«For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem»
(Luk 19,10).
«Da Satan fikk vite at det skulle herske fiendskap mellom ham og kvinnen og
mellom hans ætt og hennes ætt, visste han at hans verk med å forderve menneskenaturen
ville møte motstand […] Da frelsesplanen ble mer fullstendig åpenbart, gledet
Satan seg sammen med sine engler fordi han etter å ha fått mennesket til å falle,
kunne bringe Guds Sønn ned fra hans opphøyde stilling. Han erklærte at hans planer
hittil hadde lykkes på jorden, og at Kristus kunne bli overvunnet når han tok på seg
menneskets natur. Dermed ville menneskenes gjenløsning bli avverget.» – Alfa og
Omega, bind 1, side 45–46 [PP 66].
Denne uken skal vi se på fristelsene i ørkenen. Dette er kanskje Bibelens klareste
fremstilling av den store konflikten mellom Kristus og Satan. Satan hadde gjort krav
på verden, men Kristus kom for å vinne den tilbake. Det var det frelsesplanen gikk
ut på. Satan hadde ikke klart å drepe Jesus som spedbarn, men nå gjorde han et nytt
forsøk på å sabotere frelsen. Det er dette fristelsene i ørkenen går ut på.
Hvorfor kom Jesus til jorden for å være «med oss»?
For det første kom han for å ta tilbake Adams tapte herredømme (Rom 5,12.15).
Vi får et glimt av Jesu kongelige side (herredømme) da han inspirerte folkemengden
(5000 ville krone ham til konge), og da barna sang hosianna (en form for lovprisning
rettet mot en som skulle redde folket fra dets fiender). Vi ser også hans makt over
skaperverket, som da han gjorde ødelagte mennesker friske igjen (f.eks. den blindfødte
mannen og kvinnen som blødde i 12 år) og i hans makt over naturen, f.eks. da han stillet
stormen og sa at vinden og bølgene skulle tie.
Dessuten kom han med dom og for å gjøre ende på djevelens gjerninger (Joh
9,39; 1 Joh 3,8). Hvor ofte funderer vi på hvorfor det onde har gode dager? Jesus
taler mot urettferdighet og forsikrer oss om at enden er i sikte. Djevlene anerkjente
Jesus som en som hadde makt over dem. Ofte ropte de opp om hvem han var, iblant
også før Jesus ville det. Han formidlet fred til besatte mennesker og ga dem helsen
tilbake når andre flyktet av angst.
For det tredje kom Jesus for å lete etter de bortkomne og berge dem (Luk 19,10),
og han bar bort deres synd (Joh 1,29). Han ble lik oss så han kunne være en barmhjertig
og trofast øversteprest og føre oss tilbake til Gud (Hebr 2,17). «Helt fra første
stund var paktens formål å takle synden, redde menneskene fra den og gi dem nåde,
tilgivelse, rettferdiggjørelse, herliggjørelse. Dette ble nå oppfylt i Jesus Kristus.»
– N. T. Wright (2009–09–25): Justification: God’s Plan and Paul’s Vision (Kindle
Locations 1462–1463, Kindle-utgave).
Og sist men ikke minst kom Jesus for å la oss og hele universet få se Guds natur
(Joh 14,9).
Hvordan kan og bør disse grunnene for Kristi komme gi deg en bedre vandring
med Gud?
Det må ha gått et spenningens sus gjennom hele landsdelen da døperen Johannes sto
frem. Her var en som gikk kledd som profeten Elia (Matt 3,4; 2 Kong 1,8). Han var
den første profetiske røsten på 400 år. Aldri før hadde Gud vært taus så lenge. Nå
talte han igjen. Noe viktig måtte være på gang.
LesMatt 3,7–12. Hvorfor samlet døperen Johannes domstemaer – vreden som skal
komme (vers 7), øksen som ligger ved roten av trærne (vers 10), rensing av kornet
på treskeplassen (vers 12) og agner som brenner i en uslukkelig ild (vers 12) – i sin
omtale av Messias?
Folk trodde de levde i de siste dager. De så at Johannes kom fra ødemarken og sa
at de skulle gå ned i Jordan og bli døpt. Dette ble nesten en ny utvandring. For å
bli rene og rede til å innta løftets land, måtte de bli våte (ikke krysse et tørrlagt
elveleie). Messias skulle føre dem fra seier over romerne til opprettelsen av det evighetsriket
som profetene hadde talt om. Det var iallfall det mange av dem trodde.
Men verken Johannes eller Jesus startet noen politisk bevegelse. Dette var en
frelsesbegivenhet. Lukas forklarer det Johannes gjorde med et sitat fra Jesaja. Det
beskriver den veien Gud ville lage så de bortførte kunne komme hjem til løftets land
(Luk 3,3–6). Jeremia forklarer hensikten med den spesielle veien: for at også samfunnets
mest sårbare, de blinde, de lamme, de gravide, mødre med småbarn og alle
andre som ønsket å gå tilbake til det lovede land, skulle kunne gjøre det (Jer 31,7–9).
Det er ikke rart at folk strømmet til Johannes. De fattet håp om at også de kunne få
være med når Guds store dag snart skulle komme.
Men dagen kom slik de færreste hadde regnet med. Ikke fordi de ikke hadde fått
beskjed, men fordi de ikke forsto Skriften (Luk 24,25–27).
Trofaste mennesker misoppfattet mange ting omkring Herrens første komme.
Hvordan kan vi unngå misoppfatninger om hva Jesu annet komme går ut på?
LesMatt 4,1–3. Hva skjer, og hvorfor? Hvordan utspilles den store konflikten her?
«Da Jesus ble ført ut i ødemarken for å fristes, var det Guds Ånd som ledet ham.
Han innbød ikke til fristelse. Han gikk ut i ødemarken for å kunne være alene, for å
tenke over sin misjon og sin gjerning. Ved faste og bønn skulle han styrke seg til den
blodbestenkte stien han måtte gå på. Satan visste at Frelseren hadde gått ut i ødemarken,
og han mente at dette var det rette øyeblikket til å oppsøke ham.» – Alfa og
Omega, bind 4, side 88 [DA 114].
Det er klare likhetstrekk mellom historien om Jesu fristelser og det israelittene
opplevde på sine vandringer. Etter å ha kommet gjennom vannet, gikk Jesus inn i
ødemarken, der han avsto fra mat og ble prøvet i 40 dager. Og Israel gikk gjennom
vann (Rødehavet) og inn i ørkenen hvor de ikke hadde brød. Der ble de i 40 år. Legg
merke til hvordan det er beskrevet i 5 Mos 8,2–3: «Du skal huske den lange veien
som Herren din Gud førte deg disse førti år i ørkenen, fordi han ville ydmyke deg
og prøve deg og få vite hva som bodde i ditt hjerte, om du ville holde hans bud eller
ikke. Han ydmyket deg; han lot deg sulte.»
Evangeliene forteller at Jesus ble sulten etter 40 dager (Matt 4,2). Da kom det én
med et «godt» råd, ikke ulikt Jobs trøstere. Dette er ikke første gang Satan kommer
for å «hjelpe» til i krise. Sak 3 forteller om øverstepresten på den tid Jerusalem
skulle gjenreises etter det babylonske fangenskapet. Da han sto foran Gud i et syn,
dukket én opp på hans høyre side. Den som sto på ens høyre side, var alltid ens
mest pålitelige venn, den som vernet en mot alle angripere. Men ved øversteprestens
høyre hånd i Sak 3 var ingen ringere enn «anklageren», og han utga seg for å være
en betrodd venn.
Det samme skjedde med Jesus i ørkenen. Den som kom for å «hjelpe», røpet seg
da han sa: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» (Matt 4,3). En
engel fra Gud ville ikke ha sådd tvil om Jesu guddom.
Legg merke til hvordan Jesu svar (Matt 4,4) knytter an til utvandringen fra Egypt.
«[Gud] ydmyket deg; han lot deg sulte, og han lot deg spise manna, en mat som verken
du eller dine fedre kjente til. Slik ville han la deg forstå at mennesket ikke lever
bare av brød; mennesket lever av hvert ord som kommer fra Herrens munn» (5 Mos
8,3).
Det er viktig at du ikke blir fristelsens offer, men hvorfor er det viktigere at ikke
du fører andre ut i fristelse, også uten at du vet det?
Den første fristelsen minner om utgangen fra Egypt, men den hadde sin rot i syndefallet.
Jesus prioriterte troskap mot Gud fremfor å gi etter for appetitten. Slik seiret
han der Adam led nederlag ved kunnskapens tre. Men Jesus måtte overvinne enda to
fristelser for å utligne menneskets forfall siden Adams tid.
Ifølge Matteus besto den andre fristelsen i at Satan førte Jesus opp på det høyeste
punktet på tempelet, trolig det sørøstre hjørnet med utsikt til en bratt kløft. Igjen
hører vi dette spottende spørsmålet: «Er du Guds Sønn», som avslørte at fristeren
ikke var Jesu venn.
Hva er Satans baktanke nå? Ville det ha bevist noe hvis Jesus hadde hoppet? (Matt
4,5–7).
Jesus var ikke interessert i simple triks. Hans tillit til Gud var ekte, ikke noe påtatt
som skulle imponere andre. Jesus viste sin tillit til sin Far da han forlot himmelen
for å bli menneske og utsatte seg for bakvaskelse, offentlig ydmykelse og en urettferdig
død (se Fil 2,5–8). Det var hans skjebne, og han var innstilt på den. Han skulle
gjenvinne en verden som Adam og hans etterkommere hadde tapt. I Jesus skulle alle
paktsløftene oppfylles, og verden skulle få tilbud om frelse.
Jesus svarer igjen med «det står skrevet». Han siterer igjen 5 Mos og knytter an til
utgangen fra Egypt: «Dere skal ikke sette Herren deres Gud på prøve, slik som dere
gjorde ved Massa» (5 Mos 6,16). Ved Massa hadde israelittene klaget over vannmangel,
og Moses slo på klippen for å skaffe vann. Senere sa Moses at folket hadde satt
Herren på prøve da de sa: «Er Herren iblant oss eller ikke?» (2 Mos 17,7). Men Jesus
falt ikke for knepet, selv om djevelen slengte på ordene «det står skrevet» (Matt 4,4.6).
Det er ikke alltid lett å skille mellom tillit til Guds mirakler og en arrogant overbevisning
om det vi forventer av Gud når vi ber. Hvordan skiller du mellom de to?
Ta det opp i gruppa på sabbaten.
I Matteusevangeliet handler den første fristelsen om appetitt og den andre om å
manipulere Gud. Den tredje var en direkte utfordring til Kristus selv, hans kongeverdighet
og i siste instans hans oppgave på jorden.
Bibelen bruker også ellers temaet om å komme opp på toppen av et meget høyt fjell
for å se riker. Derav forstår vi at Jesus ikke var på noen turistreise. Det er knyttet
en profetisk visjon til dette scenariet. Fra en fjelltopp fikk Moses se det lovede land
slik det senere skulle bli, og Johannes fikk se fremtidens nye Jerusalem. Det Jesus
ser, er mer enn bare landene i oldtidens romerske verden. Legg merke til at Satan
stiller alt i det beste lys. Jesus får se rikdom og prakt, ikke kriminalitet, lidelse og
urett.
Så sier Satan: «Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg» (Matt
4,9). Det var den samme fremgangsmåten som da Satan lurte Adam og Eva til å ville
bli som Gud (enda de allerede var skapt i hans bilde). Satan lot som om han var
Gud og hadde enerett til verdens riker. Og alt dette kunne han med letthet overdra til
Jesus mot en smule hyllest (se Luk 4,6 og Sal 2,7–8).
Prøven gjaldt lojalitet. Hvem bør mennesket vise størst lojalitet? Da Adam og Eva
ga etter for slangen, ga de i realiteten Satan førsterett på sin lojalitet, og denne smitten
spredte seg fort til alle senere generasjoner. Uten Guds direkte inngripen ville
den store konflikten ha vært avgjort i favør av Satan. Det ville ha betydd slutten for
mennesket, og kanskje alt liv på jorden. Så mye sto på spill.
Legg merke til at Jesus, som Josef hos Potifars kone, ikke tillot det onde i sin
nærhet. Han befalte Satan å gå sin vei. Det kunne ikke Josef gjøre, så han trakk seg
tilbake fra ondskapens skueplass (1 Mos 39,11–12). Dette er også en enkel lekse for
oss.
I de tre fristelsene brukte Jesus Skriften som forsvar. Hvilken praktisk betydning
har det for oss? Hvordan kan vi oppleve samme slags seier i fristelsens stund ved
å anvende Skriften?
I litteraturhistorien kan man nok finne forfattere som berører temaet den store
konflikten, og enkelte andre kristne overveier tanken i dag. Men ingen har et så
utviklet verdensbilde i den store konfliktens tegn som Syvendedags Adventistkirken.
En bokstavelig, fysisk, moralsk og åndelig konflikt mellom Kristus og Satan er et
av kjennetegnene på adventistenes forestillingsverden. Ikke så rart. Gjennom hele
Bibelen finner man det temaet som en forfatter har kalt «den kosmiske krig». Enkelte
ganger, som i denne ukens lekse om fristelsene i ørkenen, ser vi temaet klart og
tydelig. Forestillingen om en kamp mellom det gode og det onde finner man også
utenfor en religiøs sammenheng. Dikteren T. S. Eliot skrev: «The world turns and
the world changes/But one thing does not change./In all of my years, one thing does
not change, . . . / The perpetual struggle of Good and Evil.» – The Complete Poems
and Plays, 1909–1950 (New York, 1952), side 98. Ateisten Friedrich Nietzsche skrev:
«La oss konkludere: De to motstridende verdiene «godt og ondt» har utkjempet en
fryktelig kamp på jorden i tusenvis av år» – On the Genealogy of Morals and Ecce
Homo (1967), side 52. I Skriften (med hjelp av profetiens ånd) trer denne konflikten
og de evige problemstillingene som den reiser, tydeligere frem enn noe annet sted.
Forslag til samtale
Sammenlign svarene dere ga på onsdagens spørsmål om skillet mellom tillit
til Guds løfter om mirakuløs hjelp og en arrogant formastelse. Hvordan vet
man hva som er hva?
Fristelsene kommer i mange avskygninger, og samtlige er tilpasset de forholdene
vi lever under. Og det som frister én person, behøver ikke å friste en
annen. Hvordan kan vi bli fristet på mer utspekulert vis enn bare de opplagte
syndene?
Les gjennom Jesu fristelser i ørkenen og den ydmykelsen han ble utsatt for.
Husk at han faktisk var «Gud med oss». Det er gjennom ham at «alt er blitt
til» (Joh 1,3). Hvordan kan vi fatte denne utrolige tanken, at Gud utholdt den
fryktelige kampen i vårt sted? Hva er større enn det?
Historien hittil: 12-åringen Michael hadde vært i en depresjon og holdt seg mest på rommet sitt.
Der oppdaget han TV-stasjonen Novo Tempo, som drives av adventistene, og han fikk et ønske om
å bli døpt.
Michael fant en adventkirke i byen og gikk dit sabbaten etter. Han fant førsteforstanderen og
ba om å få bli døpt. Forstanderen ble glad, men sa at han måtte ta bibelstudier først. ”Men
jeg har studert et helt år,” svarte Michael.
Senere den uken kom forstanderen hjem til Michael med en serie på 27 bibelstudier. Planen
var ukentlige studier, men Michael ba om å få hele settet og fylte ut alt til neste gang. Han ville
bli døpt.
Besteforeldrene hans ble sinte. ”Du får ikke bli med i en sekt,” sa de. Men Michael sto på sitt
og håpet at de ville komme til dåpen. Etter å ha fastet og bedt i tre dager spurte han om de ville
komme til dåpen. De sa ja, og etter dåpen arrangerte de en dåpsmiddag til ære for Michael.
Alle på skolen var forundret over forandringene i Michaels liv. Han var ikke lenger innesluttet,
og startet snart en studiegruppe som mange av klassekameratene kom til. Han engasjerte seg også
i kirken og i den søramerikanske divisjonens ”Kaleb-misjon”, der unge mennesker bruker en del
av sommeren til å drive evangelisering på steder der det ikke finnes adventister.
Under Kaleb-misjonen fikk Michael høre om en av adventistenes internatskoler på ungdomstrinnet,
Instituto Adventista Agro-Industrial, eller IAAI. Bare de som vil følge skolens krav om
tilslutning til adventistenes åndelige, sosiale, praktiske og akademiske verdier, får plass.
Men det var ikke gratis, og Michael dro til Manaus, den største byen i Amazonas-regionen, og
solgte bøker. En dag ble han imidlertid syk etter å ha drukket forurenset vann, og måtte innlegges.
Da alle regningene var betalt, hadde han bare 1000 real igjen. Det koster 1500 real i måneden å gå
på IAAI.
Michael var skuffet, men ga ikke opp. Han ba. Så oppsøkte han skolens rektor, Saulo Albino,
som sa at det var flere som ville hjelpe ham økonomisk. Ved siden av studiene arbeider Michael to
timer om dagen for å dekke noen av utgiftene, og om sommeren selger han bøker.
”Nå har drømmen gått i oppfyllelse. Nå har jeg fred”, sier Michael.
Instituto Adventista Agro-Industrial
åpnet i 1968. Skolen ligger nordvest
i Brasil. Dette kvartalet går en del av
offeret 13. sabbat til bygging av en
kirke på skolens område.