Dere skal fremme fred for den byen som jeg har ført dere til i eksil, og be til
Herren for den! For når den har fred, har også dere fred (Jer 29,7).
De tre englebudskapene lærer at evangeliet skal forkynnes for «alle nasjoner og
stammer, tungemål og folk» (Åp 14,6). Uansett hvor folk bor, må de få høre budskapet.
Og siden så mange bor i byer, må vi dra til byene.
Behovet for bysatsing ble tydelig i 2007, da FNs statistiske eksperter kunngjorde
at for første gang i historien bodde størstedelen av verdens befolkning i storbyområder.
Bymisjon har blitt hovedsaken for Syvendedags Adventistkirkens misjonsstrategi.
I mange land har vårt misjonsarbeid hatt de beste resultater i småbyene og distriktene
utenfor storbyregionene. Undersøkelser har vist at i noen storbyområder har
folk flest aldri hørt om Syvendedags Adventistkirken, og dermed vet de ingenting
om «de tre englebudskapene».
Så det er klart at for å nå ut til hele verden, må vi nå ut til byene.
Byer fører mange forskjellige kulturer, etniske grupper, språk og religioner sammen.
Tidligere hadde hver gruppe sitt «strøk». Nå bor stadig oftere alle slags mennesker
vegg i vegg i storbyregionene. Denne flerkulturelle virkeligheten skaper farer og
kompleksitet, men den gir også muligheter for evangeliet. Folk er ofte mer tolerante
overfor nye ideer og er mer villige til å lytte til nye religioner enn utenfor byene.
Byen kan gi tilgang til mange mennesker som ellers aldri kommer i kontakt med vårt
budskap.
LesApg 18,1–28 og se et eksempel på hvordan Paulus drev menighetsplanting i
byer. Hva kan vi lære av det han gjorde der?
I disse urbane sentra var det et mangfold av språk, kulturer og etniske grupper,
akkurat som i dagens byer. Paulus fikk kontakt med visse typer mennesker. Han
fant andre mennesker som hadde et forhold til jødedommen, til romersk borgerskap,
og til teltmakerfaget. Han benyttet disse ferdighetene til å forsørge seg selv. Han
bodde hos et par som selv ble troende og evangelister. Han underviste i synagogen
til han ble kastet ut, og så startet han en husmenighet hjemme hos en troende. Han
lærte opp nye troende, slik at han kunne utnevne folk til å lede gruppen når han dro
videre.
Paulus var åpenbart fortrolig med å arbeide i byenes flerkulturelle samfunn med
mange trosretninger (se også 1 Kor 9,20–23). Han visste å tilpasse seg det miljøet
han befant seg i, og han lærte å legge frem sannheten slik at den talte til behovene
hos dem som han prøvde å nå.
Hvordan kan vi bli bedre rustet til å ta del i lokalsamfunnet, slik at vi kan nå
mennesker?
Da Kristus dro gjennom Jerusalem, Kapernaum, og andre av samtidens byer,
stimlet syke, uføre og fattige sammen om ham, helbrederen. Han led med lidende
mennesker.
I byen er det mer av alt: flere mennesker, flere bygninger, mer trafikk og flere problemer.
Dette er en utfordring for dem som forkynner evangeliet. De kan ikke bare
overse de store menneskelige behovene som omgir dem og kun konsentrere seg om
budskapet. Da gir de budskapet et dårlig omdømme. Hvis våre handlinger ikke viser
den medfølelse, nåde og håp som vi taler om, blir vår tale tomme ord. Den blir bare
enda en av de mange stemmene som prøver å nå fram til massene.
Vår verden lider. Den stønner under syndens lidelser. Ingen unnslipper denne
virkeligheten.
Denne smerten gir også muligheter til å vitne. Men her må vi være forsiktige.
Når det gjelder kirken slik den oppfattes av ikke-medlemmer i nærmiljøet, må man
skille mellom spesielle tilstelninger og en varig innsats som dekker et faktisk behov.
Lokalsamfunnet har en annen oppfatning av en kirke som deler ut mat til familier en
gang i året under en høytid enn om en av adventistenes menighetsplantninger i en
viss storby.
Hva gjør denne menigheten? Den samles i et kultur- og fritidssenter som drives
på daglig basis. Folk kan gå dit en hvilken som helst morgen og få en varm frokost!
Og det er ikke engang noen stor kirke. Den har bare ca. 75 medlemmer, men de er
opptatt av å fylle sine naboers behov i et urbant strøk. De gjør et flott arbeid, men det
krever engasjement og at man føler at man må hjelpe mennesker i nød.
Tenk deg hva det ville bety for nærmiljøene hvis alle våre kirker gjorde noe for å
avhjelpe de stønnene som stiger opp fra mennesker i våre nabolag.
LesMatt 13,3–9; Matt 13,18–23. Dette er kjent stoff, men hva kan det si oss om hvordan vi
skal virke og vitne i nærmiljøet, også i byene?
Lignelsen er faktisk viktigere for bymisjonen enn for småbyer og landområder, for
urbane områder har mer variert «jordsmonn». Det er derfor det er vanskeligere å
drive evangelisering i byene enn i mer landlige strøk.
Ulike grunnforhold gir ulike resultater. Derfor må vi studere grunnen før vi
investerer i evangeliseringstiltak. Hvis menigheten har gransket «jordsmonnet» og
funnet at det er lite «god jord» i dens område, må man planlegge jordforbedring ved
å bryte opp de harde stiene, fjerne stein og dra opp tornebuskene. Hvis menigheten
skal lykkes med sin evangelisering, må den først bearbeide jorda. Dette kan gjøre
store utslag for hvor effektivt evangeliseringstiltaket blir.
1 Kor 12, Rom 12 og Ef 4 gir undervisning om åndelige gaver: Det finnes et
mangfold av gaver, men bare ett oppdrag. Lignelsen om jordsmonnene og såmannen
viser at det skal mange slags gaver til for å nå byene. I storbyene «skal mennesker
med forskjellige gaver settes inn», skrev Ellen G. White. «Nye metoder må tas i
bruk. Guds folk må bli klar over hva som må til i den tiden de lever i.» – Evangelism,
side 70. Hun så hva som skulle til for å lykkes med bymisjon. I våre dager er det
enda viktigere å ha et bredt spekter av tilnærminger og gaver som arbeider sammen
om en bred, mangefasettert strategi. En enkelt virksomhet eller ett stort prosjekt vil
ikke utrette stort i det lange løp. Slike programmer blir en dråpe i havet i storbyen,
og etter få uker er det ingen spor av virkning. Det må arbeides mer i forkant.
Tenk på dem du prøver å vitne for. Hvordan er jordsmonnet? Hva kan du gjøre for
å forbedre jorda?
Byens folkehav gjør det lett å glemme at tro er en personlig sak. Poenget med arbeidet
er at enkeltpersoner skal få et personlig forhold til Kristus. Undersøkelser har
vist at det store flertallet av dem som melder seg inn i Syvendedags Adventistkirken,
sier at de gjorde det takket være en adventist de kjente. Ofte betyr vennskap at vi må
la selvet dø og være villige til å arbeide til beste for andre.
Pløye jorden, så frø, pleie spirer frem til høsten, og ta vare på avlingen – alt dette
går best der det er gode relasjoner. Vi må lære å være venner med folk, vi må lære å
lytte til dem, og vi må lære å elske dem. Dette er viktig for alt utadvendt arbeid, og
det er enda viktigere for bymisjonen, der den enkelte iblant kan føle seg bortkommen
midt i mylderet.
Den avgjørende brikken i urban smågruppemisjon kan være «husmenigheter»,
som i NT (Apg 2,46), eller det kan være små grupper i en større forsamling. Der det
finnes et urbant nærmiljø eller en forstad som ikke har noen lokal menighet, men
hvor det er tre eller flere adventister, bør man starte en smågruppe (se Testimonies
for the Church, bind 7, side 21, 22).
Det er flere grunner til at denne tilnærmingen er viktig for bymisjonen. Den ene
er det flettverket av kulturelle, etniske, språklige og sosioøkonomiske grupper som
skal nås i de hundrevis av miljøer og subkulturer som også finnes i mellomstore
byer. Kristi oppdrag kan ikke fullføres uten at vi har små grupper som henvender
seg til hvert av disse segmentene.
Smågruppearbeidet er også nødvendig fordi det er vanskelig for troende å følge
Jesus i byen. Det er mange påvirkninger, fristelser og møter med alternative religioner
og ideologier. Noen troende gir etter for presset og forlater menigheten, mens
andre skjuler seg i et hardt skall for å beskytte sine følelser. De blir ufølsomme for
mennesker i nærmiljøet som trenger et kjærlig bilde av Jesus.
Ingen sier at utadvendt virksomhet er enkelt. Det er det ikke. Mennesker er syndige,
fordervet og ikke åndelige av natur. Som Paulus sa om seg selv: «Vi vet at loven er
av Ånden, mens jeg er av kjøtt og blod, solgt som slave til synden» (Rom 7,14). Hvis
han sier det, hva så med dem som ikke kjenner Herren eller som aldri har opplevd at
Jesus har forvandlet livet?
Og hvis det ikke var ille nok at vi er syndere, så har byene alltid vært kjent for sin
dårlige innflytelse. Folk kommer ut for utallige fristelser som fienden benytter for
å fange dem og holde dem bundet i synd og verdslighet. Derfor er det ikke rart at
oppsøkende arbeid ikke er noen enkel oppgave, spesielt ikke i byene. Men det er en
oppgave som må gjøres om vi skal være tro mot kallet.
Hva sier disse versene om betydningen av oppsøkende arbeid?
Kristus døde for alle, for hele menneskeheten fra Adam og Eva av. Også for de store
massene som bor i verdens metropoler. De må også få høre sannhetene som er så
dyrebare for oss.
«Det er ingen forandring på de budskapene som Gud har sendt i tidligere tider.
Arbeidet i byene er det viktigste arbeidet i vår tid. Når byene blir bearbeidet slik Gud
ønsker det, vil det føre til en mektig bevegelse som vi ennå ikke har sett.» – Medical
Ministry, side 304.
Kallet om å nå byene er et personlig kall. Det er et kall til en dypere erfaring med
Kristus og en oppfordring til forbønn, planlegning og tydelig innsats. Det er bygget
på det som er grunnlaget for vekkelse og reformasjon, for det vil bare skje i Den hellige
ånds kraft.
Les Rom 10,14–15. Hva skriver Paulus som i prinsippet gjelder alle oss som sier
at vi følger Kristus? Hvordan kan vi bli mer aktive i oppsøkende arbeid, uavhengig
av hvor vi bor?
Les Ministry to the Cities, (Hagerstown, Md., 2012).
En ekspert på bymisjon gransket Ellen Whites råd om å flytte inn eller ut av byene.
Av 107 artikler handlet 24 artikler om å flytte ut av byene eller etablere institusjoner
utenfor byene. Men 75 artikler inneholdt råd om å flytte inn til byene for å nå
byene. De åtte andre artiklene var nøytrale. En kirkehistoriker sammenfattet Ellen
G. Whites råd om bymisjon. Hun lærer at institusjoner burde være utposter utenfor
byen og det lokale menighetsarbeidet burde skje i byen.
Hvilke planer har din menighet for å nå byene? Hvor befinner din lokale menighet
seg i forhold til det nærmeste storbyområdet? Ingen menighet bør føle at det å nå
byene er ikke deres sak. Enhver menighet må bidra til dette viktigste misjonsmålet.
Overser vi byene og fokuserer bare på å nå områdene utenfor storbyregionene, er vi
ikke tro mot det oppdraget som Jesus har gitt oss.
«Hvorfor skal ikke familier som kjenner sannheten for vår tid, bosette seg i disse
byene? … Det vil være lekfolk som flytter inn til … byene …, så det lyset som Gud har
gitt dem, kan få skinne for andre.» – Advent Review and Sabbat Herald, 29. september
1891.
Forslag til samtale
Tenk på budskapet som vi har fått. Tenk på løftet om et bedre liv nå og håpet
om evigheten. Hva er noen av dine favorittekster, tekster som peker på det
håpet vi har i Jesus? Hvorfor er de så viktige for deg? Snakk om dem i gruppen
på sabbaten.
Prøv å forestille dere hvordan det må være å ikke ha noe håp og tro at dette
livet med dets slit og strev og smerte er alt, før man dør og går i oppløsning i
graven. Dette er det mange som tror, spesielt de store folkemassene i byene.
Hvordan kan vi lære å elske mennesker og bli villige til å rekke hånden ut til
dem, uansett hvor de bor?
Sebageni mistet foreldrene sine i folkemordet, men
hans to brødre overlevde også.
”Vi bodde i den vestlige provinsen. Foreldrene
mine var adventister, og far arbeidet ved universitetet i
Modendi. Far, mor og bestemor var inne i en bygning på
universitetet da morderne kom og brente bygningen, der
det var mange mennesker.
Foreldrene våre sa at vi måtte fortsette å be. De sa vi
skulle være sterke og be om at vi skulle bli mennesker
som verden trenger, slike som kan hjelpe andre.
Da foreldrene våre og bestemor ble drept, bodde vi hos tante, som kom fra Kongo. Etter
videregående fikk jeg et stipend for overlevende fra folkemordet. Jeg fikk kokkeutdannelse og
arbeidet som kokk i fire år.
I 2014 tilbød AUCA (Adventist University of Central Africa) gratis skolegang til ungdom med
foreldre som arbeidet på Modendi og ble drept. Nå studerer jeg handelsøkonomi på AUCA.
Jeg valgte handel, for det er et yrke der mange glemmer Jesus, og jeg vil hjelpe dem. Det er
allerede mange som studerer teologi, men jeg kan forklare dem hvordan en rik mann kan følge
Jesus. Mange regnskapsfolk stjeler. Men hvordan kan de leve uten å stjele? Hvordan kan de være
uselviske og hjelpe andre? Forretningsfolk arbeider som regel bare for seg selv, men jeg vil vise
dem en bedre vei.”
Sebagenis favorittvers er Jesaja 41,10: ”Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg
er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.”
”Dette verset betyr mye for meg”, sier Sebageni, ”for i 1994 ble over en million mennesker
drept. Men jeg er i live. Bibelen sier at Jesus døde for oss og sto opp igjen. Våre foreldre, våre
familier, er døde, men ikke for alltid. Gud vil gi dem tilbake til oss.
Når jeg leser i Bibelen, er jeg glad. Jeg gråter ikke lenger. Den gir meg kraft. Jeg gleder meg
til Jesu gjenkomst, da vi skal komme til himmelen og legge bak oss det onde her på jorden.”
Når Sebageni er ferdig med studiene på AUCA, vil han hjelpe andre i forretningsverdenen å
bli kjent med Jesus. ” Det er viktig å hjelpe andre, det er kjærlighetens betydning”, sier han.
Det er 645 048 syvendedagsadventister
i Rwanda. De samles i
1 713 menigheter.
Du finner flere historier fra
ECD på Mission Spotlight,
som du kan laste ned fra
adventistmission.org/dvd