Hva er lettest å si: «Syndene dine er tilgitt» eller: «Stå opp og gå»? ().
Hvordan vil en liste over det du frykter mest i livet se ut? Hos mange ville et dødsfall
i familien, kanskje ditt eget, være med på listen. Det er forståelig, men tenk på hvor
jordfokusert det er. Det fokuserer på livet her og nå. Er det dette vi burde frykte
mest, tap av liv her på jorden? Det varer jo uansett ikke så lenge.
Hvis Gud skulle lage en slik liste, ville den sikkert ha med tap av det evige liv,
enten for familien vår eller oss selv.
Visst bryr Gud seg om fysisk sykdom og død, men han er mer opptatt av åndelig
sykdom og evig død. Jesus helbredet mange og vakte også de døde, men bare midlertidig.
Alle døde en fysisk død igjen, med unntak av dem som Jesus vakte til liv ved
sin oppstandelse (se SDA Bible Commentary, bind 5, side 550 og 337–338 []).
Frelsen beskytter ikke mot sykdom og død. Med dette i tankene skal vi se på noen
helbredelser, både av fysisk og av åndelig art. Vi skal se hva de kan lære oss om tro.
I Bergprekenen skisserte Jesus prinsippene i Guds rike. Så ga han seg igjen i kast
med Satans rike: et kaldt mørke fullt av råtnende mennesker som stønnet etter hjelp.
Spedalskheten var et av de beste eksemplene på hvor dypt Satans rike hadde sunket.
En sjelden gang var den en straff fra Gud, som i Mirjams tilfelle (se ),
men ellers i Bibelen viser den hva det vil si å leve i en syndig verden.
Les . Hva kan man legge i det at Jesus rørte ved den spedalske da han
helbredet ham? (se f.eks. ).
Den spedalske kaster seg ned for Jesus og sier: «Herre, om du vil, kan du gjøre meg
ren.» Det greske ordet for «kan» er dunamai, som ordet «dynamitt» kommer av. Det
betyr full av kraft. «Hvis du er villig, er du full av kraft og kan forandre livet mitt.»
Jesus sier at det vil han, og så gjør han det.
Da Jesus rørte ved mannen, må det ha gått frysninger gjennom folkemengden.
Som så ofte ellers (f.eks. den neste helbredelsen) kunne Jesus ha helbredet mannen
bare med ord. Så hvorfor ta på ham?
«Kristi gjerning da han helbredet den spedalske for den fryktelige sykdommen,
er et bilde på hans gjerning når han renser sjelen for synd. Mannen som kom til
Jesus, var ’full av spedalskhet’. Hele kroppen var infisert av den heslige sykdommen.
Disiplene prøvde å hindre Jesus i å røre ved ham, for den som rørte ved en spedalsk,
ble selv uren. Men Jesus ble ikke smittet ved å legge hånden sin på den spedalske.
Hans berøring gav livgivende kraft. Spedalskheten ble fjernet. Slik er det også med
syndens spedalskhet. Den har dype røtter, er dødsens farlig og umulig å rense bort
ved menneskelig makt.» – Alfa og Omega, bind 4, side 221–223 [].
Kanskje rørte Jesus ved den spedalske for å vise at han kommer nær til dem som
vil ta imot tilgivelse og bli helbredet og renset for den, uansett hvor store syndere de
er.
Hvem kjenner du som lider av det som er våre dagers «spedalskhet» – alt det
som gjør at andre viker tilbake i frykt og fordom? Hvordan kan Jesu eksempel
gjøre det lettere å forstå hvordan du skal forholde deg til dette mennesket?
Det er en god grunn til at Daniels bok er opptatt av Romerriket (se ; ;
; ): Nemlig dets store makt, også på Kristi tid. Og likevel: En
romersk offiser, som var et uttrykk for denne makten, kommer til Jesus. Mannen er
hjelpeløs i møte med prøvelser og tragedier som rammer alle mennesker. Et eksempel
på jordiske makters begrensning. De store og mektige står hjelpeløse i møte med
mange av livets slag. Hva kan man gjøre uten Guds hjelp?
Les . Hvilke viktige sannheter om troen og dens betydning åpenbares i
denne historien? Hva burde dette si oss, vi som er så privilegerte?
Denne offiseren vil normalt ha hatt 80–100 soldater under seg. Hans tjenestetid i
hæren varte ca. 20 år, og han hadde ikke lov til å ha egen familie. Så høvedsmannens
tjener kan ha vært hans eneste virkelige familie.
I denne kulturen var en spedalsk den eneste som var mer foraktet enn en hedning.
Derfor går offiseren kanskje ut fra at Jesus ikke vil bli med ham hjem, selv om Jesus
sier at han vil det. Ved kun å be om Jesu ord, viser høvedsmannen stor tro: Jesu ord
er like mektig som hans berøring. Slik offiseren så det, var det ikke vanskelig for
Jesus å helbrede. Det var som når en offiser gir ordrer til en soldat, og det gjorde han
jo hele tiden.
Se hva Jesus sier i ? Dette er en streng advarsel til dem som har fått
store privilegier. Vi bør merke oss dette.
Hva går dine daglige rutiner og beslutninger ut på? Hvordan påvirker de troen?
Hvordan kan du treffe beslutninger som gjør at troen vokser?
Les . Hva forteller disse historiene om Guds kraft? Hvordan kan vi
hente trøst i det vi ser av hans makt, særlig når vi sliter med ting som er mektigere
enn oss selv?
I jødisk tankegang var det bare Gud som sto over naturen og de onde åndene. Etter å
ha stillet stormen med ett enkelt ord (), går Jesus i land på østbredden
av Genesaretsjøen. Et hedensk land med besatte mennesker.
og har flere detaljer om de besatte. De onde åndene
kaller seg «Legion». I militæret var en legion 6000 soldater. Åndene ble sendt inn i
2000 griser.
Mange har lurt på hvorfor demonene ba om å bli sendt inn i grisene. Ifølge én
tradisjon var det ingenting de onde åndene hatet mer enn å flakke hvileløst omkring.
De foretrakk en bolig av et eller annet slag, om det så var en gris. Ifølge en annen
tradisjon hadde de onde ånder vannskrekk. Jesus taler om onde ånder som farer
omkring over øde vidder på leting etter et hvilested (se ). Noen lærte også
at de onde ånder kunne bli ødelagt før Herrens store dag.
Men hovedsaken er dette: Mennenes tilstand i denne historien viser hva Satan
ønsker for Guds barn. Men Jesus snudde opp ned på deres liv. Alt det Satan prøver å
gjøre med oss, det kan og vil Jesus rette opp når vi overgir oss til ham. Uten ham er
vi hjelpeløse i møtet med Satan.
Vi velger den ene eller den andre siden i det store strid. Det kan lyde hardt og
firkantet, men Jesus kunne ikke ha sagt det tydeligere enn dette: «Den som ikke er
med meg, er mot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer» ().
Det er opp til oss hvilken side vi står på.
Les . «Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet
for at dere skal ha liv og overflod.» Hvordan kan dette anvendes på oss og
vårt liv, ikke bare på de besatte? Hvordan kan og bør vi oppleve det vi får løfte om
her?
Om den romerske offiseren sa Jesus at han ikke hadde funnet noen i Israel med så
stor tro. Men det fantes en mann som hadde kommet dit at hans ønske om et helbredet
hjerte var større enn ønsket om å bli frisk på kroppen.
Les . Hvordan kan dette gi oss håp om tilgivelse for våre synder, uansett
hva de er og hva de har gjort med oss? Se også ; ; .
Tenk at det første som opptok Jesus da den lamme ble ført til ham, var mannens
åndelige tilstand. Jesus visste hva problemets kjerne var. Mannen var i en skral
fysisk forfatning, men Jesus visste at hovedproblemet var mannens skyldfølelse
for det som nok var et veldig syndig liv. Jesus var klar over at han ønsket tilgivelse.
Derfor sa han det som må være det største og mest trøstende for alle som kjenner
synden og dens pris: «Syndene dine er tilgitt.»
Ellen G. White sier: «Likevel var det ikke så mye helbredelse for kroppen han
lengtet etter. Det viktigste for ham var å bli kvitt syndebyrden. Hvis han kunne møte
Jesus og få forsikring om tilgivelse og fred med Gud, ville han være tilfreds med å
leve eller dø etter Herrens vilje.» – Alfa og Omega, bind 4, side 223 [].
En pastor talte ofte om å ha tro nok til ikke å bli frisk. Dette er den største troen
av alle: når vi ser lenger enn til det fysiske og er opptatt av det evige. Ofte ber vi om
våre fysiske behov, og Gud er opptatt av det. Men i Bergprekenen sa Jesus at vi først
skal søke «Guds rike og hans rettferdighet». Til tross for våre fysiske behov må vi ha
de evige ting for øye i en verden hvor så mye bare er flyktige, timelige ting.
Vi kan ha fysiske problemer, men selv i ytterste fall er de bare midlertidige.
Hvorfor er det viktig at vi ikke glemmer dette?
For det første: I fortelles det at to menn kommer til Jesus og vil være
disipler. Begge er oppriktige, men noe holder dem igjen. Jesus leser deres tanker og
går rett på sak. Han spør om den første virkelig vil gi avkall på alt (også sengen!)
for å følge ham. Dermed er det ikke sagt at man mister alt man har her i verden hvis
man følger Jesus, men man må være villig til å gjøre det.
Jesus spør den andre mannen om han virkelig vil velge Jesus fremfor sin egen familie.
Dette kan høres veldig hardt ut. Mannen ville jo bare begrave faren sin. Hvorfor
fikk han ikke gjøre det først og så følge Jesus? Ifølge jødisk tro hørte det jo med
til overholdelsen av det femte bud at man skaffet foreldrene en verdig begravelse.
Men noen leser det slik at faren ikke var død, ikke engang døende. De mener at
det mannen egentlig sa, var dette: La meg få skikk på alt det som har med familien å
gjøre, så vil jeg følge deg.
Derfor svarte Jesus slik han gjorde.
Et annet kall finner vi i . Her gjelder det kallet til skatteoppkreveren
Matteus. Jesus visste hva slags mann han var, at han var åpen for sannheten. Det
ser vi av hans reaksjon på kallet. Jesus må ha visst hvordan folk ville reagere på at
han kalte en som Matteus. Vi kan vanskelig forestille oss hvor opprørende det må
ha vært for folk den gang at han kalte Matteus. Her får vi et nytt eksempel på hvor
universelt evangeliets kall egentlig er.
Les . Sammenhengen er en annen, men hvordan gjelder prinsippet
den dag i dag, også når vi erstatter ideen om dyreofringer med Jesu offer? Altså:
Hvordan kan vi unngå at religiøs tro og praksis får stenge for det som virkelig
betyr noe for Gud?
Les «Tilgitt og helbredet» i Alfa og Omega, bind 4, side 218–227 [].
Tyskerne har ordtaket: «Einmal ist keinmal.» Det betyr bokstavelig talt «En gang
er ingen gang.» Det er en talemåte for tanken om at hvis noe skjer bare én gang,
så teller det ikke. Det gjelder ikke. Skjer det bare én gang, kan det like gjerne
aldri ha skjedd. Tenk på dette i forbindelse med torsdagens avsnitt, da Jesus sa til
mannen som ønsket å begrave sin far før han ville bli disippel: «Følg meg, og la de
døde begrave sine døde» (). Hva mente Jesus ved å antyde at mannen var
levende død? Og hvis «einmal ist keinmal», hvis «en gang er ingen gang», da er jo
det å leve på denne jorden bare én gang uten at evigheten følger etter, jevngodt med
aldri å ha blitt født. Man kunne like gjerne være død nå (se ). Sekulære tenkere,
som ikke tror på et liv etter døden, har ergret seg over det meningsløse ved et
liv vi lever bare én gang, og som dertil er ganske kort, før det for alltid er slutt. Hva
kan være meningen, spør de, hvis vi skal være borte og glemt for evig etter et kort
besøk? Det er ikke så merkelig at Jesus sa det han gjorde. Han pekte på en virkelighet
som er større enn det denne verden kan tilby.
Forslag til samtale
Ta den tanken vi la frem ovenfor og gå tilbake til historien i Matteus, da Jesus
talte til mannen om å begrave sin far. Hva burde dette lære oss om betydningen
av å ha den store sammenhengen (og når vi sier «stor», mener vi virkelig
stor) for øye i alt det vi gjør? Hvordan kan vår teologi gjøre det lettere å forstå
hvor stor sammenhengen egentlig er?
Vi kjenner ikke alltid Guds vilje når det gjelder fysisk helbredelse, men vi kjenner
alltid hans vilje når det gjelder åndelig helbredelse. Hva burde dette få å
si for ditt bønneliv?
Hva er viktigst for deg? Lag en liste og ta den med til gruppen. Hva kan dere
lære av hverandres prioriteringer? Hva forteller våre prioriteringer om oss
selv og vårt syn på verden, på Gud og på hverandre? Hvordan ville listen ha
sett ut hvis en gruppe ateister hadde gjort det samme?
Ikke alle var glade da pastor Joe kontaktet finanskomiteen
om eiendommen. ”Saken er avgjort,” mente noen.
Men de gikk med på å møtes utenfor Grantham Road 7
midt i Suva den dagen.
Da de sto der midt i Suva, bare et par kvartaler fra
universitetet, sa han: ”Jeg ber dere overveie denne
eiendommen. Vi må ikke gjemme oss bort.” De drøftet
saken, og under 24 timer etter at til salgs-skiltet ble satt
opp, var adventistene eiere av eiendommen.
Men det var ikke slutten på visa. Den neste utfordringen
var bygningen. De skjønte snart at de burde bygge
nytt i stedet for å restaurere. Men da måtte de søke om endret bruksområde. Da de la fram søknaden,
ble de møtt med forbauselse i byrådet: "Hvordan fikk dere tak i denne eiendommen? Visste
dere at den ville bli sett av tusener hver eneste dag."
”Nei,” svarte Joe, ”men Gud visste det. Det var derfor han fikk mannen til å sette opp skiltet
kl. 22 om kvelden.”
Neste trinn var å få endret bruksområdet. Alle huseierne sa ja, unntatt én. Eiendommen lå tvers
overfor en av katolikkenes eiendommer. Presten og nonnene satte seg på bakbeina og nektet å
snakke med adventistene i åtte måneder.
I mellomtiden kom det flere gode tilbud. Noen ville tilby det dobbelte av det de hadde betalt.
Men Joe takket alltid nei. ”Det er Guds tid, og det skal være hans eiendom.”
Etter åtte måneder gikk Joe tilbake til katolikkene. Denne gangen stengte de ikke døren. En
nonne talte rett ut: ”Vi har vært uenige oss imellom. Våre ledere burde ha gjort mer for å få denne
eiendommen. Og nå skjønner vi at dere ikke vil gi slipp på den.”
Joe fikk den siste underskriften, og søknaden om bruksendring ble godkjent.
Arbeidsgruppen valgte en arkitektur med vegger bestående av vinduer på begge sider av den
nye kirken, som går under navnet Pacific Tertiary Evangelistic Center (PTEC). ”Hva får folk se
når de kommer ut av kjøpesenteret og kinoene? Vi håper de får se Jesus. De skal få se og høre om
ham,” sier pastor Joe.
Nå går over 300 studenter til gudstjeneste på PTEC. Kirken ligger bare en liten spasertur fra
universitetet, og er blitt et sentrum for evangelisering hele uken. Denne gjennomsiktige kirken
skinner klart. Alle ser den.