«Se, jeg vil være med deg og bevare deg overalt hvor du går, og føre deg
tilbake til dette landet. For jeg skal ikke forlate deg, men gjøre det jeg har lovet
deg» (1 Mos 28,15).
I fortellingene etter syndefallet lodder bedrag og brutte relasjoner nye dybder. I
denne tiden sprer konflikten seg over hele kloden.
I historien om Kain og Abel fører gudsdyrkelsen til splid og død, og slik fortsetter
det gjennom historien.
Historien om syndfloden viser hvordan opprør og synd fører til oppløsning av alt
som Gud har skapt. Synden ikke bare forvrenger skaperverket, den ødelegger det.
Abrahams erfaring er en stor oppmuntring i denne konflikten. Her avslører Gud
sin vilje til å bære følgene av opprøret. Han skulle bli vår stedfortreder.
Og i historiene om Jakob og Esau og Josef og brødrene hans ser vi at Satan utnytter
brutte relasjoner til å ødelegge familier og folkegrupper.
Men gjennom det hele er Gud trofast. Han bevarer og tar seg av sine plagede barn.
Les1 Mos 4,1–15. Hva sier dette om hvor inngrodd synden var blitt?
Eva frydet seg da hun fikk Kain. Hun trodde at hun hadde født Frelseren som ble
lovet i 1 Mos 3,15. «Jeg har båret fram en mann ved Herrens hjelp» (1 Mos 4,1). En
bokstavelig oversettelse kan være: «Jeg har båret frem en mann – Herren.» Så Eva
trodde hun hadde født ham som Herren skulle sende (1 Mos 3,15).
Vi får ikke høre om Kains guttedager, da de nybakte foreldrene gledet seg over
den førstefødtes utvikling. Fortellingen skifter raskt til en annen fødsel og så til to
ungdommer som tilber Gud. Men som så ofte fører forskjeller i tilbedelsen til en
tragedie.
Les1 Mos 3,9–10; 1 Mos 4,9. Sammenlign Adams og Kains reaksjon da Gud talte til dem
etter at de hadde syndet. Hva er likt? Hva er ulikt?
Legg merke til de følelsene Adam og Kain ga uttrykk for. Adam var forvirret, redd
og skamfull (1 Mos 3,10), men Kain var sint (1 Mos 4,5), kynisk og opprørsk (1 Mos
4,9). Mens Adam kom med en dårlig unnskyldning, serverte Kain blank løgn.
Men ut av fortvilelsen kom et visst håp og en flik av optimisme. Da Set ble født,
trodde Eva igjen at hun hadde født ham som var lovet (1 Mos 4,25). Navnet «Set»
kommer av ordet for «å plassere eller å sette», det samme ordet som brukes i 1 Mos
3,15 om en frelser som skulle utfordre slangen og knuse dens hode. Eva beskriver
sin nye sønn som Abels erstatter. Midt i fortvilelsen og tragedien klamret de seg til
frelseshåpet. For hva skal vi gjøre uten det?
Forestill deg Adam og Evas sorg over tapet av sin sønn. Det ville ha vært ille nok
om det ikke hadde vært en annen sønn som drepte ham. Slik mistet de to sønner.
Hvordan kan vi lære den tunge leksen at synd har følger langt ut over den umiddelbare
synden?
Les1 Mos 6,1–13. Hvordan viser den store striden mellom godt og ondt seg her,
mer intenst enn før?
I syndfloden ser vi en delvis reversering av Guds skaperakt: Mye av det Gud hadde
atskilt, ble nå ført sammen igjen. Vannene ovenfor og vannene under, havet og det
tørre land, fiskene i havet, fuglene under himmelen og alle levende skapninger som
holdt til på jorden, alt føres sammen. Det var som om jorden skulle bli «øde og tom»
igjen (1 Mos 1,2).
Midt i den tilsynelatende seieren for ondskapens krefter er Guds skaperkraft
virksom. Han starter en ny skapning ved igjen å skille mellom ulike elementer. Først
skiller han Noah (en rettferdig og ulastelig mann) fra hans samtidige og deres ondskap,
for alt de ville og planla i sitt hjerte, var ondt (jfr. 1 Mos 6,8–9 og vers 5,11–13).
Deretter setter Gud Noah til å bygge en stor båt. Så skiller han ut en liten gruppe
mennesker, fugler og dyr og fører dem i sikkerhet i båten, slik at de kan overleve det
som kommer. Ved Guds nåde skal livet gå videre, og en ny verden skal oppstå av den
gamle. Et nytt skaperverk.
Men det er langt fra fullkomment. Etter vannflommen, da Noah og hans familie
hadde kommet i gang igjen, blir vi minnet om den menneskelige godhets skrøpelighet.
Noah drikker seg full, og det skjer stygge ting (1 Mos 9,20–27). Så selv en av
trosheltene (se Hebr 11,7) hadde sine svake sider. Den store konflikten raser videre,
ikke bare på historiens store scene, men også i menneskenes sinn.
Bibelen beskriver syndfloden som en utslettelse av alt liv (1 Mos 7,4). Den bruker
et lignende uttrykk om det Frelseren gjør når han tilgir synd (Jes 25,8; Jes 43,25; Sal
51,1). Enten blir vårt liv utslettet, eller så blir vår synd utslettet. Hvordan viser
dette faktum hvor svart/hvit problemstillingene egentlig er?
Abraham (først kalt Abram) er kjent for sin trofasthet, men hans liv handler mer om
Guds trofasthet mot ham.
To ganger hadde Gud sagt at Abraham skal få en sønn. Først da han var 75 år
(1 Mos 12,2.4), og så om lag ti år senere (1 Mos 13,16).
Etter at Abraham hadde snublet og falt om og om igjen, ble løftets barn, paktens
barn, født, og Gud åpenbarte sin trofasthet mot sin til tider vaklende tjener(se 1 Mos
17,19; 1 Mos 17,21; 1 Mos 21,3–5).
Les1 Mos 22,1–19. Hvilket håp ser vi her når det gjelder hele den store konflikten?
«Det var for å lære Abraham å forstå evangeliets virkelighet og for å sette hans tro på
prøve, at Gud påla ham å ofre sønnen. Den sjelekval han gjennomlevde i de dagene
den forferdelige prøven varte, ble tillatt for at han av egen erfaring skulle forstå noe
av storheten i det offer den evige Gud brakte for å kjøpe mennesket fri. Ingen annen
prøve kunne ha kostet Abraham så stor sjelekval som å ofre sønnen.
Gud lot sin Sønn dø i lidelse og skam. Englene som var vitne til Guds Sønns
ydmykelse og dødsangst, fikk ikke lov å gripe inn, som i Isaks tilfelle. Det var ingen
røst som ropte: Det er nok! For å frelse den falne menneskeslekten gav herlighetens
konge sitt liv. Hvilket sterkere bevis på sin grenseløse medlidenhet og kjærlighet
kunne Gud gi? «Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, kan
han gjøre noe annet enn å gi oss alle ting sammen med ham?» Rom 8,32.
Offeret som krevdes av Abraham, gjaldt ikke bare ham selv eller de etterfølgende
slekter. Det var også en undervisning for syndfrie vesener i himmelen og på andre
kloder. Skueplassen for striden mellom Kristus og Satan — stedet der frelsesplanen
kommer til utfoldelse — er en lærebok for hele universet. Fordi Abraham hadde vist
en sviktende tro på Guds løfter, anklaget Satan ham overfor englene og Gud, og påstod
at han ikke hadde overholdt betingelsene i pakten, og at han derfor var uverdig
til å få del i dens velsignelser. Gud ønsket å vise Abrahams troskap for hele himmelen,
og å gjøre det klart at Gud ikke kan akseptere noe mindre enn fullkommen
lydighet. Dessuten ønsket han å gi alle et videre innblikk i frelsesplanen.» – Alfa og
Omega, bind 1, side 135–136 [PP 154, 155].
Kampen mellom Guds mål og den enkeltes opprør fortsetter i fortellingen om Jakob
og Esau. I oldtiden var det vanlig at den førstefødte sønnen fikk farens velsignelse
(førstefødselsretten) før farens død. Her inngikk storparten av familieformuen.
Dermed ble den eldste sønnen ansvarlig for familiens ve og vel.
Esau la sin bror Jakob for hat da han ble lurt for denne æren og planla å drepe
ham etter farens død (1 Mos 27,41). Rebekka sendte Jakob bort og tenkte at alt ville
bli bra igjen om ikke så lenge (1 Mos 27,43–44). Noen dager skulle bli til 20 år, og
Rebekka fikk ikke se Jakob igjen.
Les1 Mos 28,12–15. Hva er det store håpet i Jakobs drøm?
Ved å gjenta løftene til Abraham, forsikret Gud Jakob om at planene var i rute. Selv
om Jakobs handlinger lot til å se bort fra Guds plan, var Gud likevel hans Gud. Men
Jakob måtte utstå 20 år med lurerier fra farens svigerfar, først i giftermålet, så i
lønnen (1 Mos 29,20.23.25.27; (1 Mos 31,7). Men alle de årene da han arbeidet for sin kone,
virket som bare noen få dager, som den tiden Rebekka trodde Jakob ville være borte
fra henne (1 Mos 29,20).
Da Jakob bestemte seg for å dra hjem, ble han først forfulgt av Laban (1 Mos
31,25–26), og så dro Esau ut med 400 mann for å møte ham. Begge var livsfarlige,
og Gud måtte trå til to ganger og redde ham: først i en drøm til Laban, at han ikke
skulle skade Jakob (1 Mos 31,24), og deretter i egen person, da han kjempet med
Jakob og gjorde ham halt (1 Mos 32,24–30). Synet av Jakob som humpet av sted med
stokk, må ha overbevist Esau om at broren ikke utgjorde noen trussel. Gavene var
sendt i forveien, og sammen med Jakobs forsiktige måte å ordlegge seg på, later det
til at striden brødrene imellom var bilagt. Siste gang vi ser dem sammen, er når de
begraver faren (1 Mos 35,29). Dermed var eventuelle planer Esau hadde om å drepe
Jakob etter begravelsen, skrinlagt.
Tenk på all den smerten og lidelsen som disse tåpelige beslutningene påførte
disse menneskene, uskyldige som skyldige. Hvordan kan vi lære å tenke før vi
handler?
Jakob hadde fortjent noe mye verre fra Esau etter den måten han hadde behandlet
ham på. Noe lignende ser vi også i historien om Josef og brødrene hans.
Her leser vi igjen om bror som hater bror fordi en av dem favoriseres fremfor de
andre (1 Mos 37,3–4). Den fargerike tunikaen var ikke bare laget av et stripete laken.
Ordet i originalen viser at det var en kostbar kappe av det slaget som kongelige gikk
i. Den var nok dekket med fine broderier og fargerikt håndarbeid, og det må ha tatt
bortimot et år å lage den.
Da Josef fortalte brødrene om drømmene sine (1 Mos 37,5–11), åpnet han seg for
enda mer hat og misunnelse. De la planer om å kvitte seg med ham straks anledningen
bød seg (1 Mos 37,19–20). Brødrene må ha vært strålende fornøyd da de så hvor
lett det var å bli av med ham. Men ingen ante at Gud ville bruke dette til å redde hele
familien mange år senere.
Les1 Mos 45,4–11. Hva var den større sammenhengen som Josef så? Hva var det
som opptok ham mest?
Tenk på hva som kan ha fylt Josefs sinn da han som gutt ble ført i lenker bak en
kamel og så opp mot barndomshjemmet i åsene da det forsvant i det fjerne. Og da
han ble satt på auksjonsblokken og nysgjerrige kjøpere følte på ham og ydmyket
ham med nærgående undersøkelser før de ga bud. Mange har sagt farvel til troen
etter mindre ydmykelse og lidelse enn dette.
Josef kunne ha blitt bitter og sagt Gud farvel. I stedet valgte han å bevare troen
midt i den opprivende kampen om hans sjel. Han ble snart vant til livet hos en av de
viktigste militære i landet, og med Guds velsignelse vant han snart hans tillit (1 Mos
39,1–4). Til slutt ble slaven en leder i Egypt.
Til tross for de dårlige familieforholdene som historien avdekker og til tross for
forræderi og ondskap, fikk historien en lykkelig utgang. Men hvordan bevarer du
troen og en forsonlig holdning når det ikke ser ut til å gå så bra som det gjorde
for Josef?
Livet her i verden, der den store konflikten utspiller seg, går ikke bestandig slik vi
planlegger. Da Adam og Eva holdt sine nyfødte i armene, ante de ikke at den ene
ville drepe den andre. Da Sippora giftet seg med Moses, fikk hun ikke den fremtiden
hun forestilte seg. Og tror du Leas ekteskap ble det hun hadde drømt om som
ungjente? Ungdommen Jeremia hadde sikkert sine håp og planer, men det gikk helt
sikkert ikke ut på å bli misforstått, refset og hengt ut som landsforræder. Og ville
ikke David og Batseba ha foretrukket en annen utgang på sin historie?
Hva med Jesus? Ja, men han kom jo til jorden for å dø. Det var hele poenget. Men
den menneskelige siden av ham som kom til uttrykk i Getsemane: «Min Far! Er det
mulig, så la dette begeret gå meg forbi …» (Matt 26,39). Å bli slått, hånet, spottet og
korsfestet i en alder av 33 år, var nok ikke det noen håpet på. Livet kan og vil fare
hardt frem mot oss. Men det burde vel ikke overraske noen? Hva hadde du tenkt deg
i en syndig verden? Et paradis? Edens hage er borte. Men den kommer tilbake, og
da vil forskjellen på livet vårt nå og vårt fremtidige liv bli mye større enn avstanden
mellom det vi håpet på og det som kom i stedet.
Forslag til samtale
Hva er viktige forskjeller mellom søsken som bevarte troen på Gud og dem
som ikke så behovet for det?
Hvordan kan vår tids familier få en positiv morgendag når det virker som om
søskenrivalisering og misunnelse skal ødelegge Guds plan for dem? Hva kan
gjøres for familiene i kirken så de kan se at Gud har en bedre plan for dem?
Hva kan gjøres for medlemmer i din menighet som føler seg alene i verden og
synes at livet er meningsløst og uten verdi?
Hvordan kan løftet om det evige liv forhindre at du blir overveldet av skuffelse
fordi livet ikke ble slik du hadde håpet?
Eraldo hadde vært skipper på katolikkenes elvebåter
i øvre Amazonas i flere år og var lommekjent på
elva. Iblant fraktet han prester, men han ble også selv
betraktet som en ”hellig mann”.
En dag fortalte folk i landsbyene om en annen båt som trafikkerte Amazonas og ville prakke
på folk en merkelig religion. Båten het Luzeiro, og folkene tok seg av de syke og inviterte dem til
møter.
”Ta imot hjelpen,” sa Eraldo, men hør ikke på dem. ”Og bosetter de seg, så kast stein etter dem
eller brenn huset deres.”
En dag kom Eraldo over Luzeiro på Amazonas. Han kjørte tett innpå den så de nesten kolliderte,
men kapteinen på Luzeiro bare smilte og vinket.
Så en dag fikk Eraldo vite at moren hans var blitt adventist! Han snakket ikke til henne på tre
måneder. Men en dag sa han:
”Du bør ikke ha noe med dem å gjøre. De holder sabbat og spiser ikke svinekjøtt. De er rene
fariseerne!”
Eraldo fikk presten til å besøke moren. Han sto i kjøkkenet og hørte på dem. Presten spurte, og
moren svarte fra Bibelen. Så sa presten: ”Jeg vet at det stemmer, det du sier.”
Hvorfor skal jeg være katolikk hvis det mor tror på, er sant, tenkte Eraldo. Dagen etter snakket
han med adventistpastoren, og noen uker senere ble han døpt.
Eraldo arbeidet som vaskehjelp i adventkirken en stund, men ikke lenge etterpå var han igjen
ute på Amazonas, nå som kaptein på Luzeiro!
Da folk i landsbyene fikk se Eraldo på Luzeiro, ble de forundret. Et sted ble han i to måneder,
og alle lederne i landsbyen tok imot adventbudskapet.
”De så at jeg var blitt en annen. Jeg hadde vært et dårlig menneske, men da jeg begynte å lese i
Bibelen, så jeg at Gud hadde forandret Paulus og skjønte at han kunne forvandle meg også.”
Eraldo er stadig kaptein på Luzeiro og andre ADRA-båter. Han er fast inventar i menighetens
arbeid langs Amazonas.
”Jeg elsker arbeidet. I dag er jeg sjef for ADRA-båtene, og det er godt å hjelpe mennesker.”
Et av prosjektene 13. sabbat er å bygge en ny ”kirkebåt”. Takk for gavene.
Brasil har et rikt dyreliv med uvanlige
dyr som armadilloer, tapirer,
jaguarer og pumaer.
Skogbruk og gruvedrift, fiske og
landbruk er viktig i Brasil, men også
en trussel mot miljøet.
Fotball er den viktigste idretten.
Brasil har vunnet VM fem ganger.