«Det hadde aldri før vært noen konge som Josjia. Ingen hadde på den
måten vendt om til Herren av hele sitt hjerte og av hele sin sjel og av all
sin makt, helt som Moseloven krever. Og heller ikke siden kom det noen
konge som han» (2 Kong 23,25).
Alle foreldre vet hvor tungt det er å se barna ta valg som de vet vil skade dem.
Og hvem har ikke vel ikke sett venner eller slektninger velge løsninger som de
visste var skadelig for dem? Dette er en ulykksalig følge av at vi har fri vilje.
Fri vilje betyr ingenting hvis vi ikke kan velge galt. En «fri» skapning som bare
kan velge det som er rett, er ikke helt fri eller moralsk.
Mye av Skriften er Guds advarsler til sitt folk om ikke å velge feil. Og mye
av Jeremias bok handler om dette: Gud bønnfaller, men han respekterer sitt
folks frie valg og frie vilje.
De fleste av historiene er dessverre ikke gode, men denne uken får vi et
lysglimt: Vi skal møte en av de få kongene som brukte sin frie vilje til å gjøre
det som «var rett i Herrens øyne.»
Vi liker å tale om objektivitet, om å se ting som de virkelig er, men som mennesker
er vi håpløst subjektive. Vi ser ikke verden slik den faktisk er, men slik
vi er. Og fordi vi er syndere, vil dette forfallet påvirke våre oppfatninger og
vår forståelse av verden omkring oss. Hvordan kan vi f.eks. ellers forklare en
person som kong Manasse i Juda (ca 686–643 f.Kr.), særlig de første årene av
hans forferdelige frafall? Man kan knapt forestille seg hvordan han kunne tillate
de vederstyggelighetene han lot florere i Juda.
Les2 Krøn 33. Hva forteller denne historien om hvor korrupt Manasse var?
Og hva lærer det oss om Guds tilgivelse?
Det å bli bortført til Babylon i kroker og kobberlenker må ha fått en mann til
å tenke over sitt liv. Likevel er teksten klar: Manasse ble virkelig omvendt, og
da han fikk tilbake tronen, prøvde han å rette opp den skaden han hadde gjort.
Men skaden var større enn han kunne ha forestilt seg.
«Selv om han angret dypt, var det for sent å redde riket fra den fordervelsen
som mange års avgudsdyrkelse hadde ført til. Mange hadde snublet og falt for
aldri mer å reise seg.» – Alfa og Omega, bind 3, side 186–187 [PK 383]. Og
enda mer uheldig var det at en av dem som var blitt påvirket av Manasses frafall,
var sønnen Amon. Han overtok tronen da faren døde og «gjorde det som
var ondt i Herrens øyne, slik hans far Manasse hadde gjort. Amon ofret til alle
de gudebildene som hans far Manasse hadde laget, og han dyrket dem» (2 Krøn
33,22). I motsetning til faren angret ikke Amon sine handlinger.
Hvem har vel ikke erfart at tilgitt synd kan få fryktelige følger? Hvilke løfter
har du fått om seier over synd? Hvorfor ikke gjøre krav på dem før synden
får følger?
En predikant sa en gang: «Vær forsiktig med hva du ber om. Det kan tenkes
du får det.» Israel hadde bedt om og lengtet etter en konge, akkurat som andre
folkeslag. De fikk det de ba om, og mye av folkets historie etter dommertiden
var historien om hvordan kongene ødela både seg selv og folket.
Men det fantes unntak, f.eks. kong Josjia, som ble konge i 639 f.Kr. og styrte
til 608 f.Kr.
Hvordan var forholdene da den nye kongen hadde kommet til tronen? (se
2 Krøn 33,25).
Demokrati skal være folkestyre, men det fungerte som regel ikke slik som
her. Folket ga uttrykk for sin vilje, og det gikk som de ville. Den unge kongen
kom til tronen i en tid med uro, frafall og vold, også høyt oppe i statsapparatet.
Mange trofaste i landet så hva som foregikk og lurte på om Guds løfter til det
gamle Israel noen gang ville bli oppfylt. «Menneskelig sett så det ut som om
det nesten var umulig at Guds plan med det utvalgte folket kunne gjennomføres.»
– Alfa og Omega, bind 3, side 187 [PK 384].
De trofastes bekymring fant uttrykk i disse ordene av profeten Habakkuk.
Les Hab 1,2–4. Hva sier profeten?
Løsningen på problemene med urett, vold, strid og lovløshet ville komme,
men fra nord, fra babylonerne. Gud ville bruke dem til å dømme sitt folk. Slik
behøvde det ikke å gå. Men siden de ikke ville vende om, sto de overfor den
straffen som deres synd hadde påført dem.
«Den guddommelige hensikt» fortoner seg ofte som et umulig mål, menneskelig
sett. Hva kan dette lære oss om behovet for i tro å strekke oss ut
over det vi ser og forstår?
«Josjia var åtte år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i trettien
år. Hans mor het Jedida og var datter av Adaja fra Boskat. Josjia gjorde det
som var rett i Herrens øyne. Han fulgte i sin stamfar Davids fotspor i ett og alt,
uten å vike av til høyre eller venstre» (2 Kong 22,1–2). Hva er så spesielt ved
disse versene, omstendighetene tatt i betraktning?
Bibelen gir ikke noen forklaring på denne bemerkelsesverdige unge mannen
som man ellers skulle ha trodd var forutbestemt til å være like korrupt og ond
som faren hans før ham. Men uvisst av hvilken grunn valgte han en annen vei,
og det skulle få positive, om enn begrensede følger for folket.
2 Kong 22 forteller hva Josjia gjorde med templet. Det hadde gått flere
hundre år fra innvielsen av templet under Salomo til Josjias reformer (i 622
f.Kr.). Kongene hadde ikke tatt vare på helligdommen. Tidens tann hadde tæret
på den en gang så vakre bygningen. Den unge kongen så at templet ikke lenger
egnet seg til tilbedelse.
Hva gjorde Josjia da han så hvilken forfatning templet var i? 2 Kong 22,3–7.
I dag ville vi ha sagt at kongen sendte finansministeren til øverstepresten og ba
ham planlegge og føre tilsyn med materialer og arbeidskraft som skulle til for å
pusse opp templet. De behøvde ikke å gjøre rede for de midlene de ble betrodd,
for de var trofaste. Uvisst av hvilken grunn hadde Josjia tillit til dem, og alt
tyder på at de var tilliten verdig.
Oppussing av templet er fint, men hva skal til for å få en sann vekkelse og
reformasjon? (se Fil 2,3–8).
Oppussingen av helligdommen var viktig, men det var ikke nok å renovere en
bygning. Den vakre og forseggjorte bygningen skulle gi folk en fornemmelse
av Guds makt og storhet. Men dette er ikke nok til å vekke fromhet. Historien
er full av beretninger om mennesker som i det ene øyeblikket «tilba» i en
vakker kirke et sted, for i neste nu å begå grusomheter som kanskje var inspirert
av det de hadde hørt inne i bygningen.
Hva skjedde under oppussingen av templet? Hvilken betydning fikk Josjias
reaksjon på disse hendelsene? 2 Kong 22,8–11.
De fant en del av Lovboken; hvilken del, eller om det var hele loven, sier
Bibelen ikke noe om. Den ble trolig funnet dypt inne i veggene et eller annet
sted i templet.
Les2 Kong 22,12–20. Hvilket budskap hadde Hulda til folket og kongen fra
Gud? Hva burde vi lære av dette?
Hulda formidlet det samme budskapet som Jeremia hadde profetert flere
ganger. Josjia slapp å oppleve katastrofen og døde i fred. Folk som hadde vendt
seg bort fra Gud, hadde gravd sin egen grav med sine gjerninger, og de skulle
komme til å høste følgene.
«Gjennom Hulda gav Herren Josjia beskjed om at Jerusalems skjebne ikke
kunne avverges. Selv om folket nå ydmyket seg for Gud, kunne de ikke unngå
straffen. Deres sanser var blitt sløvet så lenge på grunn av synd, at de snart
ville gjøre de samme synder om igjen, hvis de ikke ble straffet. Profeten sa: ‘Så
sier Herren, Israels Gud: Si til den mannen som har sendt dere til meg: Så sier
Herren: Se, jeg fører ulykke over dette stedet og over dem som bor der, alt det
som er nevnt i den bokrullen Juda-kongen har lest. For de har forlatt meg og
tent offerild for andre guder. Slik har de gjort meg rasende med sine handlinger.
Harmen flammer mot dette stedet, og den skal ikke slukne.’ Vers 15–17.»
– Alfa og Omega, bind 3, side 195 [PK 399].
Undergangen var varslet, men Josjia var fast bestemt på å gjøre det som var
«rett i Herrens øyne». Katastrofen kunne kanskje ikke unngås, «men selv om
Herren hadde kunngjort himmelens straffedommer, unnlot han ikke å gi folket
anledning til å angre og vende om. Josjia oppfattet dette slik at Gud var villig
til å blande sine straffedommer med nåde, og han bestemte seg for å gjøre alt
som stod i hans makt for å gjennomføre grundige reformer.» – Alfa og Omega,
bind 3, side 195 [PK 400].
Les2 Kong 23,1–28. Hva var kjernen i reformen som den troende kongen
prøvde å gjennomføre? Hva sier dette om forholdene blant det utvalgte folk?
Josjia samlet hele folket i Jerusalem for å fornye pakten med Gud. Lovboken
ble lest, og så lovte de å følge Israels Gud.
Kongen gjorde ikke alt dette selv. Han ba dem som hadde åndelige oppgaver
om å gjøre det som skulle til. F.eks. var forskjellige gjenstander plassert i
templet i århundrenes løp: statuer og symboler som populariserte fremmede
guder i Israel. Noen av dem hadde vært en del av fredsavtaler som ble pålagt
folket. Andre ganger hadde konger reist dem for å markere at de overga seg.
Men de hørte ikke hjemme der, så Josjia ga beskjed om at de skulle fjernes og
ødelegges.
Og under Josjias reform foregikk ikke påskefeiringen bare i hjemmet, slik
det hadde vært vanlig før. Nå feiret hele folket påske sammen. For folket symboliserte
det at de hadde lagt den gamle tid bak seg og gått inn i en ny tid hvor
de lovet å tjene den sanne Gud, han som hadde ført dem ut av Egypt og gitt
stammene et hjem slik han hadde lovet, og som var med dem i hverdagen.
Feiringen av en nasjonal påske viste at man innledet noe nytt fordi det var
slutt på alt det gamle (ideelt sett). Hva bør påsken symbolisere for oss? (se
1 Kor 5,7).
Graden av Judas forfall fremgår av de reformene Josjia gjennomførte. Men
hvordan kunne nasjonen ha falt så dypt? I en forstand er svaret enkelt: fordi
mennesket har falt så dypt. Akkurat hvor dypt mennesket har falt, ble avslørt i
et berømt eksperiment ved Yale University i 1960.
Deltakerne ble vilkårlig hentet via avisannonser og fortalt at de skulle gi
elektriske støt til mennesker som var bundet fast til stoler i et annet rom. Bryterne
som utløste støtene var merket fra «Lite støt» til «Farlig: Stort støt», og
to andre som var illevarslende merket «XXX». Deltakerne ble bedt om å tildele
støt etter beskjed fra forskeren som ledet forsøket. Mens de gjorde det, kunne
de høre mennesker i det andre rommet skrike og trygle om nåde.
I virkeligheten var det bare skuespill, som foregikk ved siden av: De mottok
slett ingen støt. Poenget med studien var å se hvor langt disse «normale»
deltakerne ville gå i å påføre smerte til mennesker de ikke kjente, bare fordi de
hadde fått beskjed om å gjøre det. Resultatet var skremmende. Mange deltakere
ble engstelige, forvirret og til og med sinte, men likevel utdelte utrolige 65
prosent av dem de kraftigste «støt» til disse menneskene i den tro at de virkelig
skadet dem. Forskeren som ledet forsøket skrev: «Vanlige mennesker som bare
gjør jobben sin, kan uten noen spesiell fiendtlighet fra sin side bli redskaper i
en forferdelig destruktiv prosess.» Hvor mange «vanlige» mennesker har gjort
forferdelige ting opp gjennom historien og i vår tid? Altfor mange. Hvorfor?
Den kristne vet svaret: Vi er syndere.
Forslag til samtale
Hva kan historien om Josjias reform lære oss om Guds ords betydning i
vårt liv?
Hvorfor oppfordre til omvendelse, vekkelse og reformasjon hvis det var
for sent til å unngå katastrofen? Hva skulle det være godt for? Hva svarer
du? Hvordan kan grunnen være den virkningen en slik vekkelse vil ha
på den enkelte, i motsetning til folket som helhet?
Behandlingen var nesten like smertefull
som forbrenningen. Pleierne tok hver dag
av bandasjen og behandlet forbrenningene
med saltvann. Så fjernet de død hud for å
unngå infeksjoner. Fru Banda måtte lære hvordan
sårene skulle vaskes og medisineres.
Etter to måneder orket ikke pastor Banda
mer. Han var svak, men måtte hjem til menighetene.
Joshua og moren ble på sykehuset fire
måneder til. Det at hun var der og tok seg av
ham, ga ham håp. Etter det første halvåret ble
Joshua overført til et rehabiliteringssykehus
der han fikk fysioterapi i tre måneder. Her
lærte han å gå igjen. Moren badet bena hans i varmt vann og strakte musklene hans. Det gjorde
vondt, men hun ba ham synge i stedet for å gråte.
Omsider fikk Joshua komme hjem, men moren fortsatte behandlingen, og etter et år med terapi
kunne han gå uten støtte.
Da pastor Banda kom hjem, kunne han ikke strekke ut bena slik at han var i stand til å sykle,
så det tok lang tid å komme rundt til menighetene. Men de vokste i størrelse og tro.
”Gud velsignet oss da det var som tyngst,” sier han. ”Da jeg kom hjem fra sykehuset, kom det
flere i kirken enn før brannen.”
Fru Banda var også glad for Guds velsignelser. ”Jeg takker Gud for at han reddet mannen min
og gutten,” sier hun. ”Jeg har lært at jeg må bruke mer tid på familien. På sykehuset oppdaget jeg
sider ved Joshua som jeg ikke var klar over. Han har et stort sangtalent. Det merket jeg da han lå
der i sengen på sykehuset. Der ble vi gode venner med hverandre og Gud.”
Malawi har ingen kyst. Det grenser til
Zambia (nordvest), Tanzania (nordøst)
og Mosambik (øst, sør og vest).
Malawi-sjøen har flere fiskearter enn
noen annen ferskvannssjø.
Malawi har subtropisk klima med
regntid (november–mai) og tørketid
(mai–november).