«Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil
jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg» (Åp 3,20).
Johannes var den siste gjenlevende av apostlene. Ved siden av å skrive evangeliet og
brevene som bærer hans navn, skrev han også Åpenbaringen, som bidrar mye til vår
forståelse av den store strid. Nå skal vi bare se på hans beskrivelse av de sju menighetene.
Vi skal studere dem ut fra de opprinnelige mottakernes ståsted, så vi kan få
fatt på så mye av det han skrev som mulig.
Det er påfallende hvordan Jesus tilpasser sitt budskap til hver enkelt menighet. De
har forskjellige behov, og han taler til dem alle.
Disse kirkene sliter med sin identitet, slik vi gjør det. Stiller medlemmene samlet
opp for Jesus og hans kall om å vitne til en døende verden, eller vakler de til begge
sider og prøver å se ut som kristne, mens de egentlig er mer dus med mørkets krefter?
Vi tror vi er den siste av kirkene. Men uansett hvor forskjellige vi måtte være,
står vi på mange måter overfor noen av de samme utfordringene som kirken har
gjort til alle tider.
I Åp 2,1 leser vi at Jesus holder de sju stjernene og går blant lysestakene mens han
taler til menigheten i Efesos. Dette er viktige symboler. Lysestakene er menighetene,
og de sju stjernene er engler som skal ta seg av kirkene (Åp 1,20). Det er altså nær
sammenheng mellom kirkene og Guds trone i himmelen. Kirkene har en viktig rolle
å spille i den store striden.
LesÅp 2,1–7. Hvordan utspiller den store konflikten seg i disse versene?
Budskapet til Efesos begynner med en beskrivelse av dens karakter. Jesus kjenner
dens svake og sterke sider. Han berømmer dem for deres aktiviteter, deres tålmod og
utholdenhet, samt at de ikke tåler falske lærere i sin midte (Åp 2,2–3; Åp 2,6). Dette er en
advarsel om at falsk lære ikke bør tolereres i menigheten. Det ser ut som at menigheten
i Efesos, som en gang kjempet på Guds side i kampen mot mørket, har blitt
utsatt for Satans motangrep. Det kom i form av falske apostler, tilhengere av Nikolas
– kanskje en av de første sju diakonene (Apg 6,5). Han later til å ha startet en utbryterbevegelse.
Vi vet ikke hva kjetteriet besto i, men Jesus hatet det (Åp 2,6).
Problemet med menigheten i Efesos var at den hadde forlatt sin «første kjærlighet»
(Åp 2,4). Dette minner om den gammeltestamentlige sammenligningen av
Israels frafall med en som søkte utenomekteskapelige forhold (f.eks. Hos 2,13).
Situasjonen kan se håpløs ut, men Jesus er spesialist på innfløkte problemer. For
det første ber han sitt folk huske hvor de har falt og gjøre som de gjorde i begynnelsen
(Åp 2,5). Men de skal ikke skru klokken tilbake til «gode gamle dager». Nei, de
skal la tidligere erfaringer veilede dem i fremtiden.
«Du har forlatt din første kjærlighet» (Åp 2,4). Hvorfor er det så lett gjort? Hva
kan få vår kjærlighet til Gud til å bli kald, enten som enkeltmennesker eller som
kirke? Hvordan holder man liv i iveren for Gud og hans sannhet år etter år?
Overfor menigheten i Smyrna omtales Jesus som «den første og den siste, han som
var død og er blitt levende» (Åp 2,8, se Åp 1,18). For menigheten i Pergamon er
Jesus utstyrt med det skarpe, tveeggete sverdet mellom tennene (Åp 1,16; Åp 2,12).
Hvorfor er Jesus beskrevet slik for disse to kirkene?
Les Åp 2,8–17. Menighetsmedlemmene i Smyrna er også kjent for hardt arbeid. Men
resultatene er ikke deretter, kanskje fordi de har en «Satans synagoge» i sin midte
(Åp 2,9). Medlemmene i Pergamon later til å klamre seg til troen, selv om Satan har
sin trone der de bor (Åp 2,13). Altså står vi midt oppe i den store konflikten her også.
Menigheten i Smyrna får vite at det kommer tunge tider, med fengsel og kanskje
død (Åp 2,10). I Pergamon er noen allerede drept for sin tro (Åp 2,13). Det er viktig å
merke seg at det er tidsbegrensning på de tunge tidene. Det onde får ikke fortsette ut
over et visst punkt (Åp 2,10).
Dessverre har Gud noe å utsette på menigheten i Pergamon (Åp 2,14–16). Det
later til at de tolererer at folk i deres midte «holder seg til Bileams lære» og «nikolaittenes
lære» (Åp 2,14–15).
«Nikolas og Bileam later til å være parallelle uttrykk. Nikolas er et sammensatt
gresk ord (nikaō and laos) og betyr ’den som erobrer folket’. Bileam kan utledes
av to hebraiske ord – am («folk») og baal (av bela, «å ødelegge» eller «å svelge»),
som betyr «ødeleggelse av folk» – Ranko Stefanovic, Revelation of Jesus Christ:
Commentary on the Book of Revelation (Berrien Springs, Mich., 2002), side 111.
Jesus advarer menigheten om at hvis deres kjetteri fortsetter, vil han selv komme og
kjempe mot dem med sverdet i sin munn (Åp 2,16).
Men midt i advarslene gir Jesus begge kirkene stor oppmuntring (Åp 2,11; Åp 2,17).
Les Åp 2,14–15. Hvordan stemmer dette med tanken om at læren er uviktig?
Hvorfor er den viktig?
LesÅp 2,18–3,6. Hva foregår i disse menighetene, og på hvilke måter sliter vi som
kirke og som enkeltpersoner også med de samme tingene? Hvordan kommer den
store konflikten til syne i disse kampene?
Jesu innledning til menigheten i Tyatira (Åp 2,18) viser at Guds folk opplever en
stadig vanskeligere og mer forvirrende tid. Metaforene øyne som flammende ild og
føtter av bronse forekommer ikke bare i Åp 1,14–15. Vi møter det første gang i Dan
10, der Daniel ser en med øyne som «luer av ild» og føtter «som skinnende bronse»
(Dan 10,6). Senere i endens tid skal Kristus stå frem og redde sitt folk. Når det ser
som mørkest ut for Guds folk, vil han selv gripe inn og redde dem som er skrevet
opp i livets bok (Dan 12,1).
Jesus omtales i lignende ordelag for menigheten i Sardes, som den som har de sju
Guds ånder og de sju stjerner (Åp 3,1; Åp 5,6). Her har vi igjen en frelser som både er
aktiv i kulissene og tar himmelens krefter i bruk for å redde menigheten.
Beskrivelsen av disse to kirkene er meget viktig. Det går bedre i Tyatira (Åp 2,19),
men de har vært som Israel på dronning Jesabels tid. Og i Sardes er folk åndelig
døde (Åp 3,1).
Like fullt har Jesus oppmuntrende ord til menighetene. Han vet at mange i Tyatira
«ikke har kjent Satans dybder» og oppfordrer dem til å holde fast «inntil jeg kommer»
(Åp 2,24–25). Det er også «noen få» i Sardes «som ikke har skitnet til klærne
sine» (Åp 3,4).
Det er disse trofaste som Jesus lover en spesiell velsignelse. Han lover å gi Tyatira
«morgenstjernen» (Åp 2,28), som han senere sier er ham selv (Åp 22,16). Sardes får
løfte om en sikker plass i himmelen og at han vil kjennes ved dem for sin Far og
hans engler (Åp 3,5).
«Hold fast og omvend deg.» Hva må du å holde fast i, og hva må du vende om
fra? Hva har disse to tankene med hverandre å gjøre?
LesÅp 3,7. Hvordan fremstilles Jesus for denne kirken? Hva sier disse beskrivelsene
om ham?
Kirken får ros for at den holder Kristi ord og ikke fornekter hans navn, selv om den
later til å ha liten kraft (Åp 3,8). Jesus kommer med et løfte om at medlemmer av
Satans synagoge snart skal komme og kaste seg ned for dem (Åp 3,9). Dette er hentet
fra Jes 60,14, der undertrykkere av Guds folk underkaster seg dem. Det står i direkte
kontrast til den harde behandlingen som de tidligere hadde gitt Guds folk. Av dette
kan vi forstå at Satans synagoge hadde gjort livet vanskelig for de første kristne.
Som før sett har noen av de andre kirkene slitt med folk som spredte vranglære og
skapte problemer – en av de måtene som Satan motarbeider kirkene på. Filadelfia
later til å være den som endelig befrir kirken for denne kilden til ondskap.
LesÅp 3,10. Hvordan forstår du Filadelfia-menighetens utholdenhet? Hvordan vil
Jesus begrense deres prøvelser? Hva betyr dette for oss i dag?
Det synes klart at Filadelfia-menigheten hadde hatt det like tungt som de andre kirkene,
men den later til å ha hatt en annen holdning. Dette er den første kirken hvor
Jesus ikke peker på feil som de må arbeide med. Frelseren har merket seg deres tro
og deres samarbeid med Gud, og det til tross for at de har «liten kraft» (vers 8).
Blant løftene til dem i denne kirken som seirer, er å bli gjort til en søyle i Guds
tempel slik at de ikke lenger må flytte inn og ut (Åp 3,12). Med de nye navnene de
får, er de fullt ut identifisert som Guds barn, kanskje fordi de allerede har identifisert
seg med Gud i alle sider av sitt liv.
Hvor godt ville du ha passet inn i himmelen hvis du plutselig skulle komme dit?
Laodikea får også noen ord om Jesus: «Amen, det trofaste og sannferdige vitnet,
opphavet til alt som Gud har skapt» (Åp 3,14). Disse betegnelsene er viktige sider
av Kristi guddom. «Amen» viser til Jes 65,16, hvor ordet «Amen» er oversatt med
«den trofaste Gud» og er forbundet med pakten. Jesus er paktens Gud, den Gud som
holder sine løfter om frelse og gjenreisning. Jesus er også det trofaste vitne. Han
vitner for sitt folk om hvordan Gud egentlig er (Åp 1,5; Åp 22,16; Joh 1,18; Joh 14,8–10).
Han er også Skaperen (Kol 1,16–17).
LesÅp 3,14–22. Hva sier Jesus at denne kirken må gjøre? Hva har dette å si for oss
i dag?
Etter at de første versene har fortalt hvem Jesus egentlig er, er det nødvendig å
avklare hvem denne kirken er. Vi kan egentlig bare kjenne oss selv om vi kjenner
Gud først. Folk i denne kirken er selvbedratt i den grad at det de tror det motsatte om
seg selv enn det de egentlig er (Åp 3,17). Deretter ber Jesus dem om å gjøre det som
skal til for å få det klarsyn som er nødvendig for å se tingene slik de virkelig er, og
også for å bli forvandlet slik de trenger å forandres (Åp 3,18).
Alternativet er Guds dom – i to faser. Først kan det bli nødvendig med god, gammeldags
foreldredisiplin (Åp 3,19). Dernest er det mulig at Gud vil «spytte» dem ut,
som en munnfull råttent vann (Åp 3,16).
Denne kirken, som er så nær ved å bli kastet ut fra Guds nærvær, får de største
løftene. Jesus vil spise sammen med dem (Åp 3,20) – en gunst som kun blir nære
venner til del. Så lover han at de kan få sitte med ham på tronen (Åp 3,21).
Det er interessant å se hvordan Guds folk i de sju menighetene blir gradvis kaldere
og fjerner seg fra Gud. Hvordan skjer dette? Slaget er vunnet, men det virker
som om noen fremdeles klynger seg til ondskapen og mørkemaktene. Når vi ser på
historien til disse kirkene, ser vi hvordan den store konflikten blir utkjempet. Og slik
vil det fortsette inntil Jesu annet komme.
Torsdagens avsnitt kom inn på Kristi guddom. Hvorfor er det så viktig? Ellen White
skrev: «Guds lov er like hellig som Gud selv, og bare Guds likemann kunne gjøre
soning for brudd på den. Bare Kristus kunne frelse syndere fra lovens forbannelse
og føre dem tilbake til harmoni med Gud. Kristus skulle påta seg skyld og skam for
synd – synd så støtende for en hellig Gud at den måtte skille Faderen fra hans Sønn.
Kristus skulle komme til den ytterste trøstesløshet for å redde en ødelagt menneskehet.
» – God’s Amazing Grace, side 42. Det er grei logikk: Loven er like hellig som
Gud, så bare en som er like hellig som Gud, kan sone for overtredelse av loven.
Englene er uten synd, men de er ikke like hellige som Skaperen (hvordan kan noe
skapt være like hellig som den som skapte det)? Skriften lærer da også at Kristus
er Gud. Kristi offer kan sies å sette fokus på Guds lovs hellighet. Det var på grunn
av loven, eller rettere sagt fordi loven ble overtrådt, at Jesus måtte dø for oss om vi
skulle bli frelst. Syndens alvor ses best av det uendelige offer som måtte til for å sone
for den. Dette alvoret understreker hvor hellig loven er. Hvis loven er så hellig at
bare Gud selv kunne oppfylle dens krav, da trenger vi ikke ytterligere bevis for hvor
opphøyet den er.
Forslag til samtale
Drøft det dere svarte på onsdagens spørsmål. Hva innebærer svarene?
«I det siste har jeg sett meg om for å finne de ydmyke etterfølgerne av den
saktmodige og ydmyke Jesus, men jeg er blitt meget urolig. Mange som
bekjenner seg til å vente på Jesu snare gjenkomst, blir formet etter denne
verden og er ivrigere etter å få omgivelsenes bifall enn Guds bifall. De er
kalde og formelle, slik som den nominelle menigheten som de skilte lag med
for kort tid siden. Ordene til Laodikea-kirken gir en treffende beskrivelse av
deres tilstand.» – The Review and Herald, 10. juni 1852.
Hvorfor gjelder dette også oss i dag, enda det ble skrevet for over 150 år
siden? Hva sier dette om myten som sier at kirkens første tid liksom var «de
gode, gamle dager»?
Graciela hadde alltid vært glad i Jesus. Som tenåring
gikk hun i en liten pinsemenighet. Der lærte hun
om Jesu kjærlighet, men hun trivdes ikke så godt med all
støyen.
Årene gikk. Graciela giftet seg med sønnen til dem
som eide det huset hvor de gikk i kirke. Hun fikk to barn. Siden fikk hun barnebarn. En dag hun
satt hjemme og så på et pinsevennprogram, begynte taleren å kritisere en som het Ellen White.
Hun hadde skrevet noen forføreriske bøker og var et dårlig menneske, sa han. Graciela tenkte at
hun burde lese en bok som denne Ellen White hadde skrevet, så hun kunne se selv.
Men verken bokhandelen eller biblioteket kjente til Ellen White. Graciela fortsatte å be. Så en
dag kom sønnen hennes og ga henne en bok han hadde fått. Den hadde ligget i en skobutikk og
skulle gis bort. Han tenkte kanskje moren kunne være interessert i den.
Boken var La Gran Esperanza, en forkortet utgave av Ellen Whites Mot historiens klimaks på
spansk. Graciela skalv på hånden da hun så boken og skjønte at den var en gave fra Gud.
”Jeg hadde lett etter en bok av Ellen White, men uten å finne noen,” minnes hun. ”Men Gud
sendte meg en fra en skobutikk! Det var ren galskap, men det var et eksempel på Guds merkelige
veier.”
Graciela satte seg til med boken med en gang. Den var liketil og bibelsk. Hun ville vite mer,
så i stedet for pinsevennenes TV-programmer begynte hun å høre på adventistenes radiostasjon,
Nuevo Tiempo. Da den tilbød gratis bibelstudier, kontaktet hun stasjonen, slik at noen kom og
ga henne bibelstudier i hjemmet. Hun var spesielt glad for kursene om Bibelens profetier. Etter
kursene ble hun døpt.
Fortsettelse neste gang.
Hovedstaden i Uruguay heter
Montevideo. Det er den største byen
og den viktigste havnen. Nesten
halvparten av landets innbyggere
bor der.
Fotball er populært i Uruguay.
Den første internasjonale fotballkampen
utenfor Storbritannia ble
spilt mellom Uruguay og Argentina i
Montevideo i 1902.