og hentet en bonde som hadde bil. Han kjørte dem til sykehuset fire timer borte.
Legene ristet på hodet da de så brannsårene. Pastor Bandas sår var ille nok, men Joshua hadde
brannsår over bena, magen og brystet. Det var små sjanser for ham. ”Vi gjør alt vi kan for gutten,”
sa legen stille. ”Men han er så forbrent at det ville være best om han fikk dø.”
”Nei,” tordnet fru Banda. ”Gud sparte livet hans. Gjør det som må til, men Gud vil redde gutten
min.”
Fortsetter.
Malamulo Hospital ligger 65 kilometer
sørøst for Blantyre.
Adventistene kjøpte landområdet i
1902. Misjonærene kalte det ”Malamulo”,
som betyr "bud". Med årene
ble det startet flere institusjoner der:
en videregående skole, skoler for
lærere og predikanter og et forlagshus.
Den første klinikken åpnet i 1915 og ble
utvidet i 1927. Siden da er det startet
grunnskole, et college i helsevitenskap
og en kirke. Midt på tomten ligger
sykehuset.
Sykehuset betjener 129 000 mennesker
i området. Ca. 6000 får behandling
hver måned.