«Så sa han til alle: ‘Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv
og hver dag ta sitt kors opp og følge meg’» (Luk 9,23).
Vi har sett at Guds profeter ikke bare forkynte med ord, men også med handlinger.
Det var en annen måte å formidle poenget på.
Jeremia ble igjen kalt til å «leve» det budskapet han skulle formidle. Først
måtte han bære et åk av tre.
«Dette sa Herren til meg: Lag deg reip og åk og legg over nakken» (Jer
27,2). Det må ha vært en strevsom oppgave under de beste omstendigheter. I
dette tilfellet ble den tyngre fordi en falsk profet reiste tvil om Jeremias budskap.
Denne uken får vi et eksempel på at sannhet og villfarelse kjemper om
folkets hjerte. Og et nådebudskap kan faktisk være et falskt budskap.
Jeremia fikk heller ikke sørge når andre sørget og glede seg når andre gledet
seg. Hensikten var at folk skulle forstå at det som skulle komme, skyldtes deres
synd, og omvende seg og følge Guds vilje, så følgene av deres synd kunne bli
mildnet.
Jeremias livet var ikke lett. Det var tyngre enn vi kunne ha forestilt oss.
LesJer 16,1–13. Hva var Guds budskap til Jeremia? Hvordan ville det ha vært
en velsignelse for profeten, om det var aldri så hardt? (se også Hos 1,1–3).
I motsetning til Hosea, som skulle gifte seg med en horkvinne for å vise hvor
korrupt forholdet mellom Herren og Israel var blitt på grunn av landets åndelige
hor, skulle Jeremia avstå helt fra å gifte seg og sette barn til verden. I Israel
var det viktig for en mann å stifte familie. Foruten kjærligheten og vennskapet
mellom ektefellene var det viktig å videreføre familienavnet. Hvorfor fikk ikke
Jeremia lov til å gifte seg? Hans liv skulle være et bilde på den forferdelige
tiden som skulle komme når familier gikk i oppløsning og smerten over atskillelsen
ble en byrde for de overlevende. Jeremias mangel på familieliv var en
konstant advarsel.
Hans enslige tilværelse gjaldt også andre områder. Han fikk ikke gå inn i
hus hvor det var sorg. Dette skulle symbolisere folkets uvilje mot Guds kall om
omvendelse og vekkelse.
Han skulle holde seg borte fra sørgetilstelninger og ikke delta i feiringer.
Slik skulle han symbolisere tiden da babylonerne skulle gjøre slutt på all deres
fryd og glede.
Jeremia måtte avstå fra de menneskelige bånd som kommer av felles sorg og
glede. Hans liv og sorg skulle være et eksempel for dem. Om bare folket kunne
lære av det!
Hvordan kan denne historien hjelpe oss å sette pris på den støtte vi får fra
andre, eller som vi gir til andre? Den er viktig, men hvordan kan vi lære at
når det kommer til stykket, er Gud vår beste støtte?
LesJer 27,1–18. Hva er Guds budskap til folket? Hvorfor må dette ha fortonet
seg som et forræderi for mange som hørte det?
Det åket Jeremia måtte bære, var et tegn på folkets ydmykelse: en okkupasjon.
I 5 Mos 28,48 og 1 Kong 12,4 er et åk et uttrykk for undertrykkelse. Jeremia
skulle rent fysisk oppleve hva den babylonske invasjonen betydde. Det åket av
tre som Jeremia la på sine armer og skuldre, var halvannen meter langt og åtte
centimeter tykt. Budskapet hans var at hvis et land gjorde opprør mot Babylon,
ville Gud betrakte det som opprør mot ham, og opprørerne ville få lide under
følgene.
Originalteksten er litt tvetydig, men det virker som om Jeremia ikke bare
skulle lage et åk til seg selv. Han skulle også lage åk for utsendinger fra fremmede
land som hadde kommet til Jerusalem og la planer mot Nebukadnesar til
tross for at Herren advarte mot det. Det var naturlig å kjempe mot en inntrenger,
og det var det de ønsket å gjøre. Så Jeremias ord ble ikke godt mottatt.
Herren er skaper og Herre over hele jorden. Selv blant det som fortoner seg som
kaos og katastrofe (invasjon og hedensk overherredømme), kommer Guds makt
og myndighet til syne og skal være en kilde til håp for en trofast rest.
Det er én ting å være under et åk. Men spør deg selv: Har du lagt et urettferdig
åk på noen. I så fall: Hvorfor ikke fjerne det?
Dårlig nytt er dårlig nytt, og ofte vil vi ikke høre det, eller vi prøver å
bortforklare det. Slik var det med Jeremia og åket han bar. Det var et grelt
advarselsbudskap til folket. «Representantene fra de forskjellige nasjoner ble
grenseløst overrasket da Jeremia kom med trelleåket over nakken og kunngjorde
dem Guds vilje.» – Alfa og Omega, bind 3, side 220 [PK 444].
LesJer 28,1–9. Tenk deg at du var judeer og sto og betraktet opptrinnet.
Hvem skulle du tro på? Hvem ville du helst ha trodd på? Hvilken grunn ville du
ha hatt for å tro Hananja heller enn Jeremia?
Både Jeremia og Hananja talte i Guds navn. Men hvem talte for Gud? Ikke
begge! I dag vet vi svaret. Den gang kan det ha vært vanskeligere, selv om
Jeremia har et sterkt poeng, i vers 8, 9: De gamle profetene forkynte det samme
budskapet som jeg: dom og undergang.
«På en inntrengende måte oppfordret Jeremia prestene og folket til å underkaste
seg babylonerkongen i det tidsrom Herren hadde angitt. Han henviste
mennene i Juda til de profetier som Hosea, Habakkuk, Sefanja og andre hadde
kommet med, og som hadde irettesatt og advart folket på lignende måte som
han selv. Han minnet dem om begivenheter som hadde inntruffet som en oppfyllelse
av profetier om gjengjeldelse for uoppgjort synd. I tidligere tider var
de ubotferdige blitt hjemsøkt av Guds straffedommer, akkurat som han hadde
forutsagt gjennom sine budbærere.» – Alfa og Omega, bind 3, side 220, 221
[PK 445].
Slik vi i dag skal hente lærdom i bibelhistorien, prøvde Jeremia å få folk på
sin tid til å gjøre det samme: Lær av fortiden, slik at dere ikke gjør de samme
feilene som deres forfedre. Det hadde vært vanskelig for dem å høre på ham
før, men nå da Hananja sto frem og sa ham imot, ble Jeremias oppgave enda
vanskeligere.
Hananja betyr «Gud har vært nådig», og han kom med et budskap om nåde,
tilgivelse og frelse. Hva kan vi lære av den falske nådepredikanten?
Kampen mellom profetene besto i både ord og handling. I lydighet mot Guds
befaling hadde Jeremia lagt et åk av tre om nakken. Dette var et tydelig symbol
på det budskapet han hadde talt til folket.
Hva var den profetiske symbolikken i Hananjas handling? Jer 28,1–11.
Tenk deg f.eks. at noen hadde hørt Jesus forbanne fikentreet (Mark 11,13; Mark 11,19–21)
og visste hva som hadde skjedd, men likevel hadde plantet et nytt fikentre
på samme sted, bare for å motbevise Jesu profeti. Det var dette Hananja
gjorde med Jeremia og den profetien som åket om nakken hans symboliserte.
Handlingen var stikk i strid med det Jeremia hadde sagt.
Merk deg Jeremias reaksjon. Teksten forteller ikke hva han sa rett etter at
åket ble brutt. Han bare snudde seg og gikk. Hadde historien endt der, ville det
ha sett ut som om profeten hadde innrømt sitt nederlag.
LesJer 28,12–14. Hva var det neste som skjedde? Hva var Jeremias nye
budskap?
Jeremias svar var ikke noe hevnbudskap: Du gjorde dette mot meg, så jeg vil
gjøre noe med deg. Nei, det var et nytt budskap fra Herren, men strengere enn
før. Hananja kan nok bryte i stykker et åk av tre, men hva med et åk av jern?
Folket gjorde bare vondt verre når de var gjenstridige og nektet å høre etter.
Hvis dere synes et åk av tre er ille, kan dere jo prøve et av jern.
Hvem har vel ikke lært av erfaring at man kan gjøre ting verre for seg selv
med sin stahet? Når vi har med Gud å gjøre, er det bedre å overgi seg med
en gang enn å slåss videre og gjøre det verre oss seg selv. Hvorfor?
«Hør, Hananja! Herren har ikke sendt deg, men du har fått dette folket til å
stole på løgn» (Jer 28,15).
De fikk snart vite hvem som hadde rett. Jer 28,16–17 forteller hvordan det gikk
med den falske profeten: Slik Guds sanne profet hadde sagt det ville gå.
Hananja døde, men folket var påført stor skade. Han fikk dem «til å stole på
løgn». Det hebraiske verbet er hiphil, en kausativ form av verbet «å stole på».
Han fikk dem til å stole på løgn, ikke ved fysisk tvang, men med bedrag. Gud
hadde ikke sendt ham, men han hadde talt i Guds navn, og det var noe som
ble tillagt stor vekt. Dessuten var Hananjas budskap om «nåde», «redning» og
«frelse» noe folket gjerne ville høre, trusselen fra Babylon tatt i betraktning.
Men det var et falskt «evangelium», et frelsesbudskap som ikke kom fra Gud.
Folket trengte å høre Jeremias ord og hans frelsesbudskap, men de ville heller
høre på Hananja. Dette gjorde det bare verre for dem.
Dette er ikke helt ulikt dagens situasjon: Vi er med i den store konflikt, en
kamp om milliarder av mennesker. Satan arbeider intenst med å få flest mulig
til å «stole på løgn», og løgn kan opptre i mange forkledninger. Siden Jesus sa
«Jeg er veien, sannheten og livet» (Joh 14,6), kan Satans løgner være hva som
helst, bare de ikke inneholder sannheten som den er i Jesus.
Nevn noen løgner som er utbredt i dagens kultur? Hvorfor er Jesus og hans
ord vårt eneste forsvar mot dem?
Folk vil heller tro gode nyheter enn dårlige. De ville gjerne tro på Hananjas
budskap, ikke Jeremias. Det samme skjer i vår tid. Mange påstår f.eks. fremdeles
at verden blir bedre med tiden. Men selv ateister som Terry Eagleton ser
hvor tåpelig denne tanken er: «Hvis det noen gang har vært en from myte, et
stykke godtroende overtro, må det være den liberalrasjonalistiske troen på at
vi fremdeles er på vei mot en bedre verden, til tross for litt rusk i forgasseren
underveis. Denne skjøre triumfalismen er en bakrus fra liberalismens heroiske
tidsalder, da middelklassen var for oppadgående. I dag går den hånd i
hånd med den kynismen, skepsisen eller nihilismen som mye av denne ærerike
tradisjonen har degenerert til» – Reason, Faith, and Revolution: Reflections on
the God Debate, side 70, Kindle-utgaven. Selv om visse sider av livet har blitt
bedre, gir vår verden liten grunn til håp eller trøst, iallfall på lang sikt. Skal vi
ha noe reelt håp, må det bunne i noe guddommelig, ikke noe jordisk. Og det er
det evangeliet går ut på: Guds inngripen i vår verden og vårt liv. Uten den har
vi vel ikke annet enn hananjaer og deres løgner?
Forslag til samtale
Tenk på jordens fremtid, rent menneskelig sett. Ser det lyst ut, eller ser
det skremmende, farlig og utrygt ut? Begrunn svaret.
Jeremias budskap, slik vi så det i forbindelse med Hananjas løgner, gikk
ut på å se på fortiden, å se på historien og lære av den. Ellen G. White
skrev noe lignende: «Vi trenger ikke å frykte fremtiden hvis vi bare
husker hvordan Herren har ledet oss og undervist oss i tidligere tider.»
– Life Sketches, side 196. Hva mener hun med det? Hva har skjedd i vår
historie og Guds undervisning om den som kan forberede oss på det
som kommer i fremtiden?
Hananja forkynte et falskt nådebudskap. Hva er noen av de falske nådebudskapene
vi må vokte oss for i vår tid? Nåden er vårt eneste håp, men
hvordan kan den fremstilles løgnaktig?
Jeg bor i en by nordøst i Sør-Afrika. Jeg har
gått på søndagsskole hele livet, men da det
dukket opp et stort telt på en tomt i byen, ble
livet mitt forvandlet.
Plakatene kunngjorde ”Han kommer
igjen!” Hvem er det som kommer, tenkte jeg.
Noen sa at det var satanistmøter, så jeg kviet
meg for å gå.
Så hørte jeg en som sa: ”I kveld taler han
om Jesu annet komme.” Jeg sperret opp ørene.
Er dette kristne møter? Nysgjerrigheten tok
overhånd, så jeg listet meg bort til teltet.
”God kveld,” sa en mann og rakte meg en
bibel. Jeg tok den og satte meg på en plaststol. Disse folkene er ikke skumle, tenkte jeg.
Taleren reiste seg. Han viste lysbilder med bibeltekster. Satanister siterer ikke Bibelen, tenkte
jeg. Alle bibeltekstene støttet opp om budskapet. Jeg ble sikker på at han talte sant. Jeg kom
tilbake kveld etter kveld. Da møteserien var slutt, gikk jeg til taleren og spurte hvordan jeg kunne
overgi meg til Gud og bli med i menigheten. Jeg fikk være med i en bibelgruppe.
Da foreldrene mine fikk vite at jeg ville lære mer om Bibelen og bli adventist, likte de det
ikke. Ja, det var så mange som mislikte at 30 mennesker ønsket å bli adventister at det ble holdt
motmøter. Noen ga etter for press fra menighetene sine, men jeg sto på mitt. Og da uroen la seg,
kom enda flere og ville bli adventister.
Til slutt ble 40 mennesker døpt. De ble de første medlemmene i adventkirken i hjembyen
min. Siden fikk vi hjelp av to pionerer fra Global Mission som lærte oss å gå fra hjem til hjem
og snakke og be sammen med folk. I dag har vi 80 medlemmer og mange besøkende og barn i
menigheten.
Ingwavume er en by nordøst i Sør-
Afrika. Den ligger nær grensen til
Swaziland og Mosambik.
De fleste er bønder. De dyrker
tomater, søtpoteter og mais og holder
storfe. De fleste har bare nok til seg og
sine.
HIV/AIDS er et stort problem rundt
Ingwavume. Hver tredje person er
bærer av viruset.