Meg er gitt all makt i himmel og på jord! (Matt 28,18).
En annonse i et britisk magasin søkte etter noen som ville donere kroppen sin til
vitenskapen. Det sto at forskerne hadde studert egyptisk mumifisering og trengte
en frivillig med en dødelig sykdom som var villig til å donere kroppen sin etter
døden. Annonsen sa at forskerne trodde de hadde løst hemmeligheten bak hvordan
egypterne gjorde det, og at kroppen «ville bli bevart – kanskje i hundrevis eller
tusener av år» (www.independent.co.uk).
Som kristne trenger vi ikke å bekymre oss om å bevare kroppen. Gud har lovet
noe mye bedre. Da Jesus døde, bar han straffen for vår synd. Siden sto han opp og
ble «førstegrøden av dem som er sovnet inn» (1 Kor 15,20). Slik åpnet han veien for
at vår kropp ikke skal bli «bevart» som en annen farao (ikke spesielt pene lik), men
bli forvandlet til en uforgjengelig kropp som skal leve evig.
Denne uken leser vi de siste kapitlene i Matteus. Vi skal studere sannheter omkring
Jesu død og oppstandelse og det håpet som disse to hendelsene bærer i seg.
LesMatt 27,11–26. Hva er noen av følgene av det valget folket fikk og det de
valgte?
Morderen Barabbas skulle korsfestes på det midterste korset. De to andre forbryterne
kan ha vært hans medsammensvorne. Barabbas var et etternavn, ikke et
fornavn. Bar betyr «sønn av», akkurat som Simon bar Jona betydde «Simon, sønn
av Jona» eller Bartolomeus betydde «sønn av Tolomeo». Barabbas betydde «sønn av
abbas», altså «fars sønn». Mange tidlige manuskripter tilføyer at Barabbas het Jesua
(Jesus) til fornavn. Jesua var et vanlig navn den gang og betyr «Herren frelser.» Så
Barabbas het noe sånt som «Jahve frelser, sønn av far.»
Tenk det!
«Denne mannen hadde påstått at han var Messias. Han hevdet at han hadde myndighet
til å innføre et annet system for å få orden på forholdene i verden. Forblindet
av Satan påstod han at alt han kunne tilvende seg ved tyveri og ran, tilhørte ham.
Ved djevelske virkemidler hadde han gjort forunderlige ting. Han hadde fått tilhengere
blant folket og egget til opprør mot det romerske styre. Under et dekke av
religiøs iver var han en forherdet og desperat kjeltring, oppsatt på opprør og grusomheter.
Ved å la folket få velge mellom denne mannen og den uskyldige Jesus, tenkte
Pilatus at han kunne vekke en viss sans for rettferdighet hos dem.» – Alfa og Omega,
bind 5, side 285 [DA 733].
Pilatus feilregnet seg. Med mindre Den hellige ånd overbeviser oss, vil folk uvegerlig
gjøre de gale åndelige valgene, akkurat som folkemengden den gang. Når det
kommer til stykket, må alle velge mellom Kristus og Barabbas, Kristus og syndens
verden, liv og død. «Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene
elsket mørket høyere enn lyset fordi deres gjerninger var onde» (Joh 3,19).
Hvorfor foretrekker folk som regel mørket fremfor lyset? Når gjør du det samme?
Hva burde dette si deg om vår syndige natur og vårt behov for full overgivelse til
Herren?
Fra den sjette time falt det et mørke over hele landet helt til den niende time. Og
ved den niende time ropte Jesus med høy røst: «Elí, Elí, lemá sabaktáni?» Det betyr:
«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Matt 27,45–46). Hvordan skal
dette utropet forstås? Hva betyr det i lys av frelsesplanen?
Matteus nedtegnet det som teologene har kalt «dereliksjonsropet». Dereliksjon har
med å oppgi noe å gjøre, å overlate noe til seg selv. Her ser vi at Jesus følte seg forlatt
av sin Far. Mørket som omga landet, symboliserte Guds dom (Jes 13,9–16; Am
5,18–20; Jer 13,16). Jesus opplevde syndens forferdelige følger, full atskillelse fra sin
Far. På våre vegne bar han den dommen over synden som vi skulle ha båret. «Slik
er også Kristus ofret én gang for å bære syndene for de mange, og siden skal han
for annen gang komme til syne, ikke for syndens skyld, men for å frelse dem som
venter på ham» (Hebr 9,28; se også 2 Kor 5,21). På korset bruker Jesus uttrykket fra
Sal 22,1, for han opplevde det som mennesker opplever, atskillelse fra Gud på grunn
av synd: «Nei, det er skylden som skiller dere fra deres Gud. Syndene deres skjuler
ansiktet hans så han ikke hører dere» (Jes 59,2).
Det var ikke spillfekteri. Jesus bar virkelig Guds vrede over synd. Straffen for
våre overtredelser falt på ham. Derfor ble hans sjel fylt med forferdelse da han bar
vår syndeskyld. Synden må virkelig være ille i Guds øyne siden ett av guddommens
medlemmer måtte lide for vår synd for at vi skulle få tilgivelse!
Men midt i fortvilelsen ropte Jesus: «Min Gud, min Gud!» Han bevarte troen,
tross alt som skjedde med ham. Han var trofast til siste åndedrett, midt i lidelsene og
følelsen av å være forlatt av sin Far.
Hvordan er det å føle seg skilt fra Gud på grunn av synd? Hvorfor er det å vende
om og påberope seg Kristi rettferdighet eneste vei tilbake?
Evangelistene fortalte om Jesus fra hvert sitt ståsted, men samtlige var opptatt
av hans død. Bare Matteus forteller om de åpne gravene og at forhenget i templet
revnet.
LesMatt 27,49–54. Hvordan skal disse hendelsene forstås? Hvilket håp viser de
til?
Jesus døde rett etter at den rasende folkemengden, som ikke forsto hva han mente,
hadde spottet ham for å ha bedt Elia om hjelp. Deres hån var enda et eksempel på at
Jesus ble misforstått av mange blant sitt eget folk.
Matteus skriver at forhenget i templet revnet fra øverst til nederst. Symbolikken
er ikke til å ta feil av: en ny epoke i frelseshistorien var innledet. Offertjenesten
hadde pekt mot Jesus. Nå var den overflødig. Det gamle symbolet var erstattet av
noe bedre.
LesHebr 8,1–6. Hva sier disse versene som gjør det lettere å forstå det som
skjedde med den jordiske helligdomstjenesten og hva som har erstattet den?
Matteus sier ikke bare at forhenget revnet. Klippene revnet, gravene åpnet seg, og
noen av de døde ble vakt til live. Slikt kunne bare skje i kraft av det Jesus hadde
utrettet da han døde i vårt sted. Ifølge Matteus skjer det altså ting som det gamle
systemet ikke kunne ha utrettet. «For blodet av okser og bukker kan umulig ta bort
synder» (Hebr 10,4). Det var naturligvis bare Jesus som kunne ta bort synder, og for
oss er oppstandelsen fra de døde det store løftet om at Jesu tar bort vår synd. Uten
dette løftet har vi ingenting (se 1 Kor 15,13–14; 1 Kor 15,19). I disse første oppstandelsene
(vi vet ikke hvor mange det var) ser vi håpet og løftet om vår oppstandelse når vår
tidsalder er slutt.
Den kristne tro dreier seg ikke bare om korset, men også om den tomme graven. De
fleste mennesker, også ikke-kristne, tror jo at en Jesus fra Nasaret døde på et kors.
Ikke lenge etter Jesu tid skrev den romerske historikeren Tacitus: «Under Nero … ble
den gruppen som folket kaller kristne og som var hatet for sine styggedommer, utsatt
for den mest utsøkte tortur. Mens Tiberius var keiser, led Christus, som var opphav
til navnet, den ekstreme straffen under en av våre prokuratorer, Pontius Pilatus.»
– Tacitus (57–117) [www.causeofjesusdeath.com].
Verken da eller nå var det noen videre uenighet om hvorvidt en historisk person
ved navn Jesus ble dømt og korsfestet.
Problemet er oppstandelsen: tanken om at Jesus fra Nasaret, som døde en fredag
ettermiddag, ble levende igjen søndag morgen. Det er dette mange har vondt for å
tro. Det var nemlig ikke noe særsyn at en jøde ble korsfestet av romerne i Judea. Men
en jøde som sto opp fra de døde etter å ha blitt korsfestet? Det er noe helt annet.
Uten troen på den oppstandne Jesus er det imidlertid ingen kristentro. Paulus
skrev: «Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også
tom. … Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle
mennesker» (1 Kor 15,14; 1 Kor 15,19). Jesu død måtte etterfølges av hans oppstandelse, for
det er oppstandelsen som garanterer vår oppstandelse.
Når det gjelder historien om Jesu oppstandelse, har man to muligheter. Den første
er å betrakte den som sentimental propaganda skrevet av noen av Jesu disipler for
å holde minnet om ham i live, slik vi prøver å holde minnet levende når en kjent
person dør i vår tid. Den andre muligheten er å ta historien om oppstandelsen på alvor:
en førstehånds beretning om en helt usedvanlig hendelse, en hendelse som man
senere tolket som viktig for alle som noen gang har levd.
Les Matt 28,1–15. Disiplene var nok glade for at han hadde stått opp, at deres
mester kom tilbake. Men hva er den egentlige grunnen til å glede seg over Jesu
oppstandelse?
Mange synes at det at Jesus dro tilbake til himmelen og overlot tjenesten for evangeliet
til mennesker er noe av det som er vanskeligst å begripe. Ofte skuffer vi både
ham og oss selv, og evangeliene viser at hans første tilhengere ikke var noe unntak i
så måte. Men da Jesus betrodde oss tjenesten, viste han sin kjærlighet til oss og vårt
behov for ham.
LesMatt 28,16–18. Sammenlign Jesu ord: «Jeg har fått all makt i himmelen og
på jorden» (vers 18) med Daniel 7,13–14. Hva har disse tekstene med hverandre å
gjøre?
LesMatt 28,19–20 – de siste versene i dette evangeliet. Hva sier Jesus, og hva har
dette med oss å gjøre?
Ellen G. White antyder at nesten 500 troende var samlet på et fjell i Galilea etter
oppstandelsen (se 1 Kor 15,6.). Misjonsbefalingen gjaldt ikke bare disiplene, men
alle troende. Hun skriver: «Det er en skjebnesvanger feiltagelse å mene at arbeidet
for menneskers frelse utelukkende beror på den ordinerte predikant. Evangeliet er
betrodd alle som har mottatt Ånd fra himmelen. Alle som tar imot Kristi liv, har
myndighet til å arbeide for sine medmenneskers frelse. Menigheten ble opprettet for
å utføre denne gjerning. Alle som tar imot dens hellige løfter, har dermed forpliktet
seg til å være Kristi medarbeidere.» – Alfa og Omega, bind 5, side 368–369 [DA
822].
Har du ofte tenkt på deg selv som Jesu medarbeider? Hvordan kan du bidra til
utbredelsen av evangeliet på en mer aktiv måte?
Som de andre evangelistene skrev også Matteus om Jesu oppstandelse. Og i likhet
med dem skrev han nesten ingenting om oppstandelsens egentlige betydning.
Matteus, Markus, Lukas og Johannes fortalte om oppstandelsen, men de ga den ikke
noen teologisk forklaring, enda så viktig den er for kristentroen. Det er hos Paulus
vi får den mest inngående forklaringen på korsets betydning. «Men nå er jo Kristus
stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. Fordi døden kom
ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske» (1 Kor
15,20–22). Paulus skrev også at vi i dåpen ble «begravet med ham, og i den ble dere
også reist opp med ham, ved troen på Guds kraft, han som reiste Kristus opp fra de
døde» (Kol 2,12). Peter har også noe å bidra med: «Dette er et bilde på dåpen, som
nå frelser også dere. Dåpen er ikke å vaske kroppen ren for skitt, men en bønn til
Gud om en god samvittighet, i kraft av Jesu Kristi oppstandelse» (1 Pet 3,21). Vi vet
ikke hvorfor evangelistene ikke kom med noen forklaring, men enkelte forskere har
sett dette som enda et bevis for sannheten i det de skrev. Hvorfor skulle man ikke
benytte anledningen til å gi en detaljert forklaring på det de ville ha folk til å tro om
oppstandelsen? Hvorfor ikke benytte anledningen til å gi det den betydningen de
ville at det skulle ha hvis det hele var bare oppspinn? Nei, de bare forteller det som
skjedde uten å utbrodere historien med teologiske forklaringer.
Forslag til samtale
Da Jesu døde, revnet forhenget i templet fra øverst til nederst, og en ny pakt
med en ny øversteprest ble innledet: Jesus Kristus. «Så har vi da, søsken, frimodighet
ved Jesu blod til å gå inn i helligdommen, dit han har innviet en ny
og levende vei for oss gjennom forhenget, som er hans kropp. Og siden vi har
en så stor prest over Guds hus, så la oss komme fram med oppriktig hjerte og
full av visshet i troen» (Hebr 10,19–21). Hvordan føles det når det går opp for
deg at Jesus er vår øversteprest?
Matteusevangeliet favner mange emner. Hva festet du deg særlig ved når det
gjelder fremstillingen av Jesus? Hvordan kan studiet av dette evangeliet gjøre
det lettere å forstå hva det vil si å være kristen og følge Jesu lære?
Leder: Dette kvartalet har vårt fokus vært på det sørlige Stillehavet.
1. forteller: I øyriket Fiji opplever man en helsekrise. Fire av fem fijianere dør av ikke-overførbare
sykdommer, og tallet stiger.
2. forteller: De fire hovedtypene er hjertekarsykdommer, kreft, åndedrettssykdommer og diabetes.
95 % av disse sykdommene er livsstilssykdommer.
1. forteller: Det finnes mange risikofaktorer: manglende aktivitet, høyt inntak av salt, sukker, fett,
alkohol og ferdigmat. Adventistene har visst dette i over 100 år, men å vite det og leve etter det er
to forskjellige ting!
2. forteller: Pastor Luke Narabe, som er leder for Fiji Mission, sier at han vil være et eksempel
på et sunt levesett. Dette er også viktig for predikantene, sier han.
1. forteller: Sammen med helseavdelingen i South Pacific Division har helseavdelingen i Fiji
Mission holdt et ukelangt opplæringskurs for predikanter og forstandere.
2. forteller: ”Myndighetene ble invitert som observatører,” sier pastor Narabe. ”De fikk se vår
strategi: mat, øvelser osv., og alle deltakerne fikk med en stor mappe som viser hva lokale ledere
kan gjøre i nærmiljøet.
1. forteller: Det offentliges representanter sa at ”det er ingen annen organisasjon som har en løsning
på helsekrisen hos oss. Men adventistene har et budskap, dere har løsningen!”
2. forteller: På en stor kongress for religiøse ledere ble det konkludert at "ingen annen menighet
har et slikt helsebudskap som adventistene."
1. forteller: Adventistene i Fiji har allerede drevet mye helseopplysende arbeid.
2. forteller: ”Vi vil gjøre alt vi kan nå for folket i Fiji," sier pastor Narabe. "Tiden er kort, og folk
dør stadig yngre. Vi vil føre dem til Jesus."
Leder: I dag kan vi hjelpe våre søsken i Fiji med 13. sabbatsofferet. En del av offeret går til et
helsesenter i Suva. Det skal ha et eget kjøkken for matlagingskurs. I lunsjpausen kan gjestene
få sunn mat. Det skal ha en liten treningssal. Veiledningsrom og bønnerom blir det også. Pastor
Narabe sier at ”senteret blir ett av kirkens redskaper for å nå noen av dem som er vanskeligst å nå.
Vi takker verdensmenigheten for dens hjelp.”
1. forteller: New Zealand er kjent som et av verdens vakreste land. Men fire av ti innbyggere
regner seg nå som ”ikke-religiøse".
2. forteller: Men i et land der de ikke liker at fremmede banker på døra, har Gud åpnet for at
adventbudskapet kan nå de fleste stuer døgnet rundt.
1. forteller: Mulighetene for satellittsendinger er begrenset. Men så fikk vi tilbudet. Det kostet
litt mer, men vi når flere. Sendingene kan komme til å nå 69 % av alle hjem. Vi skal også dekke
elleve store sentra med luftbårne sendinger.
2. forteller: Den nye TV-stasjonen vil tilby hele budskapet med et holistisk program som oppfordrer
folk til å ”leve mer, elske mer og lære mer.”
1. forteller: Så mye som mulig produseres lokalt. ”Når folk hører sin egen dialekt, lytter de,” sier
Brad Kemp. ”Det er det lokale som skiller oss fra andre kanaler. Offeret 13. sabbat vil hjelpe oss å
lage programmer med lokalt innhold.”
2. forteller: Stasjonen skal fylle 168 timer med innhold hver uke. Vi har planer for stoff som vil
være relevant for en sekulær seerskare. Dessuten blir mange programmer felles for hele det sørlige
Stillehavet.
2. forteller: Alle programmene vil være knyttet til gratistilbud på nettstedet. Vi har planer som
skal gi mennesker kontakt med den lokale menighet via media.
1. forteller: Kemp sier: ”Vi må bruke media for å treffe folk hjemme. En slik mulighet har vi ikke
hatt før. Dette går hånd i hånd med at våre kirker blir sentre for sosial påvirkning. Jeg tror ikke
denne døren vil stå åpen i all fremtid. La oss handle mens muligheten er der.”
2. forteller: Takk for at dere gir rikelig den 13. sabbat, slik at lokale programmer kan nå mennesker
via Hope Channel New Zealand.
Leder: På øyene i det sørlige Stillehavet er barn og unge blant de mest aktive i menigheten. Men
ofte må de holde møtene sine under åpen himmel, og når det regner, må de avlyse. I dag har vi
muligheten til å gi til 28 barnesentre. De enkle byggverkene vil gi tak over hodet til de unge i
Papua Ny-Guinea, Salomonøyene, Vanuatu og Ny-Caledonia. Takk for at dere støtter opp om
offeret 13. sabbat.
Fremtidige prosjekter:
Neste kvartal er fra East-Central Africa Division (ECD) på kartet. Blant prosjektene er internat og
kafeteria ved Adventist University of Central Africa i Kigali, Rwanda, og et senter for barnedisipler,
eller ”tilfluktssted for lam” ved Juba Adventist Central Church i Sør-Sudan.
Rapport:
Det første kvartalet 2013 bidro offeret 13. sabbat til bygging av tre klinikker på noen av de mest
avsidesliggende steder i Papua Ny-Guinea, Vanuatu og Salomonøyene. Klinikkene er det eneste
medisinske tilbudet for tusenvis av mennesker som bor der og gir adventistene et fotfeste i disse
områdene. Takk for gavene!