Han sa til dem: «Kom, følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!»
(Matt 4,19).
Meningen med livet og hvordan det skal leves, har opptatt mennesket til alle tider. Vi
kommer jo ikke til verden med en fiks ferdig bruksanvisning.
«Jeg skjønte ikke hva meningen med livet var,» sa en 17-åring fra en rik familie.
Han var blitt avhengig av narkotiske medisiner. «Det gjør jeg fremdeles ikke, men
jeg trodde at alle andre visste det, at det var en stor hemmelighet som alle andre
kjente. Jeg trodde alle visste hvorfor vi er her, og at de i all hemmelighet var glade et
sted jeg ikke var.»
Den østerrikske forfatteren og vitenskapsfilosofen Paul Feyerabend skrev i sin
selvbiografi: «Så går den ene dagen etter den andre uten at det er innlysende hvorfor
man skal leve.»
Derfor har vi Bibelen og evangeliet, med historien om Jesus og det han har gjort
for oss. I Jesus – hans foruteksistens, fødsel, liv, død, tjeneste i himmelen og annet
komme – får vi svar på livets viktigste spørsmål. Denne uken skal vi se hvordan
Kristi liv og virke her på jorden begynte. Det er bare han som kan gi full mening til
vårt liv.
Matt 3 innledes med døperen Johannes. Hans første ord i teksten er en imperativ
– «Omvend dere!» (Matt 3,2). Dette summerer opp det Gud har sagt til mennesket
siden syndefallet: Vend om. Ta imot min tilgivelse og avlegg synden, så skal du finne
frelse og hvile for din sjel.
Men enda så universelt budskapet var, ga Johannes det en egen vri som et budskap
til sin samtid.
LesMatt 3,2–3. Hva var den sannheten Johannes forkynte for sin tid, ved siden av
oppfordringen til omvendelse, dåp og syndsbekjennelse? Se også Matt 3,6.
Johannes siterer GT. Det går igjen i hele NT: de gammeltestamentlige profetier får
nytt liv. Både Jesus, Paulus, Peter og Johannes siterer GT for å underbygge, forklare
eller godtgjøre betydningen av det som skjedde i deres tid. Peter hadde vært vitne til
mange mirakler, men likevel understreket han at profetordet står fast (2 Pet 1,19) når
han talte om Jesu virke.
LesMatt 3,7–12. Hvilket budskap stiller Johannes til lederskapet? Ordene er
strenge, men hvilket håp tilbyr han?
Legg merke til hvor viktig Jesus er i Johannes’ forkynnelse. Alt dreide seg om Jesus,
om hvem han var og hva han skulle gjøre. Johannes forkynte evangeliet, men han
sa også at det kommer en dag da Gud vil skille mellom hvete og ugress, og det blir
han som profetene talte om, som skal gjøre det. Så evangeliet henger nøye sammen
med dommen. Dette er også et eksempel på at Bibelen omtaler Jesu første og annet
komme som én begivenhet. På Jesu tid skriver Johannes også om hans gjenkomst.
Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen (Matt 4,1).
Forestill deg opptrinnet fra Satans perspektiv. Det opphøyde vesenet som han hadde
kjent som Guds Sønn, hadde fornedret seg selv og kommet i menneskers skikkelse
for å redde menneskeheten. Dette var den Jesus han hadde kjempet mot i himmelen
og som kastet ut djevelen og englene hans (se Åp 12,7–9). Men hva var det blitt av
ham? Et skinnmagert menneske alene i en villmark uten noen til å hjelpe seg? Nå
måtte da Jesus bli et lett bytte for Satans bedrag.
«Da Satan og Guds Sønn første gang møttes til kamp, var Kristus leder for de
himmelske hærskarer, og Satan, som satte i gang opprøret i himmelen, ble fjernet.
Nå er deres stilling tilsynelatende den stikk motsatte, og Satan gjør mest mulig ut av
det fortrinn han mener å ha.» – Alfa og Omega, bind 4, side 93–94 [DA 119].
For en kontrast! Lucifer hadde forsøkt å «gjøre seg lik Den høyeste» (Jes 14,14),
mens Jesus hadde avlagt himmelens herlighet. Denne scenen avslører forskjellen
mellom egenkjærlighet og uegennyttighet: forskjellen mellom virkningen av hellighet
og synd.
Sammenlign Jes 14,12–14 med Fil 2,5–8. Hva sier dette om forskjellen på Jesus og
Satan?
Forestill deg hva englene, som hadde kjent Jesus i hans herlighet, må ha tenkt da de
to fiendene sto ansikt til ansikt i en utgave av konflikten som de to aldri før hadde
opplevd seg imellom. I dag kjenner vi utfallet, men det gjorde ikke englene den
gang, så de må ha betraktet opptrinnet med den største oppmerksomhet.
Satan opphøyet seg. Jesus ydmyket seg selv til døden. Hva kan vi lære av denne
kontrasten, og hvordan kan vi anvende en slik sannhet i vårt liv? Hva bør det få å
si for våre beslutninger, spesielt når vårt ego står sentralt?
LesMatt 4,1–12. Hva skjedde under fristelsene? Hvorfor var de nødvendige? Hva
har dette med frelsen å gjøre? Hvordan kunne Jesus utholde slike fristelser under de
vanskelige forholdene, og hva burde det lære oss om utholdenhet i fristelser?
Matt 4,1 innledes med en litt merkelig tanke: det var Ånden som førte Jesus ut i
ørkenen for å fristes av djevelen. Vi skal jo be om at vi ikke må bli fristet. «Og la oss
ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde» (Matt 6,13). Så hvorfor ledet Den
hellige ånd Jesus på denne måten?
Vi får en pekepinn i det forrige kapitlet. Jesus kommer for å bli døpt. Når Johannes
nøler, sier han: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.»
(Matt 3,15). Å oppfylle all rettferdighet vil si å gjøre det som skulle til for å
være menneskets fullkomne eksempel og representant. Så Jesus måtte døpes, selv
om han var uten synd.
I fristelsen i ørkenen måtte han møte de samme utfordringene som Adam. Han
måtte vinne seier over fristelser som alle siden Adam hadde falt for. Slik «skulle
Kristus gjenopprette Adams fall.» – Alfa og Omega, bind 4, side 90–92 [DA 117].
Men han gjorde det under helt andre omstendigheter enn dem Adam stod overfor.
Ved seieren viser Jesus at det ikke finnes unnskyldning for synd og at den ikke
kan bortforklares. Når vi blir fristet, behøver vi ikke å synde. Ved tro og underkastelse
kan vi vinne seier. Som det står: «Men stå djevelen imot, så skal han flykte fra
dere. Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere» (Jak 4,7–8).
Hvordan understreker denne historien vårt behov for Kristi rettferdighet ved å
vise oss at det ikke finnes unnskyldning for synd? Tenk om vi var overlatt til vår
egen rettferdighet, uten Kristi rettferdighet og uten unnskyldning for våre synder!
Hvilken sjanse ville vi ha?
Matt 4,12 forteller om fengslingen av Johannes og slutten på hans virke. Det er nå
Jesu virksomhet «offisielt» begynner. Teksten sier ikke hvorfor Jesus dro til Galilea
da han fikk høre om Johannes, bare at han gjorde det (se også Mark 1,14–16 og Luk
4,14). Kanskje holdt Jesus en lavere profil mens Johannes fremdeles forkynte, for
å unngå rivalisering? Det greske verbet i Matt 4,12 oversettes ofte «dro». Det kan
formidle tanken om å «trekke seg tilbake», i betydningen av å unngå fare. Kanskje
ønsket Jesus å unngå problemer.
LesMatt 4,13–16 (se også Jes 9,1–2) om at Jesus slo seg ned i Sebulons og Naftalis
land. Hva sier disse versene om hans virksomhet?
Sebulon og Naftali var to av Jakobs sønner (se 1 Mos 35,23–26). Etterkommerne
deres dannet to av de stammene som til slutt slo seg ned i det vakre området i nord.
Dessverre var disse stammene blant de ti som forlot troen på Gud. Mange av
profetene i GT raste mot synd, verdslighet og ondskap hos disse stammene, som til
slutt ble invadert av assyrerne og spredt for alle vinder. Deretter slo hedninger seg
ned i Israel, og Galilea ble befolket av et blandingsfolk, et forvirrende og mørkt sted.
Galileas mest berømte profet var Jona. Det sier noe om deres troskap.
Til tross for problemene i Galilea hadde de mottatt denne vakre profetien i Jesaja:
Selv i mørket i Sebulon og Naftali, hos «det folket som bor i mørke, har [de] sett et
stort lys» (Matt 4,16). Altså var det her Jesus slo seg ned, hvor behovet var så stort,
hvor folk gikk for å være uhøflige, primitive og brautende. Dette viser at han var
villig til å fornedre seg selv for andres skyld. Dette er også et eksempel på GTs store
betydning i Jesu virke.
Hvordan kan vi unngå fristelsen til å synes at det ikke er bryet verdt å arbeide og
vitne for visse mennesker? Hvorfor er det galt å tenke slik?
«Vend om, for himmelriket er kommet nær» (Matt 4,17). Som Johannes begynte
også Jesus sitt virke med et kall til omvendelse. Som Johannes var også han klar over
menneskets syndige tilstand og visste at alle behøver å omvende seg og lære Gud å
kjenne. Derfor er det ingen overraskelse at han begynte sin offentlige forkynnelse
med et kall til omvendelse.
I det avsides Galilea drev fire unge menn en fiskerivirksomhet: to brødrepar. De
var gudfryktige, for noen av dem hadde fulgt døperen Johannes en stund. Men til
deres overraskelse hadde Johannes pekt dem i retning av en annen, en fra deres egen
region.
De hadde oppsøkt Jesus fra Nasaret og bedt om å få være litt sammen med ham
(Joh 1). Det var slik det fungerte: Folk oppsøkte en rabbiner og ba om å få følge
ham. Men det var rabbineren som avgjorde valget av disipler. Det var noe stort når
en rabbiner ba deg om å bli hans disippel.
Mange har vokst opp med forestillingen om at da Jesus kalte disiplene ved sjøen,
var det første gang de hadde sett hverandre. Men av Joh 1–5 vet vi at de allerede
hadde vært ett år sammen med Jesus – tydeligvis på deltid.
«Jesus valgte ulærde fiskere fordi de ikke var blitt opplært i tidens tradisjoner og
feilaktige skikker. De eide naturlig dyktighet, og de var ydmyke og lærenemme. De
var personer som han kunne lære opp til sin gjerning. Blant vanlige hverdagsmennesker
finnes det mange som tålmodig trår livets tredemølle, og som ikke vet om de
evner de har. Hvis disse evnene fikk utfolde seg, ville de heve dem opp til likestilling
med de mest aktede mennesker i verden. Det skal en dyktig hånds berøring til for
å vekke disse slumrende åndsevner. Slike mennesker var det Jesus valgte som sine
medarbeidere, og han gav dem den forrett å være sammen med ham selv.» – Alfa og
Omega, bind 4, side 205 [DA 250].
En evangelist kom til byen og annonserte møtet sitt slik: «Kom og se en predikant
rive en side ut av Bibelen!» Folk strømmet til. Han inntok podiet, åpnet Bibelen, og
til deres store forbauselse rev han ut en side. «Denne siden burde aldri ha vært der.
Det er den siden som skiller GT fra NT,» sa han. Teatralsk, ja visst, men predikanten
hadde et poeng. De to bøkene er egentlig bare én. GT siteres i hele NT. Gang på gang
forklarer og begrunner enten Jesus selv eller de nytestamentlige forfatterne hendelser
i NT med henvisning til GT. Hvor ofte sa Jesus noe slikt som at «skriftene må
oppfylles»? NT henviser stadig til GT. Jesus gjorde det ofte (se Joh 5,39; Luk 24,27;
Matt 22,29; Joh 13,18). Det gjorde også Paulus (f.eks. Rom 4,3; Rom 11,8; Gal 4,27), og
Åpenbaringen med dens ca. 550 henvisninger. GT og NT er Guds åpenbaring av
frelsesplanen for menneskeheten. Visse deler av GT, så som offersystemet, er ikke
lenger bindende for kristne, men må vi ikke tro at GT er mindre verdt av den grunn.
Bibelen består av begge de to testamentene, og begge inneholder viktige sannheter
om Gud og frelsesplanen.
Forslag til samtale
Vi kan se hvordan Satan fristet Jesus, og ingen av gangene faller Jesus for
fristelsene og bedragene bak disse fristelsene. Legg også merke til hvor viktig
Guds ord var. Jesus var Herren selv, men nå var han «i samme slags kjøtt
og blod som syndige mennesker har» (Rom 8,3). Han brukte Skriften når han
forsvarte seg mot djevelens fristelser. Hvis Jesus måtte gjøre det, hva burde
ikke det si oss om Bibelens betydning når vi sliter med fristelser? Vi er kanskje
klar over at vi skal bruke Bibelen i kampen mot fristelser, men hvordan
gjør man det i praksis? Hvordan kan vi bruke Bibelen i de kampene vi utsettes
for?
Hvorfor er ydmykhet viktig for oss? Hvordan kan vi lære alltid å være ydmyke?
Hvilken rolle spiller korset på dette området?
På fredag fortalte jeg min kone: ”Jeg tar dåp i morgen.”
Hun hylte av glede.
Etter å ha fortalt det til henne, gikk jeg og snakket
med pastoren i den presbyterianske kirken, som var min
onkel. Jeg sa: ”Onkel, du vil alltid være min onkel, men
det er noe jeg må fortelle deg. I morgen blir jeg døpt, og
da blir jeg sabbatsholder.”
Han ble stum av forbauselse. Så sa han: ”Det gjør du
rett i.” Jeg sa: ”Takk. Det var det hele.”
Etter dette snakket jeg med de andre forstanderne.
Jeg sa at jeg hadde snakket med onkel, men de trodde
meg ikke. Neste dag kom de for å overvære dåpen. Da jeg gikk frem, sa de: ”Det er ham!” De var
målløse.
Etter dåpen gikk jeg bort til de presbyterianske forstanderne og fortalte dem om min indre
kamp og at møteserien hadde overbevist meg. Så ba jeg dem om å følge mitt eksempel.
Etter dåpen ble jeg innkalt til presbyterianernes styremøte tre ganger. Hver gang stilte de meg
spørsmål og ba meg forlate Adventkirken. Den tredje gangen sa jeg: "Dette er siste gang jeg
avlegger vitnesbyrd for dere. Det har vært en kamp for meg å finne sannheten. Nå har jeg funnet
den, og jeg ombestemmer meg ikke. Dette blir mitt standpunkt til Jesus kommer." Jeg viste til
Jesu ord i Joh 14,15 og sa: "Jeg holdt ikke hans bud. Nå har jeg fred i sinnet. Gå den veien jeg har
gått. Prøv det. Jesus svikter ikke. Ta beslutningen nå, før det er for sent.”
En av forstanderne som var til stede, fulgte i Jean-Pierres fotspor og ble adventist.
Nå holder Jean-Pierre og hans kone barnemøter hjemme hos seg. De har bønnemøte på onsdagskveldene,
sangaften på fredag, formiddagsgudstjeneste på sabbaten og speideropplegg om
ettermiddagen. De gir også barna mat. Ca. 30 kommer hver uke, og fem er allerede døpt.
”Dette er det beste som kunne ha skjedd,” sier Jean-Pierre. ”Nå er det ingen stengsler i familien,
vi står sammen.”
Et av prosjektene for offeret 13. sabbat går ut på å starte ”tilfluktssteder for Guds lam” så
mange steder i stillehavsområdet som mulig. Takk for at dere gir.
Ordet Vanuatu betyr ”evig land”.
Folket er melanesiere, med over
115 språk og kulturer.
Vanuatu het før Ny-Hebridene.
Uavhengig siden 1980.
Vanuatu består av 83 øyer og
ligger mellom Fiji og Ny-Caledonia,
over 2000 km øst for Australia.