Har dere aldri lest i skriftene: Steinen som bygningsmennene vraket, er blitt
hjørnestein. Dette er Herrens eget verk, underfullt er det i våre øyne (Matt
21,42).
Matt 20,27–28 gjengir Jesu ord om at «den som vil være først blant dere, skal være
slaven deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for
selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.» Dette er Jesus, den evige Gud,
han som har skapt alle ting. Han levde som en tjener, han hjalp de fortapte, de syke
og de nødstedte. Likevel var det mange av dem som hånet ham. En slik selvfornektelse
er nesten umulig å forestille seg!
Men enda så uforståelig det er at han kom som tjener, er underet enda større: For
han, den evige Gud, står nå overfor det som var hensikten med hans komme: å «gi
sitt liv som løsepenge for mange». Denne selvfornektelsen skal snart toppe seg i det
mysteriet som også «engler, lengter etter å se inn i» (1 Pet 1,12), nemlig korset.
Denne uken skal vi se på viktige hendelser og hovedpunkter i Jesu undervisning
da han kom til Jerusalem. Han kom ikke for å bli kronet som jordisk konge, slik
mange hadde håpet. Han kom for å bli gjort «til synd for oss, for at vi i ham skulle få
Guds rettferdighet» (2 Kor 5,21).
Etter 70 års fangenskap i Babylon begynte jødene å vende tilbake til Jerusalem. De
ivret for gjenoppbyggingen av templet. Men da grunnvollen ble lagt, var det noen
som husket Salomos storslåtte tempel og skjønte at det nye templet ikke kunne måle
seg med det gamle. Så de «gråt høyt» (Esra 3,12).
Folket fikk uventet oppmuntring fra to menn: en gammel profet som het Haggai
og en ung profet som het Sakarja. Haggai minnet dem om at herligheten ved Salomos
tempel ikke skyldtes Salomo eller andre hadde tilført det. Det var ikke Salomos
tempel. Det var Guds tempel. Haggai sa: «For så sier Herren over hærskarene: Enda
en gang, om kort tid, rister jeg himmelen og jorden, havet og det tørre landet. Jeg rister
alle folkeslag, så skattene deres kommer hit. Jeg fyller dette huset med herlighet,
sier Herren over hærskarene. Mitt er sølvet, mitt er gullet, sier Herren over hærskarene.
Dette nye huset skal bli herligere enn det første, sier Herren over hærskarene»
(Hag 2,6–9).
Enda mer optimistiske ble de da den unge profeten Sakarja talte: «Bryt ut i jubel,
datter Sion! Rop av glede, datter Jerusalem! Se, din konge kommer til deg, rettferdig
og rik på seier, fattig er han og rir på et esel, på en eselfole» (Sak 9,9).
Hva har disse profetiene med Matt 21,1–11 å gjøre, Jesu inntog i Jerusalem?
«Jesus fulgte det som var skikk og bruk hos jødene ved kongelige inntog. Dyret han
red på, var det som Israels konger benyttet. Profetien hadde forutsagt at slik skulle
Messias komme til sitt rike. Ikke før hadde han satt seg på folen, så gjenlød luften
av høye jubelrop. Folkemengden hyllet ham som Messias, deres konge. Nå mottok
Jesus den hyllest som han aldri før hadde tillatt. Disiplene tok dette som et bevis på
at deres glade forhåpninger skulle bli til virkelighet når de så ham ta plass på tronen.
Folkemengden var overbevist om at frigjørelsens time var kommet. I fantasien så de
at de romerske hærer ble drevet bort fra Jerusalem, og at Israel enda en gang skulle
bli en uavhengig nasjon.» – Alfa og Omega, bind 5, side 121–122 [DA 570].
Om og om igjen ser vi Skriften bli oppfylt, og likevel forsto ikke folk det da det
skjedde. Hva kan dette lære oss om forutfattede meningers evne til å forvrenge
sannheten?
Helt fra syndefallet av var dyreofringer Guds middel til å undervise om frelsesplanen:
frelse av nåde ved tro på den kommende Messias (se Rom 4,13–16). Vi finner et
eksempel på denne sannheten i 1 Mos 4, historien om Kain og Abel og den tragedien
som blant annet gjaldt tilbedelsen (se også Åp 14,7–12). Da Gud kalte Israel
til å være sitt utvalgte folk, «et kongerike av prester og et hellig folk» (2 Mos 19,6),
innstiftet han også helligdomstjenesten som en illustrasjon av frelsen. Både i tabernaklet
i ørkenen, Salomos tempel og det templet som ble bygget etter hjemkomsten
fra Babylon ble evangeliet fremstilt ved hjelp av helligdomstjenestens symboler.
Men selv om templet og dets ritualer kom fra Gud, ble tjenesten utført av syndige
mennesker. Og som med nesten alt det mennesker tar seg til, grep synden om seg.
Det gjaldt også den hellige tjenesten som Gud hadde innstiftet for å åpenbare sin
kjærlighet og nåde i en syndig verden. På Jesu tid var den blitt et offer for prestenes
pengegriskhet: «I folkets øyne var derfor det hellige ved offertjenesten i stor grad
blitt ødelagt.» – Alfa og Omega, bind 5, side 140–141 [DA 590].
LesMatt 21,12–17. Hva kan vi lære av dette, vi som tilber Gud?
Som så mange andre steder siterte Jesus Skriften for å begrunne sine handlinger
(som Jesu etterfølgere må vi la Bibelen få en sentral plass i vår virkelighetsoppfatning
og etikk). Ved siden av hans sitater fra Skriften har vi de mirakuløse
helbredelsene av blinde og lamme. Alt dette var bevis for hans guddommelige natur
og kall. Det er tragisk at de som burde ha vært mest mottakelige for alle disse bevisene,
var de som motarbeidet ham mest intenst. Av frykt for tap av jordiske skatter
og status som templets «forvaltere» og «voktere» gikk mange glipp av det gudstjenesten
pekte mot: frelsen i Jesus.
Hvordan kan vi unngå at ønsket om å få eller beholde et eller annet skal ødelegge
for det som virkelig teller: evig liv i Jesus?
Rensingen av templet ble utført i medfølelse. Det var i hedningenes forgård at kjøp
og salg foregikk, og Jesus ville at hans hus skal være et sted hvor alle folkeslag
kunne be og tilbe.
Men rensingen var også en domshandling. De prestene som styrte i templet, hadde
forspilt sine sjanser til å velsigne alle folkeslag: for dem sto dommen for døren.
De fortsatte å avvise Jesus etter alt det han hadde gjort for at de skulle innse at han
var kalt av Gud. Hva kan skje nå, annet enn at de må høste følgene av sitt triste valg?
LesMatt 21,18–22. Hva har forbannelsen av fikentreet med rensingen av templet
å gjøre?
Jesu forbannelse av fikentreet var en lignelse om ledere som skulle høste det de
hadde sådd, endelig og ugjenkallelig. Men vi skal huske at lignelsen ikke gjaldt alle
de religiøse lederne. Mange kom til tro på Jesus som Messias. «Guds ord nådde
stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt. Også en stor flokk av prestene
ble lydige mot troen» (Apg 6,7). Men tempeltjenesten bar ingen frukt, akkurat
som fikentreet, og den skulle snart avskaffes.
Denne handlingen og Jesu harde ord må ha overrasket disiplene, som fremdeles
strevde med å lære den medfølelse og inkluderende holdning som Jesus åpenbarte
gjennom hele sitt virke. Dette var den Jesus som sa at han ikke var kommet for å
dømme verden, men for å frelse den, den Jesus som sa: «For Menneskesønnen er
ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse» (Luk 9,56). Alt Jesus
gjorde og sa skulle gjenreise en syndig menneskehet og vise folk hen til håpet og
løftet om nytt liv i ham. Så det overrasket dem at han var så streng. Derfor skrev
Matteus at de «undret» seg over det han gjorde.
Før eller senere vil folk avvise Guds barmhjertighet og nåde (se 1 Mos 6,13;
15,16; 1 Mos 19,24; Åp 22,11). Men hvorfor skal vi overlate denne dommen til Gud og
ikke foreta den selv, verken når det gjelder andre eller oss selv?
Hva ville du ha foretatt deg hvis du bare hadde noen få dager igjen å leve? En av de
tingene Jesus gjorde, var å fortelle historier som skulle få stor betydning for lytterne.
Merk deg sitatet fra Sal 118,22–23. Da Jesus siterte profetien om steinen som ble
vraket, viste han til en hendelse under byggingen av det første templet. «Da Salomos
tempel ble oppført, ble de veldige steinene til murene og grunnvollen gjort helt
ferdige ute i steinbruddet. Da de ble brakt til byggeplassen, skulle det ikke brukes
noe redskap. Arbeidsfolkene skulle bare få dem riktig plassert. En stein av uvanlig
størrelse og form var brakt frem for å brukes i grunnmuren. Men de som arbeidet på
bygget, kunne ikke finne plass til den og ville ikke ta imot den. Den var til bry for
dem slik den lå ubrukt og var i veien. Lenge var den bare en vraket stein.
Men da byggelaget kom så langt at de skulle fullføre hjørnet, lette de lenge for
å finne en stein som var stor og sterk nok og hadde den riktige form så den passet
på det bestemte stedet. Den måtte også kunne bære den veldige tyngden som skulle
hvile på den. … Men til slutt ble de oppmerksomme på den steinen som så lenge
hadde vært vraket. … Steinen ble godkjent. Da den ble brakt bort til stedet der den
skulle ligge, viste det seg at den passet helt nøyaktig.» – Alfa og Omega, bind 5, side
148–149 [DA 598].
Les Matt 21,44 igjen. To måter å forholde seg til steinen på: Én er å falle mot den
og bli knust. Den andre er å la steinen falle på seg så man blir smadret. Hva er
forskjellen? (se også Sal 51,7 og Dan 2,34).
Bibelens glade budskap er at vi er skapt av en Gud som elsker oss og har funnet en
vei ut av syndens og dødens elendighet: Jesu offer på korset. Dette temaet går igjen i
hele Bibelen. Vi finner det også i den lignelsen som Jesus fortalte.
LesMatt 22,1–15. Hva lærer lignelsen om frelse ved tro?
Det kan virke hardt, men husk at mye står på spill: evig liv eller evig fortapelse for
ethvert menneske. Hva er vel viktigere?
Når vi ser på korset og hva det kostet Gud å finne en løsning så menneskene kan
bli frelst, ser vi hvor ufattelig stort det hele er: En av personene i guddommen bærer
hele Guds vrede mot synd. Mer alvorlig kan det ikke bli. Hvis vi skal studere dette
gjennom evigheten, er det ikke rart at vi nesten ikke kan fatte det nå.
Derfor finner vi disse kompromissløse ordene i lignelsen. Gud hadde gjort alt som
skulle til for at alle skulle få være med på bryllupsfesten (se Åp 19,7): alt var brakt til
veie til en pris som var så høy at ingen lignelse fullt ut kan beskrive det. Så det var
ille nok at folk som var invitert til bryllupet, ikke brydde seg om det og fortsatte med
sitt. Men det var også noen som til og med la hånd på dem som kom med innbydelsen.
Den strenge reaksjonen er ikke så merkelig.
Plagget representerer Kristi rettferdighet, en rettferdighet som kan iakttas i de
helliges liv og levnet. Mannen uten bryllupsklær står for bekjennende kristne som
påberoper seg nådens og frelsens privilegier uten å ha latt evangeliet forandre sitt liv.
Det var ikke spart på noe for dem som tok imot innbydelsen. Som lignelsen viser,
skal det mer til å komme inn i Guds rike enn bare å møte opp.
Avisoverskriften lød: «Kvinne lå død i leiligheten i tre år: Joyces skjelett funnet på
sofaen med fjernsynet på» (www.theguardian.com). Død i tre år i en leilighet i London uten at noen savnet
henne? Ringte ingen for å høre hvordan hun hadde det? Hvordan kan det skje i en
tid med så mange kommunikasjonsmidler? Da historien slapp ut, ble det en verdensnyhet,
og folk i London var spesielt overrasket. Hvordan kunne hun ha vært død
så lenge uten at noen visste om det? Men uten evangeliets håp og løftet om frelsen
som kostet så mye, er alle dømt til samme slags glemsel som den stakkars kvinnen i
London. Men dette er verre, for ingen ville finne oss eller sørge over vår død, verken
tre år eller tre milliarder år etter at det skjedde. For tiden mener forskerne at hele universet
før eller senere vil dø hen i det som har blitt kalt «den kosmiske hetedøden»,
eller noe lignende. Men korsets budskap er at dette ikke medfører riktighet. I stedet
for evig glemsel kan vi ha løftet om evig liv i en ny himmel og en ny jord. Utsiktene
er ufattelig gode! Hvordan kan vi unngå at noe eller noen ødelegger for det vi har
fått tilbud om i Jesus?
Forslag til samtale
Tenk på hvor endelig og mektig døden er og hvor nytteløse alle forsøk på å
vinne seier over den har vært. I beste fall kan vi gjøre litt for å ta vare på legemet.
Men det gir ingen seier over døden, ikke mer enn et nytt strøk lakk setter
en bil med utbrent motor i stand til å kjøre igjen. Så det er ikke til å undres
over at det skulle noe så dramatisk som Guds Sønns død og oppstandelse til
for å overvinne døden på våre vegne. Hva burde dette si oss om korsets betydning
for vårt håp og alt det vi tror på?
Snakk om hva det vil si å være ikledd Jesu rettferdighet. Hvordan kan en korrekt
forståelse av dette viktige begrepet forhindre at vi henfaller til det ene
eller det andre: billig nåde eller loviskhet. Hvorfor er det viktig å unngå begge
deler?
Stanley er bare 15 år, men han kjenner til både vold
og sorg. Han husker da faren, som var alkoholiker,
hadde en voldsom krangel med onkelen og ble stukket
i nakken med kniv. Han overlevde, men forlot kone og
barn.
Moren strevde med å forsørge dem. Hun giftet seg på
ny, men stefaren var enda fælere. Han jaget ofte Stanley
og søsteren ut av huset og kastet dem ned fra en høy altan.
Da bestefaren døde, fikk en tante fra Port Moresby høre om livet hjemme hos Stanley og søsteren.
Hun sa at hun ville betale for dem på en internatskole der de fikk det trygt.
Et år senere hentet tanten dem hjem til seg, men det var for trangt i huset. Derfor sendte hun
dem til lavlandet for å bo hos hennes tidligere barnepike Lorna og familien hennes.
Lorna og mannen hadde en liten datter på tre år: Grace. Moren gikk i en lutheransk kirke på
søndager, og faren, som var adventist, gikk ikke i kirken lenger. Men Grace gikk i adventistkirken
sammen med søskenbarna. Der trivdes hun, og hun ville at foreldrene skulle være med: "Jeg er
den eneste uten foreldre der!"
Da hun så foreldrene røyke, drikke alkohol eller tygge betelnøtter, forkynte hun: ”Sabbatsskolelæreren
sier at sånt er farlig! Det er ikke godt for kroppen!”
Da Grace fikk høre at det skulle holdes en møteserie, sa hun fra hjemme: ”Kan ikke dere bli
med på møtene?”
Foreldrene ble med, og gikk på alle møtene. Lorna ble døpt. Livet er så mye bedre uten tobakk,
alkohol og betelnøtter," sier hun. "Jeg føler meg så fri!"
Faren ville ikke bli døpt. ”Men du og mor kan gå,” sa han til Grace. ”Jeg kommer når tiden er
inne.”
Men Grace har ikke gitt opp. ”Jeg ber alltid for pappa,” sier hun.
Da Stanley og søsteren kom for å bo hos dem, kunngjorde Grace at ”på sabbaten skal ingen
barn holde seg hjemme – vi skal i kirken!”
Stanley lærte fort å trives i Adventistkirken. ”Da jeg kom hit, skjedde det mye i mitt liv,” sier
han.
Stanley ble speider og trives med aktivitetene. En av menighetstjenerne fikk ham til å bli med
som hjelper på en utesabbatsskole og er blitt en åndelig mentor for Stanley, som har bestemt seg
for å følge Jesus.
Stanley er forlatt av mor og far, men han har funnet en åndelig familie i Adventistkirken. Ditt
offer 13. sabbat vil hjelpe mange barn som ikke har noe annet sted å samles til sabbatsskole og
andre møter enn under et tre. Takk for gavene!
Papua Ny-Guinea (PNG) er et
fjelland. Hovedøya ligger rett nord
for Australia. PNG deler øya med Papua,
som er en indonesisk provins.
PNG har 7,3 mill. innbyggere. Mange
bor i små landsbyer i fjellene. De
ser kanskje en annen landsby på
en annen fjellside, men det kan ta
dager å komme dit, og dialekten er
ofte en annen. Det tales over 700
språk og dialekter i PNG.