«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere
hvile» (Matt 11,28).
Når vi tenker på den store strid, ser vi ofte for oss de store trekkene. Dette oversiktsbildet
kan kalles et «metanarrativ», en historie som dekker og forklarer en stor del
av virkeligheten, i motsetning til en lokal fortelling, eller historien som forklarer noe
som er av mer begrenset natur.
Men enda så altomfattende temaet om den store konflikten er, utspiller den seg
hver dag her på jorden og i vårt liv, i vår væremåte overfor Gud, fristelser og andre
mennesker. På grunn av store politiske og økonomiske begivenheter kan den berøre
folks hverdagsliv. Slik stilles vi overfor de spørsmålene som den store konflikten
reiser.
Denne uken skal vi se på noe av det Jesus lærte om praktiske forhold som vi sliter
med. Dette kan hjelpe oss å kjenne og gjøre Guds vilje i den store striden.
«Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere
finne hvile for deres sjel» (Matt 11,29).
Hvordan kan vi få ro i sjelen ved å ta hans «åk» på oss?
Tilbudet peker på en personlig dimensjon midt i den større sammenhengen som er
Jesu kamp for å befri folk fra fienden. Hans ord er hentet fra Jeremia. Profeten lover
at folk skal få hvile i sjelen hvis de vender tilbake til fedrenes tro i stedet for hedenskapet
hos nabofolkene (Jer 6,16).
Tanken om hvilen er viktig i Skriften. Den begynner med Gud selv. Han hvilte da
han fullførte skaperverket (1 Mos 2,2). Denne hvilen innledet en sabbatshvile som
ble feiret hver uke. Hvilen ble også feiret året igjennom på de store høytidene (f.eks.
3 Mos 16,31), hvert sjuende år skulle landet ligge brakk (2 Mos 23,11), og hvert 50.
år var det jubelår. Da skulle slavene settes fri og få sin gjeld ettergitt(3 Mos 25,10).
Man opplevde hvilen når Gud var til stede hos sitt folk (2 Mos 33,14), når det var
«ingen motstander og ingen truende fare» (1 Kong 5,4) eller fiende (5 Mos 25,19).
Man opplevde hvilen i det landet Gud ga sitt folk (Jos 1,13), spesielt når de kom
tilbake fra fangenskap og eksil (Jer 30,10). Hvilen nøt man sammen med fremmede
gjester (1 Mos 18,4) og i et stabilt familieliv (Rut 1,9; Ordsp 29,17).
I fangenskap har Guds folk ingen hvile (2 Mos 5,4–5; Klag 1,3). De onde er som
opprørt hav, de får ikke hvile (Jes 57,20). Den eneste hvilen slike mennesker kan
se frem til, er døden og graven (Job 3,11; Job 3,13; Job 3,16–18). Åp 14,11 inneholder også en
advarsel om hvile for dem som står på feil side i den siste tids store konflikt.
Den hvilen Jesus tilbyr, er et godt tilbud. Sabbaten inngår i tilbudet og gir oss tid
sammen med Skaperen. Kristus forstår vår fortapte tilstand og tilbyr en hvile som
gjenreiser oss. Og når vi gjør feil, har vi forsikringen om et hvilested hos Frelseren.
Hvor kan vi lære Guds hvile å kjenne, annet enn i sabbaten? Hvordan finner vi
hvile for sjelen i Jesus? Se også Rom 4,1–6.
Temaet den store strid er underforstått i Jesu lignelse om såmannen. Listen med fire
slags respons på evangeliet viser at det ikke bare finnes «gode» og «onde» mennesker
i verden. Livet er mer innfløkt enn som så, og vi må være forsiktige med hvordan
vi er mot dem som ikke reagerer slik på evangeliet som vi synes de burde gjøre.
LesMatt 13,3–8 og deretter Matt 13,18–23. Hvordan avslører denne historien hva
den store konflikten går ut på?
Kampen om sjelene er virkelig nok. Fienden gjør det han kan for å få folk til å avvise
frelsen. F.eks. skrev Ellen G. White dette om kornet som falt i veikanten: «Satan og
hans engler er til stede i forsamlinger hvor evangeliet forkynnes. Engler fra himmelen
gjør sitt beste for å virke på hjertene med Guds Ord. Men der er samtidig fienden
ivrig på ferde for å gjøre Ordet virkningsløst. Med et alvor som bare finner sin like i
hans ondskap, søker han å motvirke Guds Ånd. Mens Kristus drar på sjelen med sin
kjærlighet, gjør Satan sitt beste for å vende oppmerksomheten bort fra denne kjærligheten.
Det gjelder for enhver pris å hindre den som føler seg tilskyndet til å søke
Frelseren.» – Ord som lever (2006), side 23, 24 [COL 44].
Man kan spørre seg: Hvorfor sørget ikke bonden for ikke å sløse bort korn ved å
kaste det på stien? Hvorfor brukte han ikke mer tid på å plukke stein før han sådde?
Hvorfor luket han ikke vekk mer av ugresset?
Når evangeliet skal sås, er vår forstand alltid begrenset. Vi må så overalt. Vi vet
ikke hva som er god og dårlig jord. Det at ugress dukker opp, viser bare at vi ikke
kan unngå at det onde dukker opp der man minst venter det. Høstens Herre arbeider
i kulissene, slik at alle som kan bli frelst, blir frelst. Vi gjør jobben vår og stoler på at
han gjør sin.
Hvordan oppfylles denne lignelsen? Hvorfor ser vi noen ganger at nyomvendte
forsvinner igjen? Eller at andre viser null interesse? Eller de som blir fast forankret
i troen?
Spørsmålet om hvor vi står i den kosmiske kampen, blir personlig i lignelsen om
mannen som bygget huset på fjell.
LesMatt 7,21–27. Hva er så skremmende ved denne lignelsen?
Hva gir denne historien deg av tanker? Hvor er fjellet, og hvor er sanden? Noen tror
at sand bare finnes på stranden, men dette handler ikke om hytter ved sjøen. Det er
heller snakk om de bølgende åsene der de fleste landsbyene lå, oppe i dalsiden et
sted.
Jesus beskriver to hus: det ene ble reist ganske tilfeldig mens det andre ble fundamentert
på grunnfjellet (Luk 6,48). Forskjellen merker man først når regnet faller i
høyden og styrtfloden brøler gjennom dalen. For den ene av husbyggerne er det ikke
noe problem. Huset står støtt. Men den andre er ille ute. Huset er bygget uten fast
forankring og føres bort av flomvannet.
Jesus fortalte lignelsen fordi han visste hvor elegant vi lurer oss selv. Det raser en
stor kamp, og uten hjelp har vi ikke den minste sjanse til å overleve. Jesus overvant
det onde. Det er derfor han kalles klippen.
Vi kan vinne kampen mot det onde, men bare hvis vi bygger på ham. Det kan bare
skje når vi gjør hans vilje. «Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier,
ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell» (Matt 7,24). Så enkelt er det. Tro
er jo viktig, men tro uten gjerninger er «død» tro, sier Bibelen (se Jak 2,17; Jak 2,20; Jak 2,26). I
denne lignelsen ser vi hvor død den er.
Les Matt 7,22–23. De hadde en slags «tro», for de drev ut onde ånder i Jesu navn
og profeterte i hans navn. Men hvordan gikk det med dem? Hva slags fundament
er huset ditt bygget på? Hvordan vet du svaret?
Jesus holdt Bergprekenen tidlig i sitt virke. Den var revolusjonerende: Vanlige
mennesker fikk høre at de var viktige og velsignet i Guds øyne (Matt 5,3–12), at
de var salt (Matt 5,13) og lys (Matt 5,14–16) – to meget viktige handelsvarer. Jesus
talte om Guds lov (Matt 5,17–19), men advarte mot å prøve å imponere andre med
fin oppførsel (Matt 5,20). Dessuten sa han at ens moral kommer an på ens tankeliv,
ikke først og fremst handlinger (Matt 5,21–28), selv om handlingene også hører med
(Matt 5,29–30). Talen favner hele menneskets eksistens og alle våre relasjoner (se
Matt 5–7,27).
LesMatt 7,1–5. Hvordan kommer realitetene i den store konflikten til syne i disse
versene? Altså: Hvordan kommer kampen mellom godt og ondt til uttrykk her?
«’Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!’ Tro ikke om deg selv at du er bedre enn
andre mennesker, og sett deg ikke opp som dommer over dem. Da du ikke kan se
motivene, er du ute av stand til å dømme en annen. Ved å kritisere ham, avsier du
dom over deg selv. Du viser at du samarbeider med Satan som er brødrenes anklager.
Herren sier: ‘Ransak dere selv om dere er i troen, prøv dere selv!’ Dette er vår
oppgave.» – Alfa og Omega, bind 4, side 267 [DA 314].
Jesu ord om ikke å dømme, inneholder to viktige poeng. Det første er at vi dømmer
andre fordi vi gjør det samme selv (Matt 7,1–2). Vi avleder oppmerksomheten
fra oss selv og får alle til å se på den vi fordømmer i stedet for på oss.
Jesu andre poeng er at det vi ser hos våre søsken, ofte bare er småting sammenlignet
med våre egne problemer – som vi kanskje ikke engang ser. Det er lett å se
sagflis i deres øyne og overse bjelken i vårt eget øye.
Hva er forskjellen på å dømme et menneske og å si om de gjør rett eller galt.
Hvorfor er dette noe helt annet?
Matteus avslutter sitt evangelium med en av Jesu mest fortrøstningsfulle uttalelser:
«Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt 28,20). Hva burde dette
ha å si for vårt liv, for våre kamper, nederlag og skuffelser, og også når vi føler at
Gud har sviktet oss?
Det er interessant at Matteus innleder sitt evangelium med en lignende uttalelse.
Etter slektstavlen og beretningen om engelen som besøkte Josef, sier Matteus at
barnet skulle være Immanuel, Gud med oss (Matt 1,23).
Løftet: «Jeg vil være med deg», er gitt flere ganger i Skriften. Gud lovte å være
med Isak (1 Mos 26,24), Jakob (1 Mos 28,15), Jeremia (Jer 1,8; Jer 1,19) og israelittene
(Jes 41,10; Jes 43,5). Mange av løftene ble gitt i tunge tider, da Guds ord ville være mest
relevant.
Et parallellvers bruker lignende ord: «Jeg svikter deg ikke og forlater deg ikke»
(Hebr 13,5). Noen vers senere tilføyes det: «Jesus Kristus er i går og i dag den
samme, ja, til evig tid» (Hebr 13,8). Dette løftet gjentas også flere ganger. Det stammer
fra da Moses overlot lederskapet til Josva (5 Mos 31,6; 5 Mos 31,8), og Gud gjentar det for
Josva etter at Moses er død: «Jeg svikter deg ikke og forlater deg ikke» (Jos 1,5). Og
da David overlot riket til Salomo, forsikret han sønnen om at Gud ikke ville forlate
ham eller svikte ham (1 Krøn 28,20).
Jesus, som aldri forandrer seg og alltid er med oss, hadde store løfter til våre forfedre
i troen. De møtte motgang og prøvelser. Men de fikk løfter om Guds fortsatte
nærvær.
Disse løftene er viktige for Kristi kirke i endetiden. Jesu løfte om å være med oss
inntil enden, er gitt i sammenheng med å gjøre disipler ved å gå, døpe og undervise.
Så det kretser om gleden ved å redde mennesker fra å ende på feil side i den store
konflikten.
Forfatteren Leon Wieseltier skrev om det han sa var «en av de verdens tristeste
historier». Han fortalte om en engelskmann som han kalte SB, og som var født
blind. Men da han var 52 år, fikk SB en hornhinnetransplantasjon. For første gang
kunne han se! Det må ha vært en utrolig opplevelse endelig å kunne se den verden
som hadde omgitt ham hele livet, men som bokstavelig talt var usynlig. Wieseltier
siterer fra boken der han hadde lest historien. Forfatteren sa at «han syntes verden
var nitrist. Han ble opprørt over maling som flasset og alle skadene. [...] Han oppdaget
stadig flere ufullkommenheter og gransket små uregelmessigheter og merker
i lakken eller treverket. Han syntes det var opprivende og hadde tydeligvis ventet
seg en mer fullkommen verden. Han likte lyse farger, men ble deprimert når lyset
forsvant. Han sank ned i en stor depresjon. Gradvis oppga han livet, og tre år senere
døde han.» – newrepublic.com. Tenk det! Det er vanskelig å
forstå i en viss forstand, men også forståelig. Vår verden er i dårlig forfatning. Den
store strid har rast her i ca 6000 år. En så lang krig etterlater seg vrakrester. Og til
tross for forsøkene på å gjøre verden til et bedre sted, blir det bare verre. Derfor
trenger vi løftet om frelsen på grunn av Kristi seier i den store strid. Denne seieren
sikret han på korset.
Spørsmål til drøftelse
Hvilke lærdommer finner du i historien om SB?
Som vi så i tirsdagens avsnitt: De som sa: «Herre, Herre, har vi ikke» gjort
ditt og datt i ditt navn, trodde på Jesus. Merk deg hva de svarte. Hvem var de
opptatt av? Hva var de opptatt av? Hva sier svaret om grunnen til at de tok så
feil?
Kanskje har du en venn eller et familiemedlem som gjør noe helt galt.
Hvordan kan du takle dette uten at du 1) fordømmer dem, og 2) ikke virker
fordømmende?
Litt over 100 000 innbyggere i Paraguay tilhører den
opprinnelige indianerbefolkningen. De bor i egne
samfunn, de fleste i Nord-Paraguay. Mange mangler rent
vann, strøm og skolegang.
En av lederne deres hadde hørt mye godt om en av adventistenes internatskoler lenger sør i
landet. Han tok med barnebarnet Pedrito på sju år og fikk ham innskrevet der. Gutten stortrivdes
og lærte å lese, skrive og regne. Og han lærte om Gud og kristenlivet.
Pedrito kom hjem i en friuke og fortalte om det han hadde opplevd. Hjemme ba de ikke for
maten, og faren ble rasende da Pedrito bøyde hodet og ba en stille bønn.
”Sånn gjør vi ikke her! Hvis du skal be, så ta med maten ut og spis alene!” Det gjorde Pedrito.
Bestefaren kom forbi og spurte Pedrito hvorfor han satt og spiste i gresset. ”Pappa vil ikke at
jeg skal be for maten, så jeg sitter her,” sa gutten.
Bestefaren ble forarget og gikk inn og konfronterte sønnen. ”Hvordan er det du behandler
gutten?” sa han. ”Du burde være glad til at han vil be! Han er en ny gutt, og det skal du være glad
for. Jeg vil besøke skolen og be dem komme hit og lære oss det Pedrito har lært.”
Bestefaren dro tilbake til adventistskolen og fortalte hvor glad han var for det som hadde
skjedd med gutten. ”Kan dere sende noen som kan fortelle oss om Gud?” sa han.
Skolen sendte en pastor til dem som bodde hos dem og underviste dem fra Bibelen i tre måneder.
Bestefaren, Pedritos mor og 17 andre ble døpt.
Med tiden ble flere døpt, og nå er det 40 medlemmer i den nye menigheten, som ble plantet av
en gutt som ville takke Gud for maten.
Pedritos far er ikke døpt, men han kommer ofte i kirken. Og takket være Pedrito har sju andre
barn fra landsbyen også begynt på skolen som bestefaren sendte ham til.
Adventistene har 62 menigheter
og 10 804 medlemmer i Paraguay.
De har tre skoler og ett universitet
i landet.
I tillegg har adventistene fire
medisinske sentre, to sykehus, en
klinikk og et helseutdannings- og
livsstilssenter.