«Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer,
heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte»
(Åp 21,4).
Folk spør ofte hvorfor det onde oppsto. En viktig del av svaret er frihet. Sann frihet,
sann moralsk frihet, innebærer risiko. Hvis mennesker (eller vesener) er virkelig
frie, må de kunne velge galt.
Men så melder det neste spørsmålet seg: Hvorfor tilintetgjorde ikke Gud dem da
de gjorde galt? Det ville ha spart oss andre for opprørets forferdelige følger.
Her er vi ved kjernen til den store strid. Denne uken skal vi se at Guds styresett
kan kalles «åpent». Mye omkring ham og hans vei er skjult for oss. Men han vil løse
den store konflikten på en måte som fjerner all tvil om hans selvfornektelse, godhet,
rettferdighet, kjærlighet og lov.
Vi får tusen år med svar, iallfall når det gjelder de fortaptes skjebne (resten får vi
evigheten til). Etter Jesu gjenkomst skal de frelste være sammen med ham i tusen år.
Og de får delta aktivt i dommen. La oss se på de siste stadiene i den store konfliktens
langvarige drama.
LesÅp 20,1–3. Hva beskrives her? Hvorfor gir dette oss håp?
Uttrykk for å binde eller bli bundet er brukt på forskjellig vis i Bibelen.
Grunnbetydningen brukes om fanger. Jesus løste mange som hadde vært bundet
av Satan. Det å binde, brukes også om den makt som Gud gir kirken over det onde.
Dette gjør den til et symbol på dom.
Når en farlig kriminell pågripes, må han bindes. Men i Bibelen blir folk også bundet
uten å være kriminelle. Døperen Johannes ble lagt i lenker fordi han fordømte
kongens umoral (Matt 14,3–4). Jesus ble bundet i Getsemane (Joh 18,12), under sin
rettergang (Joh 18,24) og i døden (Joh 19,40). Både Paulus (Apg 21,33) og Peter (Apg
12,6) ble bundet.
Jesus brukte mye tid på dem som Satan hadde bundet. En besatt var bundet med
avrevne lenker på håndleddene og anklene (Mark 5,3–4). Før Jesus satte ham fri fra
de onde åndene, kunne ingen styre ham. Han traff en kvinne som var krumbøyd,
og han befridde henne (Luk 13,11–12; Luk 13,16). Han satte også Lasarus fri fra graven og
liksvøpet hans (Joh 11,43–44). Barabbas var i lenker, men han ble løslatt, så Jesus
kunne korsfestes i hans sted (Mark 15,7–15). I disse tilfellene ser vi at Satan enten
prøver å holde folk fanget i lidelser eller at han bandt de uskyldige slik at ondskapen
kunne florere. Men vi ser også at Jesus bryter dødens lenker for å kunne sette fri en
verden som var i Satans fangenskap. Til slutt blir Satan bundet og kastet ut i mørket
(Åp 20,1–3).
Og en del av Jesu oppdrag for å sette fri dem som Satan hadde bundet, gikk ut
på å styrke disiplene. Han forsikret dem om at Satan («den sterke») kunne bindes
og hans hus plyndres (Matt 12,26–29). Satan har ingen makt over Kristus og hans
disipler, for Kristus har satt sitt folk fri fra Satans bånd.
Paulus sier det slik: «Guds ord er ikke bundet» (2 Tim 2,9). Med det brakte Jesus
Satan til taushet (Matt 4,4; Matt 4,7; Matt 4,10), og vi kan også bruke denne kraften til å motstå ham.
Hvilke løfter kan du gjøre krav på, slik at du kan unnslippe de lenkene som den
onde prøver å binde deg med?
Åpningsversene i 1. Mosebok beskriver jorden som «øde og tom» (1 Mos 1,2). Den
samme setningen gjentas i Jeremias beskrivelse av jorden etter at den er ødelagt
av de sju siste plager og Jesu gjenkomst. Da er alle byer på jorden «revet ned av
Herren» (Jer 4,26). I Jeremias beskrivelse er det ingen mennesker (Jer 4,25); i
Johannes’ fortelling kan ikke Satan bedra noen (Åp 20,3).
De dramatiske og altomfattende følgene av Jesu annet komme kan forklare det
som skjer, ifølge Åpenbaringen. For det første lover Jesus å føre sine disipler til et
sted som han forlot jorden for å sette i stand (Joh 14,1–3). Paulus føyer til detaljen
om at disse disiplene omfatter de levende og de som har stått opp fra sine graver (1
Tess 4,16.17). Johannes tilføyer en annen detalj: Etter den første oppstandelsen, ved
Jesu gjenkomst, skal resten av de døde være døde til de tusen år er slutt (Åp 20,5).
«De fikk makt til å holde dom.» Hvordan kan de dømme uten å få flere opplysninger
enn de har nå? Før de ugudeliges endelige ødeleggelse skal de frelste få svar på
mange «hvorfor». Ja, de skal også få en oppgave under dommen.
«Sammen med Kristus skal de dømme de gudløse. Deres liv blir vurdert på
grunnlag av Guds ord, og de får igjen for det de har gjort i sitt liv. Så blir straffen
tilmålt og skrevet ved deres navn i dødens bok.» – Alfa og Omega, bind 8, side 158
[GC 661].
Under denne granskningen skal vi utallige ganger få se at Guds stille stemme
kom til de fortapte med ord fylt av godhet og kjærlighet. Han gjentok dem tålmodig,
men ble gang på gang overdøvet av støyen fra det som denne verden setter høyt.
Stillferdig ventet han og lengtet etter å bli gjenkjent som den som har betalt en uendelig
pris så de kunne få leve, men i stedet valgte de døden. Er det noe hos deg som
hindrer deg i å høre hans røst? Han venter tålmodig på deg. Velg livet.
Les 1 Kor 4,5. Hva blir vi lovt i forbindelse med Jesu annet komme? Hvordan kan
du ta dette løftet til deg i dag, når du utvilsomt har mange ubesvarte spørsmål?
I bibelsk tid falt det dom to steder: i byporten og for kongens trone. De eldste i
porten avgjorde i småsakene, men kongen tok seg av alle de store sakene. Han fikk
det siste ord. Tilsvarende fremstiller Bibelen Gud som universets konge, den som
garanterer et rettferdig resultat (Åp 20,11–15).
LesÅp 20,7–15. Hvordan skal disse begivenhetene forstås?
Åp 20 handler om de tusen år, så denne dommen finner sted i dette tidsrommet.
Det er ikke den samme scenen som i vers 4, der det er mange troner, for i vers 11 er
det bare én. Dette skjer ikke i begynnelsen av de tusen år, men på slutten, etter den
annen oppstandelse (Åp 20,5) og etter at Satan har fått de ufrelste med på å omringe
den hellige by (Åp 20,7–9). Guds store, hvite trone kan ses over byen. Alle som noen
sinne er født, er der. Noen er inne i byen, andre utenfor. Det var denne tiden Jesus
talte om da han sa at det ville være noen som spør Gud hvorfor de ikke kommer inn
i Guds rike (Matt 7,22–23). Det var også denne tiden Paulus talte om da han sa at
en dag skal hvert kne bøye seg for Jesus, både de «i himmelen, på jorden og under
jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre» (Fil 2,9–11).
Hensikten med dommen er ikke at Gud skal oppdage noe han ikke vet, for han vet
alt. Formålet er at alle skal vite hvorfor Gud har dømt slik han har. Hvert menneske,
hver engel, skal kunne si: «Rettferdig er du som dømmer slik, du som er og som var,
du hellige» (Åp 16,5). Frelste og fortapte, både mennesker og engler, innser at Gud er
rettferdig.
Siste akt i dramaet er ødeleggelsen av «døden og dødsriket» og de som ikke er
«skrevet inn i livets bok» (Åp 20,14–15). Jesus har nøklene til døden og dødsriket (Åp
1,18). Døden og dødsriket har utspilt sin rolle. De fortapte lider ikke evig pine, de
blir tilintetgjort. De opphører å eksistere. Dette er det motsatte av evig liv.
Synden og opprøret var inntrengere. De skulle ikke ha vært her. De medførte store
skader, men nå som årsaken til skaden ikke lenger eksisterer, er det på tide å gjøre
alt fullkomment igjen. Først da er den store konflikten slutt.
Når Johannes beskriver en ny himmel og en ny jord, gjentar han det Peter sa: «Da
skal himmelen forgå med et rungende drønn, elementene skal komme i brann og bli
fortært» (2 Pet 3,10). Vi vet godt at jorden trenger mer enn bare å pyntes på. Alt her
blir ødelagt, så det kan gjøres vei for en helt ny tilværelse.
Johannes taler også om at havet ikke skal være mer (Åp 21,1). Dette skrev han fra
fangeøya Patmos. Havet gjorde det umulig å flykte. Selv i en moderne båt tar det
flere timer til øya der Johannes skrev disse ordene. På den nye jord finnes det ikke
lenger slike hindringer. De frelste kan dra fritt omkring og treffe sine kjære.
Det nye Jerusalem høres utrolig flott ut. Byen er beskrevet som om den var en
bibelsk by, for det var det Johannes kjente til. Men billedkunstnere som skildrer den
med romersk arkitektur fra det første århundret, gjør den en bjørnetjeneste, for dette
er en by «som har Gud til byggmester og skaper» (Hebr 11,10).
Vi kan knapt fatte beskrivelsen. Men det er interessant å ta fantasien til hjelp om
det vi har i vente. Vi fatter bare litt av det. Og byens enorme størrelse viser at det
ikke blir plassmangel. Den har plass til alle.
Se deg rundt på naturens skjønnhet og det den forteller oss om Gud, på tross av
syndens herjinger. Hvordan kan det vi ser her og nå gi oss tillit til å håpe det vi
ennå ikke kan se?
Vi vet hva gråt er. Vi vet også hvordan det er å tørke tårer av andres øyne: en mor
som trøster sitt barn, en nær venn som trøster en annen eller en forelder som trøster
den andre midt i hjertesorg eller tragedie. Vi vet også at vi ikke lar mange røre ved
ansiktet vårt. Så hva betyr det at Gud berører vårt ansikt, om ikke det at vi skal ha et
intimt forhold til vår skaper?
Det er vanskelig å forestille seg en verden uten død, sorg eller gråt. Slit, svette,
tårer og død har vært normen helt siden syndefallet (1 Mos 3,16–19). Men fra da av
har Gud forsikret mennesket om at nederlag og tap ikke er det eneste vi har å se frem
til. Underveis har han gitt små hint om at han en dag vil frelse oss og velsigne oss
med sitt nærvær.
Dette gjør han først med løftet om en frelser (1 Mos 3,15), så med løftet om å
være hos dem i et telt (2 Mos 25,8), deretter da Ordet ble menneske og tok bolig
blant oss (Joh 1,14), og til slutt ved å plassere universets trone hos oss (Åp 21,3).
Mange bibelvers sammenfatter dette paktsløftet med ord som «jeg vil være deres
Gud», «dere skal være mitt folk», og «jeg vil bo midt iblant dere». For eksempel:
«Jeg vil bo og vandre midt iblant dem, jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt
folk» (2 Kor 6,16).
Jesus kom første gang for å nøytralisere virkningen av paktsbruddet. Jeremia
beskrev følgene av bruddet slik: «Hvorfor skriker du om bruddet ditt, om den ubotelige
smerten? Fordi skylden din er stor og syndene dine mange, har jeg gjort dette
mot deg» (Jer 30,15). Takket være Jesus ligger dette bak oss. Åp 21,3 er Bibelens
klimaks. Kanskje er det tale om de tårer vi har grått på grunn av de fortaptes tilintetgjørelse,
men Gud tørker dem bort, og sorg og lidelse er for alltid «borte».
Disse versene viser at vi skal stå Gud nær i himmelen. Men vi behøver ikke å
vente til da for å få dette forholdet til ham. Hvordan kan du allerede nå vandre
sammen med Herren?
Tenk på tusenårsriket og vår forståelse av det. Det er ikke stort vi får vite, men vi vet
da noe. For det første kommer de tusen år før de fortapte blir endelig utslettet. Og før
den endelige ødeleggelsen skal de frelste få svar på mange spørsmål. Så mye at de
får hjelpe til i denne dommen. Det vil si at de dømmer. «Vet dere ikke at de hellige
skal dømme verden?» (1 Kor 6,2). «Vet dere ikke at vi skal dømme engler?» (1 Kor
6,3). Og som vi leste denne uken: Det var i disse tusen år «de fikk makt til å holde
dom» (Åp 20,4), altså de hellige. Sammen avslører disse to punktene en viktig sannhet:
Ingen av de fortapte får sin endelige dom før etter de tusen år. Det skjer ikke
før de frelste forstår hvorfor de ugudelige går fortapt. Dessuten får de en oppgave i
dommen. Tenk på dette som et uttrykk for Guds karakter og åpenheten i hans styreform:
Før et eneste menneske rammes av de fortaptes skjebne, skal Guds folk få full
klarhet i at hans dom over dem er rettferdig. Det kommer til å gjøre vondt, men når
det er slutt, vil vi utbryte: «Rettferdig er du som dømmer slik, du som er og som var,
du hellige» (Åp 16,5).
Spørsmål til drøftelse
Hvordan gjør den store konflikten det lettere å forstå hvorfor det finnes lidelse
og død blant oss, selv om vi fremdeles har mange ubesvarte spørsmål?
Hva sier du hvis noen spør deg: «Hvordan kan jeg komme Gud nærmere i min
vandring med ham?
Bruk litt mer tid på tanken om å være rede for himmelen nå. Hva vil det si?
Hvordan skal dette forstås i lys av evangeliet?
Hvilke spørsmål vil du gjerne ha svar på? Og inntil du får svar: Hvordan kan
du stole på Guds godhet og rettferdighet midt i alle tragediene?
Forrige sabbat møtte vi Graciela, som ble adventist etter å ha hørt programmene fra adventistenes radiostasjon Nuevo Tiempo.
Da Graciela begynte å gå i adventistkirken, ble hun kjent med et medlem som heter Sonia. De
to ble gode venner. Sonia hadde vært medlem i menigheten siden familien hennes ble kjent
med Adventistkirken da hun var tolv år. Senere sluttet resten av familien å gå i kirken, men ikke
hun. ”Jeg har alltid vært glad i å lese i Bibelen,” sa hun, ”og det betyr veldig mye for meg at jeg
vet at Jesus er glad i meg”.
Sonia trivdes med å arbeide for barna i menigheten, men da hun flyttet til en annen del av
byen, fikk hun et ønske om å gjøre noe særskilt for de mange barna som bodde der. Hun begynte
å planlegge hva hun kunne gjøre, og bestemte seg for å starte en utesabbatsskole hjemme hos seg
selv. Men først skrev hun et feriebibelskoleprogram for hver kveld i påskeuken. I søramerikanske
land er dette en tid da folk er ekstra mottakelige for religiøse emner.
Den første kvelden kom det åtte barn, men gruppen ble større for hver kveld som gikk. Sonia
ba Graciela og noen av de andre kvinnene i menigheten om hjelp med programmet. Etter påskeuken
møttes gruppen en gang i uken. Den ble bare større og større. Et halvt år senere kom det så
mange barn til møtene at Sonia måtte finne et annet sted å holde møtene.
Nå hadde Graciela og mannen hennes arvet det huset hvor de hadde gått til gudstjenester da
de var unge. ”Dette har alltid vært et bønnens hus,” sa Graciela. ”Her har man alltid tjent Gud. Så
barna kan komme hit.”
Denne utesabbatsskolen har hatt møter hver uke i over et år. De synger kristne sanger, hører
på bibelhistorier, lager ting med hendene og leker. Det meste av utstyret får de fra adventistkirken
i Montevideo. Barna trives i det de kaller ”Sonias hus” og mange er med i en ny menighetsplanting.
”Vi har tenkt å drive denne utesabbatsskolen så lenge Gud gir oss lov til det,” sa Sonia.
Offeret i dag går til å bygge en ny kirke og innflytelsessenter i Uruguay så flere kan lære å leve
sunt og bli kjent med Jesus. I Paraguay skal det bidra til å finansiere en menighetsplanting i
Asuncion og bygge et innflytelsessenter. I Brasil vil offeret gå til bygging av kirke for elevene ved
IAAI-skolen og to flytende kirker, så man kan nå folk langs Amazonas.
Fremtidige prosjekter:
Neste kvartal besøker vi Stillehavsområdet. Blant prosjektene er studio for Hope Channel i Auckland,
New Zealand, et familiesenter i Suva, Fiji og en flere barnedisippelsentre.