«Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra
til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye.
Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp» (Matt 16,21).
NT er entydig: Jesus måtte dø. Da han sto i skyggen av korset, ba han: «Nå er min
sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne
timen skulle jeg komme» (Joh 12,27). Slik var planen som oppkom i Guds sinn «fra
evighet av» (Tit 1,2; se også 2 Tim 1,9).
Det var derfor Jesus ikke bare sa at han skulle lide mye, bli slått i hjel og reist opp
på den tredje dag, men at han måtte gjennomleve alt dette. Guds natur, lovens hellighet
og den frie vilje tilsa at hans død var den eneste måten menneskeheten kunne bli
frelst fra syndens straff på.
Denne uken går vi videre i historien om Jesus, men vi vil fokusere på Peter og
hvordan han reagerte på at Jesus gikk en død i møte som var planlagt «før tiden
begynte».
Tenk deg hvordan det må ha vært for Peter, som hadde vært med Jesus nesten helt
fra starten. Hva må han ikke ha tenkt da han ble vitne til den ene utrolige hendelsen
etter den andre: helbredelser, onde ånder som ble kastet ut, at Jesus mettet folkemengden,
den utrolige læren, makt over naturen, døde som sto opp og at de gikk på
vannet sammen? Hvilke spørsmål (for eksempel: hvorfor lot han døperen Johannes
dø en så tarvelig død?) må ikke ha surret rundt i ham mens han så ting som ingen i
hele historien noen sinne hadde sett? Jesus var Gud i menneskers skikkelse og levde
og arbeidet for menneskers beste (Gal 4,4; Hebr 7,26; Jes 9,6; Luk 2,10–11). De som
omga ham og ble hans disipler, fikk mange utrolige opplevelser.
LesMatt 16,13–17. Hvilket spørsmål stilte Jesus disiplene, og hvilken betydning
skal vi tillegge det at Peter er den eneste som svarer? Hvorfor er svaret hans viktig?
Peter erklæring om at Jesus er «Messias, den levende Guds Sønn» (vers 16) er et
av høydepunktene i Skriften. Peter kalte ham «Messias» (hebraisk, på gresk er det
«Kristus»), den salvede, og dermed sier han at Jesus var den Messias som skulle
komme og oppfylle paktsløftene til Abraham og Israel (se Gal 3,16).
Peter kunngjorde at Jesus var Messias et sted i nærheten av Cæsarea Filippi. Dette
var hedningeland. I dagene før hadde han sett at Jesus viste omsorg både for jøder
og hedninger. Ved Den hellige ånds hjelp forsto Peter at Jesus var mer enn en jødisk
profet, slik andre hadde sagt. Hans misjon favnet videre enn døperen Johannes’,
Elias eller Jeremias oppdrag. Den gjaldt hele menneskeheten. Derfor kaller Jesus seg
«Menneskesønnen». Han identifiserer seg med alle mennesker. Bibelen viser at Peter
ennå hadde mye å lære om Jesus og rekkevidden av hans misjon.
Hva har Jesus gjort i ditt liv som du kan vitne om for andre? Hvorfor er det godt
alltid å ha dette klart for seg og fortelle andre om det?
Rett etter Peters frimodige bekjennelse av tro på Jesus som «Messias, den levende
Guds Sønn», kommenterer Jesus Peters uttalelse.
LesMatt 16,17–20. Hva sa Jesus til Peter, og hvordan skal man forstå det han sa?
Uttrykket «på denne klippen» har vært mye debattert i den kristne kirke.
Katolikkene tolker «klippen» som Peter og mener at han var den første paven. Men
protestantene avviser denne tolkningen.
Bibelens vitnesbyrd tyder på at klippen er Kristus selv, ikke Peter. For det første:
Iblant viser Peter til Jesus, ikke seg selv, når han bruker steiner som bilder (se Apg
4,8–12; 1 Pet 2,4–8).
For det andre: Bibelen taler om Gud og Kristus som en stein som er funnet. I kontrast
betraktes mennesker som svake og upålitelige. «For han vet hvordan vi er skapt,
han husker at vi er støv» (Sal 103,14). «Stol ikke på fyrster, mennesker som ikke kan
hjelpe» (Sal 146,3). Som Johannes også skrev om Jesus: Han «trengte ikke at noen
skulle vitne om mennesket. Han visste selv hva som bodde i mennesket» (Joh 2,25).
Han visste også hva som bodde i Peter (Matt 26,34).
Men hva forteller disse tekstene om hvem klippen egentlig er, og om hvem kirken er
bygget på? (1 Kor 10,4; Matt 7,24–25; Ef 2,20).
«Så svak menigheten syntes å være da Kristus uttalte dette! Det fantes bare en
håndfull troende som alle demoners og onde menneskers makt ville vende seg mot.
Likevel skulle ikke Kristi etterfølgere frykte. Bygd som de var på den faste klippen,
kunne de ikke overvinnes.» – Alfa og Omega, bind 4, side 356 [DA 413].
Hva har du opplevd av menneskers feil og mangler? Hvordan kan du bruke slike
erfaringer til kun å stole på Klippen?
LesMatt 16,21–23. Hvorfor er Jesus plutselig så streng med Peter?
Peters problem var ikke at han prøvde å beskytte Jesus. Han prøvde å styre Jesus.
Han var ikke lenger en etterfølger. Han sa at Jesus skulle følge ham.
Jesus sa «Vik bak meg, Satan!» (vers 23) fordi Peter var blitt en trussel mot hans
misjon, slik Satan hadde vært det i ødemarken.
Mark 8,33 sier at Jesus snudde seg og betraktet sine disipler under denne ordvekslingen.
Han hadde kommet for å redde dem. Han hadde ikke til hensikt å la seg
friste, og slett ikke av sine egne, samme hvor gode disippelens hensikter måtte være.
Simon Peter hadde vokst i vandringen med Gud, men han prøvde fremdeles å
kontrollere andre, også Jesus. I så måte var ikke Peter så ulik en annen disippel,
Judas, som forsøkte å styre Jesus og oppfylle sine egne planer for det han mente en
Messias burde være. Men i motsetning til Judas angret Peter og tok imot irettesettelse
og tilgivelse.
LesMatt 16,24–27. Hva mener Jesus når han sier: «For den som vil berge sitt liv,
skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det»? (vers 25).
Vi lever i en verden som vil at vi skal følge våre drømmer og ofre alt for det vi
ønsker. Men Jesus sier det motsatte. Han ber oss gi slipp på våre drømmer og overlate
dem til ham. Peter og disiplene fikk en gradvis opplæring i hva sann tro er. Sann
tro er ikke ment å være en spennende jakt på det du ønsker mest av alt. Troen er den
smertefulle opplevelsen av å slippe det du har mest lyst på. Når du gir slipp på drømmene
dine, «mister du ditt liv». Og samtidig finner du det.
Hva måtte du miste for å følge Jesus? Den gang var det kanskje viktig, men hvordan
ser det ut i ettertid?
LesMatt 17,1–9. Hva skjedde den gangen, og hvorfor var det viktig for både Jesus
og disiplene?
«I himmelen hadde [Jesus] vært omgitt av kjærlighet og fellesskap, men i den verden
han hadde skapt, var han ensom. Nå hadde himmelen sendt sine budbærere til Jesus.
Det var ikke engler, men mennesker som hadde holdt ut i lidelse og sorg, og som
hadde medfølelse med Frelseren i de prøver han ble utsatt for. Moses og Elia hadde
vært Kristi medarbeidere. I likhet med ham hadde de lengtet etter å frelse menneskene.
… Disse personene, som var utvalgt fremfor noen av englene omkring tronen,
hadde kommet for å samtale med Jesus om de lidelser han måtte tåle, og for å trøste
ham med forsikringen om himmelens sympati. Det var verdens håp og hvert menneskes
frelse de samtalte om.» – Alfa og Omega, bind 4, side 364–365 [DA 422].
Det er fascinerende at Jesus, Guds Sønn, hadde menneskelige behov for trøst
og oppmuntring fra disse mennene, som selv hadde opplevd rikelig av lidelse og
skuffelse. Lukas sier at de talte med ham om «om den utgangen livet hans skulle
få, om det han skulle fullføre i Jerusalem» (Luk 9,31). Legg merke til ordet fullføre,
som også kan oversettes «oppfylle». Det var et ytterligere bevis på at Jesu død var
nødvendig for å frelse menneskene. Mye sto på spill, og han trengte denne oppmuntringen.
Enda så mye de alt hadde sett og hørt, skulle Peter, Jakob og Johannes få enda
flere grunner til å tro. Røsten fra skyen må ha vært en oppmuntring da de kom seg
av den første forskrekkelsen. Det er også betegnende at Matteus sier at Jesus gikk
bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» (Matt 17,7). Enda han
selv skal gjennom så mye, har Jesus overskudd til å trøste sine disipler.
Samme hvem vi er eller hvor sterk vår tro er, trenger vi oppmuntring iblant. Og
noen du kjenner, kan også ha behov for det. Vet du om noen som du kan gi en
oppmuntring akkurat nå?
LesMatt 17,24–27. Hva skjer, og hva sier det om Jesus?
Alle jøder, bortsett fra prester, levitter og rabbinere, skulle betale tempelskatt.
Spørsmålet om hvorvidt Jesus betalte skatten, var også en utfordring til hans
posisjon.
Ellen G. White skriver at Peter gikk glipp av en mulighet til å vitne om Kristi
absolutte autoritet. «Da han svarte oppkreveren at Jesus ville betale skatten, godtok
han i virkeligheten den falske oppfatning av Jesus som prestene og rådsherrene prøvde
å sette i omløp. … Hvis prester og levitter var unntatt på grunn av sin forbindelse
med templet, hvor mye mer da han? Templet var jo hans Fars hus!» – Alfa og Omega,
bind 4, side 373 [DA 433, 434].
Vi kan lære mye av Jesu hensynsfulle svar. Jesus ydmyker ikke Peter, han forklarer
ham feilen. Dessuten gjør Jesus en kreativ vri på Peters utsagn. I stedet for bare
å betale skatten – og innrømme at han så den som en plikt – skaffer Jesus skatten
annetsteds fra: fra gapet på en fisk.
Dette er et uvanlig mirakel: Det er den eneste gangen Jesus utfører et mirakel som
later til å være til egen fordel. Men dette var likevel ikke formålet med mirakelet.
Underet var en demonstrasjon for alle om Jesu autoritet, ikke bare over templet, men
over hele skaperverket. Hvordan kan man i det hele tatt fatte hvordan Jesus kunne
utføre dette underet? Peter hadde opplevd litt av hvert, men kan du forestille deg hva
ham må ha tenkt da han kastet ut snøret, fanget den første fisken og fant akkurat det
beløpet som tempelskatten forlangte? (se Jes 40,13–14).
Jesus og disiplene trengte ikke å betale tempelskatten, men Jesus lot dem
gjøre det likevel, for å unngå unødvendig oppstyr. Hvordan kan vi lette trykket
i betente situasjoner, spesielt når det ikke gjelder absolutter, og på den måten
unngå unødige konflikter?
Historien om hvordan Jesus fikk Peter til å hente mynten, akkurat det beløpet som
skulle til, ut av den første fisken Peter fanget, er uvanlig. Ja, så uvanlig at noen
forskere har villet avskrive den. Den var bare et «lite folkeeventyr», kun en søt liten
historie med et poeng. Men det er jo en helt utilstrekkelig løsning (egentlig ingen
løsning i det hele tatt). Jo, i motsetning til andre slags mirakler, som å helbrede de
syke, gi syn til de blinde, vekke de døde, mette de sultne, så er dette unektelig noe
annet. I Bibelen har vi også øksen som fløt (2 Kong 6,2–7) og den våte ullen på den
tørre bakken og den tørre ullen på den våte bakken (Dom 6,36–40), så det er ikke
helt enestående i Skriften. Hvorfor ga ikke Jesus bare Peter mynten med beskjed
om å betale den, i stedet for å gjøre noe så utrolig for å løse det som var et ganske
lite problem? Det får vi ikke vite. Men som det sto i studiet, viser det Guds utrolige
kraft, og den burde ikke overraske oss. For vi ser tegn på hans kraft hele tiden. Vår
eksistens, som er langt mindre utrolig enn det synlige kosmos, er et eksempel på
Guds makt. Hvis Gud kunne gjøre dette, er en mynt i gapet på en fisk ingenting. Det
Paulus skrev i en annen sammenheng, passer her: «Å, dyp av rikdom og visdom og
kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, hvor ufattelige hans veier!»
(Rom 11,33). Beretningen i Matteus er bare enda ett eksempel på denne sannheten.
Forslag til samtale
Peters kamp for å innordne sin vilje under Gud, er også vår kamp. Mal 1 inneholder
en metafor for denne kampen. Gud ber jødene om bare å ofre de beste
dyrene: «Dere kommer med dyr som er røvet, og med halte eller syke dyr når
dere kommer med offer. Skulle jeg sette pris på noe slikt fra deres hånd? sier
Herren» (Mal 1,13). Hvorfor skulle Gud bry seg om hva slags offer vi kommer
til ham med? Fordi han vil at vi skal gi ham det vi har mest lyst til å ha selv.
Hva er det du klynger deg mest til? Hvordan kan du overlate det til Gud?
Tenk på hvordan Jesus håndterte situasjonen med tempelskatten. I stedet for
å gjøre vondt verre, roet han ned situasjonen. Hva kan dette lære oss om de
konfliktene vi kommer ut for i hverdagen? Hvordan vet du når du bør tale og
når du bør tie?
Pauls familie er fra Samoa, men han vokste opp i
New Zealand. De hadde håpet at han skulle bli pastor,
men han fikk en hard oppvekst. Fra seksårsalderen
ble han seksuelt misbrukt av en onkel, men emnet var
tabu, så han kunne ikke fortelle noen om det. Han ble
vanskelig på skolen, og som åtteåring bodde han på gaten.
Han livnærte seg med å levere melk og aviser. Han
lærte å stjele mat, klær og annet, prøvde alkohol og narkotika, men klarte på et vis å forsørge seg.
17 år gammel stakk han av sammen med Fiona, en jente fra kirken som han tok ut mye av sinnet
på. Han spilte fotball, bokset og drev kampsport.
En venn av Fiona ba dem med til en bibelgruppe. "Hun maste til stadighet," sier Paul. "Til slutt
gikk vi, av høflighet. Så fortsatte vi å gå!"
Gruppen studerte Romerbrevet. ”Vi syntes at evangeliet var for godt til å være sant," sier Paul.
”Er vi virkelig tilgitt? Vi fortsatte å lese og skjønte at Jesus døde for oss. Det var overveldende.”
Paul og Fiona ble med til en møteserie der taleren ba dem ta imot Jesus. ”Tårene presset på,”
sier Paul. ”Etter to uker klarte jeg ikke mer. Jeg rullet ut av sengen. Jeg ville være Guds barn. Jeg
bekjente mine synder. Jeg ville ikke reise meg før jeg visste hva Gud ville med meg. To ganger sa
han at jeg skulle bli forkynner!”
Dører åpnet seg, og Paul kom inn på teologistudiet ved Pacific Adventist University. Siden
var han pastor i New Zealand i 13 år før han og Fiona og barna dro til USA, der Paul studerte
ved Fuller Theological Seminary. Samtidig arbeidet de for å nå andre og tredje generasjon av
stillehavsfolk som bodde der. De besøkte dem med mat og oppmuntret dem. Mange menighetsplantninger
ble startet.
I 2010 flyttet familien tilbake til New Zealand. Livet er ganske forskjellig fra da han var ung,
men Paul har ikke glemt hvor han kom fra og er opptatt av å nå dem som lever det livet han en
gang levde.
New Zealand ligger øst for Australia.
Landet består av to store øyer
og flere små.
Landet har bare 4,5 mill. innbyggere,
de fleste på Nordøya. Den
største byen er Auckland, med 1,4
mill. innbyggere.
Landets urbefolkning er polynesiere.
De kom fra andre øyer i Stillehavet.
I dag kalles de maorier og
utgjør 1,6 % av befolkningen.