«Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for
oss?» (Luk 24,32).
Jesus arbeidet ikke alene. Han hadde mennesker som hjalp ham. Evangeliene viser
disiplenes engasjement i og omkring hans liv, død og oppstandelse.
Den store striden raste rundt ham, men også rundt disiplene. Helt til den bitre
slutt, da Jesus ropte: «Det er fullbrakt», var Satan ute av stand til å få Jesus til å
snuble og falle. Hans etterfølgere var et lettere bytte. Deres karakterbrister ga ham
innpass i dem. Det gjorde han flittig bruk av.
Stolte, tvilende, sta, innbilske, smålige mennesker. Noe av problemet var at de
hadde sine egne forestillinger om hva som ville og burde skje. De hørte ikke på det
Jesus sa om det som kom til å skje.
Når man tenker på hva som sto på spill i den store striden, er det utrolig at Jesus
brukte mennesker til å hjelpe seg. Og at han håndplukket så ufullkomne mennesker.
Men i lys av syndefallet kunne han jo ikke ha funnet noen som var uten moralske
brister.
Da Jesus gikk langs Genesaretsjøen i følge med en folkemengde, la han merke til
to fiskebåter. Eierne drev og ryddet etter en natt uten fangst. De visste hvem Jesus
var. Han hadde undervist i synagogen deres og forbløffet alle med det han sa (Luk
4,31–32). Til alles forundring hadde Jesus også kastet ut en ond ånd fra en mann
i synagogen (Luk 4,33–36). De hadde sett Jesus helbrede Peters svigermor (Luk
4,38–39), og senere den kvelden hadde han helbredet mange andre (Luk 4,40–41).
Det er ikke rart at en folkemengde fulgte ham langs stranden. Jesus steg opp i
Peters båt og la ut fra land, slik at alle kunne se ham. Så talte han til folket (Luk 5,3).
Da han var ferdig, ba han Peter kaste noten i dypet like ved land. Peter tenkte sikkert
at dette var dumt, men av respekt for Jesus gjorde han det likevel.
LesLuk 5,6–8. Hva sier Peters reaksjon om ham som gjør det lettere å forstå hvorfor
Jesus valgte ham, åpenbare feil til tross?
Peters reaksjon er bemerkelsesverdig. Den kan minne om Jakobs brytekamp med
engelen – den samme erkjennelsen av Guds nærvær og en overveldende følelse av
å være uverdig (1 Mos 32,24–30). Én ting er klar: Peter ble klar over sin syndighet
fordi han visste at Herren var der. Hans bekjennelse av egen syndighet står i grell
kontrast til noen av de religiøse lederne, som omtalte Jesus som en synder (se Joh
9,24), i stedet for å erkjenne sin egen syndighet.
Luk 5,11 sier at de «forlot alt» og fulgte ham. De forlot altså alt for å følge Jesus
på et tidspunkt da noten var så full at den holdt på å revne. Hva kan vi lære av
dette?
Da Jesus kalte de første disiplene ved Galileasjøen, hadde de allerede opplevd hans
makt over det onde. De hadde sett ham utfordre onde ånder (Luk 4,34–36), helbrede
syke (Luk 4,38–41), herske over naturen (Luk 5,4–6), avsløre synd og forsikre Peter
om at han ikke behøvde å være redd (Luk 5,10).
Etter å ha bedt hele natten (Luk 6,12) samlet Jesus sine tilhengere (disipler), og
av en større gruppe valgte han tolv til apostler (Luk 6,13, det greske ordet apostolos
betyr «å sende ut»). Før Jesus sendte dem ut, tok han seg tid til å gi dem instrukser
(Luk 9,1–5) som minner om dem han ga en større gruppe på 70 noe senere (Luk
10,1–16).
LesMark 3,14. Hva ville Jesus at apostlene skulle gjøre før han sendte dem ut på
egen hånd? Hva kan vi lære av dette?
Hvor ofte er ikke moderne disipler mer opptatt av å styrte av sted og arbeide for
Jesus enn å sette av tid til å være sammen med ham? Vi legger verdens frelser bak
oss og erstatter ham med oss selv når vi drar ut for å oppfylle misjonsbefalingen med
vår egen liste over ting som bør gjøres. Det er lett å få et «Messias-kompleks» og tro
at det er vi som skal redde verden. Vi glemmer at det er Jesus som er Frelseren.
Mye av kristenhetens historie har blitt tilsvinet av bekjennende kristne som ikke
var sammen med ham, som ikke kjente ham og ikke var blitt forandret av ham.
Verken verden eller kirken trenger slike som løper rundt i Kristi navn uten å ha vært
«sammen med ham». Et av Satans største knep i den store striden har vært å benytte
seg av dem som sier de er kristne, til å sverte Jesu navn. Derfor ville Jesus at de
skulle være sammen med ham og lære av ham.
Hva vil det si å være «med Jesus» i vår tid, da han ikke kan være fysisk til stede?
Hvordan kan vi rent praktisk ha denne tiden sammen med ham?
Vi forstår ikke fullt ut Satans makt over den naturlige verden. Men Skriften viser at
han påvirker den, som i fortellingen om Job (se Job 1,18–19). Ellen G. White sier at
«den dag i dag prøver Satan å besegle skjebnen for så mange som mulig med katastrofer
til sjøs og på land.» – In Heavenly Places, side 348. Det er enda et hint om
hans makt på dette området. Vi ser den store striden utspille seg her på jorden i den
tilsynelatende endeløse rekken av naturkatastrofer.
Da det led mot kveld etter en lang dags undervisning, foreslo Jesus at han og
apostlene skulle dra over til den mer grisgrendte siden av sjøen. Underveis ble de
overrasket av en voldsom storm, og bølgene slo inn over båten (Mark 4,37). Jesus var
utkjørt. Han lå og sov bak i båten. Disiplene var så opptatt av kampen mot stormen
at det gikk en stund før de skjønte at Jesus sov.
Jesus sier ikke noe når de roper på ham. Han gir seg ikke til å forklare den
vanskelige situasjonen eller foreslå hva de kan gjøre for å håndtere den. Han bare
reiser seg, løfter hånden og sier at vind og bølger skal være stille, som om de bare er
slemme barn.
Disiplene blir overveldet av ærefrykt. De «ble grepet av stor frykt og sa til hverandre:
‘Hvem er han? Både vind og sjø adlyder ham!’» (Mark 4,41).
Historien viser oss omfanget av Jesu makt og vårt behov for stole på ham uten
forbehold.
Vi ser at Jesus hadde makt over naturen, men ett sted ville han ikke bruke denne
makten: overfor vår vilje. Hva burde dette si oss om betydningen av å ta vare på
den hellige gaven som det frie valg er? Hvorfor bør den store striden gjøre oss
enda mer obs på hvordan vi bruker denne gaven?
LesMark 9,33–37. Hva lærte Jesus disiplene, og hva er budskapet til alle som sier
at de følger Jesus? Se også Matt 18,3–5.
Denne diskusjonen disiplene imellom var nok forbundet med deres syn på fremtiden.
De trodde Jesus skulle frelse Israel fra romerne, gjenopprette Davids rike og herske
med all den prakt som folket opplevde under kong Salomo. Og da ville nok de som
tilhørte hans indre sirkel, få ledende stillinger i det nye riket. Men ikke engang det
var nok for dem: De ville vite hvem som skulle være den «største» i riket. Høres
ikke det ut som noe Lucifer har funnet på? (se Jes 14,14).
LesMatt 20,20–28. Hva sa Jesus til denne forespørselen? Hva var hovedpoenget?
Merk deg sammenhengen. De var på vei til Jerusalem. Der skulle Jesus bli korsfestet.
Han hadde sagt at han ville bli forrådt, dømt til døden, hånet, pisket og
korsfestet, for så å stå opp den tredje dagen (Matt 20,18–19). Straks etterpå kom
spørsmålet om hvem som var størst, opp igjen. De hadde ikke hørt på det Jesus sa.
Så mye er klart. Med sine små ambisjoner mistet de overblikket og så seg blinde på
et jordisk rike som bare var en luftspeiling. De overså det Jesus sa om det evighetsriket
han tilbød dem i og med sin død.
Det er lett å synes at disiplene var kortsiktige og sneversynte. Men spør deg
selv: «Hva er det kortsiktige og sneversynte som mitt sinn må renses for?»
Det var den tredje dagen etter Jesu død. Disiplene var lammet av sjokk. De hadde
trodd han skulle knuse romerne, men i stedet var det romerne som hadde knust ham.
Mange disipler kom til apostlene etter korsfestelsen. En gruppe kvinner gikk til
graven tidlig søndag morgen. Lukas navngir tre, men det var også andre som hadde
vært med Jesus fra Galilea (Luk 23,55; Luk 24,1; Luk 24,10). De kom tilbake fra den tomme
graven og fortalte de «elleve og alle de andre» om to menn i skinnende klær som de
hadde sett der (Luk 24,9).
Lukas skriver at den søndags ettermiddagen gikk to av disiplene de to-tre timene
fra Jerusalem til hjemstedet Emmaus (Luk 24,13). De var så oppslukt av helgens hendelser
at de ikke så den fremmede som også gikk der. Kanskje ville de ha oversett
ham helt om han ikke hadde blandet seg i samtalen og spurt hvorfor de var så lei seg
(Luk 24,17).
Spørsmålet fikk Kleopas på gli. Hvordan kunne den fremmede være så uvitende
om alt det som hadde skjedd? «Hva da?» spurte den fremmede (Luk 24,19).
LesLuk 24,19–35. Hva avslørte deres manglende forståelse, og hvordan forklarte
Jesus dem sannheten?
Jesu viste til Skriften. Slik han hadde tydd til Skriften i møtet med Satan i ørkenen,
slik lot han Skriften fordrive det mørket som omsluttet de to. Først etter at han hadde
vist dem Bibelens lære om seg selv og sin misjon, ga Jesus dem et par sterke opplevelser:
For det første åpenbarte han seg for dem og viste at han faktisk hadde stått
opp fra de døde. Og for det andre: «Han ble usynlig for dem» (vers 31). De hadde
fått grunn god nok til å tro: Et bibelstudium om Jesu soningsdød etterfulgt av sterke
opplevelser.
Igjen ser vi hvordan Jesus lar Bibelen stå i sentrum. Så hvordan kan vi beskytte
oss mot all slags tenkning som vil ha oss til å stille spørsmålstegn ved Skriftens
autoritet?
Når han var her på jorden, drev Jesus ut onde ånder (Luk 6,18), ga de fortvilte nytt
håp (Luk 6,20–23), viste hvordan man skal leve Guds agape-kjærlighet (Luk 6,
27–49), helbredet høvedsmannens tjener (Luk 7,2–10), vekket enkens døde sønn til
live (Luk 7,12–16), stillet stormen (Luk 8,22–25), befridde den besatte i Gadara for
onde ånder (Luk 8,26–39), helbredet en kvinne som hadde hatt blødninger i 12 år
(Luk 8,43–48), vekket Jairus’ datter fra døden (Luk 8,41–42; Luk 8,49–56) og reiste Lasarus
opp etter at han hadde vært død i fire dager (Joh 11,39–44). Alt dette og mer til
gjorde han, og likevel hadde folk vondt for å tro på ham. «Selv Kristi egne disipler
var trege til å lære og forstå. Enda de elsket ham og hadde ærefrykt for hans personlighet,
vaklet de i sin tro på at han var Guds Sønn. Deres hyppige henvisning til
fedrenes tradisjoner og deres stadige misforståelse av det han sa, viser hvor vanskelig
det var å rive seg løs fra overtro.» – Manuscript Releases, bind. 18, side 116. Tro
er en gave fra Gud, men gaven kan avvises. Og det skyldes at Satan er en realitet,
at den store konflikten er reell og at fienden gjør sitt beste for å så tvil og vantro.
Frelsen kommer av troen på det Jesus har gjort for oss. Det vet Satan. Derfor gjør
han alt i sin makt for å få oss til ikke å tro. Men heldigvis er Jesus mye mektigere
enn djevelen. Hvis vi klamrer oss til Jesus, kan ikke Satan knekke oss.
Spørsmål til drøftelse
Hva vil du si til den som spør: «Hvorfor blir så mange mennesker, også
kristne, offer for naturkatastrofer når Jesus har så stor makt over naturen?»
Hvor passer den store striden inn i svaret?
Hva er noen av grunnene for å tro på Jesus og det Bibelen sier om ham?
Hvorfor er det viktig alltid å ha dette for øye? Og, hvorfor har så mange mennesker
problemer med troen til tross for de mange gode grunnene til å tro?
Hva er det som sår tvil hos oss, og hva er den beste måten å håndtere den på?
Denne uken har vi sett at Jesus valgte å arbeide sammen med feilende mennesker.
Hvordan kan dette gi deg håp om at han kan bruke deg, tross dine
svakheter?
Pablo bor i hovedstaden Asuncion og går i kirken
hver sabbat. Da han var helt liten, likte han å sitte på
første rad og tegne predikanten. Han fikk frem ansiktsuttrykket
til taleren mens han lyttet til prekenen. Da han
var seks år, begynte han å holde taler selv.
”Jeg liker å tale om Josef og Daniel, eller om ulydige
barn, og så sammenligner jeg med Bibelen,” sier han.
Pablo begynte å tale da læreren i sabbatsskolen ba ham om å hjelpe til på en gudstjeneste i
kirken. Gutten ble så ivrig at han lærte innlegget sitt utenat.
Etter talen sa læreren at Pablo var veldig flink. Hun trodde at Gud kalte ham til å holde prekener.
Pablo ble både overrasket og glad og begynte å takke ja til oppfordringer om å tale i mange
av de andre adventistkirkene i Paraguay. I de seks årene som har gått, har Pablo holdt stadig flere
taler, i både store og små menigheter. Han taler ofte under møteserier som arrangeres av adventistenes
union i Paraguay.
Pablo stortrives med å fortelle andre om Bibelen. Yndlingsteksten hans er Sal 91,15–16.
”Der står det at hvis vi påkaller Gud, så vil han være med oss, og det kan vi være sikker på,” sier
han.
Den spanske eventyreren Juan de
Salazar grunnla Asuncion på Marias
himmelfartsdag, den 15. august
1537.
Paraguay er på størrelse med California.
Landet er omgitt av Brasil,
Bolivia og Argentina og har ingen
kystlinje.
Befolkningen er 90 % katolsk, 6 %
protestantisk, 1 % andre kristne og
3 % ”andre”.