Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den
fremmedes stemme (Joh 10,5).
I 362 e.Kr. startet den romerske keiseren Julian en kampanje for å gjenopplive
hedenskapet. Kristendommen var i ferd med å overta Romerriket, og han og de
hedenske lederne var urolige. Julians råd til en fremtredende hedensk prest avslører
hans bekymring og gir oss en anelse om hvorfor kristendommen vokste så fort: «Jeg
tror at de ugudelige galileerne [kristne] la merke til at de fattige ble ignorert og forsømt
av [de hedenske] prestene. Derfor viet de seg til godgjørenhet. … [De] hjelper
ikke bare sine egne fattige, men også våre, alle kan se at våre folk ikke får noen hjelp
av oss.» – Sitert i Rodney Stark: Cities of God (San Francisco, 2006), side 31.
Romerne hadde regnet med at kristendommen skulle bli borte da deres leder,
Jesus Kristus, døde. I stedet sluttet et stort antall romerske borgere opp om Jesus.
Hvordan skulle man forklare dette «problemet»? Jesu etterfølgere viste hans kjærlighet
ved å tilfredsstille de grunnleggende behovene hos andre. Det var dette Jesus
gjorde da han var her, og det er også slik hans etterfølgere også skal leve.
Da er det ikke rart at så mange fulgte Jesus da de fikk kallet.
LesJoh 10,1–5; Joh 10,16. Hvordan viser disse tekstene betydningen av at vi, som Jesu representanter,
danner positive og kjærlige relasjoner med mennesker i vårt nærmiljø
og søker å lede dem til Jesus? Hvordan kan vi hjelpe dem å høre hans stemme?
En venns hvisking kan lettere dra mennesker til Jesus enn ropet fra en fremmed. Når
vi får venner som kan stole på oss, kan den gode hyrde (Joh 10,11; Joh 10,14) arbeide gjennom
oss slik at disse menneskene hører, kjenner, og følger hans røst.
Vi må kjenne Jesu stemme selv før vi kan hjelpe andre å lære den å kjenne. Vi
trenger guddommelig dømmekraft for å skille mellom Satans listige stemme og Jesu
stemme. Ja, vi må ikke glemme at det utkjempes en stor kamp og at vi har en fiende
som arbeider intenst for at folk ikke skal få et frelsesforhold til Jesus.
Likevel kan vi være gode kanaler som hjelper folk å kjenne Jesu stemme. Han
taler gjennom naturen (på tross av syndens herjinger), omstendigheter under forsynets
påvirkning, Den hellige ånds innflytelse, gudfryktige mennesker og sitt Ord
(se Veien til Kristus fra side 99 [SC 85–91]). Etter som vi lærer å kjenne og adlyde
denne stemmen, kan vi også veilede andre. Vi ønsker ikke å være blinde veiledere
for blinde (se Matt 15,14).
Hvorfor er Jesu tiltrekningskraft så stor? Fordi hans eksempel på uselvisk giverglede
er vanskelig å motstå. Når vi (hans kropp) legger egoismen til side og ikler
oss en tjeners skikkelse så han får leve sitt liv gjennom oss, blir andre tiltrukket av
Kristi kall i oss.
Som den gode hyrdes representanter må vi gjenspeile hans egenskaper når vi ber
folk om å følge ham. Ekthet i ord og handlinger som avspeiler Jesu selvoppofrende
kjærlighet, åpner ørene hos dem vi tjener og bryter ned barrierer mellom samfunnet
og kirken.
Hvordan kan du hjelpe andre å høre hyrdens stemme?
LesLuk 19,10; Mark 1,17; Luk 9,2 og Åp 14,6–7. Finn et hovedpunkt som alle disse
tekstene har felles. Altså: Hva sier de at vi skal gjøre?
I mange år hadde en menighet bedt: «Herre, før folk i nærmiljøet til vår kirke og til
deg» – som om kirken vår er en gigantisk magnet som magisk tiltrekker seg mennesker.
Ja, noen ganger vandrer folk inn i våre kirker i sin søken etter Gud, helt uten
noen innsats fra vår side.
Men hva skal menigheten gjøre når årene går og ingen fra nærmiljøet kommer
gjennom dørene? Hvis dere bare fokuserer på å be om at folk må komme, følger dere
ikke Jesu metode for sjelevinning. Han var sammen med andre mennesker i hverdag
og fest og oppsøkte dem han kunne frelse. «Vi skal ikke vente til menneskene kommer
til oss. Vi må gå til dem der hvor de er. … Det finnes skarer av mennesker som
aldri vil bli nådd av evangeliet med mindre det bæres til dem individuelt og personlig.»
– Ord som lever (2006), side 162 [COL 229].
Ulike metaforer illustrerer dette med å lete:
Gjeteren forlater 99 sauer som er i kveet for å lete etter den som har gått seg
bort (se Matt 18,10–14). Jesus forteller denne historien i forbindelse med formaningen
om å ta vare på og beskytte «de små» mot synd. De «små» kan være bokstavelige
barn eller umodne kristne. Hvis de går tilbake til verden, skal vi i likhet med
Jesus lete etter dem og kjærlig føre dem tilbake til ham.
Poenget her (og i tekstene ovenfor) er at vi skal være proaktive og lete etter de
fortapte. Vi må gjøre en innsats for å nå ut til dem. Iblant hender det at noen kommer
og sier: «Fortell meg om Gud, om frelsen, om sannheten.» Men det er vel ikke
vanlig?
Kristi metode for å nå de fortapte «vil … ikke, ja, det kan ikke være uten frukt»
– Helse og livsglede, side 105 [MH 144]. Men fokuserer vi bare på «lavthengende
frukt» – folk som allerede deler vårt livssyn, f.eks. fra andre kirkesamfunn? Hva
gjør vi for å nå frukt som er vanskelig å nå – sekulære mennesker, ateister, muslimer,
jøder, hinduer, buddhister osv? Historisk sett har mennesker med et kristelig
grunnsyn funnet adventismen relevant, men vi må bli mye flinkere til å fortelle om
Jesus til trosgrupper med andre verdensbilder.
Noen ganger driver en kirke samfunnsnyttig arbeid innen helse, familie, personlig
økonomi, konflikthåndtering osv. Man spør seg selv: Hva er broen som kan føre dem
til «følg meg-stadiet»? Vi bør heller spørre: Hvem er broen? Svar: Du! «Det sterkeste
argument til forsvar for evangeliet er en kjærlig og elskverdig kristen.» – Helse
og livsglede, side 357–358 [MH 470]. Menigheter som klarer å holde på nysgjerrige
besøkende fra opplegg til opplegg, er velsignet med medlemmer som virkelig elsker
Gud og er opptatt av å bevare vennskap.
Menighetsmedlemmer som er likeglade i sin omgang med besøkende, eller til og
med apatiske overfor dem, kan ha en meget negativ innflytelse på menighetens utadvendte
arbeid. «Nå fører ikke Herren mange sjeler inn i sannheten. Det skyldes de av
kirkens medlemmer som er uomvendte og de som en gang vendte om, men som har
falt fra. Hvilken innflytelse ville disse uomvendte medlemmene ha på nyomvendte?
Ville de ikke gjøre det gudgitte budskapet som hans folk skal formidle til intet?» –
Testimonies for the Church, bind 6, side 371.
LesLuk 19,1–10. Hvorfor måtte Sakkeus klatre opp i et tre for å få et glimt av
Jesus? Hvilke åndelige poenger inneholder denne historien?
Tenk hva som kunne ha skjedd hvis de som blokkerte veien til Jesus i Jeriko, hadde
lagt merke til Sakkeus’ interesse for å komme Jesus nær og hadde ført denne «synderen» frem for Frelseren.
De av oss som er en del av «folkemengden» som omgir Jesus, må være så «smittet» av hans kjærlighet til syndige mennesker at vi blir «smittsomme» kristne. Hvis
vi er oss bevisst Guds kjærlighet og nåde til syndere som oss, vil vi oppsøke de utenfor
folkemengden som er kortvokste i åndelig forstand og føre dem til Kristus.
Hvordan oppfører du deg overfor de nye i menigheten? Forsøker du bevisst å få
dem i tale? Eller overser du dem og tenker at andre kan ta seg av dem? Hva sier
svaret om deg og hva som kanskje må gjøres om på?
Jesus og disiplene helbredet mennesker og fikk dem til å tenke på evige spørsmål (se
Helse og livsglede, side 15–16 [MH 20]). Mark Finley minner om at å ikke presentere
Gud for mennesker er åndelig feilbehandling. Jesu evangelisering gikk ut på å ta
kontakt med mennesker der behovet var størst. Dette er helsemisjonsarbeid. Det var
ikke nok for Kristus bare å helbrede dem fysisk og ikke gjøre noe mer. Målet er evig
liv i Jesus. Helsemisjonsarbeidet behøver ikke å starte med at man ber dem som vi
kjenner om å følge Jesus, men det bør komme dit til slutt. Vår kjærlighet til mennesker
må gi oss en lengsel etter å tilby dem alt det Jesus tilbyr.
Men du sier kanskje: «Jeg følger den første delen av Jesu metode, men ikke følg
meg-delen. Det er ikke min nådegave.» Hvis du praktiserer den første delen, kan du
komme til å overraske deg selv ved automatisk å formidle Jesus, så naturlig, så mye
enklere, fordi du har beredt «grunnen» i deres hjerter.
Når du blir bedre kjent med de menneskene du hjelper, bør du være på utkikk etter
anledninger til å snakke om tro og hva Herren betyr for deg. Let etter muligheter
til å ta opp åndelige emner. Spør dine nye venner om familien deres, om jobben og
deres tro. Dette åpner veien for å gi ditt vitnesbyrd.
Ditt personlige vitnesbyrd kan være den mest effektive måten å vitne på, og det
kan også være det som er minst truende. Du driver ikke åpenlys forkynnelse, du bare
forteller en historie, og vi bør ha vår egen historie om hva Jesus har gjort i vårt liv.
LesApg 26,11–27. Apostelen Paulus forteller sitt personlige vitnesbyrd for kong
Agrippa. Hva kan dette lære oss om hvordan vi bør vitne om Jesus for andre?
Legg merke til de ulike stadiene. Paulus fortalte om hvordan han var før han traff
Herren. Så fortalte han om sin omvendelse. Og deretter fortalte han om hva Gud
hadde gjort i hans liv siden den gang. Så kom han med en appell.
Vår historie er neppe like dramatisk som den Paulus fortalte. Men hva har du
opplevd med Jesus, og hvordan kan du fortelle det for andre når tiden er inne?
LesÅp 3,20; Matt 7,7–8 og Joh 1,12. Hvordan er disse tre skriftstedene beslektet,
og hva sier de oss om hva det vil si å søke og finne Herren?
Samlet viser disse tekstene at folk må spørre og søke og være åpne for å ta imot
Jesus. Men i Åp 3,20 står Jesus utenfor døren og banker for at en person skal åpne
døren og slippe ham inn.
Det er ingen selvmotsigelse her. Ved Den hellige ånds kraft arbeider Herren med
menneskehjertet og drar det til seg, også når folk ikke er klar over at det er dette som
skjer. De er ofte på utkikk etter noe som selve livet ikke tilbyr dem. Det er et privilegium
å være der og få vise dem riktig retning og hjelpe dem til større forståelse av
akkurat hva det er at de leter etter.
Ja, gjennom deg kan Jesus banke på «døren» til folk i nærmiljøet, og alle som
«åpner døren» og tar imot ham, får de velsignelsene som kommer med ham (Åp
3,20; Joh 1,12). Han ber også sine etterfølgere å be, lete og banke på hans dør og
motta hans rikes gode gaver (Matt 7,7–8; Matt 7,11).
Når Den hellige ånd overbeviser deg om at noen er klar til å «åpne døren» for
Kristus, bør du spørre: «Vil du be sammen med meg så du kan ta imot Jesus Kristus
og tilhøre hans familie?» Dette er et eksempel på en bønn som han eller hun kan be:
«Kjære Jesus, jeg vet at jeg er en synder og trenger din tilgivelse. Jeg tror at du
døde for mine synder. Jeg ønsker å vende meg bort fra mine synder. Nå ber jeg deg
om å komme inn i mitt liv. Jeg ønsker å sette min lit til deg og følge deg som min
Herre og frelser. I Jesu navn, amen.»
Vi trenger åndelig dømmekraft så vi kan vite når tiden er inne til å komme med
en innbydelse. Det er alltid en fare for at vi kan bli overivrige, men det også en fare,
og den kan være større, for at vi ikke er ivrige nok. Noen ganger trenger folk et fast
og kjærlig dytt for å ta et valg for Herren. Hvem vet hvem som kanskje står og vakler
mellom de to: evig liv i Kristus eller evig fortapelse?
Les Sal 77,20; Hos 11,4; 2 Kor 5,11–21. Les «Undervisning og helbredelse» i Helse
og livsglede, side 101–119 [MH 139–160]; «Hjelp i hverdagen», samme, side 357–368
[MH 469–482]; «Gud søker etter oss» i Ord som lever (2006), side 125–136 [COL
185–197] og «Herren står for døren» fra side 160 [COL 228–237].
Det var en ung mann som elsket Herren og ville fortelle andre om Jesus. Han var
talefør, karismatisk og et mektig vitne. Folk elsket å høre ham tale. Likevel var det
et problem: Han var alltid redd for å be folk om å ta en beslutning for Jesus. Dette
overrasket andre menighetsmedlemmer, for på alle andre måter virket han så modig
i tjenesten for Herren, så villig til å snakke åpent om sin tro. Da han til slutt ble spurt
om det, sa han det vi så i onsdagens avsnitt, at dette ikke var hans gave. Han likte å
så, han ville overlate til andre å høste. Men etter en stund innrømte han at det han
fryktet mer enn noe annet, var å bli avvist. Han følte alltid at han ikke strakk til som
et vitne for Herren (det er bra), og derfor var han redd for at folk ikke ville ta en
beslutning om å følge Jesus etter at han hadde spurt dem. Andre i menigheten forklarte
ham at vi ikke vitner om oss selv, men om Jesus. Vi vil alltid være ufullkomne
vitner. Selv om vi kan vise dem Jesus, skal vi ikke leke at vi er Den hellige ånd. Det
er bare han som kan gi overbevisning og omvendelse. Men vi skal være Kristi kjærlighets
menneskelige kanaler til andre.
Forslag til samtale
Hva ville du si til noen som sa at han eller hun var redd for å be andre om å ta
et standpunkt for Jesus?
Joh 1,9 lyder: «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.»
Hvordan kan dette verset hjelpe oss å forstå at Herren ønsker å nå ethvert
menneske med frelsen?
Hvor vennlig er din menighet mot besøkende? Hvordan kan dere behandle
fremmede bedre?
Når var siste gang noen oppsøkte kirken uoppfordret? Hvordan reagerte
menigheten?
Snakk sammen i gruppen om deres egen omvendelse. Hvordan har dere brukt
dem, eller hvordan kan dere bruke dem til å vitne for andre?
Samuel og familien hans gjemte seg på Mugonero
Hospital sabbaten 16. april 1994. Etter myrderiene
i kirken kom mobben til sykehuset og drepte for fote.
Samuel og andre som overlevde, hadde gjemt seg under
døde kropper og spilt død. Samuel lå slik til ettermiddagen
neste dag, før han kom seg bort og fant et annet
skjulested.
Samuel er en av en liten gruppe overlevende fra blodbadet.
Det var ikke lett å leve videre, men de vet at det er
på grunn av Gud at de lever, og bare Gud vet hvorfor.
Den nye regjeringen har bidratt til forsoning.
Morderne har fått tilgivelse, men lederne deres ble stilt for retten og dømt for forbrytelser mot
menneskeheten.
Mugonero Hospital er i drift igjen. Samuel er ambulansesjåfør og frakter folk fra helsesentre i
området til sykehuset.
Medisinerstudiet ble gjenopptatt ved sykehuset høsten 2015. Dette er en del av helbredelsesprosessen.
Samuel sier: ”Før folkemordet var sykehuset avansert og sykepleierskolen var veldig god. Jeg
håper det blir enda bedre enn før. Jeg vil takke dem som har støttet oss, så sykepleierskolen kunne
starte opp igjen. Og takk for misjonsgavene til AUCA. Livet vender tilbake.
Fesaha Tsegaye leder helsearbeidet i East-Central Africa-divisjonen (ECD). Han sier at det er
stor mangel på helsepersonell i Øst-Afrika. Afrika sør for Sahara trenger en million helsearbeidere
for å kunne gi et fullgodt tilbud. Derfor må vi ha medisinerstudium ved AUCA.
Rwanda og andre land i ECD har høy dødelighet blant mødre og småbarn. Og man trenger
dyktige folk. ”Har man kvalifiserte leger, blir tilbudet godt. Gir du legene god undervisning, får
du dyktige leger som kan gi et godt tilbud til både mødre og barn.”
Den nye medisinerutdanningen i Rwanda vil gi oss leger som kan arbeide innen adventistkirkens
misjonsarbeid. De får topp utdanning og lærer prinsippene for helsemisjonsarbeid, så de kan
gi pasientene Kristus-sentrert behandling.
I ECD er det ti sykehus og 156 klinikker, sier Tsegaye. ”Vi har internasjonale misjonærer
der, og dem er vi glade for. Men vi vet at antallet internasjonale arbeidere vil avta, så vi må fylle
tomrommet. Det skal denne nye medisinerutdanningen hjelpe oss med.”
Den nye medisinerskolen på AUCA skal betjene hele divisjonen. Takk for at dere gir til prosjektet.
Rwanda er et at verdens minste
land. Det ligger rett nord for Burundi
og inneklemt mellom Uganda, Tanzania
og Kongo.
Rwanda er et høyland med gårder
nesten overalt.
Ekvator går rett nord for Rwanda,
men pga. høyden er klimaet temperert
året rundt.