«Da de så hvor frimodige Peter og Johannes var, og forsto at de var ulærde
menn av folket, undret de seg. De visste at de hadde vært sammen med Jesus»
(Apg 4,13).
Den største hindringen Jesus støtte på hos sine tilhengere, var deres forutinntatte
meninger. Disiplene tok liten notis av det Jesus sa når det ikke passet inn i deres oppfatning
av hvem han var. Helt frem til hans himmelfart var de opptatt av løsrivelse
fra romerne.
Det var først etter ti dager i bønn og nært samfunn med Gud at disse tankene etter
hvert ble erstattet med sannheten. Disiplene ble klar til å høre det Gud fortalte dem.
Dette banet vei for det som skjedde på den første pinsedagen etter Jesu død.
Kirken sto fremdeles foran mange utfordringer, spesielt fra religiøse ledere som
var like oppsatt på å stanse kirken som de hadde vært på å stoppe Jesus.
Denne uken skal vi se den store striden utspille seg på forskjellige plan. Det
skjedde åpenlyst da makthaverne ble inspirert av Satan til å undertrykke sannheten.
Men vi skal også se at det utspiller seg i menneskehjertet.
Etter oppstandelsen var Jesus sammen med disiplene i 40 dager. Han stadfestet oppstandelsen
og ga dem en bedre forståelse av Guds rike (Apg 1,3; 1 Kor 15,4–7). Men
rett før Jesu himmelfart var de fremdeles mest opptatt av om det var nå Jesus endelig
skulle knuse romerne (Apg 1,6).
Deres egne tanker om hva som skulle skje, var så påtrengende at de ikke hørte
på det Jesus sa. Etter tre og et halvt års grundig undervisning fra den beste læreren
verden noen gang har kjent, hadde disiplene fortsatt mange vrangforestillinger de
måtte avlære.
Jesus rettet oppmerksomheten mot det sentrale i stedet for å bruke tid på å korrigere
enhver misforståelse. Den hellige ånds kraft var viktigere enn politiske drøftelser.
Da disiplene hadde sett Jesus forsvinne opp i luften, la disiplene merke til to menn
blant dem. De to sa at Jesus ville komme tilbake. Han ble tatt opp til himmelen som
en erobrende konge, og han kommer igjen som den kongen og erobreren de hadde
drømt om da de spurte om gjenopprettelsen av riket for Israel. Men den dagen skal
overgå selv deres villeste drømmer, for han kommer som hele skaperverkets konge,
ikke bare som konge over et sted i Midtøsten.
Da de elleve vendte tilbake til Jerusalem, var hodet fullt av minner, og hjertet
glødet av sannheter Jesus hadde åpenbart (iallfall dem de forsto). Men de behøvde
noe mer. Jesus sa at de skulle vente på Den hellige ånds dåp (Apg 1,4–5). Fienden
var slått, men han hadde ikke gitt opp, og de trengte kraft fra det høye om de skulle
gjøre det Jesus hadde kalt dem til.
Les Apg 1,14. Hva var forskjellen på disiplenes innstilling til hverandre nå og før,
for eksempel i Matt 20,20–24? Hva kan vi lære av dette? Hvordan kan du sette
selvet til side og forberede deg på Den hellige ånds komme?
I ti dager ba Jesu tilhengere. De evaluerte sine opplevelser med Jesus i lys av
Skriften, viste hverandre ydmykhet og aksept, og til slutt lot de Den hellige ånd tale
sannhet til dem. Slik Ånden svevde over dypet da skapelsesprosessen tok til, slik
svevde også Guds Ånd over hver enkelt av dem og kom som ildtunger over dem
(Apg 2,2–3). Det var en ny start, en ny skaperhandling.
LesApg 2,5–12. Hva er betydningen av det som blir omtalt i disse versene?
Sammenlign det med 1 Mos 11,1–9.
En gang etter syndfloden besluttet de som var igjen på jorden å bygge et tårn som
rakk opp til himmelen (1 Mos 11,1–9). Gud ville forpurre dette forehavendet (og de
nye ondene de hadde klekket ut, 1 Mos 11,5–6). Derfor forvirret han deres felles språk
og spredte dem «ut over hele jorden» (1 Mos 11,7–9).
På pinsedagen gjorde Gud det motsatte. Her hadde han en gruppe mennesker som
ikke bygget et nytt Babels tårn, men som var rede til å forkynne evangeliet om at det
onde en dag skal bli evig forvist.
Folk «fra alle folkeslag under himmelen» var samlet i Jerusalem den dagen (Apg
2,5, sammenlign med spredningen ved Babels tårn), og de ble forundret da alle hørte
disiplene tale deres eget språk (Apg 2,6–11).
Peter benytter anledningen til å tale til dem. Han sier at en utgytelse av Den hellige
ånd forbereder et folk til å møte Gud (Apg 2,17–21). Han peker på hva Messias’
misjon egentlig er og refser dem for å ha korsfestet ham (Apg 2,23). Da «stakk det
dem i hjertet» (Apg 2,37), og 3000 ble døpt og sluttet seg til disiplene (Apg 2,41).
Enkelte som hadde samtykket i Jesu død under Satans innflytelse, kom nå under
Den hellige ånds innflytelse og vendte om til Jesus. Hva sier dette om Guds
kraft, ikke bare til å tilgi de verste synder, men også til å forandre selv de mest
hardhjertede?
LesApg 4,1–30. Hvordan utspiller den store strid seg her? Hvorfor er dette et eksempel
på hvordan den har utspilt seg gjennom hele historien? Hvordan arbeider
Satan ved denne anledninen, og hvordan arbeider Herren?
«Prester og ledere innså at Kristus var bedre ansett enn de. Saddukeerne raste
fordi apostlene forkynte at Kristus var blitt oppreist fra de døde. De trodde ikke på
oppstandelsen og skjønte at alle som hørte apostlenes forkynnelse om en frelser som
var oppreist fra de døde, og så dem utføre undergjerninger i hans navn, ville avvise
læren om at det ikke finnes en oppstandelse fra de døde. Dermed ville også saddukeerne
snart opphøre som sekt.» – Alfa og Omega, bind 6, side 57–58 [AA 78].
Det som gjorde lederne så opprørt, var den helbredelsen som Herren utførte gjennom
Peter (se Apg 3,1–10). Men da lederne konfronterte dem, vaklet ikke disiplene.
Prestene hadde ikke regnet med slikt fra «ulærde menn av folket» (Apg 4,13). De
sendte disiplene på gangen og drøftet saken. De trodde at hvis de forbød dem å undervise
i Jesu navn, ville de rette seg etter det (Apg 4,18). Så galt kan man ta.
I stedet dro disiplene tilbake til de andre, og sammen priste de Gud (Apg 4,24).
De ba om mer mot og om at Gud måtte rekke ut sin hånd og helbrede flere (Apg
4,29–30). De behøvde ikke å vente lenge. Disiplene var nå så populære at folk kom ut
på gatene med de syke, slik at Peters skygge kunne falle på dem (Apg 5,15). Mange
kom fra byer i omegnen, og alle de syke ble friske (Apg 5,16).
I alt dette ser vi den store konflikten: Skruppelløse ledere vil undertrykke sannheten,
mens andre leser sin bibel og ber om kraft fra Gud, syke blir helbredet og sjeler
blir frelst. Det går ikke alltid, iallfall ikke tilsynelatende, så bra som her. Likevel må
vi ikke glemme hvordan den store konflikten skal ende. Vi vinner den endelige seier
takket være det Jesus har gjort for hele menneskeheten.
Det var ikke bare disiplene som møtte motstand hos det religiøse lederskapet i
kirkens første tid. Stefanus, som var «full av nåde og kraft og gjorde store under og
tegn blant folket» (Apg 6,8), ble ført frem for dem. Hans vitnesbyrd var så overbevisende
at motstanderne grep til falske beskyldninger om ham. Dermed ble han dratt
fram for Rådet (Apg 6,9–14).
I Apg 7,2–53 leser vi at Stefanus talte til dem som anklaget ham. Les Apg 7,54, som
sier at det «stakk […] dem i hjertet» (NBK); det vil si at det han sa, dømte dem. I
Apg 2,37–41 ble også andre overbevist etter å ha hørt Peter fremsette en lignende
anklage. Hvordan reagerte de forskjellig på overbevisningen, og hva sier dette om
hvor viktig det er å overgi seg til Gud?
Hittil hadde apostlene sluppet unna når de utfordret lederne, men da Stefanus gjorde
det, ble han drept av en rasende mobb. Stefanus’ død markerte begynnelsen på en
intens forfølgelse. Hittil var Jesu tilhengere blitt trakassert og truet, men Stefanus
var den første som ble drept.
Men hva hadde de ventet? Hvis Satan kunne inspirere lederne til å henrette Jesus,
burde ikke hans etterfølgere ha regnet med å slippe billigere.
Men gjennom hele den store konflikten vendte Herren gang på gang nederlag til
seier. Slik gikk det også her.
«Etter Stefanus› død ble Saulus valgt til medlem av Det høye råd for den rolle han
hadde spilt. En stund var han et mektig redskap for Satan i kampen mot Guds Sønn,
men snart skulle den uforsonlige forfølgeren være med og bygge opp den menigheten
han holdt på å rive ned. Til å overta etter martyren Stefanus hadde en som er
mektigere enn Satan, valgt Saulus til å forkynne og lide for hans skyld, og dermed
spre budskapet om frelse i hans blod både fjern og nær.» – Alfa og Omega, bind 6,
side 73 [AA 102].
Noen ganger ser vi at det kommer noe godt ut av ren og skjær ondskap. Det er
bra. Men hvordan tar vi det når vi ikke ser at det kommer noe godt ut av det onde,
men bare mer ondskap?
Ikke nok med at disiplene slet med forutinntatte ideer som gjorde at de ikke forsto
det Jesus lærte. De hadde også nasjonale fordommer. Ett eksempel er historien om
den samaritanske kvinnen som Jesus ba om et glass vann. Disiplene ble forundret
over at han engang snakket til kvinnen (Joh 4,27).
Nasjonale fordommer kom også til uttrykk i historien om Kornelius, en romersk
høvedsmann i Cæsarea. Han var en from mann som fryktet Gud (Apg 10,2). Han
var høyt respektert av lokalbefolkningen (vers 22). En engel ba ham sende bud etter
Peter i Jaffa (vers 22, se også vers 3–8).
I Jaffa hadde Peter imens gått opp på taket for å be (vers 9). I ly for solen slapper
han av i den kjølige havbrisen og begynner å bli sulten. Mens han venter på at
vertskapet skal servere lunsj, får han et merkelig syn. Himmelen åpner seg, og noe
som ligner en stor duk bundet i de fire hjørnene, senkes ned. Inni duken er et utvalg
skapninger som han gjenkjenner som «urene». Han får beskjed om å drepe og spise
(vers 11–14).
Hvordan reagerte Peter da han fikk beskjed om å spise «uren» mat, og hva betydde
synet? Apg 10,12–29.
I synet lærer Gud Peter noe viktig. Noen tror at Gud forandret menneskets kosthold,
så man kunne spise hva man ville. Det var ikke slik Peter forsto synet. Først lurer
han på hva det skal bety. Betydningen er ikke opplagt (Apg 10,17). Da Kornelius’
folk kommer og forklarer ærendet sitt, føler Peter at han må bli med dem (Apg
10,22–23). Da han møter Kornelius, skjønner han hva synet betyr. Kristus er hele verdens
frelser. Hedningene er også skapninger som Kristus døde for (Apg 10,34–48).
Peter lærte en lekse som vi må lære. I Kristus er alle bommer revet ned, og skillet
mellom jøde og hedning, mellom alle mennesker, finnes ikke lenger. «Fra alle folkeslag
tar [han] imot hver den som frykter ham og gjør det som er rett» (Apg 10,35).
Det er fint å tro at alle er ett i Kristus, for det er dette Bibelen lærer. Men selv i
kirken er det vel ikke alltid slik vi føler det? Hvordan blir vi klar over de fordommene
som vi har? Og hvordan kan vi bli fri for disse fordommene i Guds kraft?
Den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij skrev om Jesu gjenkomst, men ikke
som i Bibelen. I hans fortelling kom Jesus tilbake da inkvisisjonen var mest aktiv
og religiøse ledere brukte sin makt i det ondes tjeneste. Jesus kom som en enkel
bonde, og storinkvisitoren fikk ham arrestert og kastet i et fangehull. Den kvelden
besøkte han Jesus i fengselet og refset ham for å ha gitt mennesket frihet. «I stedet
for å berøve menneskene deres frihet,» sier han, «gjorde du den bare større enn noen
gang! Hadde du glemt at mennesket heller vil ha fred og til og med død enn frihet til
å velge i kunnskap om godt og ondt? Ingenting er mer forførende for mennesket enn
samvittighetsfriheten, men ingenting er en større kilde til lidelse.» Til tross for sin
dristighet og kynisme har den geistlige et poeng. Se hva menneskene har gjort med
sin frihet: Smerte, ondskap, synd, lidelse, død – alt skyldes friheten, eller misbruk
av den. Men Gud skapte oss som vesener som kan elske, og vi kan bare elske hvis vi
er skapt med fri vilje. Mye av det som har skjedd i den store konflikten, er en følge
av det folk har gjort og fremdeles gjør med frihetens hellige, men kostbare gave (på
korset ser vi hva den har kostet). Som vi så denne uken, var det noen som vendte om
og overga seg til Jesus da de ble konfrontert med evangeliet. Andre drepte budbæreren.
Frihet er en dyrebar gave, men vi må være forsiktige med hvordan vi bruker
den.
Spørsmål til drøftelse
NT understreker den enhet vi har i Kristus. Dette er en stor tanke. En gang
var den revolusjonerende. Selv nå i det 21. århundre er et av de største onder
etniske, rasemessige og nasjonale fordommer. Bare Gud vet det fulle omfanget
av hva dette ondet har ført til. Dette er noe vi regner med i verden, men
hva med kirken, vår egen kirke? Hvordan viser det seg der? Hvorfor er slike
holdninger i strid med evangeliet?
Iblant føler vi at Den hellige ånd dømmer oss. Hvordan reagerer du da? Det er
i hjertet den store konflikten virkelig raser. Hvordan avslører de valgene du
gjør når Ånden dømmer deg, hvilken side du står på?
Isaac Ruiz Diaz hadde jobbet i over 20 år i politiet i Paraguay. Men Gud hadde andre planer for
ham. De neste 24 årene var han pastor. Han plantet 29 menigheter i seks byer. Hans mest effektive
møteserier var de han holdt mellom palmesøndag og 1. påskedag. Her la han vekt på Jesu
liv og offer.
En kveld han hadde kjørt to mil langs en dårlig vei, kom Diaz og et menighetsmedlem til et
hus der de skulle holde et bibelstudium. Men motoren ville ikke stanse. Han lot den gå på tomgang
under møtet. Den gikk tom for drivstoff, så de måtte overnatte der. Foreldrene og barna sov i
en seng og de to adventistene i den andre.
Det regnet i fire døgn, så Diaz ble der og holdt møter for dem som kom til det lille huset.
Omsider holdt regnet opp, bilen ble reparert, og de kunne dra hjem. Men bibelstudiene fortsatte,
og tre måneder senere ble åtte mennesker døpt. Nå ble det enda en møteserie, denne gangen
utendørs, og 150 kom. 16 ble døpt og 30 ville studere videre.
På et ettermiddagsmøte spurte Diaz om noen hadde merket noen forandring hos noen av de
døpte. En mann reiste seg og pekte på kvinnen som eide det lille huset Diaz hadde overnattet i.
”Hun var brutal før. Hun julte opp andre kvinner som baktalte henne. Men nå er hun rolig. Jeg
tror på din Gud på grunn av hennes vitnesbyrd, og jeg vil gjerne bli døpt. ”
”Er det sant?” sa Diaz til kvinnen.
”Ja,” sa hun. ”Mannen min begynte å gå til en annen. En dag tok jeg en skarp kniv og fant ham
i seng med henne. Jeg ble så sint at jeg veltet sengen. Så banket jeg opp kvinnen og tok nesten
livet av mannen min. Jeg måtte i fengsel for det, men nå er jeg et nytt menneske.”
I dag står det en adventistkirke på tomten hennes, sammen med det lille huset. Både kona og
mannen er døpt. Det er også mange av dem som har hørt deres vitnesbyrd.
Indianere som taler guarani
(det mest utbredte språket etter
spansk), var landets opprinnelige
befolkning.