Han skal frelse sitt folk fra deres synder (Matt 1,21).
Matteus begynte med Jesu Kristi slektstavle. Han ga ingen fullstendig stamtavle,
men nevner forfedre som de fleste ikke uten videre ville vedkjenne seg.
Matteus tilhørte selv samfunnets skyggeside. Kanskje var det derfor han hadde
sansen for disse navnene. Som toller hadde han gått fiendens ærend og faktisk betalt
Roma for å få sitte og kreve inn skatt av sine egne. Han var ikke godt likt.
Folk ser på det ytre, men Gud ser på hjertet. Og da Herren så Matteus’ hjerte, tok
han den foraktede skatteoppkreveren som en av sine disipler. Da kallet kom, nølte
ikke Matteus med å gi avkall på sitt gamle liv for et liv med Jesus.
Dermed ble han med sin Herre og tok notater, for en dag å gi noe tilbake til sitt
folk og til resten av verden: Ikke en skatteseddel, men beretningen om Jesu liv.
«Dette er ættetavlen til Jesus Kristus, Davids sønn» (Matt 1,1).
Helt fra starten kaller Matteus verket sitt en «bok» (av det greske ordet biblos,
som kan bety en «hellig skrift»), en «slektshistorisk bok» om Jesu herkomst. Det
greske ordet som er oversatt «genealogi» eller «generasjon» er det samme som «genesis
», det engelske navnet på 1 Mos, der det fortelles om alle tings tilblivelse. Man
kan si at Matteus innledet sitt evangelium med en «tilblivelsesbok».
Matteus evangelium er en bok om Skaperen og det frelsesverket som bare han
kunne gjennomføre.
«Fra evighet av var Jesus Kristus ett med Faderen. Han var ‘Guds bilde’, bildet av
hans storhet og majestet, ‘en utstråling av Guds herlighet’. … Da Jesus kom for å bo
iblant oss, skulle han åpenbare Gud både for mennesker og engler. Han var Guds ord
– Guds tanke gjort hørlig.» – Alfa og Omega, bind 4, side 11 [DA 19].
Men det var ikke først og fremst Kristi guddom Matteus tenkte på, slik som
Johannes (se Joh 1,1–4). Johannes skriver om Kristi guddom før han presenterer
ham som menneske (se Joh 1,14), men Matteus er opptatt av Kristi menneskelighet,
Kristus som «Davids sønn, Abrahams sønn.» Han sporer slektsleddene fra Abraham
til Jesu fødsel for å vise at Jesus fra Nasaret var den Messias som profetiene i GT
talte om.
Familie og avstamning er viktig nok. Men når det gjelder evangeliet, er våre foreldre
og besteforeldre uvesentlige. Hva er viktig, og hvorfor? Se Gal 3,29.
Jødene hadde mange ideer om Messias’ komme, men én ting var de enige om:
Han ville komme av Davids ætt. (Den dag i dag venter mange religiøse jøder på at
Messias skal komme av Davids ætt.) Det var derfor Matteus begynte slik han gjorde:
Han ville vise at Jesus var Messias. Messias skulle komme av Abrahams ætt (1 Mos
22,18; Gal 3,16), den jødiske nasjons far, og av Davids ætt. Derfor går Matteus rett
på sak og tilkjennegir Jesu avstamning. Han viser at han var direkte etterkommer,
ikke bare av Abraham (som de fleste israelitter), men også av kong David. Mange
kommentatorer mener at Matteus først og fremst skrev for jøder. Derfor la han stor
vekt på at Jesus fra Nasaret virkelig var Messias.
Les versene nedenfor. Hvordan hjelper de oss å forstå hva Matteus ville si?
Disse tekstene gjør det lettere å forstå hvorfor Matteusevangeliet begynner som det
gjør: «Dette er ættetavlen til Jesus Kristus, Davids sønn» (Matt 1,1). Først og fremst
beskrives Jesus Kristus som «Davids sønn». Og mens NT begynner med denne
skildringen av Jesus, uttaler han disse ordene mot slutten av NT: «Jeg, Jesus, har
sendt min engel for å vitne om dette for dere i menighetene. Jeg er Davids rotskudd
og ætt, den klare morgenstjernen» (Åp 22,16). Jesus er mye mer, men også «Davids
rotskudd og ætt».
Dette er et sterkt vitnesbyrd om hans menneskelige natur: Skaperen har knyttet
seg til oss på måter som vi knapt kan forestille oss.
Hvem andre enn David finner vi i Jesu slektstre? Matt 1,2–3.
Normalt ble ikke kvinner engang nevnt, så hvorfor er Tamar oppført i ættetavlen?
Hvem var hun egentlig?
Tamar var kanaaneer. Hun hadde vært gift med to av Judas sønner etter tur. Begge
sønnene døde uten at hun hadde satt barn til verden. Svigerfar Juda lovet Tamar at
hun skulle få den tredje sønnen når gutten ble gammel nok. Men han holdt ikke ord.
Så hva skulle Tamar gjøre? Hun kledde seg ut som prostituert og lå med ingen
ringere enn Juda, uten at han ante at det var henne. Da Tamar ble gravid, forlangte
Juda at hun skulle bøte med livet for sin umoral. Men så avslørte hun at han var
barnets far.
Dette er stoff til en såpeopera, men det er altså hentet fra Jesu slektshistorie.
Rahab, en kanaaneisk prostituert? Det ser slik ut, ja. Etter å ha skjult de israelittiske
speiderne i Kanaan, sluttet hun seg til Guds folk og giftet seg inn i Jesu slektstre.
Rut var et godt menneske, men hun kom fra de forhatte moabittene (resultatet av
at Lot lå med en av sine døtre). Urias kone, Batseba, var kvinnen som kong David
sendte bud på mens mannen var i felten. David var også en synder og trengte en
frelser. Han hadde mange gode egenskaper, men som familiemann er han ikke noe
forbilde.
Gud tar altså imot oss tross våre feil og mangler. Hvordan kan vi behandle andre
likedan, selv om de har feil og mangler?
Hva sier disse tekstene om menneskenaturen? Hvilke bevis har vi for sannheten i
det som sies? Rom 3,9–10; Rom 5,8; Joh 2,25; Jer 17,9.
Bibelen tegner ikke noe rosenrødt bilde av menneskenaturen. Fra syndefallet (1 Mos 3)
til Babylons fall i den siste tid (Åp 18) står vår sørgelige tilstand åpent til skue. Vi
har lett for å idealisere f.eks. menighetens første tid, før det store «frafallet» (2 Tess
2,3). Men det er galt (se 1 Kor 5,1). Alle er syndere, også Jesu forfedre.
Michael Wilkins skriver at: «Ektheten og det usannsynlige ved dette slektstreet
må ha lamslått Matteus’ lesere. Jesu forfedre hadde de samme svakheter og muligheter
som andre mennesker. Gud utarbeidet sin frelse gjennom dem. Jesu stamtavle
består ikke av spesielt rettferdige mennesker. Vi finner ekteskapsbrytere, prostituerte,
helter og hedninger. Den onde Rehabeam fikk den onde sønnen Abia, som var
far til den gode kong Asa. Asa var far til den gode kong Josjafat, … som var far til
den onde kong Joram. Gud arbeidet gjennom slektsleddene, både gode og onde, for
å nå sitt mål. Matteus viser at Gud kan bruke hvem som helst – om de er aldri så
marginalisert eller foraktet – for å nå sine mål. Det var slike Jesus kom for å frelse»
– Zondervan Illustrated Bible Backgrounds Commentary: Matthew (Grand Rapids,
2002), side 9.
Dette må vi huske, ikke bare når vi ser på andre, men også når vi ser på oss selv.
Alle kristne blir vel mistrøstige før eller siden og tviler på sin tro, om de virkelig er
omvendt? Denne motløsheten skyldes gjerne vår falne natur, våre synder og svakheter.
Midt i fortvilelsen både kan og bør vi finne håp i vissheten om at Gud er klar
over alt dette og at Jesus kom til verden for å redde slike som oss.
Hvilke løfter kan du søke trøst i når du er nedfor og fortvilet over ditt kristenliv?
Et sted mellom beretningen i Matt 1 og Matt 2 ble Jesus født. Neppe 25. desember.
Forskerne har studert tidspunktet for presten Sakarjas tempeltjeneste. Det tyder på at
Jesus ble født om høsten, mens sauene ennå var ute på marken, kanskje sist i september
eller i oktober.
Det er ganske ironisk at noen av de første som oppsøkte og tilba Messias, var hedninger.
De fleste av Jesu eget folk (og Herodes, en paranoid halvjøde av en konge)
trodde de visste hva slags Messias de kunne forvente. De reisende fra øst hadde et
åpent sinn. Vismennene var filosofer fra Persia som viet sitt liv til å søke sannheten,
samme hvor den måtte komme fra. Da er det ikke rart at de tilba ham som var
sannheten i egen person. Sammenhengen er en annen, men her har vi et eksempel på
sannheten i ord som var talt århundrer før: «Dere skal søke meg, og dere skal finne
meg. Når dere søker meg av et helt hjerte …» (Jer 29,13).
LesMatt 2,1–14. Hva er forskjellen på innstillingen hos vismennene og Herodes?
Hedninger kaster seg ned og tilber Jesus, mens landets konge forsøker å drepe ham!
Historien viser at kirkelig tilhørighet ikke garanterer et rett forhold til Gud. Den
bør også være en påminnelse om at det er viktig å forstå sannheten. Hadde Herodes
og prestene forstått profetiene om Messias bedre, ville de ha visst at han ikke var den
trusselen som Herodes fryktet. Han ville ha forstått at denne «jødenes konge» ikke
var noe å være redd for, iallfall ikke hva hans politiske makt her og nå angikk.
Hvordan kan vi unngå å tro at det lyset vi har fått, er en garanti for at vi har et
rett forhold til Gud? Og hvordan kan lyset gi oss en dypere vandring med Gud
fordi sannheten avdekker Guds natur?
Se på dette sitatet: «Det er slik enhver synder må komme til Kristus. ‘Han frelste
oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig.’ Tit
3,5. Når Satan forteller deg at du er en synder og ikke kan håpe på å få noen velsignelser
fra Gud, så fortell ham at Kristus kom til verden for å frelse syndere. Vi har
ikke noe som kan anbefale oss hos Gud. Men det som vi kan påberope oss nå og
alltid, er vår fullstendig hjelpeløse tilstand. Den gjør hans gjenløsende makt til en
nødvendighet.» – Alfa og Omega, bind 4, side 270 [DA 317].
Det er altså vår «fullstendig hjelpeløse tilstand» som gjør oss avhengige av at
Kristus frelser oss. Denne sannheten er like viktig enten vi er nyomvendt eller har
vandret med Gud hele livet. Vi er syndere og trenger nåden, akkurat som dem i Jesu
slektstre. Lydighet mot loven, seier over synd og vekst i Kristus har sin plass i kristenlivet,
men dette er følger av frelsen, ikke grunnen til at vi blir frelst. Både tyven
på korset og den troende som forvandles ved Jesu annet komme, er i en «fullstendig
hjelpeløs tilstand» som «gjør hans gjenløsende makt til en nødvendighet.» Vi må
ikke glemme denne første sannheten.
Forslag til samtale
Denne uken har vi sett at Herodes misforsto profetien. Det fikk ham til å gjøre
grusomme ting. Tenk på noen av vår tids falske oppfatninger av profetier.
Det er f.eks. mange som tror at gode kristne vil bli rykket opp til himmelen
i all hemmelighet, mens familie og venner sitter igjen og lurer på hvorfor
disse menneskene plutselig forsvant i tomme luften. Hva er farene ved en
slik forståelse av profetiene? Eller hva med tanken om at templet i Jerusalem
skal bygges opp igjen og dyreofringene gjeninnføres som noe av det siste i
verdens historie? Hvilke andre misforståelser omkring profetiene viser hvor
viktig det er å forstå dem riktig?
I mange kulturer er det av stor betydning hvem foreldrene dine er og hvilken
klasse du er født inn i. Slik har det vært til alle tider, og mange steder er det
fremdeles slik. Hvorfor er denne tanken i strid med evangeliet? Og hva bør
det å bli «født på ny» ha å si for vår forståelse av sosial og klassemessig
tilhørighet?
Jean-Pierre tilhørte en presbyteriansk familie. Misjonærene
kom til landsbyen hans i 1845. Den første
kirken på øya ble bygget der. Hans bestefar var misjonær
på Futuna, 1600 km borte. Jean-Pierre kjente bare
presbyterianere, og som voksen ble han forstander i
menigheten.
Mens han arbeidet i turistindustrien i Vanuatu, traff
han Lana. Da de ble venner, viste det seg at hun var
adventist. Det var et sjokk, og særlig at hun gikk i kirken
på lørdag.
De giftet seg, men åndelig var det et slit. Lana og guttene
gikk i kirken på sabbaten, og Jean-Pierre på søndag.
Han tok seg av økonomien og talte jevnlig på møtene. Men på hjemmebane var situasjonen spent.
Så skjedde det noe. Lana begynte å arbeide for Adventist Book Center, der hun ble bestyrer.
Hun tok med blader hjem og la dem på kjøkkenbordet. Jean-Pierre bladde i dem og brukte dem i
prekenforberedelsene. Han ble også med på arrangementer i Adventkirken. Men noe var galt.
I 2014 ble det holdt en møteserie i Port Vila, hovedstaden på Vanuatu, som en del av Mission
to the Cities. Jean-Pierre ble valgt til transportsjef for landsbyen og kjørte folk til og fra møtene.
De første to ukene var han mest opptatt av kjøringen, men i den tredje uken ble han grepet av
et møte. Slik forteller han det:
Jeg satt og så opp på den store skjermen og hørte pastor Jean-Noel tale om sabbaten. Jeg
var klar over at dette var sant. Plutselig så pastoren rett på meg og sa: ”Det er du!” Jeg brydde
meg ikke om det, men så pekte han på meg og sa det igjen: ”Det er du, den jeg peker på!” Dette
skjedde flere ganger. Til slutt så jeg på ham med tårer i øynene og sa: "Ja, det er meg."
Jeg var overbevist om sabbaten. Jeg måtte bare godta den. Da fikk jeg fred i sinnet. Jeg visste
at jeg gjorde rett da jeg holdt sabbaten og ble døpt. Det minnet meg om Sakkeus, da Jesus så på
ham oppe i treet og kalte ham ved navn.
Vanuatu tilhører Trans Pacific
Union Mission (TPUM).
TPUM består av mange øyriker,
som Samoa, Fiji, Kiribati, Nauru,
Niue, Solomon Islands, Tonga og
Tuvalu.
Vanuatu Mission ble startet i 1912.
I Vanuatu er det 21 354 adventister
fordelt på 85 menigheter og 130
grupper.