«Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk
som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte
dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys» ().
I Peters skrifter er det mange antydninger til den store strid. Kanskje skyldes det at
han visste bedre enn de fleste hvor lett det er å falle for Satans bedrag. Han visste
hvor reell kampen er. Det var Peter som skrev: «Vær edru og våk! Deres motstander,
djevelen, går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke» ().
Peter ser kampen utspille seg på ulike plan. Han ser en kamp i kirken, at de som
en gang var troende, kynisk avviser både Gud og tanken om Jesu gjenkomst. Han
taler strengt mot spottere, for hva skal man sette sitt håp til hvis troen på løftet om
Jesu gjenkomst går tapt?
Og kanskje understreker Peter troen så sterkt nettopp på grunn av sine egne
nederlag. Han vet hva det vil si å spotte og fornekte og prøve å gå i ett med mengden,
slik at man ikke blir dømt for å være Jesu etterfølger. Derfor understreker han
betydningen av at de troende lever et liv som er deres høye kall og utvelgelse verdig.
Les . Hvor ser vi den store konflikten i disse to versene?
Versene stammer fra : «et kongerike av prester og et hellig folk» og
: (se også ) «hellig folk for Herren din Gud … hans dyrebare
eiendom». Disse forsikringene ble gitt da Guds folk var på vei fra Egypt til det
lovede land. Peter ser en parallell mellom Guds folk den gang og kirken på hans tid.
Peter skildrer ikke det ferdige produktet, men et verk som er underveis. Ja, Gud
har valgt og utvalgt oss, og vi skal prise ham for at han har ført oss ut av det mørket
som Satan har innhyllet verden i. Men det betyr ikke at vi er fullkomne eller at vi er
i mål (se ). Nei, bevisstheten om vår egen synd og våre mangler er en viktig
del av hva det vil si å følge Jesus og innse vårt behov for hans rettferdighet.
«Det er slik enhver synder må komme til Kristus. ’Han frelste oss, ikke på grunn
av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig’ (). Når Satan
forteller deg at du er en synder og ikke kan håpe på å få noen velsignelser fra Gud,
så fortell ham at Kristus kom til verden for å frelse syndere. Vi har ikke noe som kan
anbefale oss hos Gud. Men det som vi kan påberope oss nå og alltid, er vår fullstendig
hjelpeløse tilstand. Den gjør hans gjenløsende makt til en nødvendighet. Når vi
gir avkall på all tillit til oss selv, kan vi se hen til Golgatas kors og si: ’Intet bringer
jeg til deg, kun til korset klynger meg.’» – Alfa og Omega, bind 4, side 270 [].
Vi kan være sikre på at Gud har kalt oss «fra mørket og inn i sitt underfulle lys»
() fordi vi er klar over vår avhengighet av Kristus, «han som er blitt vår
visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning» ().
Hvordan tenker du når dine handlinger og din karakter skuffer deg? Hvordan takler
du slike tanker når de kommer? Hvordan kan du vende en slik erfaring til en
åndelig fordel?
Les . Hvorfor er valget av livsstil viktig, og hvordan gjør det oss mer
eller mindre rede for Kristi gjenkomst?
Peter sier at de troende har gjort det andre har presset dem til lenge nok ().
Nå er situasjonen en annen, og de troende blir lett oppfattet som «merkelige» fordi
de ikke følger flokken. De kan bli gjenstand for sladder (). Slik utnytter
Satan gamle venner for å sabotere vår vandring med Gud.
Peter ber de troende om ikke å la seg skremme av dette. «Hedningene» må svare
for seg selv hos Gud når han dømmer. Vi behøver ikke å bekymre oss for hva de
mener ().
Han har et poeng. Hvor mange kjenner du som har gitt etter for andres forventninger
i stedet for å heise rent flagg? Dette er spesielt hardt for unge mennesker, som
sliter med «gruppepress».
Vi burde ikke være så opptatt av at andre skal like oss og rette oss etter deres
meninger, krav og forventninger. Peter ber de troende om å være snille og gode
mot dem vi kommer i kontakt med (). Dette er ikke bare nok et kristelig
gjøremål. Nei, det er det viktigste vi gjør, den viktigste måten vi forholder oss til
andre på. Kanskje er det derfor Peter sier at vi må be (): Fordi Gud vet at
det iblant betyr mer for oss hva «hedningene» liker enn å vise kjærlighet og vennlighet
mot dem vi omgås. Vi må be, ikke bare for dem, men også om at vi må bli mer
oppmerksomme på det de er opptatt av. Vi er «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap».
Derfor er vi kalt til å påvirke dem til det gode og ikke la dem påvirke oss i
negativ retning. Israels tragiske historie var nettopp dette: I stedet for at hedningene
ble påvirket til det gode, påvirket de Israel til det onde.
Hva slags gruppepress utsettes du for? Hvordan kan du stå imot? Hvordan
kan ordene «overvinn det onde med det gode» () anvendes i slike
situasjoner?
Peter hadde opplevd mye. Han lister opp noe av det i dette avsnittet: Jesu forklarelse
på fjellet () og stadfestelsen av profetiene om Jesus (). Alt dette
betydde mye for Peter. Likevel er han mer opptatt av profetiene. Det kan skyldes
hans feil som disippel. Hvor mange ganger hadde ikke Peter neglisjert det Jesus sa
fordi han trodde han visste det som ble sagt? Hvor mange ganger forutsa Jesus det
som øversteprestene ville gjøre mot ham i Jerusalem? Men da det gikk slik Jesus
hadde sagt, ble Peter tatt på sengen. Den av alle disse «feilene» som gjorde mest
vondt, var nok da Jesus forutsa at Peter ville fornekte ham. Peter var sikker på at det
ikke kunne skje. Men det skjedde likevel. Det må ha vært lavpunktet i hans liv.
Kanskje er dette grunnen til at Peter klargjør hvordan man kan følge Jesus. Han
minner disiplene om «de største og mest dyrebare løfter». De kan gi dem «del i
guddommelig natur», så de ikke blir fanget av «forfallet, som kommer fra lystene i
verden» (). For å være sikker på at de troende faktisk har flyktet fra forfallet,
viser han til en rekke kvaliteter som hører sammen og beskriver den kristne livsstil:
tro, et rett liv, innsikt, selvbeherskelse, utholdenhet, gudsfrykt, søskenkjærlighet
og kjærlighet til alle (). Det ene bygger på det andre, og sammen danner
de en helhet – som ingrediensene i en kake. Paulus kaller disse egenskapene «frukt»,
ikke frukter (), for de utgjør et udelelig hele.
Peter sier videre at de troende ikke vil snuble hvis de har innarbeidet disse verdiene
i livet og ber dem «holde fast ved» sitt kall og sin utvelgelse ().
Husk at Peter skriver til kristne som er grunnfestet i troen. Han mener på ingen
måte at det å rette seg etter et knippe krav, er inngangsbilletten til himmelen. Han
tegner bare en kontrast til samfunnets rådende holdninger og atferd og utfordrer de
kristne til å bruke sine krefter på det positive i stedet for på det negative.
Les . Hva sier Peter om fortiden som kan hjelpe oss å håndtere både
dagens og fremtidens problemer?
Kampen mellom lys og mørke, mellom Jesu disipler og ondskapens ambassadører,
ser ut til å nå sitt klimaks snart. Djevelen går omkring som en brølende løve
og jakter sitt neste måltid (). Han får god hjelp av et spottekor. Med sine
«fornuftige» og «vitenskapelige» argumenter () prøver spotterne å nøytralisere
de troende. Peter antyder at motivet er ønsket om å opprettholde sin vellystige
livsstil (; se også Jud 18). De går ut fra at Jesus ikke kommer fordi alt bare
fortsetter slik det alltid har gjort.
Det er noe foruroligende ved dette. Jesus sa: «Jeg kommer tilbake» (),
men spotterne sier i praksis: «Jesus kommer ikke tilbake» (). Det lyder som
et ekko fra Edens hage, der Gud sa: «Men av treet til kunnskap om godt og ondt må
du ikke spise. For den dagen du spiser av det, skal du dø» (). Gjennom
slangen sa Satan: «Dere skal slett ikke dø!» (). Guds ord blir ikke bare
motsagt av én røst, som i hagen, men av et kor av røster. Det eneste positive ved
løgnen er at Peter forutsa den. Hver gang noen spotter tanken om Jesu gjenkomst,
oppfyller de profetien.
Jorden er allerede blitt ødelagt av en katastrofal syndflod, men det vil ikke spotterne
vite noe av. De vil ikke la Gud ha noe med deres liv å gjøre. De vil heller ikke
tenke tanken om at den samme Gud som lagret vann for å oversvømme jorden,
på lignende vis har lagret ild som skal ødelegge den på dommens store dag (). De håper at naturen bare skal fortsette som den alltid har gjort.
Hvordan kan vi holde fast i løftet om Jesu gjenkomst etter som årene går? Hvorfor
er det viktig at vi gjør det?
Ventetiden før Jesu gjenkomst fortoner seg uendelig lang, men Gud er ikke opptatt
av tid. «For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag» (). I
Skriften er enden alltid nær forestående, enten det gjelder Herrens dag i Det gamle
testamente eller Jesu gjenkomst i Det nye.
Les . Hva er dette langsiktige håpet? Se også ; .
De klassiske tidsprofetiene viser at det er grenser for hvor lenge det onde får lov til
å fortsette og hvor lenge Gud vil vente. I profetiene skisserer Gud sin strategi for å
gjøre slutt på synd og lidelse og føre jorden tilbake til sin opprinnelige tilstand.
Vårt syn på alle tings avslutning får følger for vårt liv her og nå (). Den
som finner tanken på at Gud kan forstyrre vår lille verden opprørende, blir gjerne
kynisk og slutter seg til spotterne. Men vi ser det som at en barmhjertig Gud endelig
tar tak og feier unna forfallet og menneskerettighetsbruddene som florerer rundt oss,
for vi «venter […] på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor» (vers 13).
Igjen uttrykker Peter sin bekymring for våre holdninger og personlige atferd. Han
oppfordrer oss til å «legge vinn på å bli stående […] uten flekk og lyte» ().
Hadde det ikke vært for det neste verset, kunne man ha trodd at Peter forfektet gjerningskristendom,
men dette avviser han med setningen: «Herrens tålmod skal dere
se som en mulighet til frelse», der han stadfester Paulus’ ord til de samme troende
(vers 15).
Det er vårt mål å være uklanderlige. Det er slik Job er beskrevet: en rettskaffen
mann som «fryktet Gud og unngikk alt ondt» (). Det er slik Kristus vil
fremstille oss for sin Far (; ; ; ). Plettfrie? Det var
det offerlammet skulle være (f.eks. ; ), det Jesus var (;
), og slik fremstiller han kirken for sin Far ().
Hvorfor må vi sette vår lit til Jesu rettferdighet, den vi tilregnes ved tro når vi
søker seier over synd, vekst i troen og prøver å unngå det onde og leve et hellig
og «ulastelig» liv? Hva skjer når vi tar blikket bort fra dette løftet?
Peter sa at spottere ville si: «Hva med løftet om hans gjenkomst? Fedrene våre er
døde, men alt er som det har vært fra skapelsen av» (). Dette var ikke noe
nytt. De samme holdningene dominerte før syndfloden. «Etter som tiden gikk og
ingen merkbar forandring kunne spores i naturen, begynte de som til tider hadde
skjelvet av frykt, å føle seg sikre. De resonnerte slik mange gjør i dag, at naturen
står over naturens Gud, og at dens lover er så grunnfestet at ikke engang Gud selv
kan forandre dem. De tenkte at hvis Noah hadde rett, ville naturen komme ut av
balanse. Derfor stemplet de hans budskap som en illusjon, et stort bedrag. De viste
sin forakt for Guds advarsel ved å gjøre nøyaktig som de hadde gjort før advarselen
ble gitt. […] De hevdet at hvis det var et fnugg av sannhet i det Noah hadde sagt, ville
fremtredende personer, de kloke og sindige, forstå det.» – Alfa og Omega, bind 1,
side 74 [].
I dag sier «de store» noe lignende: Naturlovene ligger fast, og alt fortsetter som
det alltid har gjort. Det er på et vis dette evolusjonsteorien lærer: Livet oppsto ved
naturlige prosesser som kan forklares (iallfall i prinsippet) med naturlover som vitenskapen
en dag vil kunne forklare fullt ut, helt uten behov for noen gud. De «store»
tok feil den gang, og de tar feil nå. Det er ikke til å undres over at Paulus skrev: «For
denne verdens visdom er dårskap i Guds øyne» (). Det var den i tiden før
syndfloden, det var den på Peters tid, og det er den også i vår tid.
Forslag til samtale
Selv om Peter hadde mange grunner til å tro på Jesus, understreket han at
«profetordet» lå fast. Hvorfor er profetiene så viktige? Hvordan viste de at
Jesus var Messias ved hans første komme? Hva har dette å si for troen på
hans annet komme? Uten profetiene ville vi vel ikke engang ha kjent løftet og
håpet om Jesu gjenkomst?
Vi har lett for å tro at gruppepress bare gjelder tenåringer og unge voksne.
Stemmer det? Alle vil jo gjerne bli likt og godtatt av sine samtidige. Og det er
da større sjanser for å være et godt vitne hvis de liker oss enn om de ikke liker
oss, ikke sant? Hvordan kan vi unngå å gå på akkord med vår tro i iveren etter
å gjøre andre til lags? Hvorfor er det lettere å inngå slike kompromisser enn vi
ofte tror?
Adventistenes radiostasjon i Uruguay, Nuevo
Tiempo, har også lokaler for kurser og møter.
Nellie var advokat og så at senteret reklamerte med
kurser i portugisisk da hun gikk forbi en dag. Hun hadde lyst til å lære et nytt språk, så hun
bestemte seg for å møte opp.
De brukte Bibelen som lærebok. Først leste de teksten på spansk, og så på portugisisk. Det var
første gang hun leste Bibelen som en trosbok. ”På mellomtrinnet hadde vi lest fra Bibelen som en
historisk bok,” sier hun. Men det var et rent akademisk studium. Nå var det noe annet. ”Jeg begynte
i Første Mosebok og leste og leste.” Hun leste hele Bibelen og storkoste seg. ”Alt i Bibelen
henger sammen, og du blir gladere av det,” sier hun.
Nellie var spesielt glad i å lese om Jesu liv og hans mirakler. ”Det skjer fremdeles mirakler,”
sier hun. ”Vi legger ikke alltid merke til det, men det skjer.”
Da hun fikk høre om sabbaten, var hun aldri i tvil. ”Det var innlysende, og jeg visste det var
riktig.”
Da Nuevo Tiempo-senteret startet med sabbatsgudstjenester, kom Nellie hver gang, og hun ble
snart døpt. ”Bibelen ble helt nødvendig for meg. Det var derfor jeg begynte å gå i denne kirken.
Og jeg ville vise Jesus at jeg var glad i ham, så jeg ble døpt.”
Men ikke alle var begeistret. Hennes eldste datter ble fortørnet, men gutten hennes har fått et
annet inntrykk av moren. Han synes hun er et godt eksempel på hvordan man bør leve.
Nellie skinner som en sol når hun kommer i senteret på sabbatene. ”Det er som en familie, og
denne familien vil jeg tilhøre,” sier hun.
Uruguay er det nest minste landet
i Sør-Amerika.
Gitaren er det viktigste musikkinstrumentet
i landet. I en tradisjonsrik
konkurranse som heter payada
bytter to sangere på å improvisere
vers med samme melodi.