Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans
lære, for han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde (Matt
7,28–29).
I 2 Mos ser vi Gud føre israelittene ut av Egypt og «døpe» dem i Rødehavet. Han
ledet dem gjennom ørkenen i 40 år og gjorde tegn og undere, og han satte dem
stevne på en fjelltopp for å gi dem sin lov.
I Matteusevangeliet ser vi Jesus komme ut av Egypt og bli døpt i Jordan-elven, før
han gikk omkring i ørkenen i 40 dager. Han utførte mirakler og satte Israel stevne
på en fjelltopp hvor han utdypet loven. Jesus vandret Israels historie, han ble Israel,
og i ham ble alle paktsløftene oppfylt.
Bergprekenen er den største preken som noen sinne er holdt. Jesu ord gjorde et
dypt inntrykk på hans samtidige. De taler også til alle som har mottatt dens budskap
ned gjennom århundrene og inn i vår tid.
Og likevel må vi ikke bare høre denne talen: Vi må også anvende den i vårt liv.
Denne uken skal vi ikke bare se hva Jesus sa i Bergprekenen (Matt 5–7). Vi skal
også studere det som står skrevet i Matt 13 om å anvende hans ord i vårt liv.
Skumles Bergprekenen i Matt 5–7. Bruk linjene nedenfor og sammenfatt det som
taler sterkest til deg.
«Det finnes kanskje ingen religiøs tale i menneskehetens historie som har fått så
stor oppmerksomhet som Bergprekenen. Mange filosofer og aktivister som ikke har
villet tilbe Jesus, har like fullt beundret hans moral. I det 20. århundre var Mahatma
Gandhi prekenens mest berømte ikke-kristne tilhenger» – Craig L. Blomberg: The
New American Commentary: Matthew (Nashville, 1992), bind 22, side 93, 94.
Folk har tolket prekenen på vidt forskjellig vis. Noen ser på dens krav som så
umulig høye at vi blir nødt til å stole på Jesu rettferdighet som vårt eneste håp om
frelse. Vi kommer jo helt til kort overfor den standard som Gud forventer av oss i
Bergprekenen. Andre oppfatter den som en tale i sivil etikk, en oppfordring til pasifisme.
Enkelte leser det sosiale evangelium inn i den, et kall til å realisere Guds rike
på jorden ved menneskelige anstrengelser.
Alle leser nok noe av seg selv inn i prekenen. Den berører jo viktige sider av livet.
Så vi forholder oss til den på hver vår egen måte.
Ellen G. White skriver: «I bergprekenen prøvde han å fjerne de falske forestillinger
folk var blitt innprentet med, og han gav tilhørerne en riktig oppfatning av
sitt rike og seg selv. Det han lærte, er ikke mindre viktig for oss enn for mengden
som fulgte ham. Vi trenger i like høy grad å lære å kjenne grunnprinsippene i Guds
rike.» – Alfa og Omega, bind 4, side 254 [DA 299].
Så Bergprekenen skisserer grunnprinsippene i Guds rike. Den forteller hvordan
Gud er som hersker og hvordan han vil vi skal være som borgere i hans rike. Den er
et kall bort fra verdens flyktige prinsipper og standarder og til prinsippene og standardene
i et rike som skal bestå til evig tid (se Dan 7,27.)
Noen kristne betrakter Bergprekenen som en ny «Kristi lov», som erstattet «Guds
lov». De sier at et system bygd på lover er erstattet av et system som bygger på
nåden, eller at Jesu lov er en annen enn Guds lov. Dette er en misforståelse.
Craig S. Keener skriver: «De fleste jøder forsto budene i lys av nåden. … tatt i
betraktning Jesu krav om større nåde i praksis, … så han utvilsomt rikets krav i lys
av nåden (se også Matt 6,12; Luk 11,4; Mark 11,25; Matt 6,14–15; Mark 10,15). I
evangeliets fortellinger omfavner Jesus dem som ydmyker seg under Guds rett til å
herske, selv om de i praksis ikke oppfyller målet om moralsk fullkommenhet (5,48).
Men den gudsrikets nåde som Jesus forkynte, var ikke den gjerningsfrie nåden
vi finner hos mye av Vestens kristendom. I evangeliene blir de som tar imot det i
ydmykhet, forvandlet av budskapet om riket, og det knuser de arrogante, religiøse og
sosialt tilfredse.» – The Gospel of Matthew: A Socio-Rhetorical Commentary (Grand
Rapids, 2009), side 161, 162.
Les1 Mos 15,6. Hvordan gjør dette det lettere å forstå at mennesket alltid har blitt
frelst ved tro?
Troen på Jesus Kristus var ikke ny. Det var den samme troen helt fra syndefallet
av. Ifølge Bergprekenen skulle ikke frelse ved nåde erstatte frelse ved gjerninger.
Frelsen har bestandig vært av nåde. Israelittene ble frelst av nåde ved Rødehavet før
de kom til Sinai og ble bedt om å være lydige (se 2 Mos. 20,2).
Hvorfor burde din erfaring med Herren og hans lov kunne lære deg at frelsen
bestandig har vært av tro og ikke av loven?
LesMatt 5,20. Hva mener Jesus når han sier at vi ikke kan komme inn i himmelriket
uten at vår rettferdighet «overgår de skriftlærdes og fariseernes»?
Frelsen har alltid vært ved tro, og jødedommen skulle alltid ha vært et system av
nåde. Men lovtrelldommen snek seg inn. Det kan den gjøre hos alle som tar lydigheten
på alvor. På Kristi tid manglet mange av de religiøse lederne (ikke alle)
«ydmykhet, godhet og vennlighet, og deres harde, strenge rettroenhet … bevarte ikke
menneskene omkring dem fra fordervelse.» – I naturens tempel, side 58 [MB 53].
Ytre former kan ikke forandre folks liv og personlighet. Sann tro er den som virker
gjennom kjærlighet (Gal 5,6). Bare den gjør gjerninger som Gud kan godta.
LesMi 6,6–8. Hvordan kan man si at dette er en oppsummering av Bergprekenen?
Ikke engang i gammeltestamentlig tid var ofringene et mål i seg selv. De var et
middel for å nå målet: et liv der Guds barn gjenspeiler Guds kjærlighet og sinnelag.
Dette er bare mulig når vi overgir oss helt til Gud og innser at vi er helt avhengige av
hans frelsende nåde. Til tross for ytre fromhet og tro var mange av de skriftlærde og
fariseerne langt fra noe eksempel på hvordan Guds folk bør leve.
Du er kanskje tilhenger av frelse ved tro alene og mener at bare Jesu rettferdighet
kan frelse deg. Men hvordan kan du være sikker på at loviskheten ikke sniker
seg inn likevel?
Matt 5,48 er kanskje det mest radikale Jesus lærte. Les teksten. Hvordan skal syndere
kunne leve slik?
Av alt det bergprekenen lærer, må dette være noe av det mest utrolige, det mest
«ekstreme». Å være fullkommen slik «deres himmelske Far» er det? Hva vil det si?
Skal vi forstå denne teksten, må vi merke oss det lille ordet «da» eller «derfor».
Det viser at dette er en konklusjon og bygger på det som står foran. Hva står foran?
Det er ikke første gang vi finner en slik tanke i Bibelen. I 3 Mos 19,2 sier Gud til
folket: «Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig». Og ifølge
Lukas (6,36) sa Jesus: «Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig.»
Sammenhengen i Matt 5,43–48 er ikke ytre lydighet mot regler og standarder. Avsnittet
handler om kjærlighet til mennesker, ikke bare til dem som er enkle å elske,
men dem som vi vanligvis ikke elsker.
Husk at Gud ikke ber oss om noe som han ikke kan utrette i oss. Hvem kan vel
elske sine fiender når vi styres av vår egen synd og egoisme? Det er ikke slik det
foregår i verden, men er ikke vi blitt borgere av et annet rike? Vi har fått dette løftet:
Hvis vi overgir oss til Gud, da vil «han som begynte sin gode gjerning i dere, fullføre
den – helt til Jesu Kristi dag» (Fil 1,6). Finnes det egentlig noe større Gud kan
utrette i vårt liv enn å sette oss i stand til å elske andre slik han elsker oss?
Hvor annerledes ville livet ditt ha vært nå hvis du hadde elsket dine fiender?
Jesus talte ikke bare på fjelltoppene. Han forkynte det samme budskapet om riket
overalt i Israel. Matt 13 sier at Jesus underviste fra en båt «mens folkemengden sto
inne på stranden» (Matt 13,2). Da fortalte han lignelser som skulle understreke at det
ikke bare var viktig å høre hans ord, men å gjøre det.
LesMatt 13,44–52. Hva i disse lignelsene er viktig for å forstå hvordan vi skal
anvende sannhetene i Bergprekenen?
To ting skiller seg ut i de to første historiene. Begge to understreker tanken om
atskillelse: at man må kvitte seg med det man har for å få noe nytt, enten det er en
skatt i en åker eller en perle. Det andre er den betydningen de to mennene tilla det de
hadde funnet. Begge gikk og solgte alt de eide for å få det. Vi kan ikke kjøpe frelsen
(Jes 55,1–2), men poenget er innlysende: Det kan ikke betale seg å la noe i denne
verden stå i veien for det å vinne den neste.
Anvendt på vårt liv: Vi må gi avkall på alt det som hører verden og kjødet til og
la Guds Ånd fylle oss i stedet (se Rom 8,5–10). Det er ikke alltid lett: Vi må la selvet
dø og ta opp vårt kors. Men hvis vi stadig har verdien av det vi er lovet for øye,
burde det være nok til å gjøre de valgene som må gjøres.
Les den siste lignelsen (Matt 13,47–50). Også den taler om en atskillelse.
Hvordan kan atskillelsen i de to første lignelsene gjøre det lettere å forstå hva
som skjer i den tredje lignelsen?
Les «Jesu programtale» i Alfa og Omega, bind 4, side 253–268 [DA 298–314] og
boken, Fra naturens tempel (finnes på engelsk på www.whiteestate.org).
I lignelsene i Matt 13,44–46 fant mennene noe meget verdifullt. Sammenhengen,
spesielt etter Jesu tredje lignelse (Matt 13,47–50), viser at det var sannheten de fant:
den sannheten som fører til evig liv, i motsetning til evig fortapelse «i ildovnen».
Dette er viktig, for vi lever i en tid da «sannhet» oppfattes som i beste fall gammeldags
og i verste fall farlig. Og dessverre er dette en tankegang som noen kristne har
legger seg til. Likevel er budskapet i lignelsene ikke bare at sannheten finnes, men
at den er av evig betydning for alle menneskers liv. Dette burde ikke overraske oss.
Bibelen bygger på tanken om absolutt sannhet. Jesus sa jo: «Jeg er veien, sannheten
og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg» (Joh 14,6). Og det er vel en absolutt
sannhet? Men selv en mann som Paulus, som hadde så stor kjennskap til sannheten,
kunne si at «vi forstår stykkevis» (1 Kor 13,9). Da er det klart at det er mye vi ikke
vet. Men når han sier at vi forstår «stykkevis», må det finnes mer sannhet å kjenne,
sannhet som gjør en forskjell enten til evig liv eller evig død. Evig liv eller evig død?
Mer absolutt enn som så kan det ikke bli.
Forslag til samtale
Hvordan ville det være å leve i en verden hvor alle fulgte prinsippene i
Bergprekenen?
Jesus fortalte lignelsen om de kloke og tåpelige bygningsfolkene (se Matt
7,24–27) et sted der folk kunne se bredden av Genesaretsjøen. I den tørre
årstiden kunne man nesten ikke se forskjell på stein og sand på bredden:
Man kunne komme til å bygge et hus på sand i den tro at det var fjell. Når regnet
kom, ble sandgrunnen avslørt, og huset raste sammen. Jesus sammenligner
dem som hører hans ord, men ikke lever etter dem, med sandgrunnen.
Hvordan avslører livets stormer om vi har bygget på fjell eller sand? Hvordan
kan vi få et fundament som også holder i de verste prøvelser?
Suva er hovedstaden i Fiji. Her har de universitet og medisinsk og teknisk høyskole. De dyktigste
studentene fra hele det sørlige Stillehavet kommer hit.
Det er ca. 500 adventistunge på disse skolene. Men lenge var de uten noen adventistkirke. En
stund leide de en sal på universitetet, men den ble etter hvert opptatt. Da ble det for komplisert for
enkelte, og de sluttet å gå på møtene. Men takket være gaver en tidligere 13. sabbat, er bildet et
annet nå. Slik oppsto Pacific Tertiary Evangelistic Center (PTEC).
Da pastor Joe Talemaitoga kom til Suva som kapellan for adventistungdommene, var hovedoppgaven
hans å starte et evangelisk senter for de unge studerende. Pengene hadde man, men de
hadde ikke klart å finne noe egnet sted til en fornuftig pris.
En kveld holdt pastor Joe møte med distriktsledere og studentrepresentanter og drøftet mulige
eiendommer. Ingen var ideelle, men de stemte for et ulendt område 2 km unna.
Møtet sluttet kl. 22.30. Da noen av studentene fra Salomonøyene ruslet hjem, så de en bil som
stoppet. En mann steg ut og hengte et til salgs-skilt på gjerdet utenfor et stort hus i et godt strøk.
”Dette må vi fortelle kapellanen,” sa de.
Halv åtte neste morgen ringte en av dem til pastor Joe og sa hva de hadde opplevd. Han takket
og ringte telefonnummeret på plakaten kl. 8.00 for å spørre seg for. Deretter dro han og så på eiendommen.
Den var ideell. Rett overfor gågata og kinoen. Et bedre sted kunne han ikke forestille
seg. Han ringte eiendomsmegleren igjen og sa han ville drøfte en handel.
”Jeg traff mannen som hadde hengt opp skiltet,” sier Joe. ”Jeg forklarte hvem vi var og at
vi trengte et fast tilholdssted for de unge. Mannen fikk tårer i øynene. ”Vet du, jeg var elev på
adventistenes
barneskole i Suva i tre år. Jeg husker bibelhistoriene og sangene. Jeg ringer eieren
nå.”
Kort tid etter kom en inder inn på kontoret. ”Er det deg?" sa han gjenkjennende. "En adventistjente
som jeg arbeider sammen med, tok meg med i kirken i Tamuvua en sabbat. Det var du som
talte.” Joe var glad for at jenta hadde tatt med mannen i kirken.
”Hvorfor vil du kjøpe eiendommen?” spurte eieren.
”Det skal være kirke for de unge,” svarte Joe.
”Ikke som investering?”
”Bare som investering i de unge,” sa Joe.
Mannen smilte. ”Vi indere liker å selge til religiøse organisasjoner. Men vi må ha 10 % innen
48 timer."
Ikke noe problem, tenkte Joe. Pengene fra offeret står i banken.