«Jeg fortalte dem også hvordan Gud holdt sin gode hånd over meg, og hva
kongen hadde sagt til meg. Da sa de: «La oss gå i gang med å bygge!» Og de
tok fatt på det gode verket» ().
Når vi sammenligner David, Elia, Hiskia, Ester og Nehemja, finner vi visse fellestrekk:
Gud kan bruke «ubetydelige» mennesker til å demme opp for ondskapens
bølge. I noen av disse historiene kan vi se at vi ikke behøver å la oss kue av overveldende
ondskap selv om problemene er aldri så store. Vi kan stå fast i Guds kraft, for
han er trofast mot paktsløftene som er oppfylt i Jesus. Når Guds folk holder ut i hans
kraft, vil de se at det ondes makt ikke er stor nok til å vinne i det lange løp.
Vår utfordring består i å glede oss i hans frelse. Dette gir ikke alltid mening i
de utfordringene som iblant skyller inn over oss. Gleden over Guds utfrielse før
befrielsen kommer, er en handling i tro og tilbedelse, ikke en logisk følge av det som
foregår rundt oss. Men i lys av det Jesus har gjort for oss, er tillit til Guds trofasthet
egentlig det eneste logiske alternativet.
Livet er innfløkt, for vi er kompliserte skapninger. Tenk deg, vi er skapt i Guds bilde,
og så har vi skakkjørt oss selv. Ikke rart at vi har så stort et potensial for både godt
og ondt. Og det er ikke bare det at enkelte viser stor «godhet» mens andre lodder
fordervelsens dyp. Nei, begge ytterpunktene kan bo i samme person! Men heldigvis:
Noen av dem som har falt dypest, har ved Guds nåde utrettet store ting for ham og
for menneskeheten. Selvfølgelig forekommer også det motsatte. Satan er en realitet,
den store konflikten er en realitet, og uten forbindelsen til Herren kan selv den beste
bli fiendens offer ().
Les . Hva sa David som er så viktig for å forstå hans seier? Se kontrasten
i . Hva består kontrasten i? Mannen er jo den samme. Hva var
forskjellen?
David beseiret kjempen Goliat. Den samme David ga tapt for begjær og arroganse.
Hvor mange kvinner hadde han allerede? Han ser én til, en gift kvinne til og med,
og hvor er nå alt preket om at «det er Herren som rår for krigen» () eller
«at Israel har en Gud» ()? David visste nok at «det er Herren som rår for
krigen» og at man må utkjempe den i Guds rustning på slagmarken i Ela-dalen. Men
vel så viktig er det å gjøre det i dypet av sitt eget sinn. Det er der den store konflikten
raser.
Da han kom til seg selv etter episoden med Batseba, hadde David hopet opp nok
sorg og skyldfølelse til et helt liv. Sorgen fikk ham til å skrive , der han ber
om et rent hjerte () og et fornyet fellesskap med Gud (vers 11,12). I den store
kosmiske kampen er store menn like sårbare som den minste trell. Men Gud arbeider
med alle som virkelig angrer.
Tenk på dine triumfer, skuffelser, seire og nederlag. Hvordan kan du anvende lærdommer
fra en av disse historiene på din situasjon akkurat nå?
Tisjbitten Elia er en av de mest fargerike personlighetene i Bibelen. Vi møter ham
første gang hos en forfjamset konge, der han kunngjør at det ikke kommer regn de
neste tre årene (). Det var ikke lett å få adgang til en konge eller flykte
fra ham, men denne hårete mannen med skinnklede om livet () slapp forbi
vaktene, formidlet Guds budskap og stakk til fjells, cirka tolv kilometer borte.
Det var tunge tider for nordriket Israel. De fleste hadde forlatt Herren () og tilba fruktbarhetsguder. Å si at det ikke ville regne, var å utfordre Baal,
som angivelig ga regn, slik at man fikk gode avlinger og storfe som gjorde bøndene
rike. De viktigste religiøse ritene fremmet fruktbarhet og profitt.
De neste tre årene er fruktbarhetsgudene avmektige. Så en dag konfronterer Elia
kongen igjen og ber om et oppgjør med alle Baal- og Astarte-profetene – én mot 850
().
Dagen kommer, og publikum stimler sammen på Karmelfjellet. Elia taler til folket:
«Hvor lenge vil dere halte til begge sider?» (). Okser klargjøres til
ofring, og folk venter spent på å se hvilken gud som kan svare med ild fra himmelen.
Oksen var det største symbolet i de gamle fruktbarhetsreligionene. Nå ville gudene
sikkert åpenbare sin makt.
Les . Dette er naturligvis et bilde på den store konflikten, men
hva var det egentlig Elia ville skulle se skje i landet, og hva har dette med oss i dag
å gjøre?
har svaret. Det var ikke først og fremst mirakelet som var viktig, men
Israels troskap mot pakten. Legg merke til hvem som hadde omvendt dem. Det var
Herren selv, og til og med før selve mirakelet. Men Gud tvinger ingen til å vende om.
Han sender sin hellige Ånd, og folket må først reagere på Åndens appell og vende
om til ham. Først da kan de handle ut fra dette valget. Slik er det fremdeles. Det er
ved Guds kraft at hjertet slår, men han tvinger det ikke til å følge ham.
Hiskia var konge i Juda da den nye supermakten Assyria inntok nordriket Israel og
førte innbyggerne til Mesopotamia (). «Ved å spre dem blant hedningene
ville han prøve å oppnå den hensikt med dem som ikke lenger var mulig i deres
fedreland. Han vil gjennomføre sin plan om å frelse alle som vil ta imot benådning
ved troen på menneskehetens frelser. Gjennom de lidelser Israel måtte gjennomgå,
gjorde han det mulig å åpenbare sin herlighet blant alle folk på jorden.» – Alfa og
Omega, bind 3, side 134 [].
Noen år senere vendte assyrerkongen Sankerib sin oppmerksomhet mot Juda. Han
inntok alle landets befestede byer og påla dem en heftig skatt ().
Hiskia tømte både templets og slottets skattkammer, men assyrerkongen var ikke
fornøyd og sendte tjenestemenn for å forhandle om Jerusalems overgivelse.
Assyrerne spottet folket og sa at gudene til folkene rundt dem ikke hadde reddet
dem fra Assyria, så hvorfor trodde jødene at deres Gud var noe bedre? (se ; ).
Da gjorde Hiskia det eneste han kunne gjøre – han ba (). Gud
hadde allerede brukt Jesaja til å oppmuntre Hiskia (), og nå sender han
profeten til ham igjen.
Les , spesielt vers 21 og 22. Hva er Guds budskap til sitt folk i
denne krisetiden?
Resultatet fikk man da den store assyriske hæren slo leir utenfor Jerusalems murer.
Da de forskremte innbyggerne i byen sto opp en morgen, var det ikke de siste forberedelsene
til å innta den beleirede byen de fikk se. Nei, så langt øyet rakk så de
soldater som lå dødsens stille på bakken (). Vanæret vendte assyrerkongen
hjem, der to av sønnene hans tok ham av dage ().
Hvordan kan vi lære å stole på Gud selv om omstendighetene er nedslående og
tilsynelatende håpløse? Hvorfor må vi alltid ha den store sammenhengen for øye,
spesielt når det ikke går så godt?
Det er vanskelig å forstå skikkene i det gamle perserriket, der historien om Ester
utfolder seg. Men én ting er sikkert: Gud hadde brukt dette imperiet i oppfyllelsen
av paktsløftene til Israel, løfter som strakte seg helt tilbake til Abraham (se ; ; ).
Den unge jødejenta Ester var blitt dronning. Hennes vei til toppen gikk ad ganske
andre stier enn f.eks. Josef i Egypt eller Daniel i Babylon. Men hun var (som dem)
akkurat der Herren ville hun skulle være, og Gud brukte henne på en måte som viser
hvordan den store konflikten kan utspille seg i historien.
Les . Hva ville det ha fått å si for Guds planer med jødefolket hvis dekretet
var blitt gjennomført?
«Kongen var ikke klar over hvilke vidtrekkende følger det ville få å gjennomføre
denne planen i sin helhet. Det var Satan som stod bak, og han forsøkte å utrydde
dem som tok vare på kunnskapen om den sanne Gud.» – Alfa og Omega, bind 3, side
316 []. Frelseren skulle også komme fra de samme menneskene.
Det er tankevekkende at saken startet med tilbedelse (se ; ) og at en
bestemt gruppe mennesker nektet å følge makthavernes lover og skikker. Sammenhengen
blir naturligvis en annen i endetiden. Men det er likevel snakk om konflikten
mellom Kristus og Satan, og de som vil være trofaste mot Gud, vil oppleve noe
lignende som jødene den gang. I endetiden vil det komme et dekret om at «alle som
ikke tilba dyrets bilde,» skal drepes (). Det eneste vi lærer av historien, er at
vi ikke lærer av historien.
Hvorfor har vi ofte så liten tillit til dem som er annerledes enn oss selv? Hvorfor
burde de store sannhetene om skapelsen og frelsen (som viser hvor verdifull den
enkelte er) overbevise oss om at denne holdningen er gal? Hvordan kan vi bli
kvitt denne tilbøyeligheten?
Historien om Nehemja utspilte seg i en tid da Israel ikke lenger eksisterte som politisk
enhet og folket bodde i fremmede land. Men Gud var trofast mot paktsløftene
selv om folket ikke holdt sin del av avtalen.
Les . Hva er bakgrunnen for hans bønn? Hvordan minner den om Daniels
bønn i ? Hva er problemstillingen begge steder, og hvordan utspiller den
seg gjennom hele den store konflikten?
Kongen lar Nehemja vende tilbake og gjenreise Jerusalem. Når han kommer dit,
bruker Nehemja de første dagene til rekognosering. Han prøver å besiktige byen om
natten, men det er helt ufremkommelig (), så han går utenfor murene og tar
dem i øyesyn ().
Les . Hvordan tror du Nehemja fikk lederne til å begynne på noe de
trodde var umulig? Hva kan dagens kirke lære av Nehemja?
Til å begynne med fortalte ikke Nehemja lederne hvorfor han var der, men det var
noen som mislikte det de så og gjorde alt de kunne for å hindre at det ble gjort noe
for å utbedre Jerusalem (; ). Da arbeidet med å reparere murene startet
(), ble disse utenlandske tjenestemennene «fra seg av raseri» () og
spottet innsatsen (vers 2, 3). Da de så at Guds folk mente alvor med arbeidet (vers 6),
ble de sinte og planla et angrep (vers 7, 8).
Det ville ha vært lett å gi etter. Men folket fortsatte arbeidet til tross for alle slags
intriger mot dem. Nehemja satte sin lit til Gud og sørget for å gjenreise muren. Han
overlot fiendens trusler til Gud ().
Alle møter hindringer. Hvordan vet vi når vi skal gi oss og når vi skal holde det
gående?
Bibelen åpenbarer gang på gang Guds trofasthet mot sitt folk. Mens det hele sto på,
var ikke denne trofastheten alltid så innlysende. I de historiene vi tok opp, kunne vi
se enden fra begynnelsen. Men noen av de involverte, så som hetitten Uria, kunne
ikke det. I dag står vi midt i den store striden, like sikkert som at de menneskene vi
har studert, gjorde det. Og mange av de andre som er nevnt i teksten, fikk ikke se at
det gikk så bra. Så vi må huske det Paulus skrev: «Derfor mister vi ikke motet, for
selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for
dag. De trengslene vi nå må bære, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av
herlighet som veier uendelig mye mer. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige.
For det synlige tar slutt, det usynlige er evig» (). Her viser Paulus
til noe utover menneskets daglige slit og svakheter, det håpet som gjør livet her til
noe mer enn en trist farse.
Forslag til samtale
Hvilke andre bibelløfter peker mot vårt endelige håp? Finn så mange dere
kan, les dem høyt og drøft det de sier. Hva slags bilde tegner de for oss?
Det som gjorde Davids fall så tragisk, var at Gud hadde velsignet ham så
høyt. Men likevel syndet han slik han gjorde. Tenk ikke bare på det negative,
tenk på den ene positive siden ved hele den tarvelige historien: Guds nåde
mot en som hadde falt så lavt fra så høyt et plan. Hva sier dette om hvor omfattende
frelsen i Jesus egentlig er? Hvordan kan vi ha visshet om at vi kan få
tilgivelse dersom vi angrer som David, uansett hva vi har gjort eller hvor dypt
vi har falt?
Michaels mor var 17 år da hun fikk ham og ga ham bort til foreldrene sine. Besteforeldrene
gjorde sitt beste for gutten. Til han var 11 år, var han med dem i pinsekirken hver søndag.
Da orket han ikke støyen og alt pengemaset lenger. Han stengte seg inne på rommet sitt og sank
ned i depresjon.
Han gikk aldri noe sted annet enn på skolen. Han ble fanget av internettet og levde i den
virtuelle verden.
Men en tordenstorm slo ut internettet. Strømmen kom tilbake, men ikke nettet.
Michael slo på TV-en og klikket seg gjennom kanalene. Plutselig hørte han en stemme! ”Stopp
ved denne kanalen.” Noen sang: ”Happiness was close, but I did not notice […] God woke me up
and showed me love […] a gift from God […].” Gruppa het King’s Heralds.
Dette må jeg ha, tenkte Michael. Så begynte et bibelstudium, og Michael slo av. Jeg vil ha
fred, ikke religion, tenkte han. Men sangen ”Gift from God” hadde festet seg.
Hver dag slo Michael på TV-en. Han ventet på sangen, men fikk med seg mye annen kristen
musikk på programmet ”Musikkboksen”. En dag oppdaget han at han så på Novo Tempo, adventistenes
kanal.
På en offentlig fridag så Michael på Novo Tempo i 16 timer i håp om å få høre ”Gift from
God”. Han fikk med seg mange bibelstudier, taler, helseprogrammer og musikk.
Han hørte om sabbaten og helligdommen i himmelen. ”Hva slags mennesker er dette?”, tenkte
han. Han ble som besatt av Novo Tempo. På ett år så han alle Novo Tempos programmer og ble
adventist på rommet sitt.
Besteforeldrene var bekymret. Han var visst blitt enda mer deprimert, for nå ville han ikke
spise svinekjøtt lenger.
En dag mens Michael så på Novo Tempo, appellerte evangelisten til seerne, de som var adventister
i det skjulte: ”Hvorfor er du ikke døpt? Hvorfor nøler du? Hvorfor ikke gjøre det nå?”
”Fordi jeg ikke tilhører noen kirke, svarte Michael.”
”Du tilhører denne kirken,” sa evangelisten. ”Du skal bare bekrefte det ved å la deg døpe.
Overgi deg til Jesus i dåpen.”
Michael var sikker på at ordene gjaldt ham personlig.