«Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er
kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet: Døden er oppslukt,
seieren vunnet» (1 Kor 15,54).
I Paulus’ skrifter får temaet den store strid bred plass. Paulus ikke bare trodde at
Satan var en realitet. Han trodde også at Satan var på bedragets og dødens side.
Mange steder advarte Paulus mot Satans «listige knep» (Ef 6,11), hans store bedrag
(2 Kor 11,14) og hans overnaturlige krefter (2 Tess 2,9).
Men Paulus la mest vekt på Kristus og hans seier. Satan kan ha klart å overliste
Guds paktsfolk gjennom tidene, men han mislyktes mot Jesus. I ham ble paktsløftene
oppfylt, og slik sikret han frelse for dem som søker den i tro og lydighet, både
jøder og hedninger. Kristi trofasthet beseglet også Satans undergang (Hebr 2,14) og
den store konfliktens endelige slutt.
Denne uken vil vi se på noen av de bildene og metaforene som Paulus brukte om
kampen og hvordan vi som kirke skal leve idet vi samarbeider til beste for helheten.
Som trosfellesskap står vi midt i den kosmiske kampen.
Midt i sin lære om evangeliet oppsummerer Paulus hovedtrekkene i den store konflikten:
Vi er blitt «rettferdige ved tro» ved Jesus (Rom 5,1), vi har direkte tilgang til
Gud og vi «er stolte over håpet» (vers 2). Prøvelser bekymrer oss ikke lenger (vers
3–5). Han sier at «Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere» (vers 8) og at vi
er «frelst» ved Kristi liv og død på våre vegne. Vi blir også spart for Guds endelige
dom over synd (vers 9, 10), og vi gleder oss over at vi er forsonet med ham (vers 11).
LesRom 5,12–21. Hvordan kommer den store konflikten til syne i disse versene?
Etter å ha talt om alt det Jesus har gjort for oss, forklarer Paulus hvordan han gjorde
det. Med mindre den skaden Adam forårsaket ved treet i hagen, ble opprettet, ville
det ikke ha vært noe håp om en evig fremtid. Da ville Satan ha seiret i den store
striden. Adam førte døden til alle med det han gjorde (Rom 5,12). Ikke engang de
ti bud kunne hindre døden og syndens problem. Loven forklarte bare hva synd er.
Den var ikke svaret på synd. Problemet med synd og død kunne bare løses gjennom
Jesu offer. Han betalte gjelden gjennom «nåden, Guds gave» da han ga sitt liv (Rom
5,15–16).
Nå kunne menneskeheten bli frelst. Slik døden hadde «hersket» på grunn av
Adams synd, slik skulle «Guds store nåde og rettferdighetens gave» herske på grunn
av Jesu trofasthet (Rom 5,17). Det var ikke rettferdig at vi skulle miste paradiset på
grunn av Adam. Vi hadde ingen del i hans valg, men vi måtte ta følgene av det. Men
det er heller ikke rettferdig at vi gjenvinner paradiset. Vi hadde ingenting å gjøre
med det Jesus gjorde for 2000 år siden. Paulus oppsummerer resonnementet i Rom
5,18–21. Med den første Adam kom fordømmelse og død, med den andre kom forsoning
og liv.
«Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var
syndere» (Rom 5,8). Sett inn ditt eget navn og ta løftet inn over deg. Hvilket håp
gir dette deg?
«Kristi kirke er kanskje svak og ufullkommen, men den er det eneste på jorden som
er gjenstand for hans største oppmerksomhet.» – In Heavenly Places, side 284.
Vi finner ikke noen bedre illustrasjon av dette klassiske Ellen G. White-sitatet
enn i Paulus’ første brev til korinterne. I 1 Kor 3 sammenligner Paulus kirken med
en avling som forskjellige personer arbeider på: én planter frøet, en annen vanner
det, men Gud sørger for vekst og modning (1 Kor 3,4–9).
Deretter beskriver Paulus kirken som en bygning. Noen legger grunnvollen, og
andre bygger videre på den (1 Kor 3,10). Grunnvollen er ingen annen enn Kristus
(1 Kor 3,11), så de som følger etter, må velge byggematerialer med omhu. Den kommende
dom skal skille mellom gode og dårlige «byggematerialer» (1 Kor 3,12–15).
Se på det som følger: «Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor
i dere? Dersom noen ødelegger Guds tempel, skal Gud ødelegge ham. For Guds
tempel er hellig, og dette tempelet er dere» (1 Kor 3,16–17).
Vi skal merke oss to ting:
Sammenhengen taler om kirken og hvordan den er bygd opp. Det handler ikke
først og fremst om helse. Gud ødelegger ikke mennesker som misbruker kroppen sin
med dårlige livsstilsvalg. De ødelegger seg selv (senere taler Paulus om at vår kropp
er et tempel for Den hellige ånd i forbindelse med moralske valg, i 1 Kor 6,15–20).
Det står dere, ikke du. Han taler til en gruppe, ikke en enkelt. Hvis noen gjør
noe for å ødelegge kirken, er de ille ute. Gud sier han vil ødelegge den som prøver å
ødelegge kirken.
Hvordan kan vi være sikre på at vi bygger opp kirken med det vi sier og gjør, og
ikke river den ned?
Kirkens rolle og oppgaver er klart fremstilt i 1 Kor 12. Her sammenlignes kirken
med en kropp der den enkelte kroppsdels oppgave er klart definert og arbeider
sammen som en harmonisk helhet (1 Kor 12,12).
Paulus bruker komiske sammenligninger: Hva ville skje hvis en fot eller et øre sa at
de ikke var en del av kroppen? Videre funderer han på hva som ville skje hvis hele
kroppen var øye eller øre (1 Kor 12,17). Forestill deg et øre som flakser gjennom
rommet og roper «hei» til oss! Det høres snodig ut, men det er faktisk det som skjer
når folk prøver å behandle kirken som om de var de eneste der.
Paulus har alt nevnt ulike aktiviteter i menigheten og beskrevet dem som en
gave fra Den hellige ånd. Det finnes dem som taler med vise ord, og andre har store
kunnskaper om Skriften (1 Kor 12,8). Det finnes dem som er en inspirasjon for alle
med sin tro, og det finnes dem som har en legende hånd (1 Kor 12,9). Det finnes dem
som utretter mirakler, og mennesker med profetisk innsikt. Noen kan skille klart
mellom godt og ondt, andre kan overvinne språkbarrierer (1 Kor 12,10). Merk deg at
det ikke er den enkelte som avgjør sine evner. Den hellige ånd har håndplukket dem
fra ulike bakgrunner for å bygge opp og skape enhet i kroppen, som er kirken (1 Kor
12,11–13). Paulus understreker dette ved å gjenta seg selv: Det er Gud som bestemmer
hvor den enkelte passer inn (1 Kor 12,18).
Vi må huske at det bare er ett legeme selv om det har mange lemmer. Hver enkelt
er forbundet med alle de andre, også de som ikke synes de er stort verdt (1 Kor
12,20–24). Denne gjensidigheten har innebygde mekanismer som sikrer den enkeltes
ve og vel. Gjensidigheten viser seg når man deler glede og smerte (1 Kor 12,26).
Noen lider under autoimmune sykdommer: Det vil si at en del av kroppen angriper
en annen del. Disse sykdommene kan være livssvekkende, iblant dødelige.
Tenk på tekstene for i dag: Hvordan arbeider fienden for å undergrave kroppen,
og hvordan kan Gud bruke oss til å stoppe angrepet?
Paulus’ bruk av krigsbilder i Ef 6 understreker at den store striden er reell og at vi er
i en bokstavelig kamp med en virkelig fiende (Ef 6,11).
LesEf 6,11–17. Hva sier disse versene om hvor virkelig og personlig kampen er?
Det som teller, er ikke hva de ulike delene av rustningen brukes til, men hva de står
for. Paulus sier vi må ta på hele rustningen, ikke bare visse deler av den. Gjør vi det,
vil vi bli stående (Ef 6,13), en metafor for uskyld i dommen (se Sal 1,5). Med andre
ord vil vi seire.
Beltet holder rustningen på plass. Det er en metafor for sannheten (Ef 6,14).
Sannheten holder vårt åndelige forsvar samlet. Jesus talte ofte om sannheten (Joh 1,14; Joh 1,17; Joh 4,24; Joh 8,32; Joh 14,6). Rettferdighetens brynje er det neste (Ef 6,14). «Rettferdighet»
er også et stikkord i Jesu taler (f.eks. Matt 5,6; Matt 5,10; Matt 6,33). I Det gamle testamente
er rettferdighet å sikre sosiale rettigheter og gi alle en rettferdig behandling.
Sandalene (Ef 6,15) står for fredens evangelium. Uttrykket er fra Jes 52,7. Det
står for mennesker som går lange veier for at de som er i fangenskap, skal få vite at
Jerusalem er gjenreist og at Gud har gitt sitt folk friheten tilbake. En del av kampen
mot det onde går ut på å la mennesker få vite at Gud har vunnet og at de kan leve i
fred med seg selv, med andre mennesker og med Gud.
Troens skjold (Ef 6,16) hindrer «brennende piler» i å treffe sitt bytte. Frelsens
hjelm (Ef 6,17) er en parallell til den kronen Jesus deler med oss (Åp 1,6; Åp 2,10), og
Åndens sverd (Guds ord) er vårt eneste forsvarsvåpen. Det skal brukes slik Jesus
gjorde da han ble fristet (Matt 4,4; Matt 4,7; Matt 4,10).
Hva kan rustningen si oss om vår avhengighet av Gud i den store striden?
Hvordan kan vi sikre oss at vi ikke lar noen del av oss være ubeskyttet?
Noen i menigheten i Korint var forvirret når det gjaldt oppstandelsen. Paulus forklarer
hvorfor den er en viktig del av evangeliet (1 Kor 15,1–4). Noen later til å være
bekymret for de troende som er døde (1 Kor 15,6), og noen antyder at de går glipp
av Jesu gjenkomst (1 Kor 15,12). Dette minner om situasjonen i Tessalonika (1 Tess
4,13–17).
Les1 Kor 15,12–18. Hva blir resultatet hvis vi fornekter de dødes oppstandelse?
Paulus avslutter resonnementet med ordene: «Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare
for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker» (1 Kor 15,19). Men Kristus
har stått opp og er blitt «førstegrøden av dem som er sovnet inn» (1 Kor 15,20). Så
sammenligner han Kristus med Adam: «slik alle dør på grunn av Adam, skal alle
få liv ved Kristus» (1 Kor 15,22) og angir når oppstandelsen skal skje: «ved hans
gjenkomst» (1 Kor 15,23). Senere i kapitlet sammenligner han også de to «adamer»
(1 Kor 15,45–49). Det første mennesket ble formet av jord, men det himmelske menneske
er fra himmelen, og en dag vil han forvandle oss (1 Kor 15,47–49). Hva dette
innebærer, forklares med en skildring av det som skjer under Jesu annet komme:
«For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet.
For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli
kledd i udødelighet» (1 Kor 15,52–53).
Adam ble skapt for å leve evig, men forfallet satte inn, og mennesket fikk et ganske
kort liv. Hvis vi skal arve evig liv, vil vi bli omskapt til å vare evig, og det er den
gaven vi får.
Les 1 Kor 15,23–26. Nå står vi midt i den store striden, og døden og det onde
synes å dominere verden. Men hva sier disse versene om utgangen på den store
striden? Hvordan kan vi lære å se lenger enn her og nå, så vi fatter hva disse løftene
betyr for hver enkelt av oss?
«Med synden kom ikke bare mennesket, men også jorden under den ondes kontroll
og skulle vinnes tilbake ved frelsesplanen. Da han ble skapt, fikk Adam herredømme
over jorden. Men da han ga etter for fristelsen, kom han inn under Satans makt, og
hans herredømme gikk til hans overmann. Dermed ble Satan «denne verdens gud».
Han tilranet seg herredømmet over jorden, som opprinnelig ble gitt til Adam. Men
da Kristus betalte syndens straff med sitt offer, skulle han ikke bare frikjøpe mennesket.
Han skulle også gjenopprette menneskets tapte herredømme. Alt det som
gikk tapt ved den første Adam, vil bli gjenopprettet av den andre.» – The Signs of
the Times, 4. november 1908. Så enkelt er det. Men når vi ser rundt oss, er det lett
å glemme at Satan er beseiret og at «hans tid er kort» (Åp 12,12). Ondskap, død og
lidelse gjennomsyrer verden. Men vi er lovt at alt dette skal forsvinne, takket være
det Jesus har gjort. Og hvis vi ikke har skjønt det før, bør vi forstå det nå: Dette blir
ikke utryddet av noe vi som mennesker gjør, om vi da ikke ødelegger jorden og alt
liv på den. Det ville vi nok gjøre hvis vi fikk tiden på oss og Gud ikke holdt oss tilbake.
Bare Guds overnaturlige inngripen vil føre til de forandringene vi er blitt lovt.
Vi kan ikke løse problemene selv.
Forslag til samtale
«Kirken er svak og feilende og trenger stadig nye advarsler og råd. Men den
er det eneste på jorden som er gjenstand for Kristi høyeste aktelse. Ved sin
nåde virker han på menneskehjertet og forvandler karakteren slik at englene
undrer seg og uttrykker sin glede i lovsang. De gleder seg over at det kan
skje en slik forvandling med syndige og feilende mennesker.» – The Advent
Review and Sabbath Herald, 20. januar 1903. Si noe om hvordan vi forvandles
av det Jesus gjør for og i oss?
Hvilke utslag gir den store konflikten i kirken, enten lokalt eller globalt?
Hvilke saker blir brukt til å splitte og svekke oss og hindre oss i å gjøre det vi
er kalt til å gjøre? Hvordan kan vi formidle legedom og samhold når folk ikke
er enige i det vi kanskje tror er viktig?
Francisco var foreldreløs og måtte ta seg jobber for å
overleve, men han klarte seg. Han fant seg en kone,
og de hadde det godt sammen, men de mistet sitt første
barn da det var tre måneder og fikk ikke flere.
Noen år senere fikk Francisco kreft, og legene sa han hadde kort tid igjen. Da kan jeg like godt
dra hjem og dø der, tenkte Francisco. Men kapellanen oppmuntret ham og sa at han var i Guds
hender. Dessuten ba Franciscos kone for ham.
Francisco begynte å føle seg bedre, og da han kom til kontroll, var legen forbløffet. Det måtte
ha skjedd et mirakel. Over 20 år er gått, og Francisco er stadig kreftfri.
Francisco fikk 33 år sammen med sin kone. Plutselig en dag var hun død. Francisco gikk ned
i en depresjon. Samtidig forverret helsen seg. Han mistet etter hvert synet. Nå bodde han alene i
mørket til en dag da en venn fortalte ham om radiostasjonen Nuevo Tiempo.
Han begynte å høre på adventistenes andakter, prekener, helse- og musikkprogrammer og fikk
øynene åpnet på en ny måte. Han var ikke lenger ensom.
Francisco bestilte bibelstudier gjennom radioprogrammene og fikk besøk av en bibelarbeider
som hjalp ham å fullføre kursene. Han ble døpt og opptatt i menigheten.
Etter dåpen har han besøkt pasienter på sykehuset hver uke og bedt sammen med dem. Han
gir også bibelstudier på det lokale blindeinstituttet, og han er ikke lenger ensom. ”Kirken er min
familie,” sier han. ”Der opplever jeg fred og fellesskap.”
Radiostasjonen Nuevo Tiempo er kjent for sine programmer om helse og familieliv, bibelstudier
og praktisk kristenliv. Over hele landet møter man symbolet for radiostasjonen ved adventistenes
kirker og institusjoner, og stasjonen bidrar til både oppmøte og dåp.
En del av offeret 13. sabbat går til å bygge en ny kirke der Francisco bor, i Goes-området av
Montevideo i Uruguay. Takk for at dere hjelper.
Det er 8233 menighetsmedlemmer
og 54 kirker i Uruguay.
Adventistene driver en ungdomsskole
utenfor hovedstaden
Montevideo.
Adventistenes radiostasjon heter
Radio La Voz de la Esperanza Uruguay
og holder til i Montevideo.