«Hanna ba og sa: Mitt hjerte fryder seg i Herren. Herren gir meg stor kraft. Jeg
ler av mine fiender, for jeg gleder meg over din frelse» (1 Sam 2,1).
Dommertiden var en kaotisk periode. Guds folk gjorde det som var ondt i Herrens
øyne, Gud «overlot» dem til undertrykkere, folket ropte til Herren, og Herren oppreiste
en redningsmann som ga landet fred. Helt til den samme traurige runddansen
startet igjen.
Debora var en av Israels dommere. Hun innga tillit hos dem som var sammen
med henne. Hun og Jael er helter, mens mennene måtte oppmuntres. De var forknytt
og manglet tro. Et gjennomgangstema i den store striden ser vi også i historien om
Gideon. Her sto Guds folk overfor umulige odds.
Samson var en av de siste dommerne. Etter ham sank nasjonen ned i anarki og
forfall. Han var en motvillig helt, som var mer opptatt av å løpe etter kvinner enn av
å følge Gud. Slik var han et speilbilde for folket, som heller ville tilbe avguder enn
tjene Herren.
Samuel gir folket nytt håp. I hans tid fikk man en ny lederstruktur, med konger.
En av hans siste offentlige handlinger var å salve kong David.
Historien om Debora kaster nytt lys over den store konflikten. Guds folk undertrykkes
og står overfor umulige odds. Dette er en parallell til det vi så i Åp 12: Den ulike
kampen mellom en sjuhodet drage og et nyfødt barn (se tirsdagsavsnittet i uke 1).
Blant hovedpersonene i historien er kanaaneerkongen Jabin, hærføreren Sisera og
Debora. Hun var profet og dommer (avgjorde sivile tvister mellom motparter). Hun
nøt en autoritet og innflytelse som var uvanlig for kvinner den gang.
LesDom 4. Hvordan kommer temaet den store konflikt til uttrykk? Hvem ga Israel
seier enda de ikke fortjente det?
Helten i historien er Hebers kone, Jael. Hun var ikke redd for å identifisere seg med
Guds folk og spilte en viktig rolle for seieren over Guds fiender. Det er ikke lett å
vurdere hennes handlinger ut fra dagens moralske perspektiv. Og vi må selvsagt
ikke bruke hennes handlinger til å rettferdiggjøre bedrag og vold for å nå våre mål,
om de er aldri så gode.
I drøftingene før konflikten forsikrer Debora Barak om at utfallet er i Guds hånd
(et ekko av den store konflikten). To verb brukes for å beskrive hvordan Gud ville
gjøre dette (Dom 4,7). Han vil «dra» Sisera (NBK, ordet brukes om å fange fisk i en
not) til elven Kisjon, hvor han vil «gi» ham i Baraks hånd. Deboras takkesang
(Dom 5) avslører noen av detaljene. I høljregnet satte Siseras vogner seg fast i trange
dalsøkk nær elven Kisjon. Dråpene falt fra skyene (5,4–5), og skapte en styrtflod.
Den feide bort mange av fiendens soldater (5,21), og Israel ble reddet.
Tenk på den tilliten disse krigsfolkene hadde til Debora. Dette var (selvsagt) bra,
men hvorfor skal vi være forsiktig med å stole for mye på noen?
Etter Debora hadde landet fred i 40 år, men siden lå de igjen under for undertrykkere.
Denne gangen var det midjanittene og deres allierte som gjennomførte
lynangrep inn i Israel. De ødela avlingen og stjal buskapen (Dom 6,3–5). Israel ble
utarmet og ropte til Herren (Dom 6,6–7). De skjønte at de fasjonable gudene deres
ikke var til noen nytte nå.
LesDom 6,12–16. Hva sa Herrens engel til Gideon, og hvordan reagerte han?
Burde han ikke ha skjønt hvorfor det hadde gått slik? Se Dom 6,7–10.
Til tross for Gideons klage, som var grunnløs (de ble undertrykt fordi de var ulydige),
var Gud klar til å redde dem igjen, men denne gangen trengte han Gideon.
Tenk at Gud kalte ham en djerv kjempe selv om Gideon hadde et helt annet syn på
seg selv: «Hvordan kan jeg berge Israel? Min slekt er den svakeste i Manasse, og jeg
er den yngste i min fars hus» (Dom 6,15). Noe av Gideons styrke var hans følelse av
svakhet og manglende storhet.
Legg også merke til hva Gideon hadde bedt Herren om (Dom 6,36–40). Han var
klar over de oddsene de hadde mot seg og sin egen svakhet. Derfor ba han om visshet
om Guds nærvær. Her er én som er fullt klar over sin avhengighet av Herren. I
Dom 7 leser vi om Guds utfrielse og Gideons suksess mot folkets undertrykkere.
Hvorfor valgte Herren å bruke syndige mennesker under denne befrielsen?
Kunne han ikke ha sendt «mer enn tolv legioner engler» (Matt 26,53) og løst
problemet for Israel? Hva er vår oppgave som falne mennesker, både i den store
konflikten og i utbredelsen av evangeliet?
Kamplinjene mellom det gode og det onde er diffuse i historien om Samson. Hans
liv begynner feiende flott med en kunngjøring fra Herrens engel om at han skal være
nasireer fra fødselen av. Engelen forklarer Samsons foreldre hvordan de skal forberede
seg på barnet. Moren skal ikke drikke alkohol eller spise forbudt mat (Dom
13,4; Dom 13,13–14; se også 3 Mos 11). Ja, Gud hadde spesielle planer for Samson. Dessverre
gikk det ikke så bra som det kunne ha gjort.
«Da Samson var blitt voksen og skulle begynne å utføre sin guddommelige misjon
– nettopp da han mer enn noen gang burde vært tro mot Gud — knyttet han
forbindelse med Israels fiender. Da han giftet seg med sin utkårede, prøvde han ikke
å finne ut om han ville bli bedre i stand til å ære Gud, eller om han ville bli hindret
i å utføre sin livsoppgave. Gud har lovt å gi visdom til alle som vil ære ham først av
alt. Men de som bare tenker på å behage seg selv, har ikke fått løfte om noe.» – Alfa
og Omega, bind 2, side 150 [PP 563].
LesDom 14,1–4. Hvordan er det mulig at Gud brukte Samson svakhet for kvinner
som et påskudd for «strid mot filisterne»? (vers 4)
Samson «stred» mot filisterne på flere måter, og hver gang var det et arrig svar på
personlige fornærmelser. Først drepte han 30 mann og tok klærne deres med til bryllupsfesten
for å betale en gjeld (Dom 14,19). Så ødela han avlingene deres da hans
kone ble gitt til forloveren hans (Dom 14,20; Dom 15,1–5). Deretter drepte Samson mange
som hevn for at filisterne hadde drept konen hans og faren hennes (Dom 15,6–8).
Da filisterne prøvde å hevne dette (Dom 15,9–10), drepte han 1000 mann med kjevebeinet
fra et esel (Dom 15,14–15). Til slutt rev han ned tempelet deres og drepte 3000
fordi de hadde blindet ham (Dom 16,21.28.30).
En nokså ufullkommen helt. Det er visst ikke stort i Samsons liv vi kan etterligne,
selv om han figurerer på den fine listen i Hebr 11. Men beretningen lærer oss en
hel del under overflaten. Tenk på hva Gud kunne ha utrettet med Samson. Hva
med oss? Hvor mye mer kunne vi ha utrettet om vi hadde oppfylt vårt potensial?
Historien om Rut handler ikke om store fiendehærer som truer Guds folk. Nei, en
familie er nesten ved å dø ut, men i stedet vekkes den til nytt liv. Fortellingen favner
to store temaer, at Guds skaperverk ødelegges og hans folk er truet. Men Rut skildrer
også den store konflikten på det personlige plan.
Det er ingen overraskelse at Juda opplevde hungersnød i dommertiden (Rut 1,1;
5 Mos 28,48; 5 Mos 32,24; se også Dom 17,6; Dom 21,25). Dette var et tegn på at paktsfolket
hadde forlatt Gud. Synd og opprør hadde omformet et land som fløt med melk og
honning til en skrinn ødemark. Men i Ruts bok hadde Gud «tatt seg av sitt folk og
gitt det brød» (Rut 1,6).
Da Elimelek dro til Moab sammen med Noomi og småguttene, var det for å skape
seg en fremtid. I fiendens land gikk det bedre en stund, men da mannen og de to
sønnene døde, bestemte Noomi seg for å vende hjem.
LesRut 1,8; Rut 1,16–17. Hva er så spesielt med at Rut ville bli med Noomi?
Rut tilhørte et folk som ofte hadde prøvd å ødelegge Israel. Likevel gjorde hun felles
sak med Guds folk og tilba deres Gud. Hun ble godt mottatt i det nye hjemlandet,
ikke bare av Boas (Rut 2,10), men også av dem som kjente til henne (Rut 2,11). Boas
var sikker på at hun også fant nåde i Guds øyne (Rut 2,12), og han var villig til å
gifte seg med henne (Rut 3,10–11).
Men det fantes en nærmere slektning. Han hadde førsteretten til jorden etter den
avdøde hvis han giftet seg med Rut. Han var imidlertid ikke interessert i enda en
kone. Det passet ikke inn i de økonomiske planene hans (Rut 4,6). Vitnene i porten
velsignet Rut og sammenlignet henne med de store kvinner i Israels historie (Rut
4,11–12). Dette gikk i oppfyllelse, for en av hennes etterkommere er Messias (Rut
4,13; Rut 4,17; Matt 1,5–6).
Snakk om solskinnshistorie! Dessverre er det ikke så mange slike tilfeller. Heller
ikke utenfor Bibelen. Men også her kan vi se hvordan Guds vilje til slutt vinner frem
enda det lenge kan se mørkt ut. Dette er godt nytt for alle som elsker ham og setter
sin lit til ham.
Hva har begynnelsen av Samuels bok med den store konflikten å gjøre? Det finnes
ingen åpenbar trussel mot skaperverket, og det står ingen store hærer på grensen.
Det ondes angrep er mer innfult.
Les1 Sam 2,12–25. Hvordan kommer det godes kamp mot det onde til syne i disse
versene?
«Selv om han var utpekt til å styre folket, var han ikke i stand til å styre sin egen
familie. Eli lot sønnene gjøre som de selv ville. Han ønsket fred og ro og brukte ikke
sin myndighet til å rette på barnas dårlige vaner og tilbøyeligheter. Heller enn å gå i
rette med dem og straffe dem, gav han etter for deres ønsker og lot dem få sin vilje.»
– Alfa og Omega, bind 2, side 163 [PP 575].
Som kontrast til dem ser vi en liten gutt i prestedrakt (1 Sam 2,18–19), som i likhet
med Jesus «gikk fram i alder og visdom» (1 Sam 2,26; Luk 2,52). Denne Samuel
ble en stor leder i Israel. «Da forsto hele Israel fra Dan til Beer-Sjeba at Samuel var
betrodd å være profet for Herren» (1 Sam 3,20).
Men alt gikk ikke godt. Folket lå i krig med filisterne, og de to sønnene til Eli ble
drept. Filisterne røvet Guds ark, og 98-åringen Eli døde da han fikk nyheten (1 Sam
4,14–18).
Dessverre skulle Samuel komme til å få det samme problemet som Eli: sønner
som ikke tok etter hans trofasthet (1 Sam 8,1–7).
Samuel markerer et vendepunkt i Guds folks historie. Han var den siste av dommerne
og en nøkkelfigur i den store konflikten. Han hadde en stabiliserende innflytelse
på folket i en kritisk tid. Det er synd at sønnene ikke fulgte i farens fotspor,
men Gud er ikke bundet av dynastier. På grunn av deres frafall forlangte folket en
konge, noe som ikke var så veldig smart i lys av senere historie.
Enten vi kommer fra gode eller dårlige hjem, er vi ansvarlige for vårt valg av leder
i den store konflikten. Du har sikkert gjort mange feil, men hvorfor må du alltid
huske at det i dag ikke er for sent å gjøre det som er riktig i Guds øyne? I morgen
kan det være for sent, men ikke i dag.
Bibelen underslår ikke menneskers synd og ondskap. Hvordan skulle den ellers
kunne tegne et riktig bilde av menneskenaturen? Vi finner en særlig klar skildring
av menneskelig ondskap i 1 Sam 2,12–25, der sønnene til Eli står i kontrast til den
unge Samuel. I 1 Sam 2,12 står det: «Elis sønner var ugudelige [KJV: sons of Belial].
De kjente ikke Herren».
I dette verset får «Elis sønner» tilnavnet «Belials sønner», et uttrykk for «ugudelige
mennesker». Belial er et ord som brukes i mange sammenhenger, nesten alltid
negativt. Det er beslektet med det hebraiske bl og bli, som betyr «nei» eller «ikke»
eller «uten». I seg selv betyr Belial «verdiløs» og «unyttig», og andre steder brukes
det slik det ble brukt om Elis sønner; det vil si at andre ble kalt «sønner av Belial»
(2 Krøn 13,7; 1 Kong 21,13). I Ordsp 6,12 er det jevnstilt med de ugudelige. (I andre
skrifter fra Det nære østen betraktes Belial som et navn for Satan.) Nesten overalt i
Bibelen er det et negativt uttrykk.
Som mennesker skapt i Guds bilde var det en mening med deres liv. Men ifølge
Bibelen var disse mennene unyttige, «sønner av det unyttige». De levde et bortkastet
liv. Vi er enten for Herren og gjør noe som har mål og mening for ham, eller vi er
unyttige. Dette gir jo mening, for hele vår eksistens og formål i livet stammer fra
ham.
Forslag til samtale
Bibelen er utvetydig: Det finnes ingen mellomting i den store konflikten: Vi
er enten for Kristus, eller vi er for Satan. Men kontrastene er vel ikke alltid så
klare her i livet? Noen ganger er det ikke så lett å skille mellom rett og galt.
Det er ikke alltid lett å vite hva man skal gjøre. Hvordan kan vi finne hjelp til å
ta de riktige beslutningene når det ikke er så lett å vite hva det «riktige» er?
Hvordan har folk som du har sett opp til, skuffet deg? Og hvordan har du
skuffet dem som en gang så opp til deg? Hva har dette lært deg om tro, tillit,
nåde og menneskers svakheter?
Waciri er oppvokst med bestemorens historier om
Lee og Jessie Halliwell, Luzeiro-misjonærene
som kom med håp og helse til jungelen.
Da bestemorens far fikk kontakt med Lee Halliwell,
brukte de fingerspråk. Han skjønte at de kom for å hjelpe. De ble venner, og siden fortalte han
andre stammer om dem.
De innfødte var fascinert av den hånddrevne grammofonen som spilte kristne salmer. De elsket
musikk, og nyheten om maskinen spredte seg langs Amazonas.
Iblant kom Halliwell til nye landsbyer uten at høvdingvennen var med. En gang nådde de en
farlig stamme som gikk under navnet ”hodehoggerne”. En ungdom som var med i båten, fikk øye
på noen av mennene langs elva. De pekte på Luzeiro, og så pekte de på hodene sine. Ungdommen
var sikker på at de ville hogge hodet av misjonærene. Han løp bort til Halliwell og advarte ham:
”Vi må snu! Ikke gå i land her!”
”Nei,” sa Halliwell. ”Ta det med ro.”
Halliwell hilste på de innfødte. De pekte stadig på hodene sine. Plutselig skjønte han det. Han
skyndte seg å finne frem grammofonen. De innfødte strømmet til. Musikken åpnet veien til denne
fryktede stammen.
Lee Halliwell holdt kontakten med sin venn høvdingen. Etter hvert fortalte han ham om sabbatshelligholdelse
og rene og urene dyr.
”Oldefar spiste mange slags kjøtt,” sa Waciri. ”Etter hvert sluttet han med villsvin, apekatter,
skilpadder og uren fisk. Til slutt spiste de ikke annet kjøtt enn rådyr.”
For noen år siden måtte stammen flytte ut av jungelen og slå seg ned i utkanten av Manaus.
Ikke alle trodde på Gud, og det var mye drikking og slagsmål.
Da Waciri ble høvding, forbød han alkohol i stammen. Og han oppfordret alle til å holde sabbaten.
Nå er halvparten sabbatsholdere.
Waciri ønsket seg et sted der de kunne tilbe Tupan (Gud). En natt så han et vakkert Tupan-hus
i en drøm, med tak, vegger og golv. Da han våknet, tegnet han huset. Men det gikk tolv år før det
sto ferdig.
”Vi hadde ikke en eneste real,” sier Waciri. ”Men jeg trodde at Gud ville sende pengene, for
han hadde sendt drømmen.”
En dag kom det en ladning tømmer til stammen, nok til et tak. Så kom murstein, stoler, talerstol.
Og snart sto kirken der.
Folket hans har møter der hver sabbat, og freden hviler over lokalsamfunnet. ”Det var mye
slåssing i førstningen, men Gud har gitt oss fred. De sinte har roet seg, og nesten alle er venner.”
I Brasils åtte unioner er det 8106
kirker og over 1,5 mill. medlemmer.
Landet har 87 grunn- og videregående
skoler og 6 høyskoler/universiteter.
Brasils Hope Channel, Novo
Tempo, sender på det regulære
TV-nettet i verdens nest største by,
São Paulo.