Fra døperen Johannes’ dager og like til nå trenger himmelriket seg fram, og de
som trenger på, river det til seg (Matt 11,12).
Hver dag tar vi viktige beslutninger om livsstil, relasjoner, karriere, prioriteringer,
underholdning og venner. Hvis vi vil forstå betydningen av disse valgene, må vi
forstå hva de egentlig dreier seg om. Vi må dra til side forhenget og se det usynlige.
For Bibelen lærer at det finnes en usynlig virkelighet som virker inn på det vi ser.
Vi lever i vitenskapens tidsalder, så det burde ikke være vanskelig å tro på usynlige
realiteter. Vi som vet om røntgen, radiobølger, og trådløs kommunikasjon, bør
ha lett for å tro på ting vi ikke kan se. For hver mobiltelefonsamtale og satellittoverføring
er vi innforstått med usynlige realiteter som gjør slikt mulig.
Og den store striden mellom Kristus og Satan er det usynlige bakteppet for den
synlige verden hvor vi lever hver eneste dag. Denne uken skal vi se på tekster fra
bl.a. Matteus som avdekker disse usynlige kreftene og deres innvirkning på vårt liv
og våre beslutninger.
Skriften er Guds ord, der frelsesplanen åpenbares. Likevel er noen tekster vanskelige
å forstå. Det er ikke så rart. Overalt i livet støter vi på et eller annet som er vanskelig
å forstå. Det er vel bare naturlig at det også er slik med deler av Guds ord, der åndelige
og overnaturlige sannheter og realiteter åpenbares for oss?
Ellen G. White sa det slik: «De aller enkleste livsformer byr på problemer som de
viseste filosofer ikke kan forklare. Overalt møter vi under som ligger over vår forstand.
Er det da å undre seg over at det også i åndens verden er hemmeligheter som
vi ikke kan fatte? Vanskeligheten ligger utelukkende i mennesketankens svakhet
og begrensning. Gud har i Den hellige skrift gitt oss tilstrekkelige beviser på dens
guddommelige karakter, og vi bør ikke tvile på hans ord fordi vi ikke kan forstå alle
hemmelighetene i hans forsyn.» – Veien til Kristus, side 127 [SC 106].
Matt 11,11–12 er f.eks. en av de vanskeligste tekstene i Skriften: «Sannelig, jeg
sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn
døperen Johannes. Men den minste i himmelriket er større enn han. Fra døperen
Johannes’ dager og like til nå trenger himmelriket seg fram, og de som trenger på,
river det til seg.»
Les versene. Hvordan forstår du dem? Hva er det du ikke forstår?
Her er et par oversettelser av vers 12: «Fra døperen Johannes’ dager fram til i dag
har himmelriket hatt sterk fremgang, og voldelige mennesker har angrepet det»
(ISV). «Og fra den tid døperen Johannes begynte å forkynne til nå har himmelriket
hatt sterk fremgang, og voldelige mennesker angriper det» (NLT).
Hva er det Jesus sier? Hvilke ting (også sekulære) forblir mysterier for oss? Skal
man f.eks. slutte å tro på solens eksistens på grunn av alt det vi ikke forstår ved
den? Må man ikke si det samme om troen og Guds ord?
Folk har alltid slitt med Matt 11,12 fordi de ordene som beskriver riket og folket,
kan oppfattes enten positivt eller negativt. Det greske verbet basmati kan enten bety
«sterk fremrykning» eller «lide under vold». Og det greske ordet biastes kan bety
«kraftfulle eller ivrige menn» eller «voldelige menn».
Betyr altså verset at det saktmodige og milde himmelriket lider under vold, at voldelige
mennesker angriper det? Eller rykker himlenes rike frem med kraft i positiv
forstand, og er de kraftfulle menn som griper det, i realiteten Kristi disipler?
Kan Kristi tilhengere være så aggressive i sin streben etter riket?
Les versene nedenfor. Hvordan kaster de lys over det siste spørsmålet ovenfor?
Noen har ment at man får den beste tolkningen av Matt 11,12 ved å se på hvordan
biazomai (typisk positiv) og biastes (typisk negativ) oftest blir brukt. Det gir denne
tolkningen: Himmelriket er på kraftig fremmarsj med «hellig kraft og makeløs
energi som har skjøvet tilbake mørkets grenser», og mens dette skjer har «voldelige
eller griske menn prøvd å plyndre det.» – D. A. Carson: The Expositor’s Bible
Commentary With the New International Version: Matthew, (Grand Rapids, 1995),
side 266, 267.
Denne tolkningen harmonerer godt med resten av Matteusevangeliet. Ja, tolkningen
rommer også den store helheten, kampen mellom lys og mørke, mellom Kristus
og Satan, som gjennomsyrer Bibelen, men kommer klart til syne i NT. Visst er det
en krig, synlig og usynlig, og vi er innblandet, alle sammen. Alle tar parti og opplever
hver dag det som foregår, enten vi forstår det som skjer eller ei. Det er dette det
går ut på, å leve midt oppe i den store konflikten.
Hva som enn måtte være den egentlige betydningen av Matt 11,12, så avslører
teksten at den store konflikten er reell. Den skildrer en strid, en kamp. Og fra andre
bibeltekster vet vi at dette er kampen mellom Kristus og Satan.
Dette er bare noen av de mange tekstene i GT og NT som viser til det en moderne
teolog har kalt «Warfare Worldview» – tanken om at det utkjempes en strid mellom
overnaturlige krefter i kosmos, en krig der er alle er involvert på en eller annen måte.
Tanken er ikke ny for oss. Den har vært en del av vår teologi fra kirkens første tid.
Ja, pionerene trodde det før menigheten ble stiftet.
Hva slags utslag gir kampen seg i ditt liv? Hvordan utspiller den seg i de avgjørelsene
du må ta og i de fristelsene du står overfor? Hvordan kan erkjennelsen
av at konflikten er reell, hjelpe deg å ta de riktige beslutningene og motstå
fristelser?
Av Jesu ord i Matt 11,12 ser vi at Guds rike ikke kommer uten kamp. Denne kampen
er den store konflikten, og den raser fremdeles. Det gjør den inntil synden, Satan, og
de fortapte for evig er borte. Og den kan bli riktig hard underveis.
Dette ser vi et eksempel på i den sammenhengen Jesus uttalte seg.
LesMatt 11,1–12. Hvordan utspiller den store striden seg på flere plan her? Altså:
Hvordan gjør den store konflikten det lettere å forstå hva som skjer her?
For det første: Hvem tror vi det var som inspirerte lederne til å kaste Johannes i
fengsel? Dette er Satans forsøk, ikke bare på å sette en stopper for Johannes, men
også på å få folk fra å tro på Jesus. For hvis Johannes, som var Jesu forløper, fikk en
slik skjebne, hva kunne man da anta ville skje med Jesus?
Dessuten kunne Satan ha fått disiplene til Jesus og Johannes til å stille seg spørsmålet:
Hvis nå denne Jesus fra Nasaret kan gjøre så mye fantastisk og har så stor
makt, hvordan kan han da la en så trofast og god en mann som Johannes, hans egen
fetter, gå til grunne i et fangehull?
Og hvem tror vi det var som plantet tvilen i Johannes’ sinn? Hvorfor er jeg her?
Hvorfor befrir han meg ikke? Så det er ikke rart han at spurte: «Er du den som skal
komme, eller skal vi vente en annen?» (Matt 11,3). Husk at det var Johannes som
hadde døpt Jesus, som hadde sett «Guds Ånd komme ned over [ham] som en due»
(Matt 3,16) og som hadde hørt røsten fra himmelen si: «Dette er min Sønn, den
elskede, i ham har jeg min glede» (Matt 3,17). Og så ble han fylt av tvil etter alt som
hadde skjedd? Johannes’ situasjon var vanskelig, og den skulle bare bli verre. Det
kunne bare forsterke tvilen (Mark 6,25–28).
Hvis noe får deg til å tvile: Hva kan du samle tankene om og be om som kan fordrive
tvilen og hjelpe deg å innse alle de gode grunnene du har til å stole på Guds
godhet?
Menneskene har alltid ført krig. Noe i menneskenaturen får folkegrupper til å
plyndre og slakte ned medlemmer av andre grupper. I en bok om sin far, den britiske
filosofen Bertrand Russell, skrev Katherine Tait om farens bekymring over gledesutbruddene
på Englands gater ved utsikten til krig med Tyskland da første verdenskrig
brøt ut. «Han hadde vokst opp med viktoriatidens optimistiske tro på automatisk
fremgang, da man trodde at hele verden etter hvert ville følge Englands kloke ferd
fra gamle dagers brutalitet til sivilisert selvstyre. Men plutselig så han sine egne
kjære landsmenn danse i gatene ved utsikten til å kunne slakte utallige medmennesker
som tilfeldigvis talte tysk.» – My Father Bertrand Russell (1997), side 45.
Multipliser den samme tanken med nesten alle folkeslag i historien, så ser vi et av de
mest tragiske utslagene av menneskenaturens syndige side.
I de fleste av disse krigene var det ingen som kjente utfallet på forhånd. Folk gikk
i krig uten å vite om de kom til å vinne eller tape.
Ifølge Warfare Worldviews syn på kosmos, har vi en fordel: Vi vet at den ene
siden allerede har vunnet. Kristus vant det avgjørende slaget. Etter korset er det ikke
lenger noen tvil om hvem som vinner. Satans sak er en tapt sak.
Satan tapte krigen i himmelen, og han tapte krigen på jorden. Men han er full av
hat og hevnlyst og leter etter dem han kan sluke (se 1 Pet 5,8). Kristus har vunnet,
men kampen raser videre. Vi er bare trygge når vi slutter oss til den seirende siden.
Og det gjør vi ved de beslutningene vi tar hver dag. Tar vi beslutninger som plasserer
oss på seierherrens side eller på den tapende siden, der nederlaget er et faktum?
Svaret på dette spørsmålet besegler vår evige skjebne.
Hvem av oss er vel uvitende om den store striden? Vi er klar over denne krigen,
for den utkjempes inni oss hver dag. Vi lever i en rasert verden, en verden preget
av angst og smerte. En verden der det ikke bare er en slange i et tre i midten av en
hage, men der hele hagen er full av slanger. En verden hvor fristelsene antar utallige
former og lett kan fange dem som ikke er vedholdende i tro og bønn. Ikke til å
undres over at Jesus sa: «Våk og be» slik at vi ikke går i de mange fellene som er satt
for oss. Og den farligste er denne løgnen: «Når du gir etter for fristelsen, har du gått
for langt. Ingen nådig Gud vil ønske deg velkommen tilbake.» Denne stemmen har
du vel hørt, du også? I en viss forstand stemmer det jo: Når du faller for fristelsen,
har du gått for langt til å komme tilbake av egen kraft. Derfor kom Jesus. Han seiret
der vi har mislyktes, og han tilbyr oss sin seier. Det er det evangeliet går ut på: Jesus
gjør det som vi ikke kan gjøre selv. Men samtidig må vi hele tiden stille oss på hans
side. Det gjør vi når vi følger hans Ord og gjør krav på de løftene om seier som han
har gitt oss mens vi setter vår lit til det han har gjort for vår frelse.
Forslag til samtale
Hvilke andre fysiske realiteter omgir oss uten at våre sanser oppfanger dem?
Hvorfor bør dette gjøre oss åpne for at det finnes krefter vi ikke kan se?
Hvordan kan vår erkjennelse av at slike usynlige realiteter finnes, gjøre det
lettere å forstå at den store striden er reell?
Mange kristne tror ikke på et verdensbilde der den store konflikten inngår.
Hvorfor ikke, tror du? Hvilke argumenter kan de bruke mot den, og hva sier du
til det? Hvilke tekster kan du bruke når du forklarer den store konflikten for
andre?
Hva sier du til spørsmålet om hvorfor vi fremdeles er her så lenge etter at
Jesus vant seier på korset? Hvorfor kom han ikke tilbake etter sin død, oppstandelse
og himmelfart og knuste djevelen en gang for alle?
Ian Rigamoto og hans kone Lavinia kom fra metodistfamilier
på øya Rotuma, men som så mange andre
flyttet de til hovedstaden Suva.
Der var de aktive metodister og oppdro barna Rozyln
og Rosemary i troen. Men de lengtet etter noe mer.
En dag fikk Ian en innskytelse og gikk inn i en videobutikk
i Suva. Der fant han en DVD-serie om bibelske
profetier med adventistpastoren Doug Batchelor.
Familien så serien og ble overbevist om sabbaten.
Under familieandaktene dukket spørsmålet stadig opp: Hva med sabbaten? Men Ians far bodde
hos dem, og de ville ikke skuffe familie og venner.
Så begynte den yngste datteren, Rosemary, å gå i Adventistkirken. I fem år kjempet familien
med overbevisningen og ba Gud om hjelp.
Så begynte merkelige ting å skje. Ian forteller: ”Vi fikk det vanskelig. Vi mistet huset og måtte
flytte flere ganger. Vi søkte lettvinte løsninger, men Gud beredte overgangen til Adventistkirken."
Så bestemte metodistpastoren at enkelte medlemmer ikke fikk ha sine oppgaver lenger. Heller
ikke Ian som menighetstjener. ”Jeg gråt under hele møtet,” sier Lavinia. ”Men så tenkte jeg at det
kanskje var Gud som åpnet en vei ut for oss.”
En dag banket en adventistkvinne, Theresa, på døren og spurte om de ville studere Bibelen.
Det ville de. Ian ville gjerne bli adventist, men faren bodde ennå hos dem.
Så en dag sa faren: ”Kan jeg ikke flytte hjem til Rotuma? Jeg er lei av å bo her.” De betalte
reisen for ham.
Akkurat som Ian og Lavinia tenkte på å holde sabbaten, fikk førsteforstanderen øye på Ian på torget
og sa: ”Det er din tur å tale på fredag. Langfredag.” Ian kjempet med seg selv. Hva skulle han gjøre?
Den kvelden studerte de nådetidens slutt med Theresa. Ian sa: ”Jeg skal tale på fredag. Etterpå
kommer jeg.” Men noe inni ham sa: ”Det er nå!”
Ian slet med spørsmålet hele natten, og neste morgen hadde han fått fred. Etter familieandakten
sa han: ”Etter arbeidstid går jeg til Metodistkirken og sier at vi går i Adventistkirken.”
Ian holdt ord. Førsteforstanderen var målløs i fem minutter. Så sa han: ”Noe må ha skjedd
siden du slutter.” ”Nei,” sa Ian. ”Vi fastet og ba Gud om sannheten, og vi fant den.”
Den sabbaten ble Ian og Lavinia med datteren Rosemary til Adventistkirken. De ble døpt og
begynte å holde ukentlige bibelstudier i hjemmet.
”Fra første stund opplevde vi en fred som aldri før,” sier Ian.
”Storfamilien min vil ikke snakke med meg lenger,” sier Lavinia. ”Men det er ok. Den første
sabbaten sa mannen min at han kunne føle Guds fred. Jeg sa at jeg kjente det, jeg også. Takk,
Herre, så det er dette du kaller sabbat.”
Rotuma ligger 64 mil fra Suva, Fiji.
Øya Rotuma er på 43 km2. Det bor
2000 der.
85 % stemte mot å åpne øya for
turisme.
10 000 bor på hovedøya i Fiji, i
New Zealand og Australia.