Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd og grepet din hånd. Jeg har formet deg og
gjort deg til en pakt for folket, til et lys for folkeslagene (Jes 42,6).
Jesus sier: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus» (Matt
15,24). Hans tjeneste på jorden gjaldt hovedsakelig nasjonen Israel.
Men Bibelen viser at Israel ikke var det eneste folket Gud brydde seg om. Han
valgte Israel for å kunne velsigne alle mennesker. «Så sier Gud Herren, som skapte
himmelen og spente den ut, som bredte ut jorden og alt som spirer der, som gir pust
til folket på jorden og ånd til dem som ferdes der: Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd
og grepet din hånd. Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt for folket, til et lys for
folkeslagene for å åpne blindes øyne og føre fanger ut av fengselet, dem som sitter i
mørke, ut fra fangehullet» (Jes 42,5–7).
Det var gjennom Israel, eller snarere den Messias som skulle komme fra Israel, at
Gud ville nå ut til hele verden. Denne uken vil vi se litt mer på at Herren oppsøker
dem som har behov for frelse.
En av de mest kjente av Jesu handlinger var da han mettet de fem tusen, «utenom
kvinner og barn» (Matt 14,21). Men denne historien finner sted i en sammenheng
som utdyper betydningen av det Jesus gjorde.
LesMatt 14,1–21. Hva hendte rett før han mettet dem, og hva kan denne hendelsen
ha hatt å si for det som fulgte?
Tenk deg i disiplenes sted. Døperen Johannes hadde vært Guds mann. Han var nettopp
blitt halshogd. Dette visste disiplene, for det var de som fortalte Jesus om det.
Det må ha vært en stor skuffelse for dem. Det satte sikkert troen på en hard prøve.
Men etter det neste Jesus gjorde, må troen ha fått et løft.
Denne historien inneholder imidlertid en mye dypere mening. Det at Jesus mettet
folket, minnet alle om mannaen som Gud hadde gitt israelittene i ørkenen. «Det oppsto
en tradisjon innenfor jødedommen at Messias skulle komme under en påske og
at manna ville begynne å falle igjen når han kom. … Så da Jesus mettet de fem tusen
rett før påske, er det ikke til å undres over at folkemengden begynte å lure på om han
var Messias og hadde til hensikt å gjøre et enda større mirakel: Skaffe mat til alle
hele tiden ved å sende manna på nytt.» – Jon Paulien: John: The Abundant Life Bible
Amplifier (Boise, 1995) side 139, 140.
Det var en slik Messias folk ville ha: en Messias som dekket deres ytre behov.
Der og da var folk klar til å gjøre Jesus til konge. Men han var ikke kommet for å
bli konge. Han skuffet dem. De hadde sine forventninger, og når de ikke ble oppfylt,
tok mange avstand fra Jesus, selv om han ville gjøre mye mer for dem enn det de var
opptatt av.
Hvordan kan dine forventninger til det du venter deg av Gud, være for snevre?
Etter at Jesus hadde mettet folket, sendte han disiplene fra seg i båt (Matt 14,22).
Han ville ha dem vekk fra kaoset. En god lærer beskytter sine elever mot det de
ikke kan håndtere. «Jesus kaller disiplene til seg og pålegger dem å ta båten og dra
tilbake til Kapernaum med det samme, og overlate til ham å sende folket bort. … De
protesterte mot dette, men nå talte Jesus med en myndighet som han aldri før hadde
benyttet seg av overfor dem. De visste at ytterligere motstand fra deres side ville
være nytteløs, og i taushet begav de seg ned mot sjøen.» – Alfa og Omega, bind 4,
side 322 [DA 378].
LesMatt 14,23–33. Hva sier dette om Jesu identitet og hans frelse?
De livredde disiplene funderer på hvem som kommer mot dem på vannet. Nå avslører
Jesus noe om seg selv. Han sier: «Det er jeg, vær ikke redde!» (vers 27). Ordene
«Det er jeg» er en oversettelse av det greske uttrykket ego eimi, som betyr «jeg er».
Dette er Guds navn (se også 2 Mos 3,14).
Skriften viser gang på gang at Herren har kontroll over naturen. Sal 104 sier f.eks.
at Gud ikke bare er Skaperen, men også opprettholderen. Det er ved hans kraft at
verden eksisterer og naturlovene fungerer. Dette er ikke en gud som skaper verden
og lar den seile sin egen sjø. Den Herren som stillet stormen, står bak vår eksistens
og fortsatte liv, enten vi er jøder eller grekere (se også Hebr 1,3).
Vi burde rope med Peter: «Herre, berg meg!» (Matt 14,30), for hvem skal redde
oss om ikke Jesus? Peter er like hjelpeløs i denne situasjonen som vi er i møte med
det vi utsettes for i vår syndige verden.
Tenk på din hjelpeløshet. Du er prisgitt krefter som er større enn deg selv og som
du ikke har kontroll over. Hvordan bør dette gjøre deg mer avhengig av Jesus?
«Herren sa: Dette folket kommer nær meg med munnen og ærer meg med leppene,
men hjertet er langt borte fra meg, og den frykt de har for meg, er et tillært menneskebud»
(Jes 29,13). Slik talte Gud til det gamle Israel, men hva er budskapet til
dagens kirke? Hva er de to viktigste tingene som Herren advarer om, og hvordan
kan vi sikre oss at vi ikke gjør det samme?
Mange århundrer etter Jesaja siterer Jesus dem i sin konflikt med de religiøse
lederne.
LesMatt 15,1–20. Hva gjelder saken, og hvordan kan Jesus løse den?
En eller annen gang etter sin hjemkomst til Kapernaum kommer Jesus i ordskifte
med de jødiske lærerne om hva som gjør et menneske urent. De hadde innført alle
slags forskrifter om ytre urenhet. F.eks. skulle hendene vaskes på et bestemt vis.
Jesu disipler så bort fra denne forskriften, og da de skriftlærde og fariseerne fra
Jerusalem påpekte dette, svarte Jesus slik han gjorde.
Han fordømmer det som er så lett å falle for: hykleri. Hvem har vel aldri fordømt
en annen for en handling (enten med ord eller tanker), enda man har gjort det samme
eller verre selv? Alle kan lett komme til å se andres feil uten å se sine egne. Derfor er
det så lett å hykle.
Vi kan ikke fordra hykleri hos andre. Og det er lett å se andres hykleri. Hvordan
kan vi unngå at vår evne til å se hykleri hos andre, bare blir et utslag av hykleriet
hos oss selv?
Etter å ha mettet folket og forkynt og helbredet hos sitt eget folk, gjør Jesus noe helt
annet. Han forlater jødenes land og drar inn i hedningenes land.
LesMatt 15,21–28. Hvordan skal denne historien forstås?
Historien er ikke helt liketil, for vi kan ikke høre tonefallet og se ansiktsuttrykkene.
Først ser det ut til at Jesus behandler kvinnen som luft. Det han sier, virker som en
avvisning: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene» (vers 26).
Enn om du talte slik? Noen spør deg om litt av chipsen din, og du sier: «Det er
ikke rett å kaste chipsen til hunder.» Er det slik man skaffer seg venner?
Men dette bør du ha i mente: For det første kalte jødene på Jesu tid hedningene
for hunder. Se for deg løshunder som streifet om i gatene. Men Jesus bruker et gresk
koseord: «liten hund» (eller «hundevalp»), hunden hjemme som spiser rester fra
bordet.
For det andre omtaler den kanaaneiske kvinnen Jesus som «Davids sønn». Hun
vet at Jesus er jøde. Som enhver god lærer går Jesus i dialog med henne og setter
henne kanskje på prøve. Craig Keener skriver: «Kanskje forventer han at hun skal
være klar over hans egentlige oppgave og identitet, så hun ikke behandler ham som
en av de mange omstreifende trollmennene som hedningene ba om eksorsisme. Han
vil sikkert at hun skal erkjenne Israels forrang i Guds plan. I så fall må hun innse sin
underordnede status. … Man kan sammenligne det med Elisjas krav om at Na’aman
skulle dyppe seg i Jordan selv om hærføreren foretrakk de arameiske elvene Abana
og Parpar. … Det endte med at Na’aman anerkjente Israels Gud og land (2 Kong
5,17–18).» – The Gospel of Matthew: A Socio-Rhetorical Commentary, side 417.
Det kan godt tenkes at hun var en overklassekvinne av gresk avstamning som
«rutinemessig hadde forsynt seg av brød som tilhørte de fattige jødene som bodde i
nærheten av Tyrus. … Nå … snur Jesus maktforholdet på hodet, for det «brødet» som
han tilbyr, tilhører først Israel. Denne «grekeren» må tigge en omstreifende jøde om
hjelp» – The Gospel of Matthew: A Socio-Rhetorical Commentary, side 417.
Avsnittet er ikke lett, men vi må sette vår lit til Jesus. Ved å samtale med denne
kvinnen, viser Jesus henne respekt, slik han også talte med kvinnen ved brønnen.
Når han drar videre, er datteren hennes helbredet og troen på Davids sønn er vakt.
Mange vet ikke at evangeliene nevner to ganger da Jesus mettet mange mennesker:
den første gangen var de jøder, den andre gruppen var hedninger. I begge tilfeller
syntes Jesus «synd på» folket.
Det er fantastisk, dette bildet av tusenvis av hedninger som kommer for å bli
undervist, elsket og mettet av den unge rabbineren. I dag er vi klar over at evangeliet
gjelder alle mennesker (de fleste som leser dette, er også ikke-jøder). Det er lett å
glemme hvor ufattelig og uventet dette må ha vært for både jødene og hedningene.
Ja, Jesus rev nok alle ut av trivselssonen.
Men det hadde alltid vært Guds plan å dra alle folk på jorden til seg. Et vers i GT
vitner om denne sannheten: «For meg, israelitter, er dere som kusjittene, sier Herren.
Jeg førte Israel opp fra Egypt, men også filisterne fra Kaftor og arameerne fra Kir»
(Amos 9,7).
Hva er det Gud sier? At han ikke bare interesserer seg for Israel, men for alle
mennesker? Er han opptatt av filistrene? En finlesning av GT avslører denne sannheten
gang på gang. Men opp gjennom århundrene var den blitt så tilslørt at mange av
de første kristne måtte ha opplæring i dette da kirken ble stiftet.
Les Rom 4,1–12. Hvordan fanger disse versene opp evangeliet og dets universelle
natur?
En kristen talte om Guds eksistens til studenter på et sekulært universitet. Etter å
ha brukt opp alle de vanlige argumentene, endret han taktikk og sa: «Da jeg var på
deres alder, trodde jeg ikke på Gud. Når noen ville overbevise meg om at Gud kanskje
fantes, skjøv jeg tanken fra meg. Hvorfor? Fordi noe sa meg at hvis Gud faktisk
fantes, da hadde jeg et stort problem, slik som jeg levde.» Stemningen endret seg
umiddelbart. Samvittigheten begynte å tale til mange. Det var nesten som om temperaturen
steg i rommet, med alle disse ansiktene som avslørte at de følte seg utilpass.
Det hadde vært et blinkskudd. Ungdommene var ikke kristne, og sikkert heller ikke
videre opptatt av de ti bud. Men likevel sanset de at det var moralsk uorden i deres
liv. Og fantes det en Gud, ville de måtte stå til rette for både det ene og andre. Men
som kristne burde vi være fortrolige med Guds normer. Og takket være evangeliet
behøver vi ikke å føle ubehag over at det finnes en moralsk Gud. Enten vi er jøde
eller greker, kan vi erkjenne vår synd. Da kan vi ta tilflukt i Kristi rettferdighet. Den
får vi del i ved troen, «uten lovgjerninger» (Rom 3,28). Når vi innser vår synd, kan
vi gjøre krav på løftet: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus
Jesus … som ikke lever slik kjøttet vil, men slik Ånden vil» (Rom 8,1–4). Jøde eller
hedning – det betyr ikke noe. «Alle er innbudt til å komme til ham og leve, uten at
det gjøres forskjell på alder, status, nasjonalitet eller religiøse fortrinn.» – Alfa og
Omega, bind 4, side 346 [DA 403].
Forslag til samtale
Les Matt 16,1–12. Hva tror du Jesus mener når han sier: «Pass dere og ta dere
i vare for surdeigen til fariseerne og saddukeerne» (vers 6). Til å begynne
med trodde disiplene at Jesus mente bokstavelig surdeig. I påsken sørget
jødene for å kaste ut surdeigen. Så de trodde at Jesus mente de ikke måtte
kjøpe brød med surdeig i. Men Jesus hadde noe dypere i tanke. Hva?
Kristi kjærlighet til alle mennesker bør være hovedsaken i de kristnes budskap.
Vi er jo også syndere og strever med vårt. Ingen har noe håp uten Jesus
Kristus. Men vårt budskap oppfattes iblant som dømmende, arrogant og
overlegent. Hvordan kan vi vise større medfølelse for alle mennesker, slik
som Jesus?
Da pastor Hurlow og teamet hans ba om en måte kirken kunne bidra til nærmiljøet på, ante de
ikke at svaret skulle komme gjennom en politimanns drøm.
Politiet hadde lagt merke til at mange som først kom i varetekt på grunn av småting, snart ble
tatt for mye alvorligere saker. De tenkte: "Enn om vi kan få stoppet dem første gang de blir tatt?"
En overkonstabel fikk en idé: Enn om vi la lesestoff på cella som kunne fange deres interesse
og inspirere dem til å endre kurs før det ble for vanskelig?
Slik ble bladet Crime 2 Christ til. Bladet inneholdt fortellinger om kjente forbrytere som
hadde overgitt seg til Gud. Men overkonstabelen var klar over at de ikke hadde ressurser til å
realisere tanken, så han trengte en partner blant de lokale menighetene.
En natt fikk han en drøm. Han så en gravid kvinne og ordene ”syvendedags-adventist”. Den
formiddagen fortalte han de andre politifolkene om drømmen, og en sa: "Jeg er adventist, og jeg
vet at Pepatoetoe-kirken gjerne vil hjelpe!"
Overkonstabelen kontaktet pastor Hurlow. Hurlow sa at de gjerne ville hjelpe og kunne ordne
med layout og design. De hadde ikke penger, men de kunne be.
Dagen etter kom en kvinne til politiet og ba om å få treffe overkonstabelen. Han ble forbauset
da hun sa: ”Gud har sendt meg. Jeg vet ikke hvorfor, men si meg hva dere gjør for nærmiljøet.”
Overkonstabelen fortalte om ideen til bladet Crime 2 Christ. Hun sa: ”Nå vet jeg hvorfor Gud
sendte meg hit. Vi vil bidra. Jeg skal be og snakke med noen andre. Så tar vi kontakt.”
Overkonstabelen fortalte Hurlow og teamet om besøket. Sammen ba de om at Gud måtte
skaffe glade givere.
Noen dager senere kom kvinnen tilbake og sa at hun hadde 10 000 dollar til prosjektet. Det var
nok til det første nummeret av bladet, som kom ut i mai 2015. Det fortalte om tre forbrytere som
hadde overgitt seg til Jesus – en er nå rugbyspiller på landslaget; og så var det Amos, som hadde
vært en av stifterne av gjengen ”Head Hunters” og en kvinne som gikk fra narko og forbrytelser
til Kristus.
Da det første nummeret kom ut, kunne kvinnen berette at hun hadde penger til neste nummer.
Pastor Hurlow sa: ”Gud ledet og sørget for midler. Vi trengte ikke engang å be om det.”
Grafisk designer i Pepatoetoe-kirken gjorde layouten for det nye bladet. Pastor Hurlow har
skapt et nettverk av menigheter hvor de har folk som kan hjelpe til.
Ett av målene for Crime 2 Christ er en landsdekkende utgave. ”I mai [2015] fikk vi forespørsler
fra politistasjoner over hele landet. Alle ville ha bladet,” sa pastor Hurlow.
Minst sju personer er døpt som følge av at noen har lest bladet. ”Det er første gang at myndighetene
i et sekulært land har samarbeidet med lokale menigheter på denne måten,” sa pastor
Hurlow. ”Vi ber om fortsatt forbønn.”