I natt kommer dere alle til å falle fra og vende dere bort fra meg ().
Nå er vi fremme ved de siste timene før korset. Verden har nådd historiens mest
avgjørende øyeblikk.
Man kan trekke mange lærdommer av det vi skal se på denne uken, men la oss
konsentrere oss om én – frihet og fri vilje. Se hvordan personene bruker den store
gaven som friheten er. Se på følgene av at man brukte gaven på den ene eller andre
måten.
Både Peter, Judas og kvinnen med alabastkrukken måtte treffe et valg. Jesus
måtte også velge, og den største beslutningen var å gå korsets vei til tross for at menneskenaturen
gjorde opprør mot det: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå
meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil» ().
Det er ironisk: den frie vilje, som vi hadde misbrukt, førte Jesus til dette øyeblikket.
Her måtte han av egen fri vilje velge om han skulle redde oss fra den ødeleggelsen
som vårt misbruk av den frie vilje ellers ville ha ført til.
Vi er nå inne i de siste dagene av Jesu liv på jorden. Korset gjenstår, også oppstandelsen,
og han har ennå ikke åpenbart seg fullt ut som verdens korsfestede og
oppstandne frelser. De som fulgte Jesus, elsket ham og satte ham høyt, men de
hadde fortsatt mye å lære om hvem han var og det han ville gjøre for dem. I dag kan
vi se tilbake, vi har hele Bibelen, og spesielt Paulus’ forklaringer av Jesu soningsdød.
Derfor vet vi mye mer om hva Jesus skulle gjøre for oss enn det disiplene visste på
dette punktet i fortellingen.
La oss lese med dette i mente. Hva er betydningen av denne gaven,
og hva bør det si oss om hvordan vi skal forholde oss til Jesus?
Legg merke til hvor Matteus plasserer historien om salvingen av Jesu hode (trolig
før inntoget i Jerusalem) i den voksende sammensvergelsen mot ham. Noen av hans
egne planla å skade ham, men andre overøste ham med kjærlighet og hengivenhet,
slik denne kvinnen gjorde det med «en alabastkrukke med kostbar salve» (vers 7).
Disiplene klaget over sløseriet, men Jesus kalte det «en god gjerning». Med denne
«overstadige» handlingen viste hun hva hun følte for Jesus. Hun har sikkert ikke
visst alt som skulle skje eller hva det ville bety, men hun visste at hun sto i bunnløs
gjeld til Jesus. Derfor ville hun også gi mye tilbake. Kanskje hun hadde hørt ordene
«av den som har fått mye, skal det ventes mye» (). Men disiplene, som
hadde opplevd mer med Jesus enn hun, misforsto fullstendig.
«Salven var et symbol på at giverens hjerte strømmet over. Den var et ytre tegn
å en kjærlighet som tok imot himmelens gaver til den strømmet over. Og Marias
salving, som disiplene kalte sløseri, gjentar seg tusen ganger i andre mottakelige
hjerter.» – The SDA Bible Commentary, bind 5, side 1101.
Hva burde denne historien lære oss om hvordan vi bør forholde oss til det vi har
fått i Jesus? Hvilke «gode gjerninger» kan vi gjøre for ham ved vår frie vilje, som
svar på det vi har fått i ham?
Les . Hvorfor er det så betydningsfullt at dette skjedde ved påsketider?
Se også ; .
Historien om utvandringen fra Egypt er en frelseshistorie, en utfrielse, noe Gud
gjorde for dem som de selv ikke kunne gjøre. Et passende symbol på det som Jesus
snart skulle gjøre for alle mennesker!
Les . Hva sa Jesus til disiplene? Hvilken betydning har hans ord for
oss i dag?
Jesus pekte på påskens betydning. Utfrielsen fra Egypt var et eksempel på Guds
herredømme og kraft, men det var ikke nok. Det var ikke den frelsen som hebreerne
virkelig trengte. Vi trenger frelsen i Jesus, det evige liv. «Derfor er Kristus mellommann
for en ny pakt. Han døde for å kjøpe oss fri fra lovbruddene under den første
pakten, for at de som er kalt, skal få den evige arven som var lovet dem» ().
Jesus viser dem vinens og brødets egentlige betydning: de pekte frem mot hans død
på korset.
Dyreofringene pekte frem mot Jesu død, og nattverden viser tilbake til den. I
begge tilfeller peker symbolene på Jesus på korset.
Men korset er ikke avslutningen. Når Jesus sier at han ikke vil drikke av vintreets
frukt før «den dagen jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike» (), taler han om fremtiden, sin gjenkomst og tiden etterpå.
Tenk på Jesu ord om at han ikke vil drikke av vintreets frukt før vi er sammen i
hans Fars rike. Hva sier dette om den nærhet han vil ha til oss? Hvordan kan vi
komme ham så nær nå?
I påskeuken ofret prestene tusenvis av lam i templet, rett ovenfor Kedron-dalen.
Blodet fra dyrene ble tømt på alteret og rant ned gjennom en kanal til en bekk som
rant gjennom dalen. Bekken kan ha blitt rød av blodet fra lammene. Jesus og disiplene
må ha krysset det røde vannet i bekken på veien til Getsemane.
Les . Hvorfor var Getsemane-erfaringen så tung for Jesus? Hva var
det egentlig som foregikk?
Det var ikke fysisk død Jesus var redd for da han ba om at begeret måtte gå ham
forbi. Det begeret han fryktet, var atskillelsen fra Gud. Jesus visste at han måtte skilles
fra sin Far hvis han skulle bli synd for oss, dø i vårt sted og bære Guds vrede over
synden. Brudd på Guds lov var så alvorlig at gjerningsmannen måtte dø. Jesus kom
for å ta denne døden på seg for at vi skulle slippe. Det var dette som sto på spill for
Jesus, og for oss.
«Når Kristus tenkte på hva stridens utfall kunne bli, ble hans sjel fylt med redsel
for å bli skilt fra Gud. Satan sa til ham at hvis han gikk i borgen for en syndig verden,
ville atskillelsen bli evig. Han ville bli ett med Satans rike, og ville aldri mer bli
ett med Gud. Det fryktelige øyeblikket var kommet – det som skulle avgjøre verdens
skjebne. Menneskehetens skjebne lå dirrende i vektskålen. Selv nå kunne Kristus
nekte å drikke den kalken som var tilmålt straffskyldige mennesker. Ennå var det
ikke for sent. Han kunne tørke den blodige svetten av pannen og overlate menneskene
til å omkomme i sin synd. Han kunne si: La overtrederen få straffen for sin synd,
og jeg vil vende tilbake til min Far! Vil Guds Sønn virkelig drikke ydmykelsens og
sjeleangstens bitre kalk? Vil den uskyldige lide følgene av syndens forbannelse for å
frelse de skyldige?» – Alfa og Omega, bind 5, side 236–237, 240–241 [].
Hva bør det at Jesus gjorde alt han kunne for oss, få å si for vårt liv, spesielt når
det gjelder å hjelpe andre? Hvordan kan vi lære å følge Jesu eksempel?
Historien om Judas er trist. Hadde han mistet livet før den siste reisen til Jerusalem,
kunne han ha vært en av bibelhistoriens mest aktede helter. Kirkebygg kunne ha blitt
oppkalt etter ham. I stedet forbindes hans navn for alltid med svik og forræderi.
Les og . Hvordan forklarer de det Judas gjorde?
Det er i orden å gi Satan skylden for det Judas gjorde, men det forklarer ingenting.
Hva var det ved Judas som gjorde at djevelen kunne overtale ham til et slikt svik?
Det står jo også at Satan ville ha Peter (se ). Forskjellen må være at Judas
ikke overga seg helt til Herren. Han må ha klynget seg til synd, et eller annet som
gjorde at Satan kunne få ham til å gjøre det han gjorde. Dette er også en følge av den
frie vilje.
Les og 27,1–10. Hva kan vi lære av historien om Judas?
I ser vi Judas som anfører for mange soldater (ca. 600), pluss yppersteprestene
og de eldste. Han må ha følt seg stor! Når du har noe som folk virkelig
vil ha, har du stor makt, slik som Judas i dette tilfellet. Det er godt nok så lenge du
fremdeles har det de vil ha. Men hvis de er interessert i deg på grunn av det du har
og de så får det de vil ha, da trenger de deg ikke lenger. Om noen timer er Judas
alene og har ingenting.
En annen viktig lærdom peker på hva Judas mistet sin sjel for. Tretti sølvmynter.
Mellom én og fire månedslønner, alt etter hvilken sølvmynt det var snakk om. Men
tenk på hva det kostet ham, om det så hadde vært ti eller hundre ganger så mye! Og
han fikk ingen glede av pengene. Nei, han slengte dem for føttene på dem som hadde
gitt ham belønningen. Er ikke dette et eksempel på at det som får oss til å vende
Jesus ryggen og tape vår sjel, er like lite verdt som de myntene Judas fikk? Han var
så nær det evige liv, og likevel valgte han det bort for ingenting.
Jesus visste allerede at Judas kom til å forråde ham av egen fri vilje. Dette er et av
de mange tilfellene i Bibelen som viser at Guds forutviten om vårt valg ikke krenker
den friheten vi har til å velge. Ikke nok med at han visste om Judas’ svik. Han visste
også at Peter på tross av store ord ville flykte i det avgjørende øyeblikk og gi seg til å
fornekte ham.
Les . Hvorfor fornektet Peter Jesus?
Vi tror ofte at Peter fornektet Jesus fordi han var redd. Men det var Peter (ifølge
) som hadde mot til å trekke sverdet mot de romerske soldatene! Peter var
innstilt på å gå ned med flagget til topps – helt til Jesus stoppet ham.
Hva skjedde med Peter fra det øyeblikket han svingte sverdet til bare en liten
stund senere, da han nektet for at han kjente Jesus? Hvorfor sa han at han ikke var en
disippel? Hvorfor sa han: «Jeg kjenner ikke den mannen»? ().
Kanskje fordi han skjønte at han faktisk ikke kjente Jesus, ikke lenger visste
hvorfor han var kommet og heller ikke hva arrestasjonen betydde. I et fortvilelsens
øyeblikk nektet han for at han noen gang hadde kjent ham. Kanskje fornektet Peter
sin frelser da det gikk opp for ham at han ikke forsto hva Jesus var i ferd med å
gjøre. Han ga opp da han trodde at han så at Jesus ga opp. Peter stolte fremdeles for
mye på sin egen forstand. Heller det enn å tro fullt og fast på Jesus, til tross for alle
de tegnene han hadde sett og til tross for sin bekjennelse av tro på Jesus som Messias
(). Peters fornektelse viser at selv ikke all verdens mirakler og tegn kan
garantere vår trofasthet mot Gud om ikke hjertet er helt overgitt til ham.
I Lukas’ beretning står det at Jesus «snudde seg og så på Peter» den tredje gangen
Peter nektet for at han var Jesu disippel (). Ordet som er brukt, er
emblepo. Det samme ordet er benyttet om at Jesus så dypt inn i Peters sjel den
første gangen de møttes (se ). Hva sier dette om Guds kjærlighet til oss,
også når vi svikter slik som Peter?
I 1959 trengte to småkriminelle seg inn i et hjem i Kansas og drepte foreldrene og
to tenåringsbarn. Før drapsmennene ble funnet, skrev den drepte farens bror dette
brevet til lokalavisen. «Det er mye harme her omkring. Ved mer enn én anledning
har jeg hørt at mannen bør henges fra nærmeste tre når han blir pågrepet. Slik må
vi ikke tenke. Gjort er gjort. Det kan ikke gjøres ugjort ved å ta enda et liv. La oss
heller tilgi slik Gud vil. Det er ikke rett å bære nag. Den som har gjort dette, vil få
vanskelig for å leve med seg selv. Han kan bare finne fred i sjelen ved å gå til Gud
og be om tilgivelse. La oss ikke stå i veien, men heller be om at han må finne fred.»
– Truman Capote: In Cold Blood (New York, 2013) side 124.
Man kan si hva man vil om dødsstraff som en barbarisk skikk, men dette er først
og fremst et uttrykk for den nåde som Kristus gir. Selv etter Peters utilgivelige fornektelse
tilga Kristus ham og betrodde ham oppgaven som sjelevinner. «Peter hadde
nettopp bedyret at han ikke kjente Jesus. Nå innså han med bitter sorg hvor godt
Jesus kjente ham, og hvor nøyaktig han hadde lest hans innerste vesen. Jesus visste
om den falskhet i hjertet som han ikke engang selv kjente til.» – Alfa og Omega, bind
5, side 260 []. Han visste hva som bodde i Peter før Peter visste det selv, og
han visste hva Peter ville gjøre før Peter visste det. Men likevel var hans kjærlighet
og nåde den samme, enda Peter ikke hadde andre enn seg selv å skylde på. Når
vi kommer ut for mennesker som gjør slike feil, må vi vise dem Guds nåde slik vi
gjerne vil oppleve den selv.
Forslag til samtale
C. S. Lewis skrev: «Alle omvendelseshistorier er historien om et velsignet
nederlag.» Hva mente han med det? Hvordan har du opplevd hva dette «nederlaget»
består i? Hva har lidd nederlag, og hva vinner?
I historien om Jesus i Getsemane ber han om at begeret må gå ham forbi, men
bare hvis det er mulig. Hva annet betyr dette enn at Jesus måtte oppgi sitt
liv hvis menneskeheten skulle bli frelst? Hvorfor? Hvorfor var Jesu død som
syndbærer nødvendig? Hvorfor fantes det ingen annen måte å løse syndens
problem på i lys av den store konflikten?
Dette er en fortsettelse av lesningen forrige sabbat, som kom på trykk i 2006.
Jeg er fra landsbyen Bush Bata i provinsen Eastern Highlands på Papua Ny-Guinea. Etter
videregående studerte jeg bokholderi på Sonoma Adventist College, og i 2008 fikk jeg jobb i
regnskapsavdelingen i Western Highlands Mission. Men jeg glemte ikke hjemstedet mitt. Jeg bor
bare en 45 minutters kjøretur unna og ønsket å nå folket der for Jesus. Et av deres største behov
var vann. Hver dag måtte de gå lange veier for å hente vann til landsbyen.
Tanken om vannprosjektet ble født i 2011. Jeg forklarte de unge i landsbyen at vi måtte organisere
oss, så en frivillig organisasjon kunne hjelpe oss. ADRA PNG kom til landsbyen og utredet
mulighetene. Det ville la seg gjøre. ADRA ville gjennomføre prosjektet med offentlige midler,
men allerede før prosjektet startet, var det uro i landsbyen på grunn av forhold i terrenget.
Så vi samlet folk til møte hos de eldste, som alle respekterte. De ville vite hvordan det skulle
gjøres. Vannkilden lå 12,5 km borte, og vannet måtte strømme ned og opp, som en slange. Umulig,
sa de.
Jeg besvarte alle deres spørsmål og sa: ”Dere tror dere vet dette er umulig. Men jeg sier at Gud
er en nådig Gud, så dere skal likevel få vann. Alt er mulig for Gud.”
Etter omlag åtte måneders arbeid under ledelse av Sinedou Luguna fra ADRA-PNG kunne
kranene åpnes 16. desember 2014. Nå kunne folk i fire store og seks mindre landsbyer drikke
rent, klart vann.
Landsbyen min var den siste som ble knyttet til vannledningen. Da kranene ble åpnet, rant
tårene hos folk. De gamle konene sang og ropte: "Måtte vannet renne i generasjon etter generasjon".
Vannet er viktig for lokalsamfunnet og har åpnet veien for evangeliet. Vi vil starte en kirke
der. Når jeg kan være der, har vi møter hjemme hos meg, ellers har Joe møter med den lille, men
voksende gruppen.
Barna kommer i sabbatsskolen og blir med på gudstjenestene. Foreldrene deres går i pinsemenigheten,
men de lar gjerne barna gå på adventistenes møter på grunn av det vi har gjort for
lokalsamfunnet.
Noen av de eldre kom til en møteserie som en lokal forstander fra en nabolandsby holdt på vår
dialekt. Budskapet rørte ved dem, og de spør: ”Hvorfor har vi ikke fått høre dette før? Vi kunne
ha blitt adventister da vi var unge!”
Min far og tanter, onkler og søskenbarn går i pinsekirken. Jeg ber om at de må forstå syvendedags-
adventistenes budskap. Mor har vært adventist, men ble pinsevenn da hun giftet seg med far.
Da jeg ble adventist, kom hun også. Jeg ville ikke ha vært her i dag uten Gud. Han hadde en plan
og forvandlet meg så jeg kan velsigne andre.