«Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt.
Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl» (1 Mos 3,15).
Etter å ha skapt verden, sa Gud at alt var «svært godt» (1 Mos 1,31). Men alt i verden
er ikke «svært godt» nå. Vårt hjem preges mer og mer av kaos, usikkerhet, vold,
krig, forurensning, undertrykkelse og utbytting. Det 20. århundre begynte med
optimisme for fremtiden og hva mennesket kunne gjøre for å skape en bedre fremtid,
men det 21. århundre har mistet optimismen, og med god grunn.
Hvorfor gikk det slik? Svaret ligger i den store konflikten som begynte i himmelen
og kom til jorden tidlig i menneskenes historie.
Denne uken skal vi se hvordan Satan utnyttet vår frihet og startet de herjingene vi
opplever i dag. Historien om syndefallet er en påminnelse om at vår eneste sikkerhet
består i å tro det Gud forteller oss og være lydige mot ham.
I skapelsesberetningen forekommer uttrykket «og Gud så at det var godt» sju ganger:
lys (1,4); tørt land og vann (vers 10); planter som setter frø og frukttrær som bærer
frukt (vers 12); sol, måne og stjerner (vers 16); vannet krydde med fisk og himmelen
var full av fugler (vers 21); og dyr, storfe, og kryp (vers 25). Til slutt, når Guds
verk er fullført, får vi vite at «Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært
godt!» (1 Mos 1,31).
Gud sa ikke bare at alt han skapte var «svært godt». Han «velsignet» også skaperverket.
Først velsignet han sjødyrene og fuglene. Han oppfordret dem til å være fruktbare
og bli mange og fylle vannet i havet, og fuglene skulle formere seg på jorden (1,22).
Og da Gud skapte Adam og Eva, velsignet ham dem på lignende vis: «Vær fruktbare
og bli mange, fyll jorden» (1,28).
Les1 Mos 1,22; 1 Mos 1,28. Velsignelsene begynner likedan, men hva tilføyes om Adam og
Eva?
Som fisk og fugl skulle også menneskene være fruktbare og bli mange, men Adam
og Eva fikk også ansvaret for å ta vare på jorden og alle dens skapninger. Her får vi et
glimt av hva det vil si å være skapt i Guds bilde. Skaperen tok dem til medregenter.
De skulle ta vare på skaperverket (se Rom 8,17; Hebr 1,2–3).
Den tredje velsignelsen i skapelsesberetningen er sabbaten (1 Mos 2,3). Den
bekrefter at mennesket er mer enn et dyr: Det ble skapt til samfunn med Skaperen.
Dette viser den særstillingen mennesket har i skaperverket. Jesus understreket dette:
«Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus,
men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verdt enn
de?» (Matt 6,26). Han nedvurderte ikke andre skapninger, men han gjorde det klart
at mennesker er unike på jorden.
Hvordan tillegger skapelsesberetningen mennesket en verdighet som andre
syn på vår tilblivelse ikke gir det? Still deg dette spørsmålet i lys av Bibelens
fortelling om menneskets tilblivelse: Behandler du alle slik de fortjener å bli
behandlet?
Gud skapte via en serie atskillelser med klare grenser: lys og mørke, vannet over og
vannet under, land og sjø, natt og dag, skapninger etter sitt slag, en dag atskilt fra de
andre, en kvinne atskilt fra mannen og et tre atskilt fra de andre.
Gud formet mannen, dyrene og fuglene av jorden (1 Mos 2,7; 1 Mos 2,19), og han fikk også
vakre trær med deilig frukt til å «vokse opp av jorden» (vers 8, 9). Gud valgte også
et bestemt sted der han plantet en hage. Vi kan bare forestille oss dens skjønnhet.
Vår tids vakre hager er nok bare en blass avskygning av Edens hage. Midt i denne
beplantede hagen (utskilt fra resten av verden) sto det to spesielle trær – livets tre
og treet til kunnskap om godt og ondt. Frukten fra tre nummer to skulle ikke spises.
Det ville i tilfelle få alvorlige følger (1 Mos 2,17).
Les1 Mos 2,15–17. Hvordan kommer tanken om atskillelse til syne her hvor deres
lydighet mot Gud skal prøves?
Atskillelsen er klar og konkret: Spis av alle de andre trærne, men ikke av dette som
er atskilt fra de andre. Det var ingen tvil om hva Gud mente. Adam og Eva ble skapt
som moralske vesener, og moral uten frihet finnes ikke. Her var en prøve på hva de
ville gjøre med friheten. «Kunnskapens tre ble en prøve på deres lydighet og kjærlighet
overfor Gud. Herren hadde funnet det nødvendig å legge på dem ett eneste
forbud når det gjaldt deres frie bruk av alt som var i hagen. Men om de ringeaktet
hans vilje i denne saken, ville de pådra seg skyld på grunn av overtredelse.» – Alfa
og Omega, bind 1, side 32 [PP 53].
Slangen omtales som «listigere» enn noe annet dyr (1 Mos 3,1). Den ble da også et
bibelsk symbol. Moses satte en kobberslange på en stang så ikke folket skulle dø av
slangebitt (4 Mos 21,5–9). Denne kobberslangen ble gjenstand for avgudsdyrkelse og
okkultisme til den ble ødelagt av kong Hiskia flere hundre år senere (2 Kong 18,4). I
Åpenbaringen blir «den gamle slange» avslørt som «djevelen og Satan» (Åp 12,9).
Les1 Mos 3,1–5. Hvilken taktikk benyttet Satan for å føre Eva vill?
Slangens ord skulle så tvil: «Har Gud virkelig sagt?» (1 Mos 3,1). I stedet for å lure
på hvorfor en slange kunne tale til henne, ble Eva overrumplet av hans hån. Da Satan
spurte: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» (1 Mos
3,1), var det underforstått (ut fra originalspråket) at Gud nektet dem å spise av alle
trærne. Men det var ikke det Gud hadde sagt.
Satan sår tvil om Guds natur. Det er et direkte angrep på Gud. Slangen må ha
forvirret Eva, for svaret hennes tilføyer en detalj som Gud ikke nevnte: «Vi kan spise
av frukten på trærne i hagen. Men om frukten på treet som står midt i hagen, har
Gud sagt: Dere må ikke spise av den og ikke røre ved den; for da skal dere dø». (1
Mos 3,2–3; se 2,17). Det om ikke å røre ved den, var noe hun føyde til, kanskje i ren
forfjamselse.
Satan hadde hatt hellet med seg og våget seg videre. Han utfordret Guds autoritet:
«Dere skal slett ikke dø!» (1 Mos 3,4). Det virket troverdig, for der oppe i treet rørte
han ved frukten uten å dø. Så setter han inn dødsstøtet: «Gud vet at den dagen dere
spiser av den, vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og
ondt» (vers 5). Fristeren fikk det til å virke som om Gud ikke bare var uærlig: Han
tviholdt på noe som var godt for dem.
Satan blandet sannhet og løgn. Nevn noe som folk tror, men som er en blanding
av sannhet og løgn? Hvorfor er det alltid en farlig blanding, spesielt når det gjelder
teologi?
Da Gud bestemte seg for å skape Adam og Eva, sa han at de ville bli skapt i Guds
bilde, så de lignet ham (1 Mos 1,26). Agnet på fristerens «krok» var at de ville bli
«som Gud» dersom de spiste av den forbudte frukten. Men de var allerede som Gud.
De var skapt i hans bilde, men i fristelsens stund mistet de denne sannheten av syne.
Det var Gud som hadde skapt maten deres, og opprøret gikk for en del ut på at
Adam og Eva valgte å spise noe utenom de grensene Gud hadde satt. Det blir som
å komme på besøk hos noen og forsyne seg av kjøleskapet med det du har lyst på, i
stedet for å spise det som settes frem for deg. Ikke nok med at det er en skammelig
oppførsel. Det viser også at du ikke verdsetter forholdet til vertskapet.
Les1 Mos 3,4–7. Fristeren hadde sagt at Evas øyne ville bli åpnet når hun spiste
frukten. Hva fikk de se da deres øyne ble åpnet, og hva var dette et symbol på?
Eva ble overveldet av sine sanser (1 Mos 3,6). Treet var vakkert, og da hun satte tennene
i frukten, forestilte hun seg at hun fikk del i en høyere tilværelse. Da Adam fikk
del i hennes erfaring, ble deres øyne åpnet (vers 7). Men de ble flaue over det de så.
En hovedsak her er at de avviste Gud som giver av alt godt og valgte en menneskeskapt
løsning på sitt behov (ønsket om å spise). Gud hadde gitt dem mat å
spise. Da de spiste av det forbudte treet, gikk de utenfor denne ordningen og viste en
urimelig mangel på tillit.
Hva slags «forbuden frukt» tilbys vi i dag? Hvordan kan vi unngå å gjøre den
samme feilen når vi utsettes for Satans bedrag?
Det blir nok først i evigheten at vi forstår fullt ut all den skade som fulgte med
hendelsen ved treet. Alt det Gud hadde gjort i skapelsesuken, begynte å rakne. Det
gjorde også de relasjonene som Gud hadde skapt: forholdet mellom mennesker og
Gud (de gjemte seg for ham), mellom hverandre (Adam ga Eva skylden for sine problemer)
og mellom mennesket og miljøet (slangen ble en fiende, av jorden ville det
vokse torner og tistler, og mat fra den ville koste mye svette).
Les1 Mos 3,10–19. Hva avslørte Adam og Evas unnskyldninger om den skaden de
allerede hadde lidd?
Legg merke til hva Gud sa om disse unnskyldningene. Før Gud kunne redde dem,
måtte de ta ansvar for det de hadde gjort. Derfor la han frem for dem resultatene av
deres handlinger. Men først forbannet han slangen. Den skulle spise støv og hates av
kvinnen, og dens hode skulle bli knust (1 Mos 3,14–15).
Deretter sa Herren at Eva ville få store smerter når hun fødte (1 Mos 3,16). Adam
skulle ikke leve som en konge, men slite og svette for maten (1 Mos 3,17–19).
Adam og Eva ble stilt overfor valget: Enten å fortsette i opprør eller komme tilbake
til Gud. Det første skrittet på veien tilbake til Gud var å ta ansvar for sine feil.
Men det var ikke tilstrekkelig til å løse syndens problem.
Noe annet måtte til for å trygge menneskehetens fremtid. Derfor fant Gud et
dyreoffer som skulle peke mot en frelser (1 Mos 3,21). En skapning hadde forledet
dem til synd. En annen skapning skulle peke frem til Frelseren som skulle gi dem
oppreisning, forsoning og fremtid (se 1 Mos 3,15). Men Adam og Eva skulle ikke
lenger herske over jorden. Nå skulle de underkastes jorden og hverandre som aldri
før. «Adam hadde vært som en konge for de laverestående skapningene, og så lenge
han var tro mot Gud, så hele skaperverket på ham som sin herre. Men da han syndet,
gikk dette herredømmet tapt.» – Utdanning for livet, side 17 [Ed 27].
Umiddelbart etter syndefallet fikk vi frelseshåpet. Se 1 Mos 3,15. Hvordan blir
dette håpet ditt? Hvordan kan du lære å glede deg over det, vel vitende om at det
gjelder deg, uansett hvordan du har levd?
Det er lenge siden verden ble skapt, men det er fremdeles mye i skaperverket som
taler til oss om Guds godhet. Se deg omkring: ikke bare skjønnhet, men en utrolig
formgivning vitner om Skaperens kjærlighet. Tenk bare på slikt som epler, appelsiner,
mandariner, jordbær, blåbær, avokado, tomater, sitroner, lime, vannmeloner,
mandler, pekannøtter, pærer, plommer, gulrøtter, erter, bananer, ananas, granatepler,
brokkoli, grønnkål, rosenkål, løk, bringebær, kirsebær, selleri, papaya, aubergine,
rabarbra, spinat, meloner osv. Er det en tilfeldighet at alt dette smaker så godt, er så
bra for oss og vokste opp av jorden med frø i seg? Så klart ikke. Men alle har ikke
tilgang til disse velsignelsene, og det kommer flom og hungersnød og pest, og folk
går sultne. Dette viser hvor skadet vår verden er på grunn av synd. Men hvis vi bare
et øyeblikk kan se bak den skaden skaperverket er påført og se selve skapelsen – er
det ikke utrolig! For et vitnesbyrd om Guds kjærlighet! Vi må bare huske å sette vårt
håp til Skaperen, ikke det skapte.
Forslag til samtale
Som mennesker var det ikke meningen at vi skulle dø. Døden er et avvik,
noe mennesket aldri burde ha kjent til eller opplevd. Derfor er den avskyen
alle mennesker har for døden, utvilsomt en levning fra Edens hage. Tenk på
Bibelens løfter om evig liv. Hvordan kan de hjelpe oss å håndtere dødens
traumer her og nå?
Hvilke deler av skaperverket taler sterkt til deg om at Gud er til og elsker oss?
Les om hvordan Adam og Eva begynte å forsvare sin synd, i 1 Mos 3. Hvorfor
er det så fort gjort? Hvordan prøver vi å gjøre det samme? Altså: Hvor ofte
sier vi at våre feil skyldes arv, miljø eller andre mennesker? Hvordan kan vi
komme bort fra dette tankesettet og ta ansvar for våre handlinger?
Samantha hadde hørt om misjonsbåten Luzeiro helt
siden hun var liten, og hun ønsket at hun kunne få
arbeide i Amazonas, slik som Leo og Jessie Halliwell
hadde gjort.
Da hun var ferdig sykepleier, fikk hun tilbud om misjonsarbeid i Amazonas. Gud åpnet dører,
og ikke lenge etterpå var hun midt inne i Amazonas og fikk opplæring hos misjonsorganisasjonen
”Salva vidas”. Tre måneder senere fikk hun beskjeden: ”Vi har plass til deg i en liten landsby. Du
skal være sykepleier på Luzeiro.”
Samantha trodde nesten ikke sine egne ører. ”Jeg ble SÅ glad, sier hun. ”Folk her er så liketil,
og jeg kan hjelpe dem. Det er akkurat dette jeg vil.”
Samantha driver en liten ADRA-klinikk. Dessuten er hun på Luzeiro XXVI en gang i uka.
Hun kommer stadig ut for problemer som bare Gud kan løse.
En kveld kom en mann med et blodig tøystykke om hånden. Han hadde fått hånden i en kvern.
Sammen med sin assistent renset Samantha hånden og la på ny bandasje. De ba med mannen og
visste at han måtte ha mer hjelp.
Litt senere kom en tiåring og foreldrene hans. Gutten var blitt bitt av en buskmester, en av de
giftigste slangene i Amazonas.
”Når skjedde det?” spurte Samantha.
”For fem timer siden,” lød svaret.
Samantha var rystet. Gutten skulle ha vært død. Det var et mirakel at han levde, og hun visste
at han og mannen måtte på sykehus. Åtte timer med vanlig båt, to timer med ADRAS hurtigbåt
Jessie Halliwell.
Hurtigbåten sluker drivstoff og var dessuten reservert for en gruppe som renoverte klinikken
og landsbyen.
Med to liv på spill henvendte ADRAS Brasil-leder Herber Kalbermatter seg til gruppen og
forklarte situasjonen. De ba ham straks om å bruke drivstoffet på de to og sa at de for sin del ville
sette sin lit til Guds beskyttelse.
Det regnet og var mørkt da Samantha steg om bord i Jessie Halliwell sammen med de to
pasientene og guttens mor. Regnet pisket mot båten der den raste nedover elva. I Manacapuru ble
gutten innlagt på sykehus mens mannen ble ført til det store sykehuset i Manaus. Mannen så hun
aldri mer, men uken etter besøkte hun gutten på sykehuset. ”Når jeg ser gutten nå, tenker jeg at
Jesus er utrolig,” sier hun. Han grep inn og reddet to liv.
Livet i landsbyen er ikke lett. De har lite vann, og strøm bare tre timer om dagen. Ingen telefoner
eller nettilgang, og liten kontakt med omverdenen. Men det gjør ikke noe, sier Samantha.
”Nå forstår jeg hva som er viktig her i livet. Jeg tror Jesus førte meg hit. Jeg hjelper mennesker og
tilbyr dem frelse. Jesus velsigner meg mer enn jeg kan gi!”
Brasil er det største landet i Sør-Amerika og det eneste der folk taler
portugisisk.
Amazonas renner gjennom Brasil.
Den er verdens nest lengste elv
(etter Nilen).
Ca 60 % av regnskogen omkring
Amazonas ligger i Brasil.