Den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt,
skal settes høyt (Matt 23,12).
Jesu annet komme er historiens klimaks. Jesu første komme og hans død på korset
er forutsetningen for Jesu gjenkomst. Jesu annet komme kunne ikke skje uten det
første, og det første er resultatløst uten det andre. De henger sammen, om ikke i tid,
så i hensikt: menneskehetens frelse og avslutningen av den store strid. Jesu første
komme ligger i fortiden. Vi venter på hans annet komme.
Denne uken vil vi se på Matt 23, der Jesus for siste gang oppfordrer jødiske ledere
til å omvende seg og ta imot ham, deres eneste håp om frelse. Og i Matt 24 leser vi
Jesu svar på spørsmål om hva som skal skje før hans gjenkomst. Her tegner han et
alvorlig bilde og forbinder Jerusalems ødeleggelse med det som skal skje før hans
gjenkomst.
Men selv om det blir både krig, hungersnød og svik, har vi løftet om at Menneskesønnen
skal «komme på himmelens skyer med stor makt og herlighet» (Matt
24,30). Så det er all grunn til å glede seg.
Det var Jesus som førte israelittene inn i Jerusalem med sterk hånd og utstrakt arm.
På ørnevinger hadde han førte dem ut av Egypt og til seg. «[Dere skal] være min
dyrebare eiendom framfor alle andre folk; for hele jorden er min. Dere skal være et
kongerike av prester og et hellig folk for meg» (2 Mos 19,5–6).
Man kan si at Jesus hadde fridd til Israel på et vakkert fjell som het Sinai. 2 Mos
24 sier at lederne og de eldste «gikk da opp og fikk se Israels Gud. Under føttene
hans var det som et gulv av safir, klart som himmelen selv. … De skuet Gud, og de
spiste og drakk.» (2 Mos 24,9–11). Kristus rakte Israel sitt paktsbeger, som når en
mann rekker et beger til den kvinnen han ønsker å gifte seg med som tegn på en herlig
fremtid. Israel tok begeret og sa: Ja, vi vil leve evig med deg i det lovede land.
LesMatt 23 på bakgrunn av dette. Hva sier Jesus til Israels ledere? Hva er advarselen?
Og hva kan vi lære av det han refset dem for? Hvordan kan vi unngå å gjøre oss
skyldige i det samme?
Matt 23 var Jesu siste bønn om forsoning med sin elskede. Men hans elskede sviktet
ham. Han aksepterte det og forlot templet for siste gang. «Så hør: Huset deres blir
forlatt og legges øde!» (Matt 23,38). Da Jesus forlot templet, ble det øde, tomt, avsjelet,
som den ørkenen Herren hadde reddet dem fra.
Det var et stort vendepunkt i frelseshistorien, og disse lederne og de som de
skulle forføre, ville gå glipp av det. Men mange andre, både jøder og hedninger som
var åpne for Den hellige ånds ledelse, ville fortsette der Israel slapp. De skulle bli
Abrahams sanne ætt, «arvinger etter løftet» (Gal 3,29). I dag er vi en del av dette
folket og har det samme kallet fra Gud.
Etter at Jesus hadde refset dem som avviste ham, forteller Joh 12,20–26 at han får
høre om hedninger som sa de ville «se Jesus». Men disse hedningene går først til
jøder som er trofaste mot Jesus. Snart skulle noe lignende skje i større målestokk:
mange jøder avviste Jesus, men andre førte mange hedninger til kunnskap om ham.
Det er interessant at henvendelsen kom rett etter at Jesus hadde fortalt lederne at
huset deres ville bli lagt øde. Ja, det gamle skulle snart vike for det som alltid hadde
vært Guds hensikt: å frelse hedningene, ikke bare jødene.
Hvilket bilde tegner Jesus for de troende og resten av verden i Matt 24,1–14?
Jesus gir dette svaret når han blir spurt om tegn på hans komme og verdens ende. «I
sitt svar skilte ikke Jesus mellom Jerusalems ødeleggelse og den store dagen når han
kommer igjen. Han lot omtalen av disse to begivenhetene flyte sammen. Hadde han
åpenbart de fremtidige begivenheter slik han så dem, ville disiplene ha vært ute av
stand til å tåle det. I barmhjertighet mot dem blandet han sammen beskrivelsen av
de to store krisesituasjoner og overlot til dem selv å utforske meningen. Hele denne
fremstilling ble ikke bare gitt for disiplene, men for dem som skulle komme til å
oppleve de avsluttende scener av denne verdens historie.» – Alfa og Omega, bind 5,
side 182 [DA 627].
En ting er sikkert: De hendelsene som fører frem til hans gjenkomst, er ikke
lystelige. Jesus spår ikke noen jordisk utopi eller et tusenårsrike. Krig, svik, naturkatastrofer,
en forfulgt kirke, falske messiaser og til og med falske søsken. Det mest
positive er løftet om at «evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden» (vers 14).
I Matt 24,13 sier Jesus at «den som holder ut til enden, skal bli frelst» Hva kan
du gjøre for at du skal stå i de prøvelsene som ellers kan slite deg ut og få deg til
å gi opp? Vi har sett det hos andre: Hvorfor må vi ikke være så dumme at vi tror
det ikke kan skje med oss også?
LesMatt 24,15–22. Hva er det Jesus taler om? Hvilket bilde tegner han som svar
på de spørsmålene han fikk?
«Det motbydelige som ødelegger» oppfattes vanligvis som en slags helligbrøde eller
skjending av det hellige. Jesus taler åpenbart om Jerusalems ødeleggelse, som fant
sted i år 70. I går så vi at han blandet beskrivelsen av denne hendelsen med tilstanden
i verden før sin gjenkomst. «I Jerusalem så Kristus et symbol på en verden
som var forherdet i vantro og opprør, på full fart mot Guds dom.» – The Great
Controversy, side 22.
Men midt i ødeleggelsen prøver Herren å redde alle som vil la seg frelse. Ifølge
Lukas sier Jesus at disiplene må flykte før det kommer, det motbydelige som ødelegger:
«Når dere ser Jerusalem omringet av hærer, da skal dere vite at byen snart blir
lagt øde. Da må de som er i Judea, flykte opp i fjellene, de som er i byen, må komme
seg ut, og de som er ute på landet, må ikke gå inn i byen» (Luk 21,20–22).
Da de kristne i Jerusalem så det skje, flyktet de ut av byen slik Jesus hadde sagt,
men de fleste av jødene ble igjen og omkom. Mer enn en million jøder skal ha
omkommet under beleiringen av Jerusalem, og 97 000 andre ble tatt til fange. «Men
under et midlertidig pusterom, da romerne uventet hevet beleiringen av Jerusalem,
flyktet alle de kristne, og det sies at ingen av dem mistet livet. De søkte tilflukt i
Pella, en by i liene øst for Jordan-elven, ca. 27 km sør for Galileasjøen.» – SDA Bible
Commentary, bind 5, side 499.
Tenke på en gang da du angret på at du ikke hadde hørt på en advarsel. Hvorfor
er det viktig å høre på Guds ords advarsler, ikke bare løftene?
I Matt 24 leser vi Jesu svar på spørsmålet om «tegnet på ditt komme» (vers 3), dvs.
Kristi komme for å ta makten.
Hvilken annen advarsel gir Jesus i forbindelse med begivenhetene før hans gjenkomst,
og hvordan har dette vist seg gjennom historien? Matt 24,23–26.
Fra et verdslig perspektiv var Jesus bare en omreisende predikant fra Galilea med en
liten tilhengerskare. Og så spår han at mange skal komme i hans navn og utgi seg for
å være ham? Men det var jo det som skjedde opp gjennom århundrene. Dette er også
et bevis for sannheten i Guds ord.
LesMatt 24,27–31. Hvordan beskrives Jesu gjenkomst? Hva skjer når han
kommer?
Etter å ha forutsagt at mange vil komme og si at de er Messias, skildrer Jesus sin
gjenkomst.
For det første blir hans annet komme personlig og bokstavelig. Det er Jesus selv
som kommer tilbake til jorden. «Da skal Herren selv stige ned fra himmelen» (1 Tess
4,16). Jesu gjenkomst er altså ikke et ideal eller en ny tidsalder i menneskehetens
historie. Hans gjenkomst blir synlig, som et lyn på himmelen. «Hvert øye skal se
ham» (Åp 1,7). Ordene om basuner viser at det blir en godt hørlig begivenhet: Selv
de døde skal høre det! Og viktigst av alt: Mens Jesus kom som en ydmyk tjener ved
sitt første komme, skal han komme annen gang som konge (Åp 19,16) og seire over
sine (og våre) fiender (1 Kor 15,25).
Hvordan kan vi lære å hente styrke og håp fra løftet om Jesu gjenkomst i en tid
med så mye uro og usikkerhet om fremtiden?
Jesu annet komme er klimakset for de troendes håp, det er oppfyllelsen av alt det vi
er blitt lovet. Hva skulle vi gjort uten det? Vi ville smuldret bort i jorden etter døden,
som alle andre. Uten Jesu gjenkomst blir troen en løgn, en farse, slik kritikere og
motstandere har sagt at den er.
Da er det ikke rart at noen har satt datoer for hans gjenkomst av ren og skjær
forventning. Det er et høyt spill: Alle tidligere datoer for Kristi gjenkomst har jo vist
seg å være feil.
Siden vi ikke vet når Jesus kommer tilbake, må vi alltid være klare, vi må «våke».
LesMatt 24,42–51. Hva sier Jesus om hva det vil si å våke og være rede for hans
annet komme?
Jesus er entydig: Vi vet ikke når han kommer. Ja, han kommer når vi ikke forventer
ham. Så vi må alltid være innstilt på hans komme. Vi må leve som om han kan
komme tilbake når som helst, selv om vi ikke vet når. Noen tenker at han kommer
sikkert ikke på lenge ennå, så jeg kan gjøre akkurat som jeg selv vil. Det er denne
holdningen Jesus advarer mot. Vi bør være trofaste fordi vi elsker Herren og ønsker
å gjøre det som han sier er rett, samme når han kommer tilbake. Og tatt i betraktning
alle tekstene som advarer om dommen, særlig dommen over dem som behandler
andre dårlig, blir tidspunktet for Jesu gjenkomst mindre vesentlig. Før eller senere
kommer dommen.
Adventistene har lenge trodd på Jesu gjenkomst. Hvordan kan vi unngå å gjøre
samme feil som den «dårlige tjeneren»?
I forbindelse med hendelsene i Matt 24 sa Jesus: «Sannelig, jeg sier dere: Denne
slekten skal ikke forgå før alt dette skjer» (vers 34). Denne teksten har skapt
forvirring siden alt dette ikke skjedde i løpet av en enkelt generasjon. Dr. Richard
Lehmann skriver om det greske ordet som ofte er oversatt «generasjon» i The
Handbook of Seventh-day Adventist Theology. Ordet tilsvarer det hebraiske ordet
dôr, som ofte brukes om en gruppe eller klasse mennesker, f.eks. «en slekt [generasjon]
som var trassig og opprørsk» (Sal 78,8). Så Jesus brukte ikke ordet for å si
noe om tid eller dato, men for å skildre den klassen av onde mennesker som han
hadde henvist til. «I tråd med anvendelsen i GT brukte Jesus begrepet «denne
generasjon» uten tidsinnhold, som betegnelse for en type mennesker. Den onde
generasjon omfattet alle som hadde onde kjennetegn» (Matt 12,39; Matt 16,4; Mark 8,38).
– Handbook of Seventh-day Adventist Theology (Hagerstown, 2000), side 904. Med
andre ord vil det onde finnes helt til tidens ende, til Jesus kommer tilbake.
Forslag til samtale
Hvordan skal vi håndtere det som ser ut som en forsinkelse? Har ikke tidligere
generasjoner av adventister trodd at Jesus ville komme tilbake i deres
tid? Og er det ikke mange av oss som forventer det i vår tid? Men er det ikke
å fastsette tiden hvis vi venter ham i løpet av en gitt periode? Hvordan kan
vi finne den riktige balansen når det gjelder Jesu gjenkomst? Hvordan kan vi
både unngå den holdningen som den «dårlige tjeneren» hadde og unngå å
betrakte enhver overskrift som et tegn på en snarlig slutt? Hva bør holdningen
være hos dem som venter på Jesu gjenkomst?
Les Jesu beskrivelse av sitt annet komme enda en gang. Hvordan skiller den
seg fra noen av tidens oppfatninger om Jesu gjenkomst? Hvorfor er det så
mange som hevder ting som er i strid med Skriften når tekstene er så klare?
Hvilke argumenter har de for sine synspunkter, og hva kan man si til dem?
Hvordan skal vi leve med utsettelsen? Er det noen bibelske personer som har
måttet leve med forsinkelser, og hva kan vi lære av dem? Eksempler: Josef,
Abraham og Sara, Kaleb og Josva. Og hva sier Åp 6,9–10 om utsettelser?
Denne historien sto i Teen Mission i 2006. Fortsettelsen
kommer neste uke og heter ”Resten av Bens historie”
Jeg vokste opp i et kristent hjem. Da jeg var tolv,
begynte jeg å lese Bibelen. Et sted sto det noe om
rene og urene dyr. Grisen er en viktig del av kostholdet i
Papua Ny-Guinea, så jeg spurte pastoren om det.
”Alt Gud har skapt, er rent,” sa pastoren, men jeg
ville ikke spise gris lenger. De hjemme forsto meg ikke,
men de tvang meg ikke til å spise.
På skolen ertet vennene mine meg til å prøve både tobakk, alkohol og narkotika. Snart røykte
jeg nesten en pakke om dagen. Skolen gikk bare til 9. klasse, så vi snakket ofte om hvor jeg skulle
begynne etterpå. Jeg ville gå på Kabiufa Adventist Secondary School, men vennene mine lo, så
jeg søkte til en annen skole. Jeg kom ikke inn og mistet et helt års skolegang.
Året etter sa far at jeg skulle gå på Kabiufa. Han ville jeg skulle slutte med tobakk, og der fikk
ikke elevene røyke. Jeg dro og ville slutte med tobakken, men det var ikke lett. Jeg fikk nye venner,
og vi stakk av fra timene og røykte.
Det gikk dårlig på skolen, og jeg visste at far ville bli skuffet om jeg strøk. Jeg måtte slutte å
røyke, men klarte det ikke på egen hånd. Jeg ba Gud om å ta fra meg lysten på tobakk.
Det var stor spenning da semesteret var slutt. Fikk jeg komme tilbake etter ferien? Da jeg fikk
brevet, sto det at jeg kunne komme tilbake på prøve. ”Du må endre holdning hvis du vil være
her,” sa inspektøren. Jeg lovte det. Senere fikk jeg vite at alle vennene mine var utvist og ikke fikk
komme tilbake.
Mor ble glad da jeg kom hjem og sa at jeg ville gå i Adventistkirken. Da fortalte hun meg at
hun hadde gått der da hun var yngre og at hun ville komme en gang, hun også.
Da jeg kom tilbake på skolen, fortalte jeg pastoren at jeg ville tilhøre Jesus og ble med i
dåpsklassen. Jeg trivdes med å lære mer om Gud. Med Guds hjelp er jeg nå fri fra tobakken. Jeg
ber Gud om hjelp med andre fristelser, og har fortalt vennene mine at jeg har lovet Gud å være
trofast.
Snart skal jeg døpes. Mor holdt ord og kommer i kirken. Vi ber sammen om at resten av familien
også skal tilbe Gud en dag.
Ben Pilisi går i avgangsklassen på Kabiufa Adventist Secondary School. Han har lyst til å ta
regnskapsutdannelse.
Papua New Guinea Union Mission
(PNGUM) ble organisert i 1949.
PNGUM har 240 205 medlemmer,
det høyeste medlemstallet i South
Pacific Division.