Nettopp da kom disiplene og spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?» (Matt 18,1).
Vi er formet av miljø og kultur. De påvirker våre verdier, vår tro og våre holdninger.
Slik er det enten du er oppvokst i en storby eller i en liten landsby: kulturen og
miljøet der har i stor grad gjort deg til den du er. Selv om du flytter til et nytt miljø,
vil det du vokste opp med, prege deg til din siste dag.
Uheldigvis er det sider ved de fleste miljøer og kulturer som er i strid med Guds
rikes prinsipper. Verden er en syndig verden, og dette gjenspeiles ofte i verdier,
moral og skikker. Hva skulle de ellers gjenspeile? Men vi har vondt for å se det, for
vi er omsluttet av vår kultur og vårt miljø.
Guds verk i hjertet går blant annet ut å peke på Guds rikes verdier, moral og standarder.
Denne uken skal vi se at dette ofte skiller seg sterkt fra det vi er født inn i og
oppdratt i. Disiplene måtte lære dette. Det må også vi.
Hvem vil vel ikke være stor eller utrette store ting? Det behøver ikke å være et utslag
av egoisme eller arroganse. Det kan rett og slett være å gjøre ditt aller beste på ditt
område, kanskje i håp om at det du gjør, må bli til velsignelse for andre (se også
Fork 9,10).
Problemet oppstår når man skal definere «storhet». Da kan vi lett komme til å
forstå begrepet på en måte som avviker fra Guds syn.
LesMatt 18,1–4. Hva er sann storhet, og hvordan skal vi forstå hva det er, så vi
kan bruke det i vårt eget liv?
Da Jesus ville forklare hva sann storhet er, kalte han frem et barn og sa at «den som
gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket» (vers 4). Jesus
talte ikke om å være en stor predikant eller en stor forretningsmann, ei heller en stor
filantrop. I Guds øyne er storhet det vi er på innsiden, ikke det vi utretter utad, selv
om det inni oss virker inn på det vi foretar oss.
Merk deg at Jesu definisjon av storhet skiller seg fra den gjengse. Det er ikke
vanlig at folk våkner en dag og tenker at den storheten de vil strebe etter, er å gjøre
seg liten som et barn. Vi synes det er merkelig å ha et slikt mål, men det er fordi vi er
farget av verdens prinsipper, tanker og begreper.
Hva vil det si å gjøre seg liten som et barn? Et av tegnene på ydmykhet er lydighet,
at man setter Guds ord høyere enn sin egen vilje. Hvis du er på feil vei i livet,
er det fordi du går dine egne veier. Løsningen er klar: Gjør deg liten som et barn
og kom tilbake til Guds vei. Følg hans Ord. Hadde Adam og Eva fortsatt å være
ydmyke, ville de ikke ha syndet. Det er interessant at både livets tre og kunnskapens
tre sto midt i hagen. Livet og undergangen er ikke bestandig så langt fra hverandre.
Ydmykhet gjør hele forskjellen.
Hva er noen andre holdninger og tanker vi har takket være vår kontakt med verden,
holdninger og tanker som er på kant med Guds ord? Snakk med gruppen om
det på sabbaten.
En av følgene av syndefallet var det som skjedde med forholdet mennesker imellom.
Helt fra Adam prøvde å gi Eva skylden for sin synd (1 Mos 3,12) til i dag har det rast
konflikter mellom mennesker. Dessverre har vi også konflikter i kirken, ikke bare i
verden.
LesMatt 18,15–35. Hva sier Jesus her? Men hvorfor gjør vi ofte noe annet enn det
han sier?
Bare innrøm det: Det er lettere å gå bak ryggen på noen og klage på dem enn å gå
direkte til dem det gjelder og løse problemet. Og derfor vil vi ikke gjøre det, til tross
for det Jesus sier. Jesus lærer at vi skal gå direkte til den som har såret oss og forsøke
å gjenopprette forholdet. Hvis personen ikke vil, finnes det flere råd.
«For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem» (Matt
18,20). Se på sammenhengen: det handler om disiplin og gjenreisning av et annet
menneske. (Vi har lett for å gi verset en mer generell anvendelse.)
Jesus sier at Den hellige ånd er til stede når en liten gruppe prøver å føre en troende
tilbake på rett vei. Dette er en del av frelsesverket. Og det begynner med bare å
gjøre det som er rett og tale rett ut med en som har såret deg. Det er også et eksempel
på storhet hos dem som gjør det.
LesMatt 18,21–35 igjen. Hvilket viktig punkt påpeker Jesus?
Det Jesus egentlig mener når han sier «sytti ganger sju», er at vi aldri må slutte å
tilgi noen. Jesu ord om nødvendigheten av tilgivelse er alvorlig ment. Vi trenger den
også, ikke bare den vi tilgir. Se på den lignelsen han fortalte for å understreke dette.
Vi kan få tilgivelse for det meste. Det er jo dette evangeliet går ut på: tilgivelse (se 2
Mos 32,32; Apg 5,31; Kol 1,14). Men hvis vi ikke tilgir andre slik Gud har tilgitt oss,
kan det få alvorlige følger.
Hvorfor er det så viktig å ha blikket festet på korset, på den tilgivelsen vi har fått
på grunn av det? Hvis Gud har gjort dette for deg, hvis dette skulle til for at du
skulle få tilgivelse, hvordan kan du da lære å tilgi andre, enda så umulig denne
tilgivelsen kan fortone seg?
LesMatt 19,16–30. Hva har denne historien å si til oss i dag? Hva kan vi lære av
den?
Vi får ikke vite stort om denne mannen, men noe vet vi. Han var rik og medlem av
Rådet (se Luk 18,18). Tilsynelatende holdt han Guds lov samvittighetsfullt. Men han
følte at noe manglet. Dette minner litt om Martin Luther: Ytre sett var han en from
munk, men han var ikke tilfreds med sitt åndelige liv og slet med å få frelsesvisshet.
Begge disse mennene følte at avstanden mellom dem selv og Gud var for stor til at
ytre gjerninger kunne bygge bro over den.
«Denne rådsherren hadde høye tanker om sin egen rettferdighet. I virkeligheten
trodde han ikke at han manglet noe i det hele tatt. Likevel var han ikke helt tilfreds.
Han kjente trang til noe han ikke hadde. Kunne ikke Jesus velsigne ham slik som
han velsignet de små barna, og tilfredsstille hans dypeste trang?» – Alfa og Omega,
bind 5, side 74 [DA 518].
Noen vil si at Jesus hevdet at vi får evig liv ut fra våre gode gjerninger. I Matt
19,17 sier han jo: «Men vil du gå inn til livet, så hold budene.» Hvis dette var den
eneste teksten om emnet, kunne man nok ha hevdet det. Men det finnes altfor mange
andre tekster, spesielt hos Paulus, som lærer at loven ikke frelser, at den peker på
vårt behov for frelse (se Rom 3,28; Gal 3,21–22; Rom 7,7). Så Jesus må ha ønsket
å vise mannen hans behov for noe mer enn det han gjorde. Hadde det vært nok å
holde loven, ville mannen allerede ha hatt frelsen, for han var samvittighetsfull i sin
overholdelse av den. Evangeliet må få trenge inn i hjertet og gi seg i kast med sjelens
avguder. Alt det vi klynger oss til som er en hemsko for vårt gudsforhold, må bort.
Hos ham var det pengene. Jesus peker på hvor vanskelig det er for en rik mann å bli
frelst. Kort etter denne dialogen forteller Lukas en historie der akkurat dette skjer
(se Luk 19,1–10).
Hva tror du Jesus ville ha sagt til deg hvis du hadde vært i den rike mannens sted
og du hadde stilt det samme spørsmålet? Tenk over hva svaret innebærer.
Hva skjer rett etter hendelsen med det rike rådsmedlemmet?
«Da tok Peter til orde og sa: ’Hva med oss? Vi har forlatt alt og fulgt deg. Hva
skal vi få?’» (Matt 19,27).
Teksten sier ikke hva som fikk Peter til å stille spørsmålet, men det kan ha vært
da den rike mannen forlot Jesus. Peter synes å si at han og de andre disiplene hadde
forlatt alt for Jesu skyld og ikke var som denne mannen og andre som enten forkastet
Jesus eller ble en stund før de forsvant. Disiplene var tro mot ham, og det kostet dem
dyrt. Så hva får vi igjen for det?
Vi synes kanskje at spørsmålet avslører hvor hardhjertet og åndelig sløve disiplene
var. Men hvorfor skulle ikke Peter stille dette spørsmålet? Hvorfor skulle han
ikke lure på hva han ville få igjen for å følge Jesus?
Livet er hardt, også for dem som har det best. Alle opplever traumer, skuffelser
og smerte. Det er en del av livet i en syndig verden. På 1800-tallet skrev italieneren
Giacomo Leopardi om menneskets overordnede ulykkelighet. Han sa at «så lenge
man føler livet, føler man også mishag og smerte.»
Livet er ofte en kamp, og det gode oppveier ikke bestandig det negative. Så Peters
spørsmål gir mening. Livet er tungt, så hva har vi igjen for å følge Jesus? Hva kan vi
regne med etter å ha gitt oss i kast med det Jesus ba oss om?
Han irettesatte ikke Peter og sa at han var egoistisk. Først fikk han et veldig enkelt
svar, og så fortalte Jesus lignelsen om arbeiderne og deres lønn. Lignelsen har vært
gjenstand for mange tolkninger, men hovedtanken er tydelig nok: Jesus gir oss det
han har lovet.
Hva ville du ha svart hvis noen spurte deg: «Hva har jeg igjen for å tjene Jesus»?
Du bør lese Luk 9,51–56 først hvis du vil ha fullt utbytte av historien om Jakob og
Johannes (og moren deres) i Matt 20,20–27. Dette skjedde da Jesus og disiplene satte
kurs for Jerusalem, bare dager før Jakob og Johannes spurte om de kunne få sitte på
hver sin side av Jesus i Guds rike.
LesMatt 20,20–27. Hva sier Luk 9,51–56 om hvor rede Jakob og Johannes var til å
sitte på venstre og høyre side av Jesus i Guds rike?
Tordensønnene Jakob og Johannes var fremdeles mer opptatt av sin egen fremtid
enn dem som omga dem og deres frelse, også etter at de ble sendt ut for å forkynne
i omegnen. Historien er ikke ulik den vi leste i går, med Peters spørsmål om hva de
skulle få igjen for å følge Jesus.
Se godt på Jesu svar: «Dere vet ikke hva dere ber om. Kan dere drikke det begeret
jeg skal drikke?» (Matt 20,22). Med andre ord: Skal vi bli ett med Jesus i hans fremtidige
herlighet, må vi bli ett med ham i lidelse og død. Det hadde de ikke regnet
med. Da de svarte: «Det kan vi» (Matt 20,22), viste de at de ikke var forsto advarselen.
Det skulle de snart oppdage.
Dette er en interessant kontrast, som vi også vi bør tenke gjennom. I går så vi at
vi har fått store løfter, også «evig liv» (Matt 19,29), hvis vi følger Jesus. Men Bibelen
sier også at det koster å følge Jesus. Noen ganger blir prisen høy. Senere fortalte
Jesus at Peter skulle dø martyrdøden (se Joh 21,18–19). Mange troende har betalt en
høy pris for å følge Jesus. Hvis det ikke har kostet oss noe videre å følge Herren, kan
det være på sin plass å stille seg spørsmålet: Er det noe galt med vår vandring? Men
samme hva det har kostet, er det lite nok.
Hva har det kostet deg å følge Kristus? Tenk godt over svaret.
En del mennesker har argumentert for det som kalles «naturretten». Tanken er at vi
kan utlede moralske prinsipper for våre handlinger fra den naturlige verden. Og de
som tror at naturen er Guds bok nummer to, kan nok godta et dette har noe for seg.
Se f.eks. Paulus’ tale i Rom 1,18–32, om hva folk burde ha visst om Gud ut fra den
naturlige verden. Men vi skal ikke glemme at vi lever i en syndig verden og betrakter
den med en syndig forstand. Så det burde ikke overraske noen at vi kan komme
til feil moralske slutninger ut fra naturen. F.eks. argumenterte en av antikkens største
tenkere, den greske filosofen Aristoteles, for slaveri ut fra sin forståelse av naturen.
Naturen lærte ham at det fantes to slags mennesker, og en av dem sto like mye
«lavere enn andre … som … dyrene står lavere enn mennesket.» Så for dem «er et liv
i slavisk underkastelse en bonus.» Dette er bare ett av mange eksempler på at verdslige
prinsipper, verdier og ideer ikke gjenspeiler Guds rike. Derfor må vi studere
Guds ord og bruke det til å utlede moralske verdier og prinsipper for vårt liv. Vi har
ingen annen veileder vi kan stole på.
Forslag til samtale
Jesus ber oss tilgi alle som har såret oss. Også vår egen familie. Tenk på en
som står deg nær som har såret deg. Arrene blir kanskje aldri borte. Hvordan
kommer du dit hen at du kan tilgi?
Snakk sammen om det dere svarte på søndagens spørsmål om konflikt mellom
Bibelens og samfunnets verdier. Hvordan kan kristne forholde seg til
disse forskjellene?
Tenk mer på forståelsen av at storhet er å ha et barns ydmykhet. Hva vil dette
si for oss som kristne?
Vi tror på lydighet mot Guds lov, de ti bud. Men hva kan historien om den
rike unge mannen si oss om hvorfor det ikke er nok med formell lydighet mot
Guds lov. Hvorfor er sann kristendom mer enn lydighet mot Guds lov?
Philip Vaki var en brutal mann. Han drakk, var utro og grov. Han fikk 30 år for væpnet overfall,
drap og planlagt drap. Maureens foreldre ba henne forlate ham. Men hun ville ikke gi opp.
Maureen arbeidet for et handelsselskap i Port Moresby og traff utenlandske handelsfolk. En av
dem var Dennis Perry fra det adventisteide Sanitarium Health Food Company i Australia. Dennis
var også engasjert i organisasjonen Operation Food for Life, som er opptatt av de åndelige og
fysiske behov hos mindre heldigstilte i Port Moresby.
Da Dennis fikk vite at Maureens mann var i fengsel, begynte han å be sammen med henne.
Han ga henne bøker å gi til Philip. En av de første var The Great Controversy. Philip leste litt og
la den fra seg.
Imens ba Maureen for ham. Hun mente det var håp, at Gud ville gripe inn og forandre ham.
En dag fant Philip frem boken som Maureen hadde gitt ham. Denne gangen leste han The
Great Controversy fra perm til perm og ville vite mer.
Dennis Perry sendte flere av bøkene i Alfa og Omega-serien og Philip leste. Hver uke holdt
studenter fra Pacific Adventist University andakter og bibelstudier. Philip møtte opp og tok imot
Jesus og adventbudskapet. Han ble døpt i fengselet.
Da Maureen kom på besøk, begynte Philip å gi bøkene tilbake til henne. Hun leste dem ivrig,
og snart var også hun døpt.
I fengselet la man merke til forandringene i Philips liv. Han viste omsorg for andre og ble bedt
om å være forstander for menigheten i fengselet. Han var også fengselets koordinator for Operation
Food for Life. Dette gjorde det mulig for Dennis Perry og andre å komme med mat, klær og
annen humanitær hjelp til fangene.
Philip ble løslatt etter å ha sonet litt over halvparten av de 30 år dommen lød på. Nå er han
koordinator for Operation Food for Life i Papua New Guinea.
Familien Vaki åpnet hjemmet sitt for vanskeligstilt ungdom. I tillegg til deres fire barn bor
20-25 andre hos dem. I helgene er det ofte 40. ”De kommer fra ødelagte hjem, og mange er misbrukt,”
sier Philip. ”Vi snakker med dem, gråter med dem og er sammen med dem," sier Maureen.
"De er veldig følsomme, og vi må sitte og høre på dem. De kaller oss Mor og Far."
De lærer de unge å bli glad i Jesus og holde seg unna alkohol og narkotika. "Vi vil ikke at de
skal ende opp på gata,” sier Philip.
Philip og Maureen ber de unge om å hjelpe andre gjennom Operation Food for Life. De går
med mat og klær til dem som trenger det mest og lærer dem at Jesus gir håp.
Philip sier: ”Det var en sterk opplevelse sist sabbat, da de unge sang for dem som bor på søppelfyllingen.
Det minnet meg om hvordan jeg levde, og nå har Gud gitt meg disse barna å ta meg
av. Det er Guds nåde! Hvis han kan forandre en kriminell som meg, kan han forandre alle.”