Men ryktet om ham spredte seg bare enda mer, og store flokker strømmet til
for å høre ham og bli helbredet for sykdommene sine (Luk 5,15).
I flere år har en adventistkirke gitt en lokal offentlig grunnskole frokost fem dager
i uken. Selv om landet var veldig sekulært, hadde det vedtatt en lov som gir nok
penger til at alle offentlige skoler kan ha en kapellan, og skolen og nærmiljøet ville
at adventistkirken skulle skaffe en (det er sjelden at bare én menighet blir bedt om å
gjøre det). Kapellanens rolle er å ha tilsyn med de fysiske, emosjonelle og åndelige
behovene hos elevene og skolesamfunnet generelt. Mulighetene er store.
«Jeg liker det forholdet vi har til kirken», hadde skolens rektor sagt til pastoren,
som var på besøk på skolen. «Jeg skulle bare ønske at andre kirker kunne engasjere
seg slik dere gjør.» Da presten gikk, takket skolens samfunnskontakt ham for det
kirken gjorde og spurte om hun kunne få være til stede en sabbat.
Denne uken skal vi se på hva det vil si å vinne tillit hos dem som vi vil hjelpe og
vinne for Kristus.
Etter å ha ønsket deres beste og vist sympati samt tatt seg av deres behov, vant Jesus
deres tillit.
Tillit (engelsk confidence) på latin er sammensatt av ordene con, som betyr
«med», og fides betyr «tro». Altså tiltro. Gjennom hele Bibelen er det brukt flere ord
for ordet tro.
På hebraisk er den viktigste roten for «tro» amn, som vi får ordet amen fra. Hovedtanken
er trofasthet, stabilitet og pålitelighet. Det formidler tanken om noe solid,
fast, noe man kan stole på og tro på. Det blir ofte oversatt med «tro», en frelsende tro
på Gud, og i en annen form betyr det «sannhet». I forbindelse med Kristi eksempel
på å vinne folks tillit, er betydningen at han vakte den slags tillit som kommer av
å se et urokkelig og sterkt engasjement, som i Jesu tilfelle kom av at han vandret
sammen med, sympatiserte med og tjente folket.
Les disse tekstene, som alle har et ord der roten er amn (1 Mos 15,6; 4 Mos 14,11;
Jes 7,9; Hab 2,4). Hvordan brukes det i teksten, og hvordan formidler det tanken om
fortrolighet og tillit?
I NT er pistis grunnformen av det ordet som brukes til å formidle det hebraiske amn
(tro). Det greske ordet innebærer tro, tillit, absolutt visshet, pålitelighet og trygghet.
Brukt om Kristus viser det at han vakte absolutt visshet, trygghet, tillit og tro som
svar på sin sympati og tjeneste.
Man bør merke seg at når dette tillitsbegrepet knyttes til mennesker i Skriften –
som i selvtillit eller tillit til en person – kan det ofte ha en negativ biklang (se Mi 7,5
og Sal 118,9). Det er positivt når denne tilliten tilskrives Gud. Derfor skal man være
forsiktig. Som Jesu etterfølgere er vi kalt til å etterleve hans eksempel på medfølelse
og nærvær i menneskers liv. Men når dem vi tjener, viser oss tillit, må vi vise dem til
Jesus og det han har gjort for dem.
Hva ville du svare hvis noen spurte deg: «Hvordan ser sann tro på Gud ut?»
Hvorfor? Snakk med gruppen om dette på sabbaten.
Syvendedags Adventistkirkens arbeid i et afrikansk land vokser raskt. Hva er hemmeligheten?
Kirkens ledere har sagt at det er en klar sammenheng mellom denne
veksten og uselvisk og betingelsesløs tjeneste blant kirkens medlemmer for folk i
lokalsamfunn over hele landet. Landets president ble klar over den utbredte tilliten
til kirken. Han deltok på en stor samling for adventistenes miljøarbeid og takket
medlemmene for innsatsen.
Men som kristne må vi finne en balanse. Som Jesus må vi vinne folks tillit. Men
deres tillit til oss må rettes mot Jesus. Vi er bare kanaler. De ser noe av Kristus i oss
– det være seg uselviskhet, kjærlighet, omsorg, selvfornektelse til beste for andre –
og de tiltrekkes av oss. Men hvis de ser riktig nøye etter, vil de kanskje ikke like alt
det de ser, for vi er også syndere. Derfor må vi alltid vise dem til Jesus. Det er bare
ham de kan stole helt og fullt på. Resten av oss vil før eller senere skuffe dem.
Les1 Kor 3,1–9; 1 Kor 5,1. Hva er det Paulus kjemper med i kirken? Hva slags vitnesbyrd
ville det bli hvis disse menneskene fikk med andre til sin kirke og de besøkende så
det som Paulus snakket om?
Vi behøver ikke å være fullkomne eller ha en perfekt menighet før vi kan prøve å
fylle andres behov. Men vi må prøve å være mennesker som andre kan ha en viss
tillit til. Og det kan vi bare gjøre i den grad vi viser omsorg for andre, slik Jesus
gjorde. Ja, mange interne krangler ville fort bli borte hvis medlemmene kun var
opptatt av å fylle behovene i nærmiljøet og vise dem Kristi kjærlighet.
Hvis noen begynte å gå regelmessig i kirken: Hva ville de se, og hva slags vitnesbyrd
ville det være?
«Godt navn er mer verdt enn stor rikdom, respekt er bedre enn sølv og gull» (Ordsp
22,1).
Hvilken betydning har dette for vårt vitnesbyrd og oppsøkende arbeid i nærmiljøet?
Hva er «sosial kapital»? Når du setter penger i banken, vokser verdien. Sosial kapital
består av positive, produktive relasjoner og er like verdifull som penger i banken.
Når dere pleier kontakt med lokale ledere, spør dem hva nærmiljøet trenger, søker
deres råd om å fylle disse behovene og så følger opp med handling, skaper dere et
forhold til dem. Dette er sosial kapital. Enhver positiv erfaring med dem er som en
investering i forholdet. Menighetens sosiale kapital fortsetter å vokse, og den vokser
i verdi i deres øyne.
Menighetshåndboken sier at syvendedags-adventistene «bør bli kjent som fremragende
borgere … som arbeider for det felles beste.» «Så vidt det er mulig og i overensstemmelse
med vår tro bør vi støtte tiltak for sosial orden og fremgang med vår
tjeneste og våre midler», «og innta en kompromissløs holdning til rett og rettferdighet
i samfunnets anliggender.» – Church Manual, side 137, 138.
Ved siden av Jesu virke gir Skriften også andre eksempler på hva som kan skje når
Guds folk har fått «sosial kapital». Les tekstene nedenfor. Beskriv de positive relasjonene
som disse bibelske personene opplevde med «utenforstående» og hva som
skjedde som et resultat:
Vi får kanskje ikke like dramatiske opplevelser som det vi ser her. Men det er ikke
det viktigste. Disse mennene viste en karakterstyrke som imponerte deres omgivelser.
I Patriarchs and Prophets (side 217, 218, 221) og Prophets and Kings (side 628)
skriver Ellen White at det var disse egenskapene hos disse gudfryktige mennene
som vant hedningenes tillit og gunst: mildhet, trofasthet, visdom, sunn dømmekraft,
evner, verdighet og urokkelig redelighet.
Kirker er frivillige grupper med begrensede midler. Sosial kapital er en ressurs
som øker sjansen for at din menighet kan nå mål som den ellers ikke kunne nå. Den
gamle tradisjonen i noen land der bønder hjelper andre bønder med å få inn høyet,
er et eksempel på sosial kapital. Vi må jo se hver situasjon an, men når det lar seg
gjøre, kan vi samarbeide med andre om å nå våre mål.
LesNeh 2,1–9. Hva ble resultatet av den tilliten som kong Artaxerxes viste
Nehemja?
«De tingene han [Nehemja] trengte, skaffet han seg hos dem som hadde noe å yte.
Herren vil også i dag påvirke mennesker som han har gitt midler, til å støtte hans
sak. De som arbeider for ham, skal benytte seg av den hjelpen han tilskynder andre
til å yte. … Giverne tror kanskje ikke selv på Kristus og har kanskje ikke noe kjennskap
til hans Ord, men derfor skal man ikke avslå deres gaver.» – Alfa og Omega,
bind 3, side 339 [PK 634].
Det er fascinerende at Gud rørte ved hedningenes hjerte for å fremme sitt verk.
Dette er en viktig lekse for oss. Hvis det kan fremme Kristi sak, bør vi være villige
til å samarbeide med andre så langt som mulig, også med dem som ikke deler vår
tro. Vi må være forsiktig med å inngå allianser med andre, men med bønn og omhu
kan vi samarbeide med andre som kan hjelpe til med det vi ønsker å gjøre til beste
for samfunnet som helhet. Myndigheter og private bedrifter eller enkeltpersoner liker
ofte vårt humanitære arbeid og ønsker å gi sin støtte. Det bør ikke gå automatikk
verken i avvisning eller aksept av slik støtte. Man bør se på hvert enkelt tilfelle for
seg, med bønn, innspill og råd før man tar en avgjørelse.
Hvordan kan dere skape sosial kapital i nærmiljøet som senere kan gi positive
fordeler, ikke for dere, men for andre?
Som et folk har vi mottatt mye lys fra Herren. Ikke bare teologi, som f.eks. forståelse
av korset, helligdommen, de dødes tilstand, sabbaten og den store konflikten. Når det
gjelder helse og legedom, har vi mye vi kan tilby våre omgivelser.
Ja, helsebudskapet kan være et viktig kontaktpunkt for å nå ut til nærmiljøet.
Selv de som ikke er interessert i vår tro, vil gjerne ha god helse. For en mulighet til å
dele det vi har mottatt! Som vi allerede har sett, sa Jesus: «Av den som har fått mye,
skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer» (Luk
12,48). Og vi har fått mye.
Les5 Mos 4,1–9. Hva sa Herren til sitt folk den gang, og hva har prinsippet her å si
oss, som at Herren sa at de måtte adlyde alt det han har befalt dem?
For noen år siden tok en menighet opp dette spørsmålet: Ville nærmiljøet vårt savne
oss hvis menigheten forsvant over natten? Svaret var enkelt. Nei, de ville ikke bli
savnet. Lokalsamfunnet hadde ingen tillit til dem.
De var ikke fornøyd med svaret og bestemte seg for å slutte å bygge murer og
heller bygge broer. De ville ikke inngå kompromisser om det de visste var sant, men
de arbeidet i partnerskap med organisasjoner som allerede gjør Guds gjerning. De
samarbeidet fast med disse organisasjonene, ikke bare om engangsprosjekter, men
drev et kontinuerlig program som var av stor nytte for lokalsamfunnet. Og holdningen
til kirken ble snart en annen.
Les Apg 2,42–47. Hvilken sammenheng var det mellom det at de «var godt likt
av hele folket» (Apg 2,47) og menighetsvekst? Sammenlign de verdiene som er
nevnt i dette avsnittet med kirkens verdier.
Les Mark 5,18–20; Luk 8,38–39; Apg 5,12–16. Les «Et eksempel for oss» i Helse og
livsglede, side 13–20 [MH 17–28]; «Jesus og barna» i Alfa og Omega, bind 5, side
68–73 [DA 511–517]; Livet sammen med Gud for 26. august [ML 242]; «The Grace
of Courtesy», side 236–240 i Selected Messages, 3. bok (spesielt side 238, 239).
Det finnes sikkert mange måter du og menigheten din kan samarbeide med andre
menigheter og organisasjoner for å skape et bedre samfunn. Det er viktig at den
lokale menigheten kjenner nærmiljøets behov, og så arbeider i harmoni med andre
for å møte disse behovene i den grad det er mulig. Finnes det noen bedre måte å
skape tillit hos nærmiljøet og andre kirker? Når det er skapt gjensidig tillit mellom
kirken og dens lokalsamfunn, er grunnlaget lagt for at de kan følge Jesus, for «så vil
det ikke, ja, det kan ikke være uten frukt.» – Helse og livsglede, side 105 [MH 144].
Gud alene vet hvor mange som har blitt eller vil bli vunnet ved at man ganske enkelt
har rakt ut hånden og prøvd å gjøre godt mot mennesker som er i nød.
Forslag til samtale
Hvordan forener vi tanken om å knytte gode bånd og få et godt navn i lokalsamfunnet
med Jesu advarsel i Matt 10,22: «Og dere skal hates av alle for
mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst»? Hvordan
kan vi løse det som later til å være en stor uoverensstemmelse?
Snakk sammen i klassen om svaret på spørsmålet: Hvordan ser sann tro
ut? Altså: Hvordan vil de som har en frelsende tro, skille seg ut fra andre
mennesker?
Spørsmålet om gaver fra dem som ikke tilhører vår menighet, krever stor
omtanke. I onsdagens avsnitt så vi at Ellen G. White taler positivt om å ta
imot gaver fra dem som ikke engang tror på Jesus. Men i Helse og livsglede,
side 259 [MH 340] talte hun strengt mot kirker som tok imot penger fra dem
som driver med alkoholomsetning (også medlemmer). Hun sa at pengene fra
disse menneskene «er merket av blod. Det hviler en forbannelse over dem.»
Hvordan kan vi skille rett fra galt når det gjelder hvem vi skal ta imot gaver
fra eller samarbeide med rent generelt, også for en god sak?
Pastor Isaac kom til en flyktningleir i Nord-Rwanda etter å ha mistet hele familien i folkemordet. Der startet han en adventistmenighet.
Vi organiserte en kirkekomité og møttes hver sabbat. I tillegg til adventistene kom mange
andre på møtene. Da vi forlot flyktningleiren fire måneder senere, var 300 mennesker klare
til dåp.
Etter folkemordet dro jeg tilbake til Kigali. Ingen adventistkirke var i drift, så jeg oppsøkte
folk og ba dem komme tilbake. Etter hvert kom de, og jeg ble bedt om å være formann i to år.
Fem år senere fikk jeg min største utfordring noen sinne: Ville jeg være formann i distriktet
hvor min familie var blitt drept?
Jeg ba, og så reiste jeg. Det var første gang jeg skulle møte dem som drepte mine kjære. Jeg
dro alene og visste ikke hva jeg skulle si, så jeg ba Gud om kraft og ord å tale.
En dag etter at jeg kom tilbake, var det som om Gud talte til meg: "Samle alle til et møte."
Hadde jeg ikke gjort det, ville jeg ha sviktet som formann. Jeg måtte gjøre det, jeg kunne ikke
svikte.
Hvis jeg ikke snakket med dem til å begynne med, ville de alltid føle seg truet av mitt nærvær.
Jeg ville vise dem hva vi hadde felles.
Så jeg annonserte et stort distriktsmøte den første sabbaten jeg var tilbake, og før talen åpnet
jeg mitt hjerte for dem:
”Unionen vil jeg skal forkynne evangeliet her og lede distriktet. Jeg vil ikke at noen skal
fortelle meg hvem som drepte mine kjære. Jeg vil ikke engang at du skal fortelle meg at du er min
venn. Min venn er den som elsker Gud og hans verk. La oss arbeide sammen i denne ånd.”
En journalist spurte meg hva jeg mente om hevn. Jeg slo opp til Hebr 10:30-31: ”Vi kjenner jo
ham som har sagt: Straffen hører meg til, jeg skal gjengjelde. Og videre: Herren skal dømme sitt
folk. Det er forferdelig å falle i hendene på den levende Gud!”
"Det er skremmende når Gud kommer etter deg”, sa jeg. Journalisten ble forbløffet. Han
trodde jeg ville ha hevn, men jeg hadde svaret i Bibelen.
Favorittverset mitt er Joh 3,16. Hvis ikke Gud hadde elsket alle, ville jeg ha oppsøkt morderne
og drept dem! Men Gud gir dem tid til å vende om. Når folk sier stygge ting om drapsmennene,
minner jeg dem om at vi har en tålmodig Gud. Han er tålmodig med alle. Han vil ikke at noen
skal gå fortapt. Det er det eneste som kan hjelpe oss gjennom slike opplevelser. Når noen kommer
til Gud og ber om tilgivelse, tilgir han dem. Det finnes ingen synd som Gud ikke kan tilgi. Døden
skremmer ikke Gud. Han har en løsning, også i dag.